Dømt forhold?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg begynner å bli gal, eller om det er samboeren min som er gal? 
vi har vært sammen i 9 år og har 3 barn sammen. Det har ofte skurret for meg mye som har skjedd mellom oss, men så glemmer jeg det fort igjen.

jeg vil bare skrive opp i punkter og høre deres meninger. 
 

• da jeg var gravid første gang (planlagt), kranglet vi veldig mye. Han hadde lovet meg gull og grønne skoger før jeg ble gravid. Men endte med at jeg gjorde absolutt alt alene.(klesvask, oppvask, husvask, innkjøp til baby ja, egentlig alt). Men da ene søsteren hans ble gravid, dro han rett dit for å hjelpe til mens jeg satt igjen alene med alt arbeid på barnet vårt. 
han ville heller aldri ta på magen min, uten at jeg nærmest tvang han. Så av min usikkerhet husker jeg at jrg spurte om han kom til å kjenne på magen til søsteren hvis hun hadde spurt, da fikk jeg til svar «såklart det, du skal ikke nekte meg noe»… dette har virkelig grodd seg fast i meg da han alltid «uffet» seg over å kjenne på meg. 
i ettertid sa han at han angrer, og forstod først da barnet var født hvor mye det betydde for han.. men da jeg ble gravid igjen skjedde det samme igjen.. bare da satt jeg med plager+en baby, uten noe særlig hjelp..

ofte da vi kranglet sa han at han angret på at han gjorde meg gravid, skulle ønske det ikke ble noe osv. 

• jeg har alltid vært litt sjalu av meg. Og har jobbet mye med det de siste årene. Jeg har blitt bedre, men til tider kjenner jeg stikk. Da det blir virkelig ille, føler jeg det er bedre å ta det opp til samboer på en rolig måte enn å bli i dårlig humør. Noen ganger da jeg har gjort dette har han blitt forbanna og kalt meg gal, og sagt at jeg er syk i hodet for at jeg er sjalu. Jeg er forsåvidt enig, men er det ikke normalt med støtte ?
 

• samboer har aldri vært noe særlig empatisk av seg, mens jeg har vært altfor følsom. 
nå de senere årene har jeg brått lagt merke til at følelsene mine nærmest er borte.. jeg følte ikke noe da barna mine ble født.. har hatt glimt, der jeg virkelig er lykkelig.(som regel da samboer er bortreist). O
 

• har også fått et problem med at jeg ikke klarer at samboer er borte fra meg. Ikke engang at han skal gå seg en tur. Hvis han er borte sitter jeg nærmest å venter på han. Jeg finner ikke på noe for meg selv, hobbyer og interesser mistet jeg for lenge siden.. jeg bare sitter der og venter og kjeder meg.. noe jeg ikke vil, men får meg ikke selv til å gjøre annet?? Og jeg skjønner ikke hvorfor.. jeg finner ikke på egne ting lenger..

•Samboer har også løyet mye gjennom alle år, men jeg har valgt å tilgi, gang på gang, noe som igjen har satt et lite tillitsbrudd. Så hvis han skal spesifikke ting så har jeg villet at han skal møtes på midten. F.eks ut å drikke, da kan han komme hjem å sove osv. Da har han heller droppet det hele, også sier han til meg senere at han bor i et fengsel da han er med meg.. men er det virkelig et fengsel, bare fordi jeg vil møtes på midten i ting? 

• han har kommentert småfrekt om utseendet mitt og angsten min flere ganger. Som f.eks «syntes du ikke det er flaut å trenge hjelp til alt?»,»hvordan tør du å gå kledd sånn, trodde ikke du likte det», «klarer endelig å være glad nå, glad i morra di ja». 
er jeg hårsår? Skal man takle sånne spydigheter bare fordi man har vært sammen i mange år?

•og sist men ikke minst. ALT han forteller om til andre gjelder han. Hvis jeg og han har vært på ferie så er det «JEG» og ikke «VI». Hvis jeg hwr fikser noe for han, så sier han at han har fikset. 
jeg har klagd mye på dette, så har blitt bedring til tider, men oftest dreier det seg om han. Han kan også sitte lenge å fortelle om sine dager og ting, men hvis jeg begynner ser han på tv eller går, noe jeg ofte blir veldig såret av. 
 

jeg har også lagt merke til at jeg er veldig sur og grinete konstant. 

er dette et dømt forhold? er det meg eller han det er noe galt med.

jeg har søkt internett opp og ned om psykopater og narsissister, og føler at det er meg, samtidig som ikke alle tegn stemmer. Jeg holder på å bli gal om dagen..

jeg klarer heller ikke tanken på å forlate han, for jeg tror ikke jeg hadde taklet å se han behandle en annen jente bedre enn meg. (Vi har ikke vært med andre). Og jeg er så ego at jeg er redd for å ødelegge det, og det kanskje kan fikses.. jeg vet ikke, derfor håper jeg noen kan gi innspill her. 
 

Anonymkode: a845a...5d9

[AnonymBruker]

Som man reder, ligger man.

Dette mennesket valgte du å ikke få bare ett, men tre barn med?

Jeg synes synd på barna deres.

Anonymkode: 506e0...505

[Silva Pluvialis]

Jeg tror ikke dere er en match. Når forholdet gir deg en dårlig følelse forteller ofte det mye.

[Frøken888]

Han behandler deg som søppel og du lar han gjøre det. Så enkelt er det.

Dette lærer barna igjen og de vil behandle sine kjære på samme måte.

Du er i et sykelig helt der han driver med psykisk vold!

[Frøken888]

Frøken888 skrev (Akkurat nå):

Han behandler deg som søppel og du lar han gjøre det. Så enkelt er det.

Dette lærer barna igjen og de vil behandle sine kjære på samme måte.

Du er i et sykelig helt der han driver med psykisk vold!

Hekt ikke helt.

[AnonymBruker]

Skummelt at jeg kjenner meg sånn igjen i hva du skriver. Her er dog mannen min egentlig veldig snill, han stiller opp og gjør sitt ytterste. Men er lite empatisk, ikke særlig flink til å veie sine ord, tok ikke på babymagen medmindre jeg tvang han. Men har vist enorm kjærlighet for barnet vårt, dog ikke engasjement rundt det å faktisk ha barn. Mye irritert over at han må gjøre ting og blir sint om jeg prøver å bistå. Vi har også vært sammen i 8 år og det er først nå disse tingene dukker opp, barnet vårt er kun 10 måneder gammelt også så det kunne jeg ikke forutsett, men disse tingene gjør jo at vi fungerer dårligere sammen. 
 

Min måte å håndtere det på er å være ærlig og direkte når han gjør disse tingene. Som regel beklager han seg, eller forklarer hva han egentlig mente. Men er ikke sikkert din mann ville gjort det? Isåfall kan man jo begynne å tenke at han ikke har helt gode hensikter med oppførselen sin.

Anonymkode: e3c8d...0eb

[AnonymBruker]

Jeg tror du får det bedre alene, men pass på å ikke styrte inn i noe nytt. Jeg får litt følelsen av at du ikke er så trygg på deg selv, tror du det skyldes forholdet eller er det noe du har med deg fra tidligere?

Anonymkode: b9cff...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som man reder, ligger man.

Dette mennesket valgte du å ikke få bare ett, men tre barn med?

Jeg synes synd på barna deres.

Anonymkode: 506e0...505

Syntes det blir litt feil å si.. barna er her, og jeg ville okke vært foruten noen av dem.

det er ikke alltid man ser det sanne i en person.

I tillegg har jeg vært naiv og godtroende hver gang han har lovet bedre.. 

Anonymkode: a845a...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Skummelt at jeg kjenner meg sånn igjen i hva du skriver. Her er dog mannen min egentlig veldig snill, han stiller opp og gjør sitt ytterste. Men er lite empatisk, ikke særlig flink til å veie sine ord, tok ikke på babymagen medmindre jeg tvang han. Men har vist enorm kjærlighet for barnet vårt, dog ikke engasjement rundt det å faktisk ha barn. Mye irritert over at han må gjøre ting og blir sint om jeg prøver å bistå. Vi har også vært sammen i 8 år og det er først nå disse tingene dukker opp, barnet vårt er kun 10 måneder gammelt også så det kunne jeg ikke forutsett, men disse tingene gjør jo at vi fungerer dårligere sammen. 
 

Min måte å håndtere det på er å være ærlig og direkte når han gjør disse tingene. Som regel beklager han seg, eller forklarer hva han egentlig mente. Men er ikke sikkert din mann ville gjort det? Isåfall kan man jo begynne å tenke at han ikke har helt gode hensikter med oppførselen sin.

Anonymkode: e3c8d...0eb

Tenker du at dere er best fra hverandre? 
problemet mitt er som sagt over at jeg vet ikke om jeg hadde taklet at han finner noen andre..sjalusien tar litt overhånd der dessverre. 
han er utrolig glad i barna våre, men dessverre hadde jeg ikke stolt på at han skulle hatt dem alene en hel helg evt. helst ikke en natt.. 

før sa han aldri unnskyld for noe. Nå sier han unnskyld hvis jeg har «diskutert» meg frem til det… hannmå ha inn med teskje hvorfor han burde si unnskyld, og da får jeg et unnskyld jeg hører han ikke mener… 😕 

Anonymkode: a845a...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror du får det bedre alene, men pass på å ikke styrte inn i noe nytt. Jeg får litt følelsen av at du ikke er så trygg på deg selv, tror du det skyldes forholdet eller er det noe du har med deg fra tidligere?

Anonymkode: b9cff...c26

Jeg har en del utfordringer fra barndommen som har gjort sitt.

men skal sies at jeg hadde bedre selvbilde før dette forholdet…nå tviler jeg på hver neste kroppsdel, og alt jeg sier tenkerne nøye gjennom før jeg sier det. Snakker helst ikke med samboer tilstede blandt ukjente folk.. det er ikke meg.. 

Anonymkode: a845a...5d9

[AnonymBruker]

I alt dette, så er det jo gode tider også. Som gjør det vanskelig å forlate han.. 

syntes alt er så sykt vanskelig. Iblandt skulle jeg bare ønske at det skjedde noe «stort», så jeg virkelig fikk en grunn for å dra. Og det verste av alt er at jeg får dårlig samvittighet for å sitte her å skrive alt jeg skriver, og han ikke vet om det.. 😣

Anonymkode: a845a...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Tenker du at dere er best fra hverandre? 
problemet mitt er som sagt over at jeg vet ikke om jeg hadde taklet at han finner noen andre..sjalusien tar litt overhånd der dessverre. 
han er utrolig glad i barna våre, men dessverre hadde jeg ikke stolt på at han skulle hatt dem alene en hel helg evt. helst ikke en natt.. 

før sa han aldri unnskyld for noe. Nå sier han unnskyld hvis jeg har «diskutert» meg frem til det… hannmå ha inn med teskje hvorfor han burde si unnskyld, og da får jeg et unnskyld jeg hører han ikke mener… 😕 

Anonymkode: a845a...5d9

Nei, jeg tenker ikke at vi er best fra hverandre. Jeg tenker at vi er ulike, har ulike verdier og holdninger, jeg er ekstremt følsom og har et behov for å snakke om alt samt. vise følelsene mine - han har ikke det behovet og kan heller ikke relatere til det. Som regel må jeg også diskutere meg frem til et unnskyld, men da mener han det, fordi jeg prøver å fortelle hvorfor det han sier/gjør sårer meg - og gjerne gir han et eksempel på hvordan det kunne blitt oppfattet for han om det var omvendt. 
 

Forstår at sjalusien kan ta litt overhånd, men jeg hadde blitt litt til og kanskje prøvd å se om det var slik at han opptrer sånn med vilje, bevisst for å ikke gjøre deg godt - eller om han bare er sånn. Og da må dere isåfall lære hverandre å kjenne hverandre litt på nytt, snakk med han om at du syns det er vanskelig at han har «isfront» mot deg når du tydelig er mer skjør enn hva han er, at han må faktisk tilpasse seg deg - og du tilpasse deg han. Og det skal da aldri gå på bekostning av noen sine følelser - ingen skal stå igjen såret, gjør man det vil jeg si det er verdt å gå.

Anonymkode: e3c8d...0eb

[AnonymBruker]

Det er deg det er mest galt med, men dette forholdet er ikke liv laga dessverre. Barna kommer til å lide mest uansett hvordan det ender.

Anonymkode: a705d...dad

[AnonymBruker]

Ts, dette er vanvittig sårt å lese. Barna dine har ikke godt av å vokse opp i et slikt forhold! Hvis du har jenter kommer de til å bli ubevisst programmert til at det er slik de bør akseptere å bli behandlet av en kjæreste, og hvis du har sønner vil de ubevisst bli programmert til å behandle sine kjærester slik. Dette finnes det haugevis av forskning på! Vi havner altfor ofte i samme mønster som vi opplevde i barndommen. 

Denne mannen er ingen god partner. Du er heller ingen god partner på grunn av at hans adferd har gjort at du har mistet deg selv fullstendig. 

Jeg foreslår at du begynner i terapi og jobber med å manne deg opp til å forlate denne mannen, slik at du kan bli lykkelig og selvsikker med deg selv for å være et godt forbilde for dine barn. Du velger å være en dørmatte men du fortjener så mye bedre! 

Anonymkode: fe9df...d18

[AnonymBruker]

Hvorfor få barn med en så ufyselig mann? Dette er bevis at kvinner liker slemme menn… Oss snille menn blir aldri valgt

Anonymkode: 5123b...b72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvorfor få barn med en så ufyselig mann? Dette er bevis at kvinner liker slemme menn… Oss snille menn blir aldri valgt

Anonymkode: 5123b...b72

Dette er en tråd om hvordan komme ut av et skadelig forhold, men alt du ser er dine behov. Du er sosialt snøblind og neppe særlig omtenksom og snill. Evt bare et troll.

Anonymkode: 1b48d...3da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.12.2021 den 0.32):

Nei, jeg tenker ikke at vi er best fra hverandre. Jeg tenker at vi er ulike, har ulike verdier og holdninger, jeg er ekstremt følsom og har et behov for å snakke om alt samt. vise følelsene mine - han har ikke det behovet og kan heller ikke relatere til det. Som regel må jeg også diskutere meg frem til et unnskyld, men da mener han det, fordi jeg prøver å fortelle hvorfor det han sier/gjør sårer meg - og gjerne gir han et eksempel på hvordan det kunne blitt oppfattet for han om det var omvendt. 
 

Forstår at sjalusien kan ta litt overhånd, men jeg hadde blitt litt til og kanskje prøvd å se om det var slik at han opptrer sånn med vilje, bevisst for å ikke gjøre deg godt - eller om han bare er sånn. Og da må dere isåfall lære hverandre å kjenne hverandre litt på nytt, snakk med han om at du syns det er vanskelig at han har «isfront» mot deg når du tydelig er mer skjør enn hva han er, at han må faktisk tilpasse seg deg - og du tilpasse deg han. Og det skal da aldri gå på bekostning av noen sine følelser - ingen skal stå igjen såret, gjør man det vil jeg si det er verdt å gå.

Anonymkode: e3c8d...0eb

Skjønner, og ser at dere har litt «bedre» forhold enn oss..

da jeg «krangler» meg til unnskyld, blir jeg oppi det hele stoppet med «hysj», «bryr meg ikke» osv. helt til han til slutt sier det.. så virker ikke slm han mener det.. 

 

han viser også følelser til alle andre rundt oss for mindre ting… men føler ofte at mine problemer kanskje er litt mye, og at jeg ikke burde forvente forståelse, så er vanskelig.. 

 

jeg skal se det an litt til uansett med tanke på barna. Kanskje få en samtale med noen.. må jo finne ut av noe. Men uansett, takk for svar. Det hjelper å høre andres meninger😁

Anonymkode: a845a...5d9

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Skjønner, og ser at dere har litt «bedre» forhold enn oss..

da jeg «krangler» meg til unnskyld, blir jeg oppi det hele stoppet med «hysj», «bryr meg ikke» osv. helt til han til slutt sier det.. så virker ikke slm han mener det.. 

 

han viser også følelser til alle andre rundt oss for mindre ting… men føler ofte at mine problemer kanskje er litt mye, og at jeg ikke burde forvente forståelse, så er vanskelig.. 

 

jeg skal se det an litt til uansett med tanke på barna. Kanskje få en samtale med noen.. må jo finne ut av noe. Men uansett, takk for svar. Det hjelper å høre andres meninger😁

Anonymkode: a845a...5d9

Med tanke på barna burde du jo komme deg unna denne mannen fortest mulig. Dette er jo ikke sunt overhodet...

Anonymkode: fe9df...d18

[Mwanafunzi]

AnonymBruker skrev (På 21.12.2021 den 21.44):

Jeg lurer på om jeg begynner å bli gal, eller om det er samboeren min som er gal? 

(…)

jeg har søkt internett opp og ned om psykopater og narsissister, og føler at det er meg, samtidig som ikke alle tegn stemmer. Jeg holder på å bli gal om dagen..

(…)

Anonymkode: a845a...5d9

Dette er en av grunnene til at jeg ikke liker at det stadig vekk ropes om narsissisme og psykopater i samlivsforumet. Isteden for å kjenne på om du har det bra, grubler du på hva som eventuelt feiler ham. Er det viktig? Holder det ikke at du ikke har det bra?

Hvorfor vil du være i et forhold med ham? Kanskje du kan skrive det ned. Pluss og minus med forholdet. Så ser du hva som er viktig for deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.12.2021 den 21.44):

Jeg lurer på om jeg begynner å bli gal, eller om det er samboeren min som er gal? 
vi har vært sammen i 9 år og har 3 barn sammen. Det har ofte skurret for meg mye som har skjedd mellom oss, men så glemmer jeg det fort igjen.

jeg vil bare skrive opp i punkter og høre deres meninger. 
 

• da jeg var gravid første gang (planlagt), kranglet vi veldig mye. Han hadde lovet meg gull og grønne skoger før jeg ble gravid. Men endte med at jeg gjorde absolutt alt alene.(klesvask, oppvask, husvask, innkjøp til baby ja, egentlig alt). Men da ene søsteren hans ble gravid, dro han rett dit for å hjelpe til mens jeg satt igjen alene med alt arbeid på barnet vårt. 
han ville heller aldri ta på magen min, uten at jeg nærmest tvang han. Så av min usikkerhet husker jeg at jrg spurte om han kom til å kjenne på magen til søsteren hvis hun hadde spurt, da fikk jeg til svar «såklart det, du skal ikke nekte meg noe»… dette har virkelig grodd seg fast i meg da han alltid «uffet» seg over å kjenne på meg. 
i ettertid sa han at han angrer, og forstod først da barnet var født hvor mye det betydde for han.. men da jeg ble gravid igjen skjedde det samme igjen.. bare da satt jeg med plager+en baby, uten noe særlig hjelp..

ofte da vi kranglet sa han at han angret på at han gjorde meg gravid, skulle ønske det ikke ble noe osv. 

• jeg har alltid vært litt sjalu av meg. Og har jobbet mye med det de siste årene. Jeg har blitt bedre, men til tider kjenner jeg stikk. Da det blir virkelig ille, føler jeg det er bedre å ta det opp til samboer på en rolig måte enn å bli i dårlig humør. Noen ganger da jeg har gjort dette har han blitt forbanna og kalt meg gal, og sagt at jeg er syk i hodet for at jeg er sjalu. Jeg er forsåvidt enig, men er det ikke normalt med støtte ?
 

• samboer har aldri vært noe særlig empatisk av seg, mens jeg har vært altfor følsom. 
nå de senere årene har jeg brått lagt merke til at følelsene mine nærmest er borte.. jeg følte ikke noe da barna mine ble født.. har hatt glimt, der jeg virkelig er lykkelig.(som regel da samboer er bortreist). O
 

• har også fått et problem med at jeg ikke klarer at samboer er borte fra meg. Ikke engang at han skal gå seg en tur. Hvis han er borte sitter jeg nærmest å venter på han. Jeg finner ikke på noe for meg selv, hobbyer og interesser mistet jeg for lenge siden.. jeg bare sitter der og venter og kjeder meg.. noe jeg ikke vil, men får meg ikke selv til å gjøre annet?? Og jeg skjønner ikke hvorfor.. jeg finner ikke på egne ting lenger..

•Samboer har også løyet mye gjennom alle år, men jeg har valgt å tilgi, gang på gang, noe som igjen har satt et lite tillitsbrudd. Så hvis han skal spesifikke ting så har jeg villet at han skal møtes på midten. F.eks ut å drikke, da kan han komme hjem å sove osv. Da har han heller droppet det hele, også sier han til meg senere at han bor i et fengsel da han er med meg.. men er det virkelig et fengsel, bare fordi jeg vil møtes på midten i ting? 

• han har kommentert småfrekt om utseendet mitt og angsten min flere ganger. Som f.eks «syntes du ikke det er flaut å trenge hjelp til alt?»,»hvordan tør du å gå kledd sånn, trodde ikke du likte det», «klarer endelig å være glad nå, glad i morra di ja». 
er jeg hårsår? Skal man takle sånne spydigheter bare fordi man har vært sammen i mange år?

•og sist men ikke minst. ALT han forteller om til andre gjelder han. Hvis jeg og han har vært på ferie så er det «JEG» og ikke «VI». Hvis jeg hwr fikser noe for han, så sier han at han har fikset. 
jeg har klagd mye på dette, så har blitt bedring til tider, men oftest dreier det seg om han. Han kan også sitte lenge å fortelle om sine dager og ting, men hvis jeg begynner ser han på tv eller går, noe jeg ofte blir veldig såret av. 
 

jeg har også lagt merke til at jeg er veldig sur og grinete konstant. 

er dette et dømt forhold? er det meg eller han det er noe galt med.

jeg har søkt internett opp og ned om psykopater og narsissister, og føler at det er meg, samtidig som ikke alle tegn stemmer. Jeg holder på å bli gal om dagen..

jeg klarer heller ikke tanken på å forlate han, for jeg tror ikke jeg hadde taklet å se han behandle en annen jente bedre enn meg. (Vi har ikke vært med andre). Og jeg er så ego at jeg er redd for å ødelegge det, og det kanskje kan fikses.. jeg vet ikke, derfor håper jeg noen kan gi innspill her. 
 

Anonymkode: a845a...5d9

Dere spiller ikke hverandre bedre og virker å ha et destruktivt forhold som er gått helt skeis som går i en negativ spiral. Tviler på at det er noe å bygge videre på om følelsene er borte. Dere kan jo dra til en samlivsterapaut og få hjelp til å avslutte forholdet på en bra måte. 

Anonymkode: cd727...0b7