Samsoving er best til barn?

[AnonymBruker]

Jenta vår (11 mnd) sovet veldig dårlig og våknet minst 8 ganger om natta. Hun sov med oss, det var umulig å få henne sove i egen seng. I tillegg brukte hun puppen min som smokk. Dagene var ikke bedre, måtte vi trille hene hele tiden. Hun sov bare i bevegelse.  Jeg var som en zombie. Etter 11 måneder med søvnløshet var jeg veldig sliten. Etter mange mislykkede forsøk bestemte oss for å søke hjelp.  Jeg var mot sleep training, men vi valgte en skånsom måte. Hva har vi nå? Mer harmoni hjemme, mer energi og den viktigste - kvalitetsøvn for hele familiien. Jenta sover hele natten på eget rom.  Fantastiske mange følelser. Endelig kan vi ha kvalitetstid sammen. Så hvorfor skriver jeg her? En dag møtte jeg en barnepsykolog som sa at barn burde sove med foreldrene sine til de er 3 år. Hun hevder at samsoving er utrolig viktig til tilknytning og emosjonelle forholdet. Barn som sover alene mister nærheten og selvtillit. Dette rørte meg veldig sterkt.

Hva er deres erfaringer?

Anonymkode: a3b53...a4e

[AprilLudgate]

Tja, «nærheten» ved samsoving er vel det som utgjør mest risiko 🤷‍♀️

Hadde heller prioritert nærhet i våkentid. 

Kan ikke tenke meg at barnepsykologen har voldsomt god kildebegrunnelse på dette. 

Det som man vet er viktig er tilknytning, og dess større grad av uhelse hos foreldre dess større risiko for dårligere tilknytning. Så dersom hverken barn eller voksne kan ivareta egen helse (ved for eksempel trygg samsoving) så hjelper jo det lite i all våkentid.

Søvn er superviktig, og det som gir bedre naturlig søvnrytme er det som er mest helsefremmende. 

Så vil det variere om det er samsoving, sove på samme/separat rom eller hvaenn. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er fint å samsove opp til en viss alder, men tre år høres alt for ekstremt ut. Her samsov vi fram til ungen var mulig å legge i egen seng uten å skrike av full hals, som var ved 9 mnd. Her var det ungen som plutselig begynte å sove, så ikke egen seng som skal ha æren for det, men det gjorde at hun endelig kunne legges i egen seng. Vi sover dog fortsatt på samme rom, ungen er halvannet. Ungen her får veldig mye nærhet og kjærlighet i våkentiden og er veldig harmonisk og kjærlig. Uansett må jo hver familie velge det som er best for dem. Jeg sover kjempedårlig med ungen i senga, for jeg er redd hun skal falle ut, rulle under dyna osv. 

Anonymkode: 35805...08d

[AnonymBruker]

Det viktigste er jo at dere fant en løsning som ga nok god søvn til alle sammen. For vår del var det samsoving frem til 18 mnd ca som fungerte best.

Hvis det hadde vært en fasit for søvn i småbarnstiden så hadde garantert alle kunnet den utenatt for lenge siden.

Anonymkode: 13cae...731

[AnonymBruker]

Babyen min var plent umulig å legge i egen seng før han var 11 måneder. Jeg holdt på å ta livet mitt av søvnmangel, men ingenting fungerte. Men da han ble 11 måneder var han plutselig klar for egen seng, og da var det best for ham. Jeg tenker at om barnet har det best i egen seng så er det fint. Det er veldig individuelt. 

Anonymkode: 70cec...b5b

[AnonymBruker]

Elsker samsoving men tenker at alle må få gjøre som det passer for dem. Og ikke gå rundt og ha dårlig samvittighet verken for det ene eller det andre. Hvis man går rundt med kronisk søvnmangel er det i hvert fall ikke det beste for barna.

Anonymkode: dc4fa...cf7

[AnonymBruker]

Samboeren min, faren til barna, er en som snakker, og går i søvne. Derfor ville ingen av barna sove med oss fra ganske tidlig, vi snakker 8 mnd. Fordi han våknet og snakket og lå, eller satt seg i senga og skremte de 😅 Var ikke morsomt da, veldig irriterende egentlig, ikke nok at barna ikke sover, så skal han også begynne. 🤷 Hans "anfall" utløses ved lyder og bevegelser i senga, så hvis barna våknet og beveget seg eller gråt, så kunne han begynne med sin sleepwalking.

Men, barna sov på samme rom med oss i eget sprinkelseng, frem til ettårsalderen. Så sov de på eget rom etter. Funket for oss. 

Anonymkode: 91c42...d8f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det virkelig ikke finnes én fasit her. Og at det er ugreit at denne psykologen sa de hun sa, egentlig. For det tenker jeg ikke hun kan argumentere så bastant for faglig. Jo, at det kan være bra for tilknytning og relasjon, og at det finnes studier som støtter opp under det. Men ikke at det er sånn punktum. Det finnes studier som taler imot samsoving også, og helt sikkert noen som finner at det ikke har noe å si for tilknytning, hvis en leter etter det. 

Ellers har jeg personlig motsatt erfaring. Jeg har samsovet med begge barna, den ene opp til ca. 1,5 år. Og den andre fortsatt, nå ved 2 år. Vi har fått sove godt slik. Og bakgrunnen har vært best mulig søvn for flest mulig, ikke at det skulle fremme tilknytning. Svigerinnen min har ikke fått sove i det hele tatt med barn i senga, og der flyttet de dem inn på eget soverom tidligere enn anbefalt (ved rundt 3 mnd.). Det førte til god søvn hos dem. Og de har noen herlige, trygge barn med god selvtillit.  

Anonymkode: adc34...19f

[AnonymBruker]

Jeg samsover med mitt barn som er 2.5 år.   For min del er det noe latskap, da jeg ikke orker stå opp med barnet på nettene da hen aldri sover nettene igjennom. Aldri gjort. Men vi har sinnsykt sterk tilknytning, men det er ikke bare på grunn av samsoving da. Det er kun oss to i hjemmet.   Ammet også til 2 års alder.

Anonymkode: e16df...012

[AnonymBruker]

Gjør det som funker, tenker jeg!  sønnen min aksepterte å sove i egen seng fra dag 1. Passet meg utmerket, for jeg sov omtrent ikke et sekund de få gangene vi hadde han i sengen (i perioder når han for eksempel var syk, sov han bedre inntil meg). Han sover hele natta, så er jo veldig lett for meg å hevde at barn sover best i egen seng, men vet at det ikke alltid trenger å være sånn. Hvis nestemann blir å kreve samsoving (gud forby) så får vi vel bare akseptere og venne oss til det, men tror ikke det har noe å si for tilknyttningen, for vi har en veldig glad og trygg gutt  

Anonymkode: 9b20f...14a

[AnonymBruker]

Har aldri samsovet med mine. Sov på eget rom fra start. De får nok nærhet i løpet av dagen

Anonymkode: b8998...322

[AnonymBruker]

Man gjør det som funker for seg. Har samsovet med min 3åring siden fødsel fordi vi begge sover natten gjennom og jeg gidder ikke stå opp alle hundre gangene han våkner. Har prøvd utallige søvntreningsprogram men ingenting biter på. Så det får bare være sånn til han ikke trenger det mer - jeg sover som sagt godt. Det er derimot ikke sagt at det passer for alle, akkurat som egen seng heller ikke passer for alle.

Anonymkode: bea32...984

[AnonymBruker]

Samsoving har vi praktisert her da jeg stort sett sovna under amming. Men nå er ungen 3 år og jeg sliter med å få henne i egen seng🙊🙈. Gjorde akkurat samma blemma med storesøster. 

Anonymkode: 9ca13...fe0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Samsoving har vi praktisert her da jeg stort sett sovna under amming. Men nå er ungen 3 år og jeg sliter med å få henne i egen seng🙊🙈. Gjorde akkurat samma blemma med storesøster. 

Anonymkode: 9ca13...fe0

Samme her. Meeen det er jo det koseligste i verden, så ville ikke verst det foruten! Har i tillegg veldig trygge, selvstendige unger, så tør ikke bruke en annen «oppskrift» på nestemann i frykt for at det blir mindre ideell utvikling. Har absolutt tro på at det er sunt for barn å være nære voksne når de sover, og at det er høyst biologisk unormalt for babyer/små barn å skulle sove alene om natten.

Har strenge venninner som putter på eget rom fra 3/4 mnd fordi de må ha egentid/sove bedre. De om det. Jeg kunne aldri gjort det.

 

Anonymkode: 4c2a7...2c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Samme her. Meeen det er jo det koseligste i verden, så ville ikke verst det foruten! Har i tillegg veldig trygge, selvstendige unger, så tør ikke bruke en annen «oppskrift» på nestemann i frykt for at det blir mindre ideell utvikling. Har absolutt tro på at det er sunt for barn å være nære voksne når de sover, og at det er høyst biologisk unormalt for babyer/små barn å skulle sove alene om natten.

Har strenge venninner som putter på eget rom fra 3/4 mnd fordi de må ha egentid/sove bedre. De om det. Jeg kunne aldri gjort det.

 

Anonymkode: 4c2a7...2c7

Ja, det er veldig koselig og at alle får sammenhengende søvn er det viktigste😊 Men jeg tror mannen savner å sove en hel natt i senga🙈😅 For han sover ikke så godt når vi har familieseng. Jeg sover så lenge ungene sover, så for min del spiller det ikke noe rolle hvor de ligger. 

Anonymkode: 9ca13...fe0

[AnonymBruker]

Har samsovet i mange år. Her sov vi begge best i samme seng. Ingen far med i bildet, så der var god plass i senga. 

Anonymkode: 42983...aa9

[AnonymBruker]

Mine barn har alltid sovet i egen seng . 
Helt fra starten, men selvfølgelig i seng rett ved siden av meg. 
Når de ble større, rundt året, lå de i egen seng på eget rom med åpen dør. 
Sånn fikk alle bra søvn, og ingen har manglet omsorg og nærhet siden vi passet godt på dem  på alle måter.

En ble frarådet samsoving pga fare for overopppheting og at en kunne legge seg for nært eller oppå de. 
For å være ærlig så tror jeg at jeg ikke hadde sovet bra siden jeg hadde tenkt på dette med faren for at noe kunne skje 

Anonymkode: 8b417...c17

[AnonymBruker]

At babyer og små barn skal ligge i egen seng på eget rom er egentlig et litt nytt fenomen. Til og med her i Norge så skal man ikke så fryktelig mange år tilbake før man ser at det stortsett var rikfolk som hadde egne senger og soverom til barna. Og retter man blikket utover i verden så er samsoving fortsatt helt naturlig og vanlig mange steder. Personlig tror jeg ikke menneskets evolusjon har gått like fort som utviklingen av det moderne samfunnet så her i huset samsover vi. Samsoving er også det som gir mest og best søvn for oss. Men jeg tenker også at det får være opp til hver enkelt hva som funker. Dersom egen seng og rom er det beste for andre så respekterer jeg det, og det blir jo tross alt flotte mennesker av de fleste barn, samsoving eller ei....

 

Anonymkode: db401...fe3

[AnonymBruker]

Jeg tror barn er forskjellige. Eldste begynte jeg å samsove med da jeg turte og han hadde holdt på lenge nok å våkne hver time, men han hadde trengt mye nærhet hele veien og på dagtid sov han bare i bæresele. Begge sov mye bedre sammen. Vi har lagt i egen seng hver kveld, og hadde en periode der han sov hele natta, men vi ser at når det skjer mye i livet ellers trenger han å sove ved siden av oss. Når han sover ved siden av mannen sover de godt natta gjennom. 
Yngste derimot har sovnet best og sover best for seg selv. Er bare 6 mnd foreløpig og hadde bedside-crib, ligger nå rett ved siden av meg, men ser ikke for meg at hun trenger den samme nærheten på natta. 

Anonymkode: 93424...d81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jenta vår (11 mnd) sovet veldig dårlig og våknet minst 8 ganger om natta. Hun sov med oss, det var umulig å få henne sove i egen seng. I tillegg brukte hun puppen min som smokk. Dagene var ikke bedre, måtte vi trille hene hele tiden. Hun sov bare i bevegelse.  Jeg var som en zombie. Etter 11 måneder med søvnløshet var jeg veldig sliten. Etter mange mislykkede forsøk bestemte oss for å søke hjelp.  Jeg var mot sleep training, men vi valgte en skånsom måte. Hva har vi nå? Mer harmoni hjemme, mer energi og den viktigste - kvalitetsøvn for hele familiien. Jenta sover hele natten på eget rom.  Fantastiske mange følelser. Endelig kan vi ha kvalitetstid sammen. Så hvorfor skriver jeg her? En dag møtte jeg en barnepsykolog som sa at barn burde sove med foreldrene sine til de er 3 år. Hun hevder at samsoving er utrolig viktig til tilknytning og emosjonelle forholdet. Barn som sover alene mister nærheten og selvtillit. Dette rørte meg veldig sterkt.

Hva er deres erfaringer?

Anonymkode: a3b53...a4e

Her er samsovingen viktig. Spesielt det ene barnet trengte det lengre enn det andre. Trengte nærheten og tryggheten. 

Mange flytter barna i egen seng for å få fred og sove selv. Men ikke alle barn vil det. Opp til hver enkelt hva de gjør men en del barn trenger den tryggheten.

Anonymkode: 8188e...26a