Du som er utsatt for partnervold

[AnonymBruker]

Hvor ofte skjer det? 

Hvordan bygger det seg opp til å bli en voldssituasjon?

Er du redd partneren din hele tiden, eller bare av og til? 

Har dere det fint også?

Anonymkode: 67103...429

[AnonymBruker]

Første gang det skjedde kom det ut av det blå. Vi hadde det koselig og så på film sammen. Plutselig slår han til meg i sofaen. Den kvelden ender i vold og voldtekt.

Jeg kastet han ut, anmeldte han ikke og tok han tilbake uka etterpå fordi jeg syns synd på han 😅 Veit ikke hva jeg tenkte.

Andre gang det skjedde 2 måneder etterpå. Vold, voldtekt og han knivstakk meg. Det tok meg 4 timer før jeg klarte å rømme leiligheten etter en hard kamp.

Politiet kom og han ble arrestert. Han fikk en dom på 2 måneder 🤦‍♀️ 

Ikke ferdig ennå. Han stalker meg, driver med hærverk på min eindom og tar livet av en av kattene mine (dette kan ikke bevises, men veit det er han. Katten var drept med kniv).

Tok 4 år før jeg blei kvitt han. Den børste tiden av mitt liv.

Å ja, han hadde sine gode episoder. Men i ettertid er det ikke verdt det.

Så lever du i et sånt forhold så kom deg vekk TS. Han er kun ute etter å skade deg og han makt over deg.

Anonymkode: 39976...f4a

[AnonymBruker]

1. psykisk vold: ofte. Fysisk vold: sjelden. 

2. jeg merker det på stemningen. Han blir rastløs, irritert, humøret blir helt annerledes, luften blir anspent, han begynner å hakke på meg eller si han er misfornøyd eller at han tviler på forholdet (ut av det blå), han er ikke avslappet

3. er kun redd hvis han er sint og jeg ikke vet hvor han er - dvs at jeg ikke vet hvilket humør han er i. Er egentlig aldri redd når vi er sammen for da bruker jeg all energi til å «dempe» raseri/voldsanfallet som jeg vet kommer, prøver å være blid etc. Eller forresten, jeg blir jo også redd når jeg merker at det bygger seg opp, redd for hva som vil komme og hvor ille det blir. Hvor langt han kommer til å gå.

4. Vi har det veldig fint. Dvs, jeg tror egentlig vi har det normalt i de fine periodene men det føles fantastisk fordi kontrasten til å liste seg rundt med hjertet i halsen og aldri vite når det skal smelle, kontrasten til å bli slengt inni veggen, få høre at han aldri har vært glad i meg, ar jeg bare er en belastning, at han er sammen med meg kun fordi jeg ikke klarer meg uten ham (løgn), belastningen med blåmerker, fortvilelse og det å aldri vite  hva som egentlig er sannheten - kontrasten til et normalt liv og en normal oppførsel med en normal kjæreste blir så stor at det føles fantastisk. 
Samtidig gjør det meg nervøs fordi jeg vet at det er begrenset hvor lenge det vil være bra, selv om jeg har et håp om at denne gangen har han lært.

Jeg skriver i nåtid, men jeg har faktisk gått fra ham og aldri sett meg tilbake. Det er det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv. Hvis det ikke hadde vært for politi, besøksforbud og krisesenter som snakket fornuft meg meg og omtrent holdt meg igjen med makt (ikke så ille, men nesten), så hadde jeg løpt tilbake til ham. Til og med i avhør fortalte jeg «hans sannhet» selv om jeg innerst inne visste at det var feil. Jeg var så hjernevasket og jeg var så redd for hva hevnen ville bli.

Heldigvis gikk det greit. Jeg sliter fremdeles med enkelte ting (hvis noen hever stemmen, kommer bak meg, stå med ryggen mot åpne rom, høye lyder) men det er 100% bedre enn å bli trakassert og mishandlet og få ødelagt selvbildet.

 

Anonymkode: 96097...2ec

[AnonymBruker]

Jeg var i et forhold der han var psykisk voldelig og ble fysisk truende, i tillegg til å komme med trusler. Han slo ikke, men jeg vil nok tro at oppførselen hans ville ha fulgt samme mønster om han var fysisk voldelig.

I begynnelsen var han bare skjønn og varm. Vi hadde det veldig hyggelig sammen og fant på mye gøy, men så kom den første sårende kommentaren. I begynnelsen skjedde det sjelden, men så ble det etterhvert oftere og stadig verre episoder. Etter raserianfall og stygge episoder ble han alltid voldsomt angrende og livredd for at jeg skulle gå fra ham. Da ble han verdens skjønneste mot meg og lovet at han skulle jobbe med seg selv og at det aldri skulle skje igjen. 

Jeg trodde dessverre på ham, så jeg ble, inntil jeg en dag forsto at jeg var blitt livredd ham og ikke kom til å tørre å gjøre det slutt. Det skjedde så sakte at jeg ikke hadde merket det, men hans voldsomme utageringer og ute av kontroll-oppførsel gjorde meg redd for at han skulle skade seg selv eller meg dersom jeg ikke gjorde som han ville.

Jeg var alltid redd ham, enda han var omsorgsfull, snill og god 95% av tiden. Jeg var alltid på vakt overfor små tegn på at humøret hans endret seg, redd for hans reaksjon hvis ting ikke gikk helt som planlagt eller forventet, redd for at han plutselig skulle eksplodere, redd for hvem som ville møte meg i døren hjemme (den snille eller den slemme) osv. Det bygget seg som oftest opp i løpet av noen dager eller timer, der han ble mutt og sur, før han plutselig eksploderte, men noen ganger kom det tilsynelatende helt ut av det blå også.

Jeg tok kontakt med Alternativ til Vold og gikk der til samtaler. De hjalp meg med å gjøre det slutt og komme meg unna på en minst mulig konfliktskapende måte. 

Anonymkode: 9fe40...307

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvor ofte skjer det? 

Hvordan bygger det seg opp til å bli en voldssituasjon?

Er du redd partneren din hele tiden, eller bare av og til? 

Har dere det fint også?

Anonymkode: 67103...429

Jeg svarer også ut i fra fortid, siden jeg også har flyttet ut. 

Det varierte hvor ofte det skjedde. I perioder var det daglig, så kunne det gå en stund før det kom noe nytt. Han sa ikke unnskyld, men la all skyld på meg og jeg måtte be han om unnskyldning og love å «forbedre» meg. 

Det kommer an på hvordan du definerer vold. Det var en underliggende forakt der, som egentlig var der hele tiden. Jeg har vel innsett etter at jeg flyttet at han egentlig ikke likte meg noe særlig. Om vi snakket om helt vanlige ting kunne han for eksempel plutselig gå vekk og gjøre noe annet, ta fram mobilen eller himle med øynene. Den fysiske volden var først og fremst de første femten årene av forholdet, på slutten var det mest psykisk vold og at han slo i ting og spyttet på meg. 

Mens jeg var i forholdet opplevde jeg ikke at jeg egentlig var redd, jeg gikk ut av meg selv da det skjedde og var liksom ikke tilstede. 

Nei, egentlig hadde vi det ikke fint. Han sa at vi hadde det, men det beste vi hadde var nøytralt. Han gjorde fine ting for meg og barna, da, og vi dro på ferier osv - men jeg måtte betale alt bestandig og endte med veldig mye gjeld. De siste åtte årene hadde vi ikke sex en eneste gang. Ikke kyssing heller. 

Anonymkode: 8fc3f...d72