Gulljentas første dager

[Moonchild]

For en nydelig liten snuppe du har fått. Igjen; gratulerer så mye med den lille, store jenta!

[Fibonacci]

Da Ylva kom til verden

Jeg hadde gått rundt og hatt kynnere, mensmurringer og nedpress i mange uker før fødselen. Jeg hadde noen dager med regelmessige, vonde kynnere og klarte ikke å sove noe særlig om nettene.

Jeg var veldig sliten de siste ukene, og hvilte meg så ofte jeg kunne. Den energien jeg hadde gikk med til Brage og litt husarbeid, og noen siste forberedelser til lillesøsters ankomst.

Etter hvert som det nærmet seg slutten av juni (mens-terminen min var 21. juni, mens UL-terminen sa 2. juli) var det ikke fullt så mye regelmessige kynnere, men mere mensmurringer, konstant stram mage (som om magen hadde stivnet i én lang kynner), vondt i ryggen og enkelte vonde ”tak” her og der, ikke regelmessig i det hele tatt. Noen netter var til og med veldig gode, sånn at overskuddet på dagtid ble større. Det var deilig!

Jeg fikk mer og mer vondt i ryggen og nedover rompa etter som dagene gikk frem mot St. Hans, men hadde ikke så voldsomt med andre tegn, bortsett fra de vanlige murringene og kynnerne. Men sent om kvelden på St. Hansaften, etter å ha spist såkalt ”fødepizza” la jeg merke til at det var kommet en del blankt slim i trusa.

Synes det minnet veldig om slimproppen... Ble litt gira, for med storebroren startet fødselen ca. 10 timer etter at slimproppen var gått. Men helga gikk uten noe mer action, bare mer slim og voldsomt nedpress som gjorde det vondt å gå. Jeg sov kjempedårlig og tok igjen søvnen på dagtid istedet, orka veldig lite og fikk ikke gått noen turer eller noe av det andre jeg hadde planlagt for å få fart i sakene.

Men natt til mandag 26. juni sov jeg mye bedre, hadde bare noe småvondt som ikke forstyrra meg noe særlig i søvnen. Etter frokost gikk jeg jaggu og la meg igjen, og sov som en stein fram til jordmortimen kl. 13. Alle tall fra kontrollen var bra, men hodet var fortsatt ikke festa. Og selv om jeg sa at slimproppen hadde gått, mente jordmoren at det nok kunne ta noen dager til før det skjedde noe (visstnok skal det bli mer farge på slimet når det begynner å åpne seg for alvor). Jaja, tenkte jeg, da får vi bare vente og se...

Jeg henta Brage i barnehagen, dro og handla inn til middag og etter at den var vel fortært lå jeg litt på sofaen og hvilte ryggen min. Da kjente jeg noe som minnet om en ri, dette gjentok seg 15 minutter senere, men så bare stoppa det!

Litt småfrustrert bestemte jeg meg for å både gå tur den kvelden og hoppe til køys med mannen. Jeg var veldig klar for action snart, og for en gangs skyld følte jeg meg uthvilt også.

I ni-tida gikk jeg en god runde på ca. 40 minutter, med en del oppoverbakker. Fikk masse kynnere, og deretter en slags konstant krampe i magen. Vel hjemme løp jeg på do og tok en avkjølende dusj før jeg foreslo for mannen at pausen i fotballkampen mellom Ukraina og Sveits kunne brukes til litt ! Jeg lå lenge etterpå, og begynte å kjenne noen svake rier som kom med 5 minutters mellomrom, men de ga seg etter en halvtime og jeg sovna.

Mannen kom og la seg rundt midnatt, og det ble en runde til med . En stund etterpå kom det flere rier, som kjentes godt i ryggen, rompa og nedover beina. Fikk ikke sove, men måtte opp på do og begynte å pakke om bag´en til Brage etter at han hadde vært med foreldrene mine på hytta helga før.

Rundt halv 2 gikk jeg opp på kontoret, starta opp PC´en og surfa litt på forumene. Starta oppropet for juliklubben på SM samtidig som jeg noterte ned tidspunktene for riene, de varierte fra 3 til 6 minutters mellomrom, og varte ikke særlig lenge, kanskje et halvt minutt. Men i halv 3-tida begynte de å bli vondere, og jeg merket at jeg måtte puste mere for å komme meg gjennom dem. Gikk på do og så etter om det var kommet mer slim eller blod, men det var ingenting! Jeg ble litt forvirret, men tenkte at jeg fikk prøve å finne ut hvor lenge de varte. Gikk ned på soverommet og hentet vekkerklokka som har sekundviser, og sto inne på badet med klokke og notatblokk og ble mer og mer overmannet av riene, klarte ikke å se klokka helt mens det sto på. Jeg ga fra meg mer og mer lyd, og mannen våkna ca. kvart på tre og lurte på hva som skjedde. Han ble litt forskrekket over at det bare var ca. 5 minutter mellom riene, og vi fant ut at vi skulle ringe til moren min og få henne til å komme og passe Brage den natta. Imens tappet jeg i badekaret med glovarmt vann for å lindre smertene litt. Riene var kjempevonde også mens jeg lå der, men jeg fikk slappet godt av i de pausene som var. Mannen kom inn og sa at han dro for å hente mamma, som ikke kjører bil selv. Heldigvis bor de bare 5 minutter unna! Mens han var borte kom jeg meg opp av badekaret og da jeg tørket meg så jeg at jeg blødde masse! Da skjønte jeg at det virkelig hastet, og kom meg i noen klær sånn at jeg var klar til å dra så fort barnevakten var på plass. Før vi dro ringte mannen til føden og fikk beskjed om at vi bare kunne komme inn.

Mamma hjalp meg ut i bilen, og jeg tok plass i baksetet, for jeg klarte ikke å sitte oppreist. Rakk å sende noen tekstmeldinger da vi kjørte ut på veien, klokka var da 03:29. Riene var veldig vonde, men jeg fikk tatt meg litt inn igjen i pausene. Men vi hadde vel ikke kjørt i 10 minutter engang før det kom et høyt ”knepp” fra magen og vannet strømmet nedover beina mine. ”Vannet har gått!” ropte jeg, og mannen ga nok på litt ekstra gass nå når vi hadde kommet ut på E6 og det ikke fantes trafikk på veien.

Men etter at vannet var gått, ble riene forferdelig vonde, og jeg kjente at kroppen min ville presse, jeg klarte ikke å stå imot, det føltes som kroppen min tok over fullstendig og presset av seg selv. Jeg stønna høyt og spurte hvor vi var hen, mannen svarte at vi var ”i tunnellen” men jeg skjønte ikke hvilken tunnell han mente. Jeg trodde vi nærmet oss sykehuset, men det stemte nok ikke helt!

Riene var voldsomme, jeg MÅTTE simpelthen presse når det kom en ri. Så kjente jeg plutselig at hodet var på vei nedover. ”Dette skjer ikke” tenkte jeg, men fikk ropt til forsetet at jeg trodde hun kom nå og at han måtte stoppe bilen!

På neste ri gled hodet hennes enda mer nedover, og jeg kjente at det kom noe ut av meg, hodet stod i åpningen og sprengte, jeg skrek som en stukken gris og ropte ”Hjelp meg!”

Mannen rev opp bildøra og hjalp meg av med bukse og truser, og så at hodet var halvveis ute. I all hast fikk han tastet sist oppringt nummer på mobilen, som var til jordmora på føden. Han fikk formidlet at ungen faktisk var på vei ut NÅ, deretter fikk jeg en pressri til, og på 3 trykk var hun ute!

Jordmora noterte tidspunktet for fødselen til kl. 03:53, 24 minutter etter at vi startet å kjøre hjemmefra! Mannen hadde bare vært våken i litt over én time... vi hadde akkurat passert tårnet på Rygge flystasjon da vi måtte stoppe.

Han tok imot henne så fint, og jeg fikk henne opp på brystet. Hun pep og lagde lyder, og hadde fin farge, jeg synes det surkla litt og prøvde å få ut slim og sånt fra munnen, men det var visst ikke nødvendig. Mannen henta morgenkåpa mi fra bagen og pakka rundt oss for å holde oss varme. Jordmora sa at en ambulanse var på vei til oss, og i mellomtiden måtte vi holde varmen oppe og følge med på navlestrengen (når den sluttet å pulsere måtte vi slå en knute på den). Mannen tok plass i førersetet igjen og skrudde varmen på fullt, og knøt igjen for navlestrengen med en snor fra buksa jeg hadde hatt på meg.

Vi syntes nok begge at ambulansen brukte veldig lang tid på å nå fram til oss, men det var sikkert ikke mer enn et kvarter. Jeg snakket til jenta vår og hjalp henne med å finne puppen, synte hun kjentes litt kald ut og pakket bedre rundt henne. Ambulansen kom, og jeg måtte på egen hånd komme meg ut av bilen med jenta i armene, jeg ble våt på beina i regnværet og følte meg skjelven. De hjalp meg opp på båra og fikk meg inn i ambulansen, der varmen var satt på for fullt. Fikk flere tepper over oss, og etter å ha kjørt et lite stykke kom det på en jordmor som undersøkte litt og konkluderte med at alt så fint ut. Vesla fant puppen enda en gang, men så fikk jeg en ri til fordi morkaka skulle komme, og hun mistet taket. Det viste seg at morkaka ikke ville ut av seg selv, så jordmora ga meg en sprøyte i låret for at den skulle komme lettere, og hun la seg over magen min og trykka under neste ri for å få den ut. Det gjorde utrolig vondt! Etter at den var ute roet ting seg, men jeg var kvalm og ville bare ut av ambulansen så fort som mulig.

Endelig kom vi til sykehuset, der vi først kom inn på avdeling B3 for en sjekk. Navlestrengen ble klipt, og jeg ble undersøkt for rifter, men slapp heldigvis å sy!

De vasket meg litt, jeg fikk av meg de tilgriste klærne (morgenkåpa gikk i søpla!) og tok på sykehusskjorte og sånne lekre nettingtruser med gigantbleie oppi, også ble vi trilla opp på avdeling B7 i rullestol. Der sto mannen og venta! Han hadde kjørt etter oss i bilen vår, etter å ha pustet litt ut og fått hentet seg inn igjen etter opplevelsen! Det var jammen godt å se ham igjen!

Vi fikk et enerom med dobbeltseng, og vesla sugde litt mer pupp før mannen ble med bort i gangen for å måle og veie henne. Hun var stor; 4070 gram, 53 cm lang og 38 cm rundt hodet.

Hun var en aldeles nydelig liten jente, vi beundret henne etter tur, tok noen første bilder og begynte å ringe og sende tekstmeldinger til familie og venner. Vi var begge helt ”der oppe” av adrenalin og jeg kjente igjen ”fødekicket” fra sist gang og følte meg som verdens tøffeste og flinkeste!

Ingen av oss klarte å sove på mange timer, vi fikk et brett med flagg og snitter på av personalet, og kjente at vi var kjempesultne begge to. Vi ble enige om at hun skulle hete Ylva og brukte morgenen på å beundre og kose med henne, hun fikk mer pupp av meg, og jeg prøvde å sove etter hvert som hun sovna ved siden av oss, men det var umulig!

Mannen dro ut for å levere bilen til rensing (baksetet så ikke ut etterpå) og jeg fikk frokost på rommet og følte etterhvert for å ta en dusj. Etter dette fikk jeg endelig sove... Og resten av dagen sov vi stort sett alle tre, når vi ikke lå og beundra prinsessa vår eller snakket om hvor utrolig det hele var, og at det føltes helt uvirkelig og drømmeaktig det som hadde skjedd. Det føltes som en evighet var passert siden vi gikk til køys kvelden før.

Nå etterpå får jeg litt vondt inni meg når jeg tenker tilbake på det, for det var en voldsom opplevelse, men også veldig sterk, noe jeg aldri kommer til å glemme. Gidder ikke å spekulere i alt som kunne gått galt, når det gikk så bra som det gjorde. Vi er stormforelsket i lille Ylva, som allerede har fått tilnavnet ”eksosrypa” og sikkert kommer til å bli temmelig lei av denne historien opp gjennom åra...

[Leanora]

Det var en sterk lesning La Traviata. Så utrolig flink og tøff du var!! Og for en sterk og tøff mann du har

Uff, det kunne aldeles ikke vært noe særlig å ligge alene i bilen da Ylva kom ut og den tiden etterpå fra bilen til sykebilen, og deretter den laaaaaange veien til sykehuset (selv om det ikke var så langt, men det måtte jo føles som en evighet).

Men tross alt, som du sier, så gikk alt sååå bra og dere har fått verdens nydeligste Ylva.

Gratulerer nok en gang

[Murmelmy]

[Gjest gjest1]

[Glossy]

En herlig historie. Tårene triller her

All ære til deg og mannen som klarte å beholde roen oppi det hele!

[iingvild]

Du er en tøffing ja La Triviata, ingen tvil om det.

Stor klem!!!

[Gjest Markblomsten]

[Ephemera]

En fantastisk sterk historie!

[Seterjenta]

GRATULERER så mye!! Dere har fått ei nydelig jente, og den fødselen kommer dere nok aldri til å glemme!

Dere er kjempetøffe, takk for at du delte historien med oss!!

Tårene triller her også!

Lykke til videre, kos dere masse!

[Fibonacci]

Takk alle sammen!

I dag er det en veldig rolig dag i heimen. Vesla sov bra i natt også, nå føler jegat ting går litt lettere. Hun vil ha MYE pupp om formiddagen, men når hun først roer seg og sovner, sover hun lenge og vel.

Men hun har fått øyekatarr, stakkars liten!

Har dryppet morsmelk i øynene, og tenkte å ring helsestasjonen i morgen. De skal vel sende en helsesøster på hjemmebesøk også tenker jeg.

Brage sover nå, men etterpå skal jeg ut på sykkeltur med ham!

[April]

Så utrolig herlig å lese, LT!!!

Kos deg masse!!

Klem

[April]

Og så nydelig de er begge to forresten!

[Gjest Rognebær]

Jeg blir helt sånn og og på samme tid av å lese fødselshistorien din... det er jo helt sprøtt og vanvittig og nydelig på samme tid! Hvis det blir en tredje gang, kommer du kanskje til å reise bittelitt tidligere til sykehuset, eller...?

Håper Ylva kommer seg av øyekatarren!

[monja]

Gratulerer masse med den skjønne prinsessa

Det var jammen frøken med hastverk Kos dere masse med nurket deres.

[Charmina]

Lille skjønne eksosrypa Ylva

[Gjest marthepia]

For en skjønn liten pike

Gratulerer så masse! Hun hadde det travelt hun lille Litt av en fødsel du hadde.. Jeg må si du er tøff! Mannen også Lykke til videre med vesla

[Fibonacci]

Jeg blir helt sånn  og  og på samme tid av å lese fødselshistorien din... det er jo helt sprøtt og vanvittig og nydelig på samme tid! Hvis det blir en tredje gang, kommer du kanskje til å reise bittelitt tidligere til sykehuset, eller...?

Håper Ylva kommer seg av øyekatarren!

←

Hvis vi skulle finne på å få en til en gang, kan jeg forsikre deg om at det blir hjemmefødsel!

Øyekatarren holdes i sjakk av morsmelk enn så lenge, men jeg er litt redd for å finne øyet helt gjenklistra i morgen tidlig...

Håper ikke Brage blir smitta, det må vi for all del unngå! Vi passer veldig godt på håndhygiene og har ikke latt de to komme for nærme i dag.

[Fibonacci]

Takk for hilsener og tilbakemeldinger alle sammen!

Hvor ble dagen av?

Synes det har gått mer eller mindre i ett! Jeg sov riktignok til 10, men etter det har tida flydd avsted. Jeg har mye mindre tid til nettet og KG nå, det er alltid noe som skal gjøres her, og minst halvparten av tida går med til å amme har jeg følelsen av. Men det er sååå kos med lille prinsessa, ALT hun gjør er jo søtt, selv store brak i bleia!

I formiddag var jeg på sykkeltur med Brage. Det var første gang han satt i sykkelsetet, og han var litt stille under turen (lurer på om han var trøtt) men måtte peke hver gang det kom en bil eller annet motor-kjøretøy!

Det var så deilig å bevege seg litt! Jeg har jo nesten ikke orka noe særlig turer mens jeg var gravid, både pga bekkenet og formen generelt. Men nå er jeg "meg selv" igjen, og digger å kjenne musklene jobbe litt! Jeg har en del fett her og der som helst skal av

I dag fikk jeg vite om enda en venninne som er gravid!

Skikkelig baby-boom blant både familie og venner framover. Kjempekoselig! :grine2:

[Grooo]

Fantastisk historie ja!