Er dette god nok grunn til å gå fra hverandre?

[AnonymBruker]

Har en venninne som nå skal skille seg forse de bare er «gode venner», og ikke kjærester lenger. De krangler ikke, er enige om hvordan de vil leve livet sitt, han er en engasjert og god far, og har tre barn sammen. 
 

Jeg ble litt i stuss. Er det en god grunn til å gå fra hverandre da? Jeg og mannen har da også følt det i perioder (har vært sammen i 15 år), men sånt går jo litt opp og ned, spesielt i småbarnsfasen. Det å gå fra hverandre når barna er riktig små tenker jeg også er å gå fra hverandre når livet er i litt unntakstilstand. Det at man føler seg mer som venner/arbeidslag noen år der er vel helt naturlig? 

Anonymkode: 575b7...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har en venninne som nå skal skille seg forse de bare er «gode venner», og ikke kjærester lenger. De krangler ikke, er enige om hvordan de vil leve livet sitt, han er en engasjert og god far, og har tre barn sammen. 
 

Jeg ble litt i stuss. Er det en god grunn til å gå fra hverandre da? Jeg og mannen har da også følt det i perioder (har vært sammen i 15 år), men sånt går jo litt opp og ned, spesielt i småbarnsfasen. Det å gå fra hverandre når barna er riktig små tenker jeg også er å gå fra hverandre når livet er i litt unntakstilstand. Det at man føler seg mer som venner/arbeidslag noen år der er vel helt naturlig? 

Anonymkode: 575b7...4fb

Vel, man lever bare en gang. Kanskje er lidenskap og forelskelse viktigere for de enn for deg? Kanskje verdsetter du trygghet og stabilitet mer, men de ser at de kan være venner og beholde den relasjonen uten å være kjærester? 

Eller så kan det også være ting du ikke vet om som skjer innenfor husets fire vegger. Er man venner så støtter man, og legger seg ikke oppi en avgjørelse som allerede er tatt. Hadde hun bedt om råd før hun valgte dette hadde det vært noe annet. 

Anonymkode: 6127d...37f

[AnonymBruker]

Hvorfor skal hun måtte gi deg en god nok grunn? Mulig det ligger mer bak som hun ikke forteller deg. 

Anonymkode: a6f51...72c

[Krakilsk]

At en part ønsker å gå ut av forholdet er grunn nok til å bryte opp. Samma hva. 

[AnonymBruker]

Kan jo være mye annet som hun ikke vil dele? Impotens, psykiske problemer, osv.

Anonymkode: df5f4...3db

[AnonymBruker]

Helt ærlig tror jeg det hadde spist meg opp å leve slik. Samværet med mannen (gjennom 20 år) er jo noe av det viktigste i livet mitt. Både det fysiske, og det å kjenne på kjærligheten og nærheten vi har. 

Men om det er bedre å leve alene, og ikke minst med all turbulens et brudd skaper... usikker.. Da måtte det jo være fordi man ønsket å søke noe nytt, og søker å finne det man en gang hadde hos mannen i noen andre. 

Anonymkode: 49665...052

[Arkana]

Hvert par/menneske må jo selv avgjøre hva som behøves for å bli i et forhold. At følelsene for partneren varierer gjennom et ekteskap er helt normalt, men hvis man over lang tid aldri kommer videre fra vennefølelsen synes jeg absolutt det er en god skilsmissegrunn. Det blir fort et trist og kjedelig ekteskap om det bare skal handle om å få hverdagen til å fungere. Jeg tror og håper at de fleste ønsker å føle mer for sin partner enn det. I tillegg er det ikke sikkert venninnen din har vært ærlig med deg om hva som er den egentlige årsaken. Det kan godt være mer hun ikke har fortalt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor skal hun måtte gi deg en god nok grunn? Mulig det ligger mer bak som hun ikke forteller deg. 

Anonymkode: a6f51...72c

Hun må selvsagt ikke det, det var hun som la ut om skilsmissen i det vide ig det breie. Jeg støtter henne selvsagt, sier ikke det jeg skrev her til henne. Jeg syntes bare det var litt rart.

Anonymkode: 575b7...4fb

[Lovis Fenja]

Kommer litt an på. Hvis første barn er under tre år, så er jeg enig i unntakstilstand, og at det høres utålmodig ut. Men det er umulig for andre å mene så mye om, for det er så mye bare de to vet.

Edit: Poenget er å finne ut om det er en fase fordi man er sliten. Hvis man er sikker på at det ikke er det, så er det bare å skilles, mener jeg. Mens de fortsatt liker hverandre.

Endret 20. desember 2021 av Lovis Fenja

[AnonymBruker]

Det kan ha vært slike følelser allerede før barna er født, skjedde med meg! Føltes bare helt feil i ekteskapet og elsket han som en bror eller bestevenn. Da ble det helt feil å være intim, selv om vår sistefødte er skapt da ( og jeg gråt mens det skjedde, men syntes så synd på mannen som følte det anderledes) 

Jeg tenker at man ikke trenger noen grunn for å ville skille seg. Vil man så kan man! Og det å ikke føle mer enn vennskap er faktisk veldig vondt. Det å være intim blir følende som overgrep omtrent og man savner det å føle lidenskap...

Anonymkode: 7e667...ac8

[AnonymBruker]

Jeg er en mamma. Samtidig er jeg også en dame. Mine behov for å føle meg elsket forsvinner ikke når man får barn.

Jeg var gift i 10 år før mannen gikk fra meg. Eller vi var enige bare at han sa det først. Som han sa så trengte han å føle seg elsket og begjæret. Han trengte å føle at noen trengte han. Ikke bare fordi sånn er det. Det er jeg helt enig i.

Vi glemte å ta vare på hverandre når vi fikk barn og ble bare venner.

Barna mine fortjener å se foreldre som elsker hverandre. Som klemmer og kysser. Som har et varmt forhold. De skal ikke lære at et forhold er uten den dynamikken. 

Et varmt forhold er ikke å holde sammen for barna sine skyld. 

Nå har jeg en kjæreste som stiller opp for mine barn og meg. De ser et kjærlig forhold mellom oss voksne. Da veit de også at de kan få et sånt forhold også 😊

 

 

Anonymkode: 3a3cb...4ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er en mamma. Samtidig er jeg også en dame. Mine behov for å føle meg elsket forsvinner ikke når man får barn.

Jeg var gift i 10 år før mannen gikk fra meg. Eller vi var enige bare at han sa det først. Som han sa så trengte han å føle seg elsket og begjæret. Han trengte å føle at noen trengte han. Ikke bare fordi sånn er det. Det er jeg helt enig i.

Vi glemte å ta vare på hverandre når vi fikk barn og ble bare venner.

Barna mine fortjener å se foreldre som elsker hverandre. Som klemmer og kysser. Som har et varmt forhold. De skal ikke lære at et forhold er uten den dynamikken. 

Et varmt forhold er ikke å holde sammen for barna sine skyld. 

Nå har jeg en kjæreste som stiller opp for mine barn og meg. De ser et kjærlig forhold mellom oss voksne. Da veit de også at de kan få et sånt forhold også 😊

 

 

Anonymkode: 3a3cb...4ba

Men hva stoppet dere i å gi hverandre de tingene dere ønsket? 

 

Anonymkode: 0195e...4aa

[AprilLudgate]

Tja.

Jeg har hatt samme mann i 21 år, har vel aldri vært der at jeg over tid og flere år ikke klarer finne romantisk og seksuell interesse. 

For noen er selvsagt andre ting viktigst - som fasade/familien AS etc.

Og jeg tror endel holder ut sålenge de ikke opplever langvarig interesse fra andre. 

Men det er jo ikke en dårlig grunn, det å bli sett som noe annet enn en venn er veldig viktig for mange.

Kunne sikkert levd sånn en stund selv, men hadde nok bare vært et spørsmål om tid før jeg fant meg en elsker og garantert ble forelsket etterhvert. Og da er veien til skilsmisse veldig kort. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er en mamma. Samtidig er jeg også en dame. Mine behov for å føle meg elsket forsvinner ikke når man får barn.

Jeg var gift i 10 år før mannen gikk fra meg. Eller vi var enige bare at han sa det først. Som han sa så trengte han å føle seg elsket og begjæret. Han trengte å føle at noen trengte han. Ikke bare fordi sånn er det. Det er jeg helt enig i.

Vi glemte å ta vare på hverandre når vi fikk barn og ble bare venner.

Barna mine fortjener å se foreldre som elsker hverandre. Som klemmer og kysser. Som har et varmt forhold. De skal ikke lære at et forhold er uten den dynamikken. 

Et varmt forhold er ikke å holde sammen for barna sine skyld. 

Nå har jeg en kjæreste som stiller opp for mine barn og meg. De ser et kjærlig forhold mellom oss voksne. Da veit de også at de kan få et sånt forhold også 😊

 

 

Anonymkode: 3a3cb...4ba

Men når dere da har innsett dette, så går det jo an å endre på det da? Da kan man jo begynne å jobbe for å ta vare på det. Det er jo ikke for  sent liksom. 
 

Jeg tenker at det er ganske urealistisk å skulle ha et livslangt forhold og aldri på noe tidspunkt miste «gløden», og småbarnsfasen er jo en klassisk sånn fase. Hvis man da i steden for å se det som en krise i forholdet ser at det er situasjonen rundt forholdet som skaper det, så kan man jo jobbe for å få gløden tilbake. Småbarnsfasen varer jo ikke for alltid. 

 

ts

Anonymkode: 575b7...4fb

[AnonymBruker]

Lovis Fenja skrev (1 time siden):

Kommer litt an på. Hvis første barn er under tre år, så er jeg enig i unntakstilstand, og at det høres utålmodig ut. Men det er umulig for andre å mene så mye om, for det er så mye bare de to vet.

Edit: Poenget er å finne ut om det er en fase fordi man er sliten. Hvis man er sikker på at det ikke er det, så er det bare å skilles, mener jeg. Mens de fortsatt liker hverandre.

De har en baby en treåring og en 4 åring. Jeg vil si det er ganske kaostilstand. 
 

ts

Anonymkode: 575b7...4fb

[AnonymBruker]

Det er jo helt åpenbart en god nok grunn. For dem det angår. 

Anonymkode: 30c22...e9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er jo helt åpenbart en god nok grunn. For dem det angår. 

Anonymkode: 30c22...e9f

Ja da, sant det. Alle er forskjellige. Jeg bare satt å tenkte jeg ville aldri gått fra faren til mine barn på et slikt grunnlag. Jeg anser det som normalt at det går litt ned i småbarnsfasen, og ikke som et tegn på at noe er galt i forholdet. 
 

ts

Anonymkode: 575b7...4fb

[SoWhat?]

Og så får begge nye partnere, og da kommer de til å få høre at barna alltid vil komme først.

Ganske ironisk når foreldre først var de som tenkte mest på seg selv. Å få det ultimate ut av livet sitt, er viktigere enn at barna får det : mor, far og ett hjem. Nå må de leve i to hjem og savne den ene forelderen. Få nye voksne og muligens stesøsken inn i livet.

Bare fordi mor og far må få det de vil ut av livet først og fremst. 

Sånn er det. 

[AnonymBruker]

Bare dagens samfunn… meg meg meg meg…

du er ikke 14-16 og leter etter forelskelsesrus lenger, voks opp

Anonymkode: 2cc4c...244

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vel, man lever bare en gang. Kanskje er lidenskap og forelskelse viktigere for de enn for deg? Kanskje verdsetter du trygghet og stabilitet mer, men de ser at de kan være venner og beholde den relasjonen uten å være kjærester? 

Eller så kan det også være ting du ikke vet om som skjer innenfor husets fire vegger. Er man venner så støtter man, og legger seg ikke oppi en avgjørelse som allerede er tatt. Hadde hun bedt om råd før hun valgte dette hadde det vært noe annet. 

Anonymkode: 6127d...37f

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor skal hun måtte gi deg en god nok grunn? Mulig det ligger mer bak som hun ikke forteller deg. 

Anonymkode: a6f51...72c

 

Krakilsk skrev (1 time siden):

At en part ønsker å gå ut av forholdet er grunn nok til å bryte opp. Samma hva. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan jo være mye annet som hun ikke vil dele? Impotens, psykiske problemer, osv.

Anonymkode: df5f4...3db

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helt ærlig tror jeg det hadde spist meg opp å leve slik. Samværet med mannen (gjennom 20 år) er jo noe av det viktigste i livet mitt. Både det fysiske, og det å kjenne på kjærligheten og nærheten vi har. 

Men om det er bedre å leve alene, og ikke minst med all turbulens et brudd skaper... usikker.. Da måtte det jo være fordi man ønsket å søke noe nytt, og søker å finne det man en gang hadde hos mannen i noen andre. 

Anonymkode: 49665...052

 

Arkana skrev (1 time siden):

Hvert par/menneske må jo selv avgjøre hva som behøves for å bli i et forhold. At følelsene for partneren varierer gjennom et ekteskap er helt normalt, men hvis man over lang tid aldri kommer videre fra vennefølelsen synes jeg absolutt det er en god skilsmissegrunn. Det blir fort et trist og kjedelig ekteskap om det bare skal handle om å få hverdagen til å fungere. Jeg tror og håper at de fleste ønsker å føle mer for sin partner enn det. I tillegg er det ikke sikkert venninnen din har vært ærlig med deg om hva som er den egentlige årsaken. Det kan godt være mer hun ikke har fortalt.

 

Fløff skrev (14 minutter siden):

Tja.

Jeg har hatt samme mann i 21 år, har vel aldri vært der at jeg over tid og flere år ikke klarer finne romantisk og seksuell interesse. 

For noen er selvsagt andre ting viktigst - som fasade/familien AS etc.

Og jeg tror endel holder ut sålenge de ikke opplever langvarig interesse fra andre. 

Men det er jo ikke en dårlig grunn, det å bli sett som noe annet enn en venn er veldig viktig for mange.

Kunne sikkert levd sånn en stund selv, men hadde nok bare vært et spørsmål om tid før jeg fant meg en elsker og garantert ble forelsket etterhvert. Og da er veien til skilsmisse veldig kort. 

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er jo helt åpenbart en god nok grunn. For dem det angår. 

Anonymkode: 30c22...e9f

Og ingen har nevnt barna....