Å være alene

[Gjest Pippilotta]

Jeg har nå være singel i litt over et år, og har virkelig trengt den tiden for å "rase fra meg", tenke på meg selv, gjøre som jeg vil osv. Har aldri hatt en sånn periode før, selv om jeg er i slutten av 20årene. Har fått litt mer selvtillit i forhold til menn også, for jeg er ikke sånn klassisk pen, men har masse sjarm og seksuell utstråling, og har nå endelig skjønt at det teller mer enn barbie-look :blunke:

Men nå er jeg blitt litt usikker på om dennne finne-meg-selv-og være-alene-perioden min egentlig teller som alene-periode, for jeg har hele tiden hatt en fast elsker, og han har jo forsåvidt fungert som kjæreste-erstatning i og med at han er en venn jeg alltid kan komme til med alt mulig (i likhet med flere andre venner) som jeg i tillegg har sex med og er så nær. Han kommer aldri til å bli kjæresten min, i hvert fall ikke sånn det ser ut nå. Vi har vært igjennom den vurderingen og forkastet ideen.

Jeg tror det jeg egentlig lurer litt på, som jeg gjerne vil ha deres tanker rundt, er hvorvidt man trenger å være ordentlig alene etter å ha kommet ut fra et langvarig forhold? Jeg føler at jeg har vært alene det siste året på tross av at jeg har hatt en elsker, for jeg har gjort som jeg vil (med hvem jeg vil) uavhengig av ham, og hatt mine hjelp-jeg-er-helt-alene-i-verden-og hører-ikke-sammen-med-noen-stunder, men kanskje jeg lurer meg selv? Kanskje er det en eller annen viktig innsikt jeg går glipp av fordi jeg ikke er helt mutters alene? Men så tenker jeg på den annen side at det er vel aldri noen som er helt mutters alene når man er singel? Alle har vel venner de kan lene seg på i alle mulige sammenhenger, og er det da en stor forskjell at jeg har sex med en av dem?

Noen tanker rundt dette?

[Karina]

Jeg lurer på det samme.... hat vært singel i 10 mnd, men har hatt en "kjæreste" de siste 6 av dem.... En som gir meg oppmerksomhet, og som jeg er mye sammen med. Vi er akkurat som kjærester. Vet ikke enda om han er den rette.. Men jeg klarer rett og slett ikke å være alene...har prøvd.

Tror kanskje for min del at det beste hadde vært om jeg var "sterk" nok til å takle å være alene, men det fikser jeg ikke...enda...

Og det er jo ikke noe fasitsvar på dette heller. Ganske vanskelig faktisk.

Hvordan har dere andre gjort det? I tiden mellom to kjærester?

Venner betyr mye, men det er liksom ikke heeelt det samme!

:-)

[Gjest Delilah]

Hei Pippilotta!

Vi mennesker kan jo ha ganske forskjellige preferanser og oppfattninger, så det er vanskelig å si noe sikkert og bastant om det du spør om. Jeg for min del har nå vært singel i over to år. Det er jo ganske lenge, og det er ikke nødvendigvis fordi jeg lenger syns det er så kult og vil ha "friheten", men rett og slett fordi jeg ikke har møtt noen aktuelle "kjæresteemner".

Det er jo både positive og negative sider ved både å ha et forhold og å være singel, men jeg tror nok at jeg også har lært utrolig mye av det. Jeg har fått mye tid for meg selv til virkelig å tenke over saker og ting. Det kan ha vært ubehagelige/triste ting, men også mer underfundige hverdags filosoferinger Men en ting er jeg ganske sikker på; jeg tror ikke jeg hadde lært så mye om meg selv hvis jeg hadde vært i et forhold. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke hadde hatt tid til det (for man kan alltids ordne litt tid for seg selv - selv om man har et forhold), men fordi jeg da tror at jeg ville vært for opptatt av og "okkupert" av "oss", "forholdet" og den andre, på en måte som hadde fratatt meg den muligheten.

Noen ganger kan et forhold (sikkert like mye som overdreven jobbing, en hektisk livsstil osv.) være en slags flukt fra oss selv. Vi vet kanskje innerst inne at vi kunne trenge å ha en tid helt for oss selv, men vi skyver det fra oss ved å innvolvere oss i andre mennesker og saker. Noen ganger (spesielt i begynnelsen) har det vært utrolig tøft og ensomt. Men etterhvert har jeg sett at dette har vært en gave som har gjort meg i stand til å virkelig gå i dybden på ting, og gitt meg utrolig kunnskap som jeg aldri hadde fått ellers. Nå føler jeg meg virkelig klar for et forhold, og jeg vet at jeg ville sette så utrolig mye mer pris på det nå - nettopp fordi jeg har vært alene så lenge.

Jeg har også familie og venner rundt meg, så jeg har ikke vært "mutters alene" som du sier. Det er vel (forhåpentligvis) ikke så mange som er det. Men som sagt så har jeg nå blitt så godt kjent med hvem jeg selv er, og jeg vet mye mer om hvordan jeg fungerer i forhold til andre mennesker, hvem jeg trives sammen med osv. Jeg sier ikke at man ikke kan få denne innsikten når man er i et forhold også, men når man har vært i mange, lange forhold (og nesten aldri for seg selv som du sier), så tror jeg det skal mye mer til. Og har man først hatt en slik periode hvor man er "ordentlig" alene, så trenger man ikke fler slike perioder i livet, for da har man lært det grunnleggende om seg selv. Jeg tror absolutt det beste for mennesker er å ha en spesiell person i livet sitt, men tror også at de fleste har veldig godt av å ta et skritt ut fra den settingen ( ihvertfall når det faller seg naturlig - ved brudd f.eks.) og se på helheten i bildet.

Mange ser på det å være alene som noe negativt, trist og leit. Og rett etter et brudd så er det jo ofte det (spørs jo litt hvordan forholdet var også da..). Men man kan få så mye positivt ut av en sånn situasjon også, som de som "alltid" er sammen med noen ikke får. Dermed så har du en unik mulighet til selv-utvikling, som du kanskje aldri får igjen.

Hm...vet ikke om du ble så mye klokere men...

[Gjest Anonymous]

Men virker det ikke litt desperat om man forteller at man har vært alene i 1-2 år?? Har liksom litt inntrykk av at da forventes det at en må finne en partner så snart som mulig...at man tar hva som helst liksom ..og dette kan jo virke "avskrekkende på noen og enhver...eller?

[Gjest Delilah]

Til Gjest; hvis det er meg du sikter til (at jeg fortalte at jeg har vært alene en stund). Jeg skjønner ikke hvordan du får det til å virke desperat?? Det er jo nettopp det jeg prøver å si i innlegget mitt; at hvis man tar seg tid til å være litt alene, så får man en bevissthet på hvem man er og hva man vil. Man unngår da å bli "desperat", og det er nettopp da man finner ut at man ikke vil ta "hva som helst" som du sier. Hva andre evt. måtte tro, mene og syns om det og mine valg - det lar jeg meg ærlig talt ikke diktere av. Det er vel tross alt mitt liv? Dessuten så syns jeg det er en såpass viktig del av livet at jeg ikke lar meg styre av andres oppfatninger - det får i så fall være deres problem.

Det er jo da man virkelig har en mulighet til å dykke ned i seg selv og finne ut av ting. Dermed så blir man også mer attraktiv som partner fordi man har mye innsikt og menneskekunnskap. Kan ikke helt se hvorfor det skal virke så avskrekkende overfor andre å si at man har vært singel en tid. Ihvertfall har aldri jeg opplevd at noen har tatt beina fatt av den grunn..

[Gjest Skusla]

Jeg var alene i 2 1/2 år etter å ha brutt ut av et langt og ikke sunt forhold.

Nå har jeg fått meg kjæreste og har funnet ut at den tiden jeg var alene var noe jeg VIRKELIG trengte. Var alene fra jeg var 22- Trengte den tiden til å rase fra meg, finne meg selv, være masse sammen med venner osv.

Det var deilig, men jg hadde også disse stundene hvor jeg følte jeg aldri kom til å finne noen, og der jeg var lei av og være alene og savna den kosen det er med en kjæreste.

Men man vokser på å være alene og gjøre alle beslutninger selv.

Så nyt det så lenge det varer. :D

[Gjest Delilah]

Skusla, jeg er helt enig med deg. Du har skjønt hva jeg mente..

[Mirabella]

Vel.....jeg ser for meg en ganske lang singelperiode her på bygda...Hvem vil vel ha meg...får jo ikke engang venner her ...?? :-?

Mirabella, den avskyelige bydamen

[Gjest Brunhilde]

Klart du kan definere deg som singel, du har jo "bare" det min gode venn ville kalt "a fucking friendship".... Hygg deg med vennen din, du - husk det er du som definerer ditt liv best!