Jeg går gjennom en SA, mannen er en dårlig støtte!

[AnonymBruker]

Det er null støtte å få av mannen, han er heller sur på meg fordi jeg er lei meg og hormonell over det. Han trøster ikke, viser null følelser. Jeg spurte han om han var lei seg og at han kunne snakke om der hvis han ønsket, han sa det eneste han var var lei av var at jeg var en berg og dalbane. En som var glad over graviditeten og det andre øyeblikket redd. Han skjønner ikke hvor hormonelle vi damer kan bli, og at vi kan kjenne på oss over flere dager at noe er galt, men samtidig håpe og være glade.

Han er kald mot meg nå, og jeg er lei meg. Ville bare få det ut.

Anonymkode: 81f5f...54e

[AnonymBruker]

For en drittsekk. Håper du kan få støtte fra familie eller venner.

Anonymkode: 2feb2...30d

[AnonymBruker]

Har du noen du kan dra til? Du fortjener omsorg nå. 

 

Anonymkode: 3811d...8cc

[AnonymBruker]

Det kommer vel litt an på hvor gammelt fosteret var, hvor lenge det er siden og hvor berg og dalbane du er. 

 

Anonymkode: a1a95...528

[AnonymBruker]

Du skriver det selv: Han forstår ikke... 

Anonymkode: 1d1c6...f19

[AnonymBruker]

Trist å høre!❤ Kanskje revurdere å prøve igjen med en så hensynsløs mann? 

Anonymkode: 7b28d...2a6

[AnonymBruker]

Han er slem og dum i tillegg. Menn som oppfører seg sånn får usikre, bekreftelsessyke og humørsyke damer, siden de ikke blir trygget, og skyter på den måten seg selv i foten. Vil du virkelig ha barn med denne fyren?

Anonymkode: 082ed...f99

[AnonymBruker]

Hvorfor er han fortsatt "mannen din" da? Han er jo åpenbart ikke veldig oppegående og mangelen på empati kommer veldig tydelig frem i innlegget ditt, sannsynligvis enda mer tydelig i virkeligheten. Mennesker kan forandre seg, men hvis man mangler empati så kan man i beste fall lære seg å forfalske det. Derfor spør jeg, hvorfor er du sammen med denne mannen?

Anonymkode: b8204...4b6

[AnonymBruker]

Håper du har noen andre du kan åpne deg til om dette, er utrolig viktig med støtte! Når dere har fått det litt på avstand fortjener mannen din røsk i ørene og en skjennepreken! 

Anonymkode: 86b7c...bcf

[mingus]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det kommer vel litt an på hvor gammelt fosteret var, hvor lenge det er siden og hvor berg og dalbane du er. 

 

Anonymkode: a1a95...528

Det gjør det vel ikke, det går an å bli kjempeglad for en graviditet uansett om man har gått og ruget på det til uke 11, eller nettopp har tatt testen, og man har jo lov å være lei seg når babyen man så for seg livet med dør. Ta deg sammen og prøv å gi et litt mer empatisk svar, her burde mannen skjerpe seg. Han har tross alt vært med på å lage den.

[AnonymBruker]

Da jeg og min kjære mistet første gangen reagerte jeg med både sorg og sinne. Han var veldig lei seg. Jeg følte meg ubrukelig som kvinne og var faktisk ikke noe hyggelig mot han den første dagen. Neste dag braste jeg i gråt og lå i sengen og var både sint og KJEMPE lei meg. Mannen satt på gulvet ved siden av sengen min (jeg ville ikke ha han inntil meg - ja jeg var irrasjonell som bare det). Men, der satt han. I 3 timer bare satt han der.

Jeg sitter her vennen, jeg går ingen plass, du skal ikke være alene nå.

Man aner aldri hvordan man reagerer i slike situasjoner. Jeg var iallfall ikke meg selv. Jeg sa ikke stygge ting til han, men jeg ville ikke bli berørt.

Poenget mitt er, man kan være sint og lei seg uten å være direkte ekkel. Og det er forskjell på 1 dag og flere dager.

Han burde støtte deg slik du trenger det nå ❤️ 

Føler så med deg! Vi mistet tre ganger på rad, men har i dag 3 barn og snart 4.

Forteller det så du ikke mister håpet❤️

Anonymkode: 41a6a...e53

[AnonymBruker]

mingus skrev (1 minutt siden):

Det gjør det vel ikke, det går an å bli kjempeglad for en graviditet uansett om man har gått og ruget på det til uke 11, eller nettopp har tatt testen, og man har jo lov å være lei seg når babyen man så for seg livet med dør. Ta deg sammen og prøv å gi et litt mer empatisk svar, her burde mannen skjerpe seg. Han har tross alt vært med på å lage den.

Helt enig! 

Anonymkode: 41a6a...e53

[AnonymBruker]

Vurdert psykolog til deg selv?

Anonymkode: 042de...ac1

[AnonymBruker]

mingus skrev (3 minutter siden):

Det gjør det vel ikke, det går an å bli kjempeglad for en graviditet uansett om man har gått og ruget på det til uke 11, eller nettopp har tatt testen, og man har jo lov å være lei seg når babyen man så for seg livet med dør. Ta deg sammen og prøv å gi et litt mer empatisk svar, her burde mannen skjerpe seg. Han har tross alt vært med på å lage den.

Er man voksen nok for å prøve å få barn så bør man også være voksen nok til å være innforstått med at det er normalt med SA i først del av graviditeten. 

Empati er et populært ord om dagen, eller mangel på empati. Brukes ofte som en hersketeknikk, for å hevde seg selv. 

Anonymkode: a1a95...528

[AprilLudgate]

Hm....har dere barn fra før?

Jeg hadde nok revurdert forholdet. Lett å si på internett, men:

Jeg har barn fra før, og har vært gjennom mislykket langtidsprøving.

Begge deler er utrolig krevende, men kanskje særlig om man faktisk får barn. Det kan være mye som skjer som krever tålmodighet og empati. 

Han her har jo på ingen måte det. 

[AnonymBruker]

Han har ikke samme tilknytning til din graviditet som du. 🙈  Det er som andre sier, hvis det er tidlig i graviditeten, hvis dere ikke har vært på ultralyd ennå, så er din graviditet for ham er bare noe du sier. Du gikk jo og følte på symptomene - for ham er det bare dine ord. 

Jeg er enig at han burde vise støtte uansett. Men, du kan ikke kreve at han er like lei seg, som du. Han har jo ikke skjønt ennå at du er gravid. Han har sikkert hørt at det er vanlig med SA før uke 12 også, også tok han det helt bokstavelig (som men ofte gjør) - at vi ikke tenker noe mer på det før uke 12. 

Du føler du mistet noe. Han har ikke nødvendigvis samme følelse. 

Jeg mistet selv i uke 10 første gangen. Jeg fikk støtte fra mannen men jeg kjente jo at han ikke var like lei seg. Vi var heldige at jeg ble fort gravid igjen. Neste graviditet var han med på alle UL-kontroller, så fra uke 11 allerede, så han "babyen" eller "reka" (som vi kalte det). Da jeg begynte å blø i uke 16 i den graviditet, var han hundre prosent med. Det gikk heldigvis bra denne gangen, det er også en stund siden, vi har nå et barn på 7 år. Mannen er helt fantastisk pappa.

Anonymkode: d28b7...60c

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er man voksen nok for å prøve å få barn så bør man også være voksen nok til å være innforstått med at det er normalt med SA i først del av graviditeten. 

Empati er et populært ord om dagen, eller mangel på empati. Brukes ofte som en hersketeknikk, for å hevde seg selv. 

Anonymkode: a1a95...528

Oj 😅🤭

Det er helt normalt å oppleve sorglikende følelser også ved SA.

Måten du uttaler deg på her er jo rett i diagnoseland. Foreslår at du holder deg unna, du virker jo fullstendig blottet for nettopp: empati. Og slem i tillegg. 

Stay away fra tråder hvor folk trenger støtte. 

[AnonymBruker]

Fløff skrev (31 minutter siden):

Oj 😅🤭

Det er helt normalt å oppleve sorglikende følelser også ved SA.

Måten du uttaler deg på her er jo rett i diagnoseland. Foreslår at du holder deg unna, du virker jo fullstendig blottet for nettopp: empati. Og slem i tillegg. 

Stay away fra tråder hvor folk trenger støtte. 

Men det er jo helt normalt å oppleve en sa i løpet av livet. Og greit at man kan være litt nedfor, men det er da ikke noe å ta helt av for . Men det gjør jo ofte de som er litt ustabile fra før. 

Anonymkode: 83fd6...fac

[mingus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er man voksen nok for å prøve å få barn så bør man også være voksen nok til å være innforstått med at det er normalt med SA i først del av graviditeten. 

Empati er et populært ord om dagen, eller mangel på empati. Brukes ofte som en hersketeknikk, for å hevde seg selv. 

Anonymkode: a1a95...528

Jeg hevder ikke meg selv, jeg prøver å få deg til å tenke etter hvordan du svarer TS i en sårbar situasjon. Ikke innbill deg ting eller les mer mellom linjene mine enn hva som står, er du grei.

Jeg er i midten av 30årene, altså voksen, men hadde blitt ekstremt lei meg hvis jeg spontanaborterte. Min mor og min svigermor har mistet noen ganger de også, og det er fortsatt veldig sårt for dem når de snakker om det. De er iallfall det man kan kalle godt voksne. Ikke sitt og bruk alder som hersketeknikk selv, stein i glasshus kalles vel det du driver med her.

[mingus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men det er jo helt normalt å oppleve en sa i løpet av livet. Og greit at man kan være litt nedfor, men det er da ikke noe å ta helt av for . Men det gjør jo ofte de som er litt ustabile fra før. 

Anonymkode: 83fd6...fac

For en ufyselig ting å skrive, en sa kan vel vippe den mest stabile av pinnen for en periode.