Spørsmål til deg som ikke fikk morsfølelsen med en gang barnet var født.

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på er hvordan følelsene dine var i svangerskapet? Kjente du på morsfølelsen før barnet ble født, men så var den ikke der etter barnet var ute?

 

Jeg kjenner stor tilknytning til babyen nå før det er født, men det er greit å være forberedt på at følelsen kanskje blir borte en periode, så jeg ikke blir alt for skuffet. Min mor fortalte hun hadde mest lyst til å dra fra første barnet på sykehuset, for hun følte ikke noe tilknytning.

Anonymkode: f6efe...1eb

[AnonymBruker]

Hadde sterk morsfølelse gjennom svangerskapet. Var så lykkelig og full av endorfiner som jeg aldri før hadde vært. En herlig og harmonisk tid. Følelsene ble ødelagt av en brutal fødselsopplevelse desverre. 

Anonymkode: b9c0a...4fd

[AnonymBruker]

Hadde ikke følelser for barnet i magen og heller ikke når det var nyfødt. Det kom etterhvert. 

Anonymkode: 07dba...d0f

[AnonymBruker]

Hadde ikke så mye følelser for barnet i magen, bortsett fra at jeg var veldig redd for at noe galt skulle skje. Fødselen begynte greit men ble fæl på slutten. Følte ikke noe umiddelbart når babyen kom på brystet mitt, han føltes som en fremmed. Var bare sliten og sjokkert over hvor fælt det var og litt sånn stressa over hva vi hadde rotet oss oppi. Synes det tok lang tid før jeg fikk følelser som kjærlighet. Strever fortsatt med det til tider, babyen er 8mnd nå. Morsfølelse som i ansvarsfølelse derimot, den kom tidlig. Hadde angst for at babyen skulle dø så var veldig opptatt av å gjøre alt riktig mtp. trygg søvn og sånt.

Anonymkode: 95fbd...355

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig morsfølelse for barnet i magen gjennom svangerskapet, og følte meg nesten unormalt lykkelig. Og jeg kjente ikke på sterk morskjærlighet den første tiden etter fødselen. Det var litt som at jeg visste at jeg var veldig glad, men klarte ikke å kjenne følelsen. 

Litt forsiktig morsfølelse, kjærlighet og glede kjente jeg, men jeg kjente meg mest nummen.  Jeg hadde f.eks. hørt om det fantastiske følelsen det var å få barnet opp på brystet etter fødsel, og håpet så at jeg skulle få oppleve det (var redd det skulle ende med akutt keisersnitt). Men så gikk fødselen ganske fint, og jeg kjente ikke noen sånn spesielt sterk kjærlighet, jeg var mest bare forvirret da babyen ble lagt på brystet mitt. Med barn nr. to var det annerledes. Da ble jeg helt overveldet av denne kjærligheten jeg hadde hørt om, og jeg husker de første timene på fødestua i et rosenrødt skjær. Men nå er de 4 og 2 år, og jeg er akkurat like glad i begge to. 

Anonymkode: 9882c...cd2

[AnonymBruker]

Hadde svangerskaps og barseldepresjon og hadde null følelse for barnet, jeg trodde ikke på det, så jobbet hardt med å ikke knytte meg. Fikk sjokk når barnet ble født og hadde nulltillnytning før hun var rundt ett år/halvannet.. Fikk hjelp av DPS og BUP.

Det er helt grusomt å tenke på og jeg får skikkelig vondt inni meg når jeg tenker på hvor mye jeg gikk glipp av. Vakre, lille jenta mi😭

Anonymkode: 1569c...85f

[AnonymBruker]

Jeg hadde svangerskapsdepresjon i første trimester, som ble litt bedre etterhvert, men den store tilknytning kom aldri mens jeg gikk gravid. Jeg ble glad i barnet umiddelbart da det ble født, men det tok et par uker før jeg fikk den altoppslukende kjærligheten. 

Anonymkode: dd6b9...f58

[Arkana]

Jeg følte tilknytning i svangerskapet, men det var ikke den altoppslukende morsfølelsen jeg har for dem nå. Jeg var aldri likegyldig til barnet, det var bare ikke noen svulmende kjærlighet med det samme. Den følelsen kom etter hvert og det er helt normalt, det er bare at det er de som kjenner den voldsomme morsfølelsen som snakker mest om det. 

[AnonymBruker]

I svangerskapet var jeg mest redd for at noe skulle gå gale, ting ikke skulle være klart osv. ikke noe utpreget morsfølelse.

Jeg hadde en fantastisk fødsel, men ble helt satt ut da babyen ble lagt på brystet. Tok noen dager før jeg liksom greide å kjenne på den intense kjærligheten (på tross av at det kom umiddelbart for mannen min).

Anonymkode: 7f0a2...618

[AnonymBruker]

Både ja og nei her. Har nok følte mest på ansvaret for nurket, og redsel for alt som kan gå gale. Kosa meg for så vidt med graviditeten etter vi passerte nokon og 20-veker, og til tross for ein litt dramatisk fødsel som enda i keisersnitt, så var der følelser med ein gang. Men ikkje desse altoppslukande følelsane som eg har høyrt om, men glede for at han er her (endeleg), og glede over å ikkje vere gravid lenger. 

Nokon dager så er eg så sliten og tenker med gru på at eg kjem nok ikkje til å sove sammemhengande meir enn tre timer på ....år? Og da detter tanken om at eg har "øydelagt" livet mitt inn i hjerna. Men så får eg eit øyeblikk med kontakt med den lille, og ser dei augene som ser på meg med den altoppslukande kjærligheten, og det går rett i hjertet. Eg har grine av glede, og eg har grine av frustrasjon. Kort sagt, det varierer litt, men blir stadig sterkare følelser for kvar dag. (Han er 3 veker no, så er midt i barsel-perioden).

Anonymkode: 9b120...efe

[AnonymBruker]

Takk for at dere tar dere tid å svare🥰 Det er fint det blir snakket om. De fleste tenker vel at det er selvfølgelig man elsker barnet man har båret frem fra første stund, men det er jo faktisk ikke det. Men det er veldig godt det kommer etterhvert. Tror jeg skal ta med meg denne tråden i tankene og snakke med jordmor om det😄

Anonymkode: f6efe...1eb

[AnonymBruker]

Jeg slet litt med tilknytning til barnet under graviditeten etter en veldig sårbar SA, og i tillegg til at min søster mistet barnet sitt etter fødselskomplikasjoner mens jeg var 30 uker på vei selv… jeg gledet meg veldig, men hadde ikke denne mammafølelsen som så mange andre snakker om. 
Når barnet ble født gråt jeg heller ikke, det var mer enn sånn «oi, her er du..😅».. jeg husker ikke hvor lang tid det tok før den kom, men jeg husker at jeg tok meg merke i at jeg syntes det tok lang tid. Jeg hadde omsorgsfølelse og visste hva jeg skulle gjøre. Ammet, skiftet bleie, samsov og helt vanlig babyperiode liksom. Men jeg gikk da nesten hvertfall 3 uker med en liten sånn «når kommer mammaen din å henter deg?» på en måte. 
jeg ville aldri dra fra barnet, jeg brukte all tiden min på å bare kose og være en mamma - men det tok litt tid før denne mammatilknytningen kom. 
 

nå er jeg 33 uker på vei med mitt andre barn, og det er først nå jeg både klarer å glede meg til barnet kommer - men jeg har faktisk også begynt å føle på en morstilknytning, og jeg føler at jeg nå har to barn selv om det ene ikke er født enda:) 

Anonymkode: 26670...753

[Poision-Ivy]

Fikk morsfølelse ganske raskt, men jeg opplevde ingen gledesrus da første barnet ble født, altså i det øyeblikket. Var mest av alt forvirret... Var litt bedre med nummer to. 

Ta det som det kommer. Du vil få tilknytning til barnet, med en gang eller etter hvert. Ikke la andres forventninger eller antatte normer fange deg. Det er din opplevelse. 

[AnonymBruker]

Jeg følte tilknytning helt på slutten av svangerskapet. Men morsfølelsen kom ikke før 6 måneder etter fødsel. Hadde barseldepresjon som ikke ble oppdaget, og jeg var for ung til å skjønne at jeg hadde det. Altså jeg var jo glad i ungen, ga omsorg og alt han trengte, men de store følelsene kom liksom ikke. 
 

Når jeg ventet nr 2 hadde jeg veldig lite følelser for den lille i magen. Skøyv det litt bort siden det var veldig turbulent hjemme på den tiden. Skjønte ikke helt at det var min unge som ble lagt på brystet mitt heller etter fødsel. Jeg spiste og dusja utenom å bry meg og at barnepleier og jordmor fløy ut og inn med ungen og ble borte en stund. Men ble skikkelig bjørnemamma når de sa babyen måtte fraktes til et annet sykehus.Da var det som et lyn traff meg, for det var jo MIN unge som lå i kuvøsa. Og det var nemlig ingen som skulle kjøre den ungen noen sted uten meg!  

Anonymkode: e8e00...de0

[AnonymBruker]

Ikke så mye følelser rundt barnet i magen på verken nummer en eller nummer to. Ikke rett ved fødsel heller, det har kommet litt og litt ettersom man får mer kontakt mer den. Tok lengst tid med nummer to, han var ganske lenge mest av slt en av mange «oppgaver på lista». Kom da han begynte å smile og respondere 🥰

Anonymkode: b35ed...33a

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at det ikke kommer med èn gang. Tenk på det som at det er en helt ny person du blir kjent med. Det tar litt tid før det kommer.

Anonymkode: d3b7c...1f4

[AnonymBruker]

Synes det var litt vanskelig når babyen var i magen, men fikk det med en  gang jeg fikk se han ❤️ Men vet det er forskjellig for alle. 

Anonymkode: 16e47...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.12.2021 den 9.46):

Hadde ikke følelser for barnet i magen og heller ikke når det var nyfødt. Det kom etterhvert. 

Anonymkode: 07dba...d0f

Her også. Tok ca. 6 måneder før det var på plass. 

Anonymkode: 6c16a...3ed

[AnonymBruker]

Hadde null morsfølese gjennom svangerskapet, kun en ekstrem nysgjerrighet. Slik har alle mine svangerskap vært.

Hadde jeg mistet hadde jeg nok bare sakt ja ja og det var det. Det samme hvis noen hadde tatt barnet på sykehuset.

Morsfølesen og tilknyttingen kom først etter kort stund hjemme, når alt hadde satt seg. Et par måneder med første, ganske raskt med de neste. 

Synes igrunn dette var helt ok. Ting ble mindre stress føler jeg. Var aldri redd for å miste eller at de skulle finne noe på UL. Jeg tok alt som det kom.

Når morsfølesen kom, kom den derimot ekstremt sterkt. Følesen de små gir meg er så skremmende sterk, men også helt fantastisk 😍

Anonymkode: dfc2c...06a

[AnonymBruker]

Gledet Meg som bare det gjennom graviditeten. Hadde masse positive følelser til babyen hele veien. Ble veldig sjokkert da babyen ble født og alt jeg tenkte var «åja».. 

ble trist av meg selv fordi jeg var mer opptatt av å få dusje og sove enn babyen. 
 

men kan ikke si at jeg noen gang har fått sånn voldsom morsfølelse som alle snakker om. Er kjempe glad i barna mine, men det er kun noen få ganger jeg har fått noen blaff av det jeg tror er morsfølelsen. Noen blaff av ekstrem kjærlighetsfølelse. Hvis jeg hadde gått rundt med den ekstreme følelsen hele tiden hadde jeg vært utslitt, men glad jeg får noen blaff innomellom. Det kan være så lite som at et av barna stryker meg på hånda som gjør at jeg får den følelsen

Anonymkode: ddfba...333