Føler arbeidsmarkedet er tilpasset "A4-liv" og jeg passer ikke inn

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men antagelig bare lufte noen tanker. Dette blir et langt innlegg, så orker du ikke å lese så kan du bare trykke deg ut. Jeg er en arbeidsledig kvinne i starten av 30-åra som helt ha begynt å miste troen og motivasjonen på å finne en jobb jeg vil trives og som jeg vil klare å stå i 100%, i og føler jeg er i ferd med å bli uattraktiv på arbeidsmarkedet og jeg er redd for at jeg har ødelagt for meg selv og skal falle ut av arbeidslivet, etter å ha sagt opp forrige jobben min, selv om jeg i teorien er god på papir.

Jeg er en typisk flink pike som startet å jobbe som 14-åring og har hatt sommerjobber og deltidsjobber opp igjennom årene på både hotell, sykehjem/bolig for psykisk utviklingshemmede og flere år i turistbransjen. Min mor sa jeg aldri skulle si nei til vakter og jeg takket alltid ja til det jeg kunne og gjorde mitt ytterste. Et tidspunkt hadde til og med tre deltidsjobber på samme tid, og kunne gå fra jobb på dagen til kveldsvakt som servitør.  Jeg har gode referanser, har aldri møtt for sent, har jobbet sommer uten ferie som student, har knapt hatt noen sykedager. Har gode attester også. Har hatt flere verv som student.

Hadde et friår etter VGS for å finne ut hva jeg ville, da jeg jobbet på sykehjem og museum, mens jeg fikk bo gratis hjemme. Friåret brukte jeg mye til å dyrke min hobbyer på fritiden når jeg ikke jobbet, blant anna foto og skriving og musikk. Jeg jobbet annenhver helg fast på sykehjemmet i denne perioden, og ekstravakter ellers, så ingen uker var like. Det var turnusjobbing og jeg var glad i kveldsvakter og kunne noen uker ha overtall med kveldsvakter, noe jeg trivdes godt med. Jeg jobbet i løpet av det friåret 6 dager i uken uten at jeg husker at jeg ble spesielt sliten av det. Jeg hadde tid og energi til hobbyer utenom jobb, i tillegg til til å ha energi til å trene. Så begynte jeg å studere som 20-åring. Jeg visste ikke helt hva jeg ville, og begynte på et humanistisk studie. Jeg hadde god tid og ikke helt funnet min retning, men fullførte en grad, så bygget jeg på et år med nye fag for å få dobbel grad. Så begynte jeg på master i humanistisk fag. Hele tiden var jeg påpasselig med å sørge for å ha riktige fag i graden i tilfelle jeg ville bygge med PPU for å bli lærer.

Etter masterstudiene hadde jeg 2 år igjen med studiestøtte, og søkte meg både inn på PPU og ny bachelorgrad i økonomisk administrative fag. Jeg elsket å studere og var skikkelig giret på den nye bachelorgraden, og bestemte meg for å satse på dette og heller gå siste året uten studiestøtte, og heller finansiere det selv, noe jeg klarte helt fint da jeg er flink med penger. Den siste bachelorgraden var det beste sosialt og karaktermessig, jeg var veldig interessert i graden jeg tok og dette reflekteres i karakterene mine. Fra å gå fra en helt gjennomsnittlig C-student på universitetet, med en sjelden B, fikk jeg nå B i snitt inkludert flere Aer. I motsetning til da jeg var ferdig med mastergraden, følte jeg meg veldig motivert for å starte på arbeidslivet og var veldig optimistisk.

Jeg følte jeg endelig hadde funnet min retning og visste hva jeg ville. Og var ekstrem glad da jeg først fikk en sommerjobb med mulighet til å jobbe mye, mens jeg hadde mulighet til å finne en fast og mer relevant jobb. Så dukket plutselig "drømmejobben" opp etter en kandidat hadde trukket seg og de trengte folk raskt. Det var et vikariat veldig relevant for min utdanning, så jeg pakket umiddelbart flyttelasset og flyttet til et nytt sted for et 10 måneders vikariat i 80% stilling. Her fikk jeg akkurat den erfaring jeg ønsket meg, og fikk jobbet både med hjemmeside, bookingsystem, sosiale medier, organisere fagkvelder og være med på workshops og lære nye ting med mer i en spennende bransje. Bedriften hadde lite markedsbudsjett så jeg jobbet omtrent bare med å produsere organisk innhold. Ulempen min var at sjefen var et mareritt, i starten gikk det fint, men etter noen måneder begynte hun å manipulere meg mer og mer til å ta på meg tyngre prosjekter og oppgaver som egentlig stod utenfor stillingsbeskrivelsen min og det begynte å gå mer og mer inn på meg, og  jeg slet i perioder med å takle arbeidsmengden da hun forventet at jeg skulle greie alt det ekstra hun påla meg i tillegg til alt det andre, på min lille stillingsprosent. I tillegg var hun ekstremt vimsete og kunne en dagen bestemme noe, før det kom en kontramelding dagen etterpå, og hun var dermed vanskelig å forholde seg til. Hun hadde to ansikter for å si det slik. Det var flere av arbeidskollegaene mine som slet med lederstilen hennes, og et tidspunkt vurderte jeg å slutte, men jeg bestemte meg for å holde ut vikariatet. Det var en liten bedrift og jeg var vikar for en i mammapermisjon, så jeg visste det ikke var mulighet for fast stilling etterpå. Jeg bet tenna sammen de siste månedene for å få god referanse og for å få mest mulig erfaring, selv om jeg begynte å bli rimelig lei de siste månedene. Dette var jo våren pandemien inntraff, så de siste månedene var selvsagt preget av omstilling, men jeg holdt ut. Etter dette kjente jeg at jeg var ganske utladet pga. sjefen som bare ble verre og verre, og til og med kollegaen min ble sykmeldt pga. hun etter at jeg sluttet (hun ble behandlet mye verre enn meg, da sjefen faktisk likte meg). Men jeg kom ut i tide.

Etterpå tok jeg litt ferie og var altså arbeidsledig. Jeg søkte nye jobber og ble ganske raskt tilkalt til nytt intervju etter en ca. en måned uten jobb og fikk nå tilbud om en vikariat i det offentlige med litt andre oppgaver. Oppgavene var mindre spennende og mer rutinepreget, men virket som det var gode muligheter for å utvikle seg. Ikke minst var det lovnader om fast stilling som virket forlokkende og gode pensjonsordninger. 100% stilling på dagtid. Lønnen litt under det jeg hadde hatt i forrige jobben, men akseptabelt. Var veldig usikker på om dette var noe for meg, men tenkte det var bedre å prøve og sjekke siden det var et vikariat.

De første månedene var greie og jeg kom raskt inn og fikk mye skryt for å være så rask og effektiv og fikk mye skryt av sjefen for å komme å være en kjemperessurs for arbeidsplassen. Det ble ofte spøkt med at jeg jobbet for to personer, noe som var sant da mange av kollegaene mine dessverre var av den langsomme sorten. Oppdaget ca. etter 2 måneder at det var mange pågående konflikter på jobben, sjefen havnet også i en livskrise og var mye fraværende men nektet å sykmelde seg som skapte uforutsigbarhet for oss da vi av og til ikke visste om han var tilgjengelig og hvem vi skulle kontakte, vi var konstant underbemannet og arbeidspresset vart stort, og det endte med at jeg tok på mer og mer ansvar siden de andre kollegene mine ikke gadd. Det ble ofte til at kollegaer som hadde vært der i mange bevisst sluntret unna og tok på seg de enkleste oppgavene, og lot de vanskelige casene ligge før noen til slutt måtte ta det, noe som oftest førte til at jeg og en annen kollega tok de. Konfliktene fortsatte på ulike områder og mellom ulike kollegaer, det var ofte krangling på fellesmøter og grupperinger. Jeg sa tidlig fra til sjefen i klartekst om problemene både med arbeidsmiljø og manglende rutiner og han satte pris på tilbakemeldingene og lovet på følge opp, men det skjedde aldri. Så fikk jeg vite av sjefen at stillingen min likevel ikke var sikker at og at jeg sannsynligvis ikke kom til å få fast stilling i år likevel. Budsjettkutt, men han trodde han skulle klare å fikse noe om jeg ville fortsette og han uansett var sikker på å skaffe meg en ny midlertidig kontrakt. Han ville veldig gjerne beholde meg.  Jeg var konstant sliten og synest dagene var slitsomme og hadde ingen energi etter jobb og følte ikke at jeg hadde et liv.  Så begynte jeg å grue meg til å gå på jobb, og jeg hadde hadde ingen motivasjon for jobben annen en lønn. Jeg klarte ikke å se for meg å bli lenge nok til at det ble fast stilling, og jeg orket til slutt ikke tanken på å jobbe ut kontrakten, og rett før sommeren sendte jeg min oppsigelse før ferien min slik at jeg avsluttet kontrakten innen 1.september. Jeg fikk gode støtte fra sjefen min og forståelse. Jeg hadde tenkt godt igjennom alle konsekvensene og regnet ut og passet på at økonomien tåler at jeg går arbeidsledig og hadde regnet inn 4 måneders karantenetid på dagpenger. Jeg begynte å sende jobbsøknader noen måneder ut i vikariatet, så målet var alltid å få ny jobb før jeg sluttet, men til slutt orket jeg rett og slett ikke og prioriterte min egen helse selv om det innebar å gå arbeidsledig. Og det har jeg egentlig ikke angret på den dag i dag på at jeg valgte min egen helse, da psykiske plager som kvalme og magevondt kunne utviklet seg til noe mer og jeg noen dager var på gråten og skikkelig lei meg. Noe som er røde flagg.

Jeg har nå vært arbeidsledig siden september og begynner å bli engstelig for hullet jeg får i CVen. I mitt hode har jeg allerede vært arbeidsledig i over et halvt år, selv om det i realiteten er snart "bare" 4 måneder. Jeg har selvfølgelig meldt meg som arbeidsledig hos NAV, men hater å være i det systemet da jeg stadig får forslag på jobber jeg ikke er interessert i, og som ikke passer meg. Samtidig begynner jeg å tære på sparepengene mine nå og tenker jeg må være på godfot med NAV for å få dagpenger nå når karantenetiden snart går ut, og har av alle forslagene deres sagt at det kan være aktuelt med tilkalling som skoleassistent i januar om det ikke har dukket opp noe annet, da jeg føler jeg har begynt å avslå for mange av forslagene deres selv om jeg ikke har fått noe dagpenger enda.  

2 år etter utdanning har jeg altså hatt 2 vikariatet der den ene var "drømmejobben" selv om jeg fikk en liten knekk av sjefen, men nå i ettertid vet jeg ikke lenger om jeg vil jobbe i denne bransjen. Det andre vikariatet fikk jeg fullstendig knekk av arbeidsmiljøet og kvier meg nå til å starte på noe nytt fordi jeg er livredd for å starte i enda en jobb jeg vil mistrives i. Derfor har jeg nærmest angst for å sende søknader jeg er usikker på, siden jeg ikke fulgte magefølelsen min sist gang og de få stillingene jeg har søkt på som jeg har vært giret på, har det vært svært mange søkere og jeg har ikke kommet til intervju  enda. Jeg har også oppdaget at min erfaring med sosiale medier er nærmest verdiløst i arbeidsmarkedet i dag med å produsere organisk innhold, da alle slike jobber søker folk som har erfaring med betalte annonser, Google Analytics, søkeoptimalisering med mer, noe jeg ikke har så mye erfaring med fra jobben min pga. manglende markedsbudsjett. Ikke liker jeg at alt skal handle om salg, salg, salg heller og innser likevel at det er dette mange bransjer er opptatt av. Som nettredaktør må du ofte ha journalisterfaring, og det virker ikke som tidligere arbeidserfaring med å være nettredaktør hjelper heller. Jeg er også fått litt angst for å søke meg tilbake til de offentlige pga. det dårlige miljøet og erfaringene med at mange av kollegaene mine jobbet tregt og at det endte med at jeg tok mye av byrden. Dessuten virker det som jobb mandag til fredag på dagtid uten mye variasjon blir for kjedelig for meg. Jeg trenger variasjon og helst være kreativ for å trives, og jeg kunne også tenke meg en jobb med litt fleksibel arbeidstid og mulighet for mye hjemmekontor og jobbe mye i perioder og kanskje ta noen langhelger innimellom.

Men når jeg tråler jobbmarkedet blir jeg motløs og finner svært lite jeg blir motivert av, man skal helst ha ekstremt mye jobberfaring, være et utpreget salgmenneske etc etc., ha mye kapasitet og tåle en trøkk, og jeg føler ikke det er noen jobber som jeg har lyst til å stå i over tid. Og jeg vil ikke starte på noe igjen for å slutte, og føler det er viktigere enn noen gang å finne noe der jeg blir en stund for CVens skyld, så jeg føler jeg må være helt sikkert. Det mest optimale for meg hadde vært å starte noe for meg selv, men jeg vet ikke hva det skulle være. Det jeg liker å gjøre, som hjemmeside, skriving, foto etc., føler jeg ikke jeg er flink nok i eller har nok kompetanse i stillingene som utlyser dette. Jeg føler verdien min på arbeidsmarkedet faller for hver dag som går nå, og at jeg er lat som ikke har søkt flere jobber. Jeg føler jeg har mistet all selvtilitt nå i arbeidslivet. Selv om jeg har mastergrad og enda en bachelorgrad med gode karakterer, og flere frivillige verv. Jeg vet at det ikke er noe galt med arbeidsmoralen min da jeg helt siden jeg har vært 14 har hatt mange ulike jobber, har jobbet doble skift, jobbet kveld, morgen, overtid med mer, taklet å jobbe ferier, ikke har sykedager, uten å bli nevnverdig sliten. Må nå er jeg plutselig blitt sliten etter en helt vanlig dagjobb mandag - fredag, noe jeg føler alle ønsker seg. Noen måneder arbeidsledig og jeg føler det ikke finnes en jobb for meg som jeg vil trives i. Jeg er ikke så opptatt av lønn og arbeidstider, det eneste jeg vil er å finne en jobb jeg motiveres av og som jeg gleder meg å gå til. 

Er det noen som har noen råd eller har vært i samme situasjon? Jeg tror jo egentlig det ordner seg til slutt, men føler meg veldig rådvill og synest det er så vanskelig å forholde seg til NAV samtidig. Samtidig tror jeg at jeg svartmaler situasjon mer enn jeg behøver, da jeg tross alt er svært heldig med å få fått to ulike jobberfaringer etter studiene både i privat og offentlig sektor med min utdanning og med ulike oppgaver som er verdifull å ha med seg inn i arbeidsmarkedet. Men føler liksom jeg har begått et feilskjær nå ved å ha sagt opp et vikariat, selv om jeg vet at det er var riktig for helsen min. Jeg bare føler at arbeidsmarkedet i dag er designet for at du ikke skal gjøre dette.

Anonymkode: f844b...e62

[Nymerïa]

Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg er eldre enn deg, men har også en brokete cv. Nå driver jeg egen virksomhet, det er en del styr for å få det til å gå rundt, men jeg lever gladelig med mindre penger heller enn å gå hver dag til en jobb jeg mistrives i.

Du skriver at du ikke synes du er så flink med hjemmesider og søkemotoroptimalisering, men dette er saker som du lett kan oppdatere deg på hvis du vil, det finnes masse informasjon på nett. Jeg som bare har laget mine egne nettsider ser stadig vekk andre firmas nettsider og tenker "dette kunne jeg ha gjort mye bedre og jeg er en amatør". Enn om du begynner i det små og tilbyr deg å lage bedre hjemmesider til kjentfolk for en symbolsk sum? Eventuelt lager deg en mal for helt enkle hjemmesider og tilbyr deg å sette opp for de du kjenner som ikke har noen hjemmeside i det hele tatt? Du vil lære mye på dette, og du har noe å vise til at du har brukt denne perioden på neste gang du går på intervju.

Når det gjelder hovedproblemstillingen din er jeg helt enig, arbeidslivet slik det er passer ikke for alle av oss og det skyldes ikke at vi ikke vil jobbe. Noen av oss passer bare best til en litt annen arbeidsform.

[AnonymBruker]

Da har du ikke kreativ nok fantasi om du bare ser jobber som er A4. Massevis av jobber som ikke er det 

Anonymkode: 4718a...c7c

[AnonymBruker]

Fint innlegg. Arbeidslivet er ikke for alle. Det er noe vi alle burde innse. Jeg strevde flere år med å komme til rette i arbeidslivet, men klarte aldri å finne et sted som passet meg. Jeg er nå ufør pga arbeidsvegring.

Anonymkode: 20a39...830

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men antagelig bare lufte noen tanker. Dette blir et langt innlegg, så orker du ikke å lese så kan du bare trykke deg ut. Jeg er en arbeidsledig kvinne i starten av 30-åra som helt ha begynt å miste troen og motivasjonen på å finne en jobb jeg vil trives og som jeg vil klare å stå i 100%, i og føler jeg er i ferd med å bli uattraktiv på arbeidsmarkedet og jeg er redd for at jeg har ødelagt for meg selv og skal falle ut av arbeidslivet, etter å ha sagt opp forrige jobben min, selv om jeg i teorien er god på papir.

Jeg er en typisk flink pike som startet å jobbe som 14-åring og har hatt sommerjobber og deltidsjobber opp igjennom årene på både hotell, sykehjem/bolig for psykisk utviklingshemmede og flere år i turistbransjen. Min mor sa jeg aldri skulle si nei til vakter og jeg takket alltid ja til det jeg kunne og gjorde mitt ytterste. Et tidspunkt hadde til og med tre deltidsjobber på samme tid, og kunne gå fra jobb på dagen til kveldsvakt som servitør.  Jeg har gode referanser, har aldri møtt for sent, har jobbet sommer uten ferie som student, har knapt hatt noen sykedager. Har gode attester også. Har hatt flere verv som student.

Hadde et friår etter VGS for å finne ut hva jeg ville, da jeg jobbet på sykehjem og museum, mens jeg fikk bo gratis hjemme. Friåret brukte jeg mye til å dyrke min hobbyer på fritiden når jeg ikke jobbet, blant anna foto og skriving og musikk. Jeg jobbet annenhver helg fast på sykehjemmet i denne perioden, og ekstravakter ellers, så ingen uker var like. Det var turnusjobbing og jeg var glad i kveldsvakter og kunne noen uker ha overtall med kveldsvakter, noe jeg trivdes godt med. Jeg jobbet i løpet av det friåret 6 dager i uken uten at jeg husker at jeg ble spesielt sliten av det. Jeg hadde tid og energi til hobbyer utenom jobb, i tillegg til til å ha energi til å trene. Så begynte jeg å studere som 20-åring. Jeg visste ikke helt hva jeg ville, og begynte på et humanistisk studie. Jeg hadde god tid og ikke helt funnet min retning, men fullførte en grad, så bygget jeg på et år med nye fag for å få dobbel grad. Så begynte jeg på master i humanistisk fag. Hele tiden var jeg påpasselig med å sørge for å ha riktige fag i graden i tilfelle jeg ville bygge med PPU for å bli lærer.

Etter masterstudiene hadde jeg 2 år igjen med studiestøtte, og søkte meg både inn på PPU og ny bachelorgrad i økonomisk administrative fag. Jeg elsket å studere og var skikkelig giret på den nye bachelorgraden, og bestemte meg for å satse på dette og heller gå siste året uten studiestøtte, og heller finansiere det selv, noe jeg klarte helt fint da jeg er flink med penger. Den siste bachelorgraden var det beste sosialt og karaktermessig, jeg var veldig interessert i graden jeg tok og dette reflekteres i karakterene mine. Fra å gå fra en helt gjennomsnittlig C-student på universitetet, med en sjelden B, fikk jeg nå B i snitt inkludert flere Aer. I motsetning til da jeg var ferdig med mastergraden, følte jeg meg veldig motivert for å starte på arbeidslivet og var veldig optimistisk.

Jeg følte jeg endelig hadde funnet min retning og visste hva jeg ville. Og var ekstrem glad da jeg først fikk en sommerjobb med mulighet til å jobbe mye, mens jeg hadde mulighet til å finne en fast og mer relevant jobb. Så dukket plutselig "drømmejobben" opp etter en kandidat hadde trukket seg og de trengte folk raskt. Det var et vikariat veldig relevant for min utdanning, så jeg pakket umiddelbart flyttelasset og flyttet til et nytt sted for et 10 måneders vikariat i 80% stilling. Her fikk jeg akkurat den erfaring jeg ønsket meg, og fikk jobbet både med hjemmeside, bookingsystem, sosiale medier, organisere fagkvelder og være med på workshops og lære nye ting med mer i en spennende bransje. Bedriften hadde lite markedsbudsjett så jeg jobbet omtrent bare med å produsere organisk innhold. Ulempen min var at sjefen var et mareritt, i starten gikk det fint, men etter noen måneder begynte hun å manipulere meg mer og mer til å ta på meg tyngre prosjekter og oppgaver som egentlig stod utenfor stillingsbeskrivelsen min og det begynte å gå mer og mer inn på meg, og  jeg slet i perioder med å takle arbeidsmengden da hun forventet at jeg skulle greie alt det ekstra hun påla meg i tillegg til alt det andre, på min lille stillingsprosent. I tillegg var hun ekstremt vimsete og kunne en dagen bestemme noe, før det kom en kontramelding dagen etterpå, og hun var dermed vanskelig å forholde seg til. Hun hadde to ansikter for å si det slik. Det var flere av arbeidskollegaene mine som slet med lederstilen hennes, og et tidspunkt vurderte jeg å slutte, men jeg bestemte meg for å holde ut vikariatet. Det var en liten bedrift og jeg var vikar for en i mammapermisjon, så jeg visste det ikke var mulighet for fast stilling etterpå. Jeg bet tenna sammen de siste månedene for å få god referanse og for å få mest mulig erfaring, selv om jeg begynte å bli rimelig lei de siste månedene. Dette var jo våren pandemien inntraff, så de siste månedene var selvsagt preget av omstilling, men jeg holdt ut. Etter dette kjente jeg at jeg var ganske utladet pga. sjefen som bare ble verre og verre, og til og med kollegaen min ble sykmeldt pga. hun etter at jeg sluttet (hun ble behandlet mye verre enn meg, da sjefen faktisk likte meg). Men jeg kom ut i tide.

Etterpå tok jeg litt ferie og var altså arbeidsledig. Jeg søkte nye jobber og ble ganske raskt tilkalt til nytt intervju etter en ca. en måned uten jobb og fikk nå tilbud om en vikariat i det offentlige med litt andre oppgaver. Oppgavene var mindre spennende og mer rutinepreget, men virket som det var gode muligheter for å utvikle seg. Ikke minst var det lovnader om fast stilling som virket forlokkende og gode pensjonsordninger. 100% stilling på dagtid. Lønnen litt under det jeg hadde hatt i forrige jobben, men akseptabelt. Var veldig usikker på om dette var noe for meg, men tenkte det var bedre å prøve og sjekke siden det var et vikariat.

De første månedene var greie og jeg kom raskt inn og fikk mye skryt for å være så rask og effektiv og fikk mye skryt av sjefen for å komme å være en kjemperessurs for arbeidsplassen. Det ble ofte spøkt med at jeg jobbet for to personer, noe som var sant da mange av kollegaene mine dessverre var av den langsomme sorten. Oppdaget ca. etter 2 måneder at det var mange pågående konflikter på jobben, sjefen havnet også i en livskrise og var mye fraværende men nektet å sykmelde seg som skapte uforutsigbarhet for oss da vi av og til ikke visste om han var tilgjengelig og hvem vi skulle kontakte, vi var konstant underbemannet og arbeidspresset vart stort, og det endte med at jeg tok på mer og mer ansvar siden de andre kollegene mine ikke gadd. Det ble ofte til at kollegaer som hadde vært der i mange bevisst sluntret unna og tok på seg de enkleste oppgavene, og lot de vanskelige casene ligge før noen til slutt måtte ta det, noe som oftest førte til at jeg og en annen kollega tok de. Konfliktene fortsatte på ulike områder og mellom ulike kollegaer, det var ofte krangling på fellesmøter og grupperinger. Jeg sa tidlig fra til sjefen i klartekst om problemene både med arbeidsmiljø og manglende rutiner og han satte pris på tilbakemeldingene og lovet på følge opp, men det skjedde aldri. Så fikk jeg vite av sjefen at stillingen min likevel ikke var sikker at og at jeg sannsynligvis ikke kom til å få fast stilling i år likevel. Budsjettkutt, men han trodde han skulle klare å fikse noe om jeg ville fortsette og han uansett var sikker på å skaffe meg en ny midlertidig kontrakt. Han ville veldig gjerne beholde meg.  Jeg var konstant sliten og synest dagene var slitsomme og hadde ingen energi etter jobb og følte ikke at jeg hadde et liv.  Så begynte jeg å grue meg til å gå på jobb, og jeg hadde hadde ingen motivasjon for jobben annen en lønn. Jeg klarte ikke å se for meg å bli lenge nok til at det ble fast stilling, og jeg orket til slutt ikke tanken på å jobbe ut kontrakten, og rett før sommeren sendte jeg min oppsigelse før ferien min slik at jeg avsluttet kontrakten innen 1.september. Jeg fikk gode støtte fra sjefen min og forståelse. Jeg hadde tenkt godt igjennom alle konsekvensene og regnet ut og passet på at økonomien tåler at jeg går arbeidsledig og hadde regnet inn 4 måneders karantenetid på dagpenger. Jeg begynte å sende jobbsøknader noen måneder ut i vikariatet, så målet var alltid å få ny jobb før jeg sluttet, men til slutt orket jeg rett og slett ikke og prioriterte min egen helse selv om det innebar å gå arbeidsledig. Og det har jeg egentlig ikke angret på den dag i dag på at jeg valgte min egen helse, da psykiske plager som kvalme og magevondt kunne utviklet seg til noe mer og jeg noen dager var på gråten og skikkelig lei meg. Noe som er røde flagg.

Jeg har nå vært arbeidsledig siden september og begynner å bli engstelig for hullet jeg får i CVen. I mitt hode har jeg allerede vært arbeidsledig i over et halvt år, selv om det i realiteten er snart "bare" 4 måneder. Jeg har selvfølgelig meldt meg som arbeidsledig hos NAV, men hater å være i det systemet da jeg stadig får forslag på jobber jeg ikke er interessert i, og som ikke passer meg. Samtidig begynner jeg å tære på sparepengene mine nå og tenker jeg må være på godfot med NAV for å få dagpenger nå når karantenetiden snart går ut, og har av alle forslagene deres sagt at det kan være aktuelt med tilkalling som skoleassistent i januar om det ikke har dukket opp noe annet, da jeg føler jeg har begynt å avslå for mange av forslagene deres selv om jeg ikke har fått noe dagpenger enda.  

2 år etter utdanning har jeg altså hatt 2 vikariatet der den ene var "drømmejobben" selv om jeg fikk en liten knekk av sjefen, men nå i ettertid vet jeg ikke lenger om jeg vil jobbe i denne bransjen. Det andre vikariatet fikk jeg fullstendig knekk av arbeidsmiljøet og kvier meg nå til å starte på noe nytt fordi jeg er livredd for å starte i enda en jobb jeg vil mistrives i. Derfor har jeg nærmest angst for å sende søknader jeg er usikker på, siden jeg ikke fulgte magefølelsen min sist gang og de få stillingene jeg har søkt på som jeg har vært giret på, har det vært svært mange søkere og jeg har ikke kommet til intervju  enda. Jeg har også oppdaget at min erfaring med sosiale medier er nærmest verdiløst i arbeidsmarkedet i dag med å produsere organisk innhold, da alle slike jobber søker folk som har erfaring med betalte annonser, Google Analytics, søkeoptimalisering med mer, noe jeg ikke har så mye erfaring med fra jobben min pga. manglende markedsbudsjett. Ikke liker jeg at alt skal handle om salg, salg, salg heller og innser likevel at det er dette mange bransjer er opptatt av. Som nettredaktør må du ofte ha journalisterfaring, og det virker ikke som tidligere arbeidserfaring med å være nettredaktør hjelper heller. Jeg er også fått litt angst for å søke meg tilbake til de offentlige pga. det dårlige miljøet og erfaringene med at mange av kollegaene mine jobbet tregt og at det endte med at jeg tok mye av byrden. Dessuten virker det som jobb mandag til fredag på dagtid uten mye variasjon blir for kjedelig for meg. Jeg trenger variasjon og helst være kreativ for å trives, og jeg kunne også tenke meg en jobb med litt fleksibel arbeidstid og mulighet for mye hjemmekontor og jobbe mye i perioder og kanskje ta noen langhelger innimellom.

Men når jeg tråler jobbmarkedet blir jeg motløs og finner svært lite jeg blir motivert av, man skal helst ha ekstremt mye jobberfaring, være et utpreget salgmenneske etc etc., ha mye kapasitet og tåle en trøkk, og jeg føler ikke det er noen jobber som jeg har lyst til å stå i over tid. Og jeg vil ikke starte på noe igjen for å slutte, og føler det er viktigere enn noen gang å finne noe der jeg blir en stund for CVens skyld, så jeg føler jeg må være helt sikkert. Det mest optimale for meg hadde vært å starte noe for meg selv, men jeg vet ikke hva det skulle være. Det jeg liker å gjøre, som hjemmeside, skriving, foto etc., føler jeg ikke jeg er flink nok i eller har nok kompetanse i stillingene som utlyser dette. Jeg føler verdien min på arbeidsmarkedet faller for hver dag som går nå, og at jeg er lat som ikke har søkt flere jobber. Jeg føler jeg har mistet all selvtilitt nå i arbeidslivet. Selv om jeg har mastergrad og enda en bachelorgrad med gode karakterer, og flere frivillige verv. Jeg vet at det ikke er noe galt med arbeidsmoralen min da jeg helt siden jeg har vært 14 har hatt mange ulike jobber, har jobbet doble skift, jobbet kveld, morgen, overtid med mer, taklet å jobbe ferier, ikke har sykedager, uten å bli nevnverdig sliten. Må nå er jeg plutselig blitt sliten etter en helt vanlig dagjobb mandag - fredag, noe jeg føler alle ønsker seg. Noen måneder arbeidsledig og jeg føler det ikke finnes en jobb for meg som jeg vil trives i. Jeg er ikke så opptatt av lønn og arbeidstider, det eneste jeg vil er å finne en jobb jeg motiveres av og som jeg gleder meg å gå til. 

Er det noen som har noen råd eller har vært i samme situasjon? Jeg tror jo egentlig det ordner seg til slutt, men føler meg veldig rådvill og synest det er så vanskelig å forholde seg til NAV samtidig. Samtidig tror jeg at jeg svartmaler situasjon mer enn jeg behøver, da jeg tross alt er svært heldig med å få fått to ulike jobberfaringer etter studiene både i privat og offentlig sektor med min utdanning og med ulike oppgaver som er verdifull å ha med seg inn i arbeidsmarkedet. Men føler liksom jeg har begått et feilskjær nå ved å ha sagt opp et vikariat, selv om jeg vet at det er var riktig for helsen min. Jeg bare føler at arbeidsmarkedet i dag er designet for at du ikke skal gjøre dette.

Anonymkode: f844b...e62

Altfor langt innlegg... bli sykepleier eller lege dersom du ikke liker A4 liv. 

Anonymkode: 6c46b...bfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fint innlegg. Arbeidslivet er ikke for alle. Det er noe vi alle burde innse. Jeg strevde flere år med å komme til rette i arbeidslivet, men klarte aldri å finne et sted som passet meg. Jeg er nå ufør pga arbeidsvegring.

Anonymkode: 20a39...830

Pga latskap

Anonymkode: f9280...787

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Det jeg liker å gjøre, som hjemmeside, skriving, foto etc., føler jeg ikke jeg er flink nok i eller har nok kompetanse i stillingene som utlyser dette.

Typisk jenter å tenke slikt. Gi litt F og søkt på de stillingene du har lyst på, også de du tror du ikke er kvalifisert for. Livet går aldri på skinner og vi må bare henge med så godt vi kan. Etter å ha lest teksten din sitter jeg igjen med inntrykket av at du overtenker og krisemaksimerer. Sett deg heller ned å skriv jobbsøknader og bli i den eventuelle "kjedelige" jobben til noe annet dukker opp. Og du, jobber som gir deg en inntekt er aldri feil, selv om det ikke er "superspennende" eller "drømmejobben". Du har fullført høyere utdanning. Du er kvalifisert. Du må bare tro det selv. 

Anonymkode: 96a6b...f43

[AnonymBruker]

Føler jeg fortjener en bachelorgrad for å ha lest gjennom hele den teksten der.

Sorry, jeg tuller, jeg leste ikke hele i det hele tatt. Men mitt tips er å finne noe som passer deg. Jeg har ikke en A4 jobb heldigvis. Jeg har en veldig variert jobb med mye muligheter. Det er ikke nødvendigvis enkelt alltid det heller, men jeg elsker jobben min.

Det beste er å gjøre det du er flink på og det du liker. 

Anonymkode: a791d...c1f

[AnonymBruker]

Men jeg må si, for oss av oss som har en kreativ utdanning, så synes jeg det er slapt å velge kreativitet som en nødløsning når du finner ut at du ikke ønsker å leve et kjedelig liv. 

Anonymkode: a791d...c1f

[Nymerïa]

Kan dette være noe, TS? Det spiller tydeligvis ikke noe hvor du bor.

https://idajackson.no/2021/12/17/stillingsutlysning-nestleder-til-studio-jackson/amp/?fbclid=IwAR34_VKcQ8Ri-x8-akXbhtDuqOFrpBIUbFmfFm0Iwq9fDIrxvvZS7Cmgf8U

[AnonymBruker]

Hvis du har PPU og en haug med fag så ville jeg forsøkt meg som lærer på vgs nivå, i alle fall i en deltidsstilling så du har inntekt. Jeg har jobbet mange steder i det offentlige og alltid hatt godt arbeidsmiljø, så jeg tror du har vært uheldig. Ubrukelige sjefer finnes det mange av overalt, så det kommer man dessverre ikke unna. En annen ting som er typisk nybegynnerfeil er å dekke opp alt som ikke blir gjort på en arbeidsplass, det er sånt man sliter seg ut av. Blir ikke ting gjort så dropp å gjøre dem, da må det ansettes mer folk.

Ellers er det ikke sånn at man må være perfekt kandidat for å søke en stilling, det er bare å søke og se hvor det ender. Plutselig er du den arbeidsplassen trenger, selv om du ikke er perfekt på papiret. 

Anonymkode: b7e41...4e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Fint innlegg. Arbeidslivet er ikke for alle. Det er noe vi alle burde innse. Jeg strevde flere år med å komme til rette i arbeidslivet, men klarte aldri å finne et sted som passet meg. Jeg er nå ufør pga arbeidsvegring.

Anonymkode: 20a39...830

Hvordan arter dette seg? Er det en diagnose og hvordan virker den?

Anonymkode: 31109...165

[lillevill]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ulempen min var at sjefen var et mareritt, i starten gikk det fint, men etter noen måneder begynte hun å manipulere meg mer og mer til å ta på meg tyngre prosjekter og oppgaver som egentlig stod utenfor stillingsbeskrivelsen min og det begynte å gå mer og mer inn på meg, og  jeg slet i perioder med å takle arbeidsmengden da hun forventet at jeg skulle greie alt det ekstra hun påla meg i tillegg til alt det andre, på min lille stillingsprosent. I tillegg var hun ekstremt vimsete og kunne en dagen bestemme noe, før det kom en kontramelding dagen etterpå, og hun var dermed vanskelig å forholde seg til. Hun hadde to ansikter for å si det slik. Det var flere av arbeidskollegaene mine som slet med lederstilen hennes, og et tidspunkt vurderte jeg å slutte, men jeg bestemte meg for å holde ut vikariatet.

 

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det andre vikariatet fikk jeg fullstendig knekk av arbeidsmiljøet og kvier meg nå til å starte på noe nytt fordi jeg er livredd for å starte i enda en jobb jeg vil mistrives i. Derfor har jeg nærmest angst for å sende søknader jeg er usikker på, siden jeg ikke fulgte magefølelsen min sist gang og de få stillingene jeg har søkt på som jeg har vært giret på, har det vært svært mange søkere og jeg har ikke kommet til intervju  enda.

Kjære deg, kanskje du har et traume? Du har blitt utsatt av så mye dritt etter å ha havnet to steder med fæle sjefer og kolleger. Men det ER ikke sånn overalt. Mange steder har fine snille mennesker. Du må bare søke igjen. Men jeg vet veldig godt hvordan du har det. Jeg var helt nede i 6 med etter jeg hadde en grusom sjef.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

I mitt hode har jeg allerede vært arbeidsledig i over et halvt år, selv om det i realiteten er snart "bare" 4 måneder

Jeg hadde 6 måneder Er nå i ny jobb. Dette greier du.

Anonymkode: f3e40...345

[AnonymBruker]

Jeg hadde også energi til doble vakter, sjonglere deltidsjobber, og gå på jobb etter en natt med to timer søvn de første årene etter vgs. Nå er jeg utslitt etter jobb. Jeg ser to faktorer som påvirker dette. For det første er jeg ikke en energisk tenåring lengre, alderen påvirker energinivået... For det andre har jeg mer krevende jobb, med mer ansvar, som påvirker energinivået... 

Og du kan ikke dømme hele arbeidsmarkedet basert på to erfaringer... Se tilbake på cv'n din, hvor mange arbeidsforhold er det og hvor mange har vært dritt? Når du ser på cv'n din, vil du si at det er en klar overvekt av jobber som har vært kjipe, energikrevende og konfliktfylt? Eller er det fåtallet?

En siste ting: om du legger like mye energi i atbeidsoppgaver som å skrive innlegg her, så blir du utslitt. Om du kan fortelle noe med ett avsnitt eller to, så er det helt unødvendig skrive en hel bok.

Anonymkode: 57d9c...432

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere har tatt dere tid til å lese og svare. Jeg merker at dette hjelper utrolig å få innspill og sortert tankene mine.

Mange gode innspill og tanker her. Føler jeg har fått litt glød igjen til å prøve å tenke litt nytt og ikke gi opp, og at jeg må prøve å se muligheter og ikke utfordringer.

Har tenkt litt siden i går at jeg kanskje er en person som blir straffet av å ha fast inntekt fordelt på 37,5 timer i uken uansett innsats og at det kanskje er her problemet ligger. Da jeg leverer resultater langt over det som er krevd og gir mye mer enn andre i tilsvarende jobb og ender opp med å slite meg ut av det og ikke får noe tilbake. Hadde jeg fått lønn for resultat så hadde jeg både kunne vært rik eller jobbet mindre og hatt normal inntekt. Slik jeg ser det er løsningen på dette å enten drive noe for meg selv og starte i det små @NymeriaRhoynarforeslår med noe jeg mestrer. Å lære meg noe ved å lese på nettet/se videoer er ikke så dumt. Jeg har inntrykk jeg har lett for å forstå nye system, i tillegg til å være kreativ og ha et godt øye for detaljer så jeg tror det er noe å bygge på her.  Eller så må jeg rett og slett klare å finne en jobb der jeg klarer å la være å gi for mye slik at jobben ikke tapper meg fullstendig for energi.

Til deg til sist, du har sikkert helt rett i at jeg bør bli flinkere til å fordele energien min riktig, på samme tid så skrev jeg dette innlegget også litt som egen terapi for meg selv for å få mange tanker jeg har i hodet ned på papiret, og det har hjulpet meg - så kanskje det ikke er så bortkastet bruk av energi sånn sett visst det hjelper meg å stake ut riktig retning og tenke klarere. Føler de siste månedene at hodet er litt kaos, og det føles bedre i dag. Men ja, innlegget ble i overkant langt, samtidig gidder jeg ikke å beklage for det når jeg skrev det så tydelig i første avsnitt, så jeg har iallfall selvinnsikt nok til å være klar over det.

Anonymkode: f844b...e62

[AnonymBruker]

Prioriter deg selv først, alltid.

Har hatt forskjellige jobber opp gjennom årene, og dersom lederen eller kollegaene dine ikke verdsetter deg, er dem ikke verdt tida di. Da er det ikke verdt å gjøre masse ekstra eller prøve å ta mer ansvar enn du har, for du får som sagt verken mer lønn, energi eller cred for det. Gjør det du skal, det minimumet og det som er påkrevd. Gjør altså bare jobben din, og ikke så mye mer, dersom du ikke får noe som helst ut av det.

Håper du trives i neste jobb. Ville anbefalt deg å følge dette i din neste jobb dersom du ikke finner ut av at du trives der heller. På sida burde du da drive med jobbsøking, i stedet for å si opp for så å bli arbeidsløs i en x lang periode du ikke vet.

Lykke til.

Anonymkode: 4b56e...111

[AnonymBruker]

Ikke gi opp. 

Jeg er straks 40 år og går nå på høyskole ved siden av deltidsjobb for å omskolere meg totalt. CVen min har mange rare erfaringer, og jeg har vært innom både matproduksjon og personalledelse på høyt nivå og leflet med IKT i en stilling jeg fikk etter intern søking, som gjorde at de kjente meg godt nok til å våge selv om jeg ikke hadde korrekt utdannelse til stillingen. Kunnskapen var der, da. 

Det jeg har merket er at i ulike tidsperioder av livet mitt, så har forskjellige ting hatt prioritering. Jeg var også flink pike og det skjedde et skifte for en 5-7 år siden der jeg begynte å prioritere meg selv og mine rettigheter. Det skjedde ikke over natten, men plutselig var det å være totalt ja-menneske og få ros for å jobbe for to, noe som var nedbrytende istedet for oppbyggende. 

For tidligere så vokste jeg på den rosen. I dag tenker jeg "jaha, og det synes dere er rettferdig?". Samtidig har interessene mine endret seg noe og verdiene mine kanskje likeså. 

Ikke vær redd for å prøve igjen. Det finnes mange gode kollegaer og ledere der ute, også i det offentlige. Og et hull på under ett år, det er et svært lite problem i en intervjuprosess. Jeg har intervjuet og ansatt mange, repeterende lange hull var rødt flagg for oss, men et ferskt hull og pågående søking var forståelig. Faktisk også ofte ønskelig, da det betydde at vedkommende var ledig raskere! 

Anonymkode: 2c945...a76