Samboer blir kjempesur på meg for småting

[AnonymBruker]

Samboeren og jeg har vært sammen i 5 år og har to barn sammen. 
Samboer har ved flere tilfeller snakket til meg om at jeg viser han for lite kjærlighet. Altså i form av fysisk kontakt og engasjement i hans dag på jobb osv. Jeg har prøvd å bli bedre men greier det tydeligvis ikke nok. Dette her ført til at han er på vei ut av forholdet. Han sa han ha meg en siste sjanse nå forrige uke, og jeg ble veldig glad for den. For jeg elsker han virkelig, og er livredd for å må leve uten han. 

Nå den siste uken har lunta hans vært så kort at jeg føler jeg ikke kan si noe som helst nesten. Sier jeg han imot, så er jeg kranglete og prøver visstnok å krangle på alt (men det er ikke sant). Så jeg er jo livredd for å si noe feil eller være uenig. Føler jeg må late som jeg er enig i alt bare for å holde stemningen oppe her hjemme. Føler også han er utrolig hårsår nå for tiden, og gjør jeg den minste ting feil så stikker han fra dette forholdet og familien. 
Synes han overreagerer på veldig mye. Og jeg går rundt på glasskår og er stressa hele tiden for å ikke ødelegge stemningen. Han blir glad når jeg ikke er her, når jeg er på jobb feks. Så jeg føler meg jo totalt uønsket i eget hjem. 
 

Prøver å snakke med han om dette her, og sier til han at selv om ting er vanskelig så gir det han ikke rett til å behandle meg dårlig. Men når han er «gira opp» så går det litt i svart for han og han hater meg, er virkelighetsfjern og mangler totalt empati og medfølelse for andre (Spesielt meg). Han ønsker da heller ikke å løfte en finger for forholdet. Slik som nå, ønsker han at jeg gjør min del før han i det hele tatt skal gjøre sin del for forholdet vårt. Alt avhenger altså på meg og min innsats nå. Og det synes jeg er tungt, iallefall når han gir meg så mye motstand og jeg ikke får være uenig uten å bli dømt for å være vanskelig. 
 

Han har «gjort det slutt» et par ganger før, men nå virker det jo til å være alvor. 
 

vet ikke lenger jeg hvor verdt det er å holde på med dette her. Han har vært vanskelig mange ganger før, men har ikke sett han slik som dette før. Så blottet for empati. Veldig usympatisk. Gråter jeg sier han i et øyeblikk at jeg er svak og gråter for ingenting. Så når han har roet seg omsider kanskje han snur og ser annerledes på det. Kanskje. Noen ganger driter han i at jeg gråter og bare går fordi han blir lei eller ikke vet hva han skal gjøre med det. Sånn har han vært flere ganger før.  
 

Han har bare har så kort lunte! Det sliter på meg. Sånn har det vært lenge. 

Bare håper denne perioden går over snart! For det er uutholdelig slik som det er nå. Greier snart ikke mer av denne behandlingen. 

 

Anonymkode: e8d25...a26

[AnonymBruker]

Og jeg må få si at jeg føler jeg har prøvd å vise han kjærlighet. Prøver å komme bort til han og gi han en klem når han kommer hjem fra jobb, lager kveldsmat til han, prøver å varte litt opp, masserer han når han spør om det, hentet ting til han som han kunne ordnet selv men som jeg fikser fordi han ser på fotballkamp eller lignende, spør om dagen hans på jobb (spør ikke hver dag, men prøver å huske på det). 
Er han sur, avviser han fysisk kontakt. 
Blir han sur for noe, så forteller han meg at jeg ikke har gjort en dritt. Men det er ikke sant..! Synes det er sykt urettferdig av han å si. 
og nå idag ble han sur fordi jeg stilte han til veggs med et spørsmål. Det tålte han ikke. 
Så nå vet jeg ikke hva stemninga er når han kommer hjem fra jobb. Og jeg er stressa igjen. 
 

ts 

Anonymkode: e8d25...a26

[AnonymBruker]

Var igjennom det samme med min barnefar men omvendt roller. Jeg var mannen din og jeg ble sur/irritert for alt fordi jeg allerede var ferdig og bitter fordi han ikke tok seg sammen mange år tidligere. At han aldri tok meg alvorlig nok når jeg prøvde å formidle problemene og at det skulle så mye til(at jeg måtte gå) for at han skulle se behovene mine. Jeg forsto da at det allerede var for sent. Alt han gjorde irriterte meg grønt og jeg hadde nok bygd opp ett slags «hat» til han over tid. 
 

Jeg gikk og ble veldig fornøyd med det. 

Anonymkode: 5d670...8bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Var igjennom det samme med min barnefar men omvendt roller. Jeg var mannen din og jeg ble sur/irritert for alt fordi jeg allerede var ferdig og bitter fordi han ikke tok seg sammen mange år tidligere. At han aldri tok meg alvorlig nok når jeg prøvde å formidle problemene og at det skulle så mye til(at jeg måtte gå) for at han skulle se behovene mine. Jeg forsto da at det allerede var for sent. Alt han gjorde irriterte meg grønt og jeg hadde nok bygd opp ett slags «hat» til han over tid. 
 

Jeg gikk og ble veldig fornøyd med det. 

Anonymkode: 5d670...8bc

Skjønner. Trist å høre at det ikke lot seg ordne. 
Mulig det er samme greia her. Men håper da virkelig ikke at han hater meg.. 

ts 

Anonymkode: e8d25...a26

[Juniper]

Jeg synes han har urimelige forventninger til deg uten å se på egen innsats, TS. Og jeg tror at all usikkerheten har gjort deg hekta på han og han er ikke nødvendigvis bra for deg. 

[Gjest Dævendøtte]

Her hadde jeg bare gjort kort prosess og kommet han i forkjøpet.

Dette er jo helt håpløst, så jeg gidder ikke mer. Har gått rundt på nåler for å tilfredsstille dine behov og du oppfører deg som en drittunge. Skjønner at dette ikke er liv laga og nå har jeg innsett at vi må gå videre hver for oss.

Dette hadde jeg sagt og stått for det! 

[AnonymBruker]

For å få et forhold til å fungerer, må faktisk begge to ønske og selv bidra til det. 
 

Jeg synes han høres ut som en primadonna og forventer alt servert på et gullfat. La han gå sier nå jeg. Du går ikke glipp av noe. Du skal ikke gå på glasskår i ditt eget hjem. 

Anonymkode: f0b98...a12

[AnonymBruker]

Opplever delvis det samme i vårt forhold. Jeg vet jeg selv har vært tidvis sliten og stressa og ikke helt tilstede.. Men det er jo sånn livet er. Mannen svarer med å være furten for lite oppmerksomhet, og som din: sint og oppfarende for den minste ting: enten snakker jeg for lavt, eller så roper jeg, forstyrrer når han holder på med noe annet osv osv. Dette gjør at jeg trekker meg enda mer inn i meg selv, orker ikke kjeft og himling med øynene hver gang jeg åpner munnen. Så da holder jeg heller kjeft. 
 

Jeg har egentlig ingen gode råd, vil bare du skal vite at du ikke er alene. Tror kanskje dette koronastyret tærer på mange. Jeg har hvertfall behov for å treffe andre mennesker enn de jeg deler hus med. Når det blir minimalt med det, så blir man jo lei. Ta en alvorsprat og si det som det er. Han må faktisk vise normal høflighet, hvis ikke gidder du ikke mer. 

Anonymkode: 3c906...732

[bunny_94]

Høres ut som han er for feig til å ta steget ut av forholdet og prøver å få deg til å slå opp.

Hadde det vært meg og han igjen hadde sagt at han skal gå om ikke ting blir bedre så hadde jeg sagt:

"Jeg har prøvd å stå på hodet for deg, men tydeligvis er ingenting bra nok. Enten skjerper du deg og oppfører deg som en voksen mann eller så går du. der er døren, dette her gidder jeg ikke mer".

[AnonymBruker]

Dere burde uansett bo litt fra hverandre.

Så får dere se om dere savner hverandre eller ikke.

Anonymkode: 36e8e...9af

[AnonymBruker]

Dette er det folk tydeligvis higer etter i hverdagen?!  Stress og mas, gå rundt på tå hev fordi gubben er for feig til å gå. 
 

Jeg får ikke sagt det nok. Singellivet er herlig. 

Anonymkode: a4aec...477

[AnonymBruker]

Ikke gjør som han sier, se hva som skjer da.. " Ja? Skulle du ikke gå? Der er døren!" Ville jeg sagt. Det er IKKE sånn man får " et bedre forhold", det er slik man blir hektet og den ene får makt og den andre blir kuet. Veldig veldig feil!!! 

Ja, hvis han har sagt fra på en bra måte mange ganger og du ikke har lyttet, så skjønner jeg. Da må du bare la han gå.. men om dette er sånn ulv ulv opplegg... Hiv han ut! Dette er ikke sunt. 

Vondt og tungt ja, men det blir bedre. Du blir mer lykkelig når du slipper gå på nåler. Lover. 

Anonymkode: 08811...3fa

[AnonymBruker]

Høres ut som om dere har kommet inn i en ond sirkel, og mannen har allerede forlatt forholdet. Dere er kommet til et punkt hvor han irriterer seg over alt du gjør og sier, og du kan derfor ikke si/gjøre noe som helst rett.

Forholdet er dødt, dessverre. Når én part irriterer seg grenseløst over den andre, så er det liksom ingenting du kan si eller gjøre.

Foreslår at du sier deg enig med mannen: forholdet er over. Be han flytte ut. Og, ikke lag en krangel ut av det nå. Aksepter at forholdet er slutt og at dere aldri vil bli enige om hvem som gjorde hva eller ikke gjorde ditt eller datt. Dere har 2 barn, og dere må begge sette barna først. 

Ditt fokus bør fra nå av være: hvordan kan vi skape et godt samarbeid for barna? Jeg vil tro at avstand nå i starten er best, så samboeren din får kommet seg litt unna og kanskje glemmer at alt du sier og gjør irriterer han. Så kan dere begynne å bygge opp et godt samarbeid. 

Anonymkode: 0ec19...c50

[AnonymBruker]

Problemet er ikke deg.

Han ønsker å gjøre det slutt, og han ønsker å skylde bruddet på deg. Han har allerede lurt deg ❤️

Du ER god nok. Og uansett om du hadde vært perfekt, så hadde han funnet noe å klage på, og sagt at det var grunnen til at han nå måtte gjøre det slutt.

Enten det, eller så skal han skremme deg til å stå på pinne for han. Slave for han. SER du hvordan han manipulerer deg? Ser du at dette ikke er normalt? At det ikke er greit?

Du skal ikke finne deg i at noen er så sint på deg. Du har ikke gjort noe galt. Og du er mer enn god nok, og skal ikke slave for denne mannen som ALDRI kommer til å bli fornøyd uansett. Ikke fordi du ikke er bra nok, men fordi han enten har bestemt seg for å forlate deg, eller utnytte deg.

Anonymkode: b33bb...61f

[AnonymBruker]

Han her er nok allerede ferdig, dessverre. Jeg har opplevd dette i slutten av forhold, alt den andre sier og gjør er bare irriterende og jeg ønsker meg langt vekk. Da er det ingenting du kan gjøre riktig. La han heller føle på at du faktisk er klar for å la ham gå og ikke står på pinne for ham, kanskje han innser hva han er i ferd med å miste. 

Anonymkode: 95c95...a54

[AnonymBruker]

Han er nok, som flere sier, ferdig med deg. Han gir deg en siste sjanse fordi han tror han da er snill, men i realiteten har du ikke nubbsjans til å endre dette med mindre han sier seg villig til parterapi (dere må uansett til mekling ang barna).

La ham gå og kanskje han kommer tilbake av seg selv, men så lenge det er han som gir deg "lov" å være i forhold med ham på hans premisser så er ikke dette noe å holde på.

Anonymkode: 84266...eda

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Var igjennom det samme med min barnefar men omvendt roller. Jeg var mannen din og jeg ble sur/irritert for alt fordi jeg allerede var ferdig og bitter fordi han ikke tok seg sammen mange år tidligere. At han aldri tok meg alvorlig nok når jeg prøvde å formidle problemene og at det skulle så mye til(at jeg måtte gå) for at han skulle se behovene mine. Jeg forsto da at det allerede var for sent. Alt han gjorde irriterte meg grønt og jeg hadde nok bygd opp ett slags «hat» til han over tid. 
 

Jeg gikk og ble veldig fornøyd med det. 

Anonymkode: 5d670...8bc

Jeg har akkurat samme erfaring. Jeg er fremdeles i forholdet, men det er kommet til det punktet nå hvor glasset er fullt og det skal svært lite til før jeg føler meg såret. Min samboer føler også at jeg overreagerer, slik som du også sier TS, men det han ikke ser ut til å forstå, er at det er en akkumulering av all den manglende kjærligheten gjennom de tre årene vi har vært sammen! Det er som en betennelse som av og til blir så vond at jeg ikke ser hvorfor jeg skal fortsette å kjempe for å få det til å fungere.

Det du sa TS om at han nå krever innsats fra deg før han fortsetter vise noen innsats selv igjen, den traff meg godt, fordi jeg forstår det så dypt og inderlig. Jeg har gitt, og gitt og gitt kjærlighet til mannen min og lagt mye innsats og energi inn, og jeg har kommunisert mine behov enormt mange ganger. Kun de siste månedene føler jeg at han har begynt å lytte og forsøke å møte meg, etter at jeg egentlig har gitt opp mye av innsatsen. Så blir han sår og lei seg for at jeg ikke er mottakelig nok, eller at jeg ikke viser innsats tilbake, nå som han er så flink til å gjøre en innsats, for han er det jo en stor greie. For meg er det dessverre "too little, too late". Jeg er så sint for at han ikke har klart å bry seg nok om mine behov tidligere. 

Anonymkode: 91ff8...140

[AnonymBruker]

Jeg tror at det mange skriver ovenfor her er rett. Du kan ikke vinne her med å tekkes han. Uansett hva du gjør nå så blir det ikke godt nok. 
 

Desto mer du går på nåler desto verre blir han. Selvfølgelig ser han dette selv også. Mulig han er så feig at han vil at du skal ta steget til brudd. 
 

Du må sette deg ned med han i kveld og si at det er nok. Så får du si at hvis han vil gå så må han nesten bare gjøre det og kutte ut det han driver med nå. For det klarer du ikke et sekund lenger. 

Anonymkode: e1e40...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har akkurat samme erfaring. Jeg er fremdeles i forholdet, men det er kommet til det punktet nå hvor glasset er fullt og det skal svært lite til før jeg føler meg såret. Min samboer føler også at jeg overreagerer, slik som du også sier TS, men det han ikke ser ut til å forstå, er at det er en akkumulering av all den manglende kjærligheten gjennom de tre årene vi har vært sammen! Det er som en betennelse som av og til blir så vond at jeg ikke ser hvorfor jeg skal fortsette å kjempe for å få det til å fungere.

Det du sa TS om at han nå krever innsats fra deg før han fortsetter vise noen innsats selv igjen, den traff meg godt, fordi jeg forstår det så dypt og inderlig. Jeg har gitt, og gitt og gitt kjærlighet til mannen min og lagt mye innsats og energi inn, og jeg har kommunisert mine behov enormt mange ganger. Kun de siste månedene føler jeg at han har begynt å lytte og forsøke å møte meg, etter at jeg egentlig har gitt opp mye av innsatsen. Så blir han sår og lei seg for at jeg ikke er mottakelig nok, eller at jeg ikke viser innsats tilbake, nå som han er så flink til å gjøre en innsats, for han er det jo en stor greie. For meg er det dessverre "too little, too late". Jeg er så sint for at han ikke har klart å bry seg nok om mine behov tidligere. 

Anonymkode: 91ff8...140

Skjønner hva du mener. I vårt tilfelle føler jeg at jeg har vist kjærlighet, men kanskje ikke nok det er er jeg enig med mannen i, men synes det er å overreagere litt, for SÅ ille syns jeg faktisk ikke det er. Men det er hans følelser, og jeg skal ikke kverulere på det. Men vi har nok litt ulike behov i forhold til dette temaet. Jeg lever godt med å ikke klemme og kysse hverandre hele dagen, så lenge man er hyggelig og behandler hverandre med respekt igjennom dagen. Han ønsker mer, jeg trives med det slik som det har vært. Har vært trygg på at han har vært glad i meg, så har ikke følt et behov for bekreftelse. 
 

Han har hatt litt lav selvtillit tror jeg for han har så lenge jeg har kjent han vært opptatt av bekreftelse i form av nærhet. Jeg er som sagt ikke stor på nærhet, men føler jeg har engasjert meg i hans liv,  og jet vet jeg har et godt hjerte og jeg har elsket han virkelig. Det gjør jeg enda. Kan ikke se for meg å leve uten han resten av livet. 
Syns bare det er synd at han ikke greier å se at kjærlighet kan vises på andre måter enn kun hans måte. Men tror ikke han greier leve med å ha det annerledes enn det han selv ønsker. Det gjelder en del andre ting også. Han har vært veldig opptatt av å ha ting på sin måte, og vi har kranglet en del pga det tidligere. 
 

ts 

Anonymkode: e8d25...a26

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner hva du mener. I vårt tilfelle føler jeg at jeg har vist kjærlighet, men kanskje ikke nok det er er jeg enig med mannen i, men synes det er å overreagere litt, for SÅ ille syns jeg faktisk ikke det er. Men det er hans følelser, og jeg skal ikke kverulere på det. Men vi har nok litt ulike behov i forhold til dette temaet. Jeg lever godt med å ikke klemme og kysse hverandre hele dagen, så lenge man er hyggelig og behandler hverandre med respekt igjennom dagen. Han ønsker mer, jeg trives med det slik som det har vært. Har vært trygg på at han har vært glad i meg, så har ikke følt et behov for bekreftelse. 
 

Han har hatt litt lav selvtillit tror jeg for han har så lenge jeg har kjent han vært opptatt av bekreftelse i form av nærhet. Jeg er som sagt ikke stor på nærhet, men føler jeg har engasjert meg i hans liv,  og jet vet jeg har et godt hjerte og jeg har elsket han virkelig. Det gjør jeg enda. Kan ikke se for meg å leve uten han resten av livet. 
Syns bare det er synd at han ikke greier å se at kjærlighet kan vises på andre måter enn kun hans måte. Men tror ikke han greier leve med å ha det annerledes enn det han selv ønsker. Det gjelder en del andre ting også. Han har vært veldig opptatt av å ha ting på sin måte, og vi har kranglet en del pga det tidligere. 
 

ts 

Anonymkode: e8d25...a26

Her tror jeg man lett kan se hvor det går galt, for dere har tydeligvis helt forskjellige kjærlighetsspråk. Jeg har markert en spesifikk setning i uthevet tekst. Hans måte er hans behov. Du må finne ut hva dine behov er, og så må dere sammen finne ut av om det er mulig, og ønskelig, for dere begge to å prøve å møtes på midten. 

Min erfaring, som har fysisk kontakt som kjærlighetsspråk, er at det føles vanvittig vondt å være sammen med noen som ikke deler dette kjærlighetsspråket. Det føles konstant som et behov som aldri er fullstendig møtt, som om man er tørst hele tiden og av og til får en slurk vann, men aldri nok regelmessig til å slukke tørsten på ordentlig. 

For min del er dette behovet så viktig at jeg merker det påvirker hele min hverdag og mitt humør når det er fraværende. Jeg blir nedfor og generelt mer negativ. I forrige forhold, hvor jeg fikk dette behovet dekket, opplevde jeg aldri meg selv som negativ, kjip, krevende eller irritert. Så jeg innser jo nå at jeg og samboeren min dessverre er en dårlig match, selv om alle andre arenaer er herlige. 

Anonymkode: 91ff8...140