Jeg kjenner ingen stor glede over graviditeten

[AnonymBruker]

Og får så dårlig samvittighet overfor babyen min. 

Mannen min og jeg har hatt våre utfordringer og denne høsten har vært tung. Jeg gikk gjennom IVF og når jeg ble gravid så var jeg litt sånn ok, og har vært det siden. Er jeg deprimert? 

Jeg klarer ikke glede meg 100% over den lille og går hele tiden og venter på at noe galt skal skje. 

Nytter ikke å prate med mannen min om det, han skjønner ikke seg på følelser. 

Anonymkode: 2f7d3...f18

[AnonymBruker]

Mesteparten av følelser er normalt i en graviditet. Kjente ikke på noe ekstra glede over å være gravid jeg heller. Synes det bare det var creepy og alien aktig når baby begynte å sparke.  

Var ellers i normalt godt humør da. Hvis du kjenner deg mye nedenfor kan det være lurt å snakke med jordmor/lege. De som har svangerskapsdepresjon er mer utsatt for fødselsdepresjon etterpå.

Anonymkode: 5e176...34d

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn. Var også gjennom IVF. Etter alt man må gjennom med å bli gravid gjennom ivf så tror jeg man bygger så store forventninger til hvordan det skal føles når man endelig blir gravid.. man blir kanskje litt overveldet av tanker og følelser. Det ble bedre til meg etterhvert, når jeg kunne kjenne spark og sånt. Da turte jeg å glede meg til babyen kom på en måte☺️ Bekymringene for at noe skulle gå galt satt i kroppen helt til fødselen, men det tror jeg de fleste gravide kjenner på. Nå er datteren min 2 år, alt gikk fint og hun gir meg så mye glede hver dag🥰

Det blir nok bedre, men det kan være greit å snakke med jordmor som nevnt over her. Det kan hjelpe❤️
 

Anonymkode: 2c0ed...af9

[AnonymBruker]

Jeg er i uke 20 og er fortsatt litt sånn «ok» som du sier. Kjenner han sparker og styrer inni der og det er koselig, men har ikke en enorm glede og tilknytning til fosteret. Det er så lenge til termin at det ikke føles helt ekte. Samme som da jeg har vært på ultralyd. Jeg så han var inni der og rørte seg, men føler liksom ikke det er min unge. Er som å se en film liksom 😂

Jeg stresser ikke med følelsene og hva andre mener man SKAL føle. Virker som de fleste av mine venninner hadde det som meg. Føyer seg vel bare inn i rekken av hvor fantastisk graviditet skal oppleves, men så er det egentlig mest slit. 7/8 av mine venninner har sett på graviditet som et nødvendig onde og har ikke trivdes noe særlig med svangerskap.

Anonymkode: 05917...88d

[AnonymBruker]

Ikke IVF her, men veldig planlagt baby. Hadde vært sammen i mange år og gjort alt i "riktig" rekkefølge, og så var det endelig tid for å få barn. Jeg fikk aldri ordentlig følelser for barnet inni magen, men fy søren så sterk den kjærligheten har blitt etter at barnet ble født! Jeg hadde mye dårligere samvittighet i svangerskapet da, og egentlig dårlig samvittighet nå også, for hvordan kunne jeg IKKE være glad i han som nå betyr alt? 

Helt normale følelser, altså, men samtidig er det jo litt vanskelig å vite når det går over i depresjon. Det kan derfor være lurt å spørre jordmor om hva hun tror om tankene dine. Depresjon i svangerskapet og etter fødselen er såpass vanlig at jordmor har mye erfaring og er ikke dømmende eller kommer til å melde deg til bv eller noe sånt, hvis du skulle være redd for det.

Anonymkode: e1946...880

[AnonymBruker]

Tror vi er maaange langtidsprøvere som har kjent på den nedturen der. Vi har ventet og ventet og håpet så lenge, at det blir litt sånn vakuum når det endelig lykkes og vi ser at det er riktignok slutten på prøvingen men bare begynnelsen på resten.

Anonymkode: d1b60...d2a

[AnonymBruker]

Ivf her også. Kjente heller aldri på denne her fantastiske gleden over å endelig lyktes. Ville liksom ikke helt tro på det, og forberedte meg nesten på å miste. Handler nok mye om at man bygger seg opp en fantasiverden under prøvingen, så er man egentlig veldig sliten å gå igjennom ivf prosessen. Samtidig som hormonene spiller inn. For min del forsvant hormonene så fort ho var ute  Men det kan sikkert være greit å være åpen med jordmor om disse følelsene, selv om det er helt normalt å føle det sånn 💞

Anonymkode: 777b0...229

[AnonymBruker]

Ivf her, søskenforsøk. Hadde det sånn med første graviditet. Var hele tiden redd for at det skulle gå galt og turde ikke helt å knytte meg til babyen i magen. Var Ivf det og. Ivf er en ekstra psykisk påkjenning som jeg ikke tror går over straks man blir gravid. Jeg vet i alle fall fra sist gang at jeg trodde hjertet mitt skulle eksplodere av kjærlighet til den lille bylten som kom ut. At jeg ikke hadde knyttet meg skikkelig under graviditeten gjorde ingenting når babyen kom ut. 

Jeg hadde håpt at graviditeten ville føles mer "virkelig" andre gang. Men, føler det foreløpig ganske likt. Jeg liker ikke å gå gravid. Men, jeg lover deg, det er verdt alt sammen!

Anonymkode: c85e8...a20

[AnonymBruker]

Jeg begynte ikke å føle glede før ganske nylig.. er 30 uker nå. Men at du er så mye nedfor er jo ikke bra da, du er nok påvirket av forholdet til mannen og andre tunge tider, kanskje litt ettervirkninger av tung IVF-tid osv. Har du fått time hos jordmor ennå? Tenker det er lurt å ta opp hva du føler med henne

Anonymkode: 09270...ad5

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg begynte ikke å føle glede før ganske nylig.. er 30 uker nå. Men at du er så mye nedfor er jo ikke bra da, du er nok påvirket av forholdet til mannen og andre tunge tider, kanskje litt ettervirkninger av tung IVF-tid osv. Har du fått time hos jordmor ennå? Tenker det er lurt å ta opp hva du føler med henne

Anonymkode: 09270...ad5

Kan jo legge til at den lille gleden som har begynt å komme er mer glede seg til baby kommer, for jeg misliker virkelig sterkt å være gravid, har fysisk vondt og er mye engstelig så det er rett og slett mest kjipt  Men har begynt å stole på at det går riktig vei nå som jeg er så langt og begynt å glede meg over at det nok kommer en baby. 

Anonymkode: 09270...ad5

[Saftelsker]

Med første var jeg skikkelig gira hele svangerskapet. Nå med nummer to kjenner jeg ingenting. Har vært vanskelig med samboer en stund så kanskje noe med det. Syntes det er pyton å være gravid, liker ikke se magen i speilet eller kjenne babyen sparke. Syntes det er skikkelig slitsomt og føler ikke jeg tar tid til det akkurat nå. Jeg håper det endrer seg når babyen faktisk kommer. Har vært mye deprimert før, men for meg er ikke denne nummenheten ovenfor babyen en depresjon, tror det er ganske vanlig, bare at det ikke blir snakket så mye om.

Men ikke nøl med å finne noen å snakke med. Jordmor eller lege, dra heller en gang for mye enn en gang for lite. Viktig å ta vare på deg selv og ta følelsene dine på alvor 

[AnonymBruker]

Med førstemann kjente jeg ingen glede da jeg gikk gravid. Ble gravid på naturlig vis uten problemer. Hadde det ganske likt i andre svangerskap. Nå i tredje kjente jeg ingenting de første månedene, men kjenner nå på litt glede. Er i uke 30.

Anonymkode: 75e8c...dad

[AnonymBruker]

Uke 41 her. Ikke mitt første barn. Føler ingenting. Fælt å si, men føles bare veldig uvirkelig. Jeg vet jeg skal ha et barn nå, men føler bare ingenting. Er ikke deprimert, bare opptatt med andre ting.

Sikker på jeg vil føle noe når hun er her, men akkurat nå føler jeg nada!

Anonymkode: c1a7b...264

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.12.2021 den 10.26):

Jeg er i uke 20 og er fortsatt litt sånn «ok» som du sier. Kjenner han sparker og styrer inni der og det er koselig, men har ikke en enorm glede og tilknytning til fosteret. Det er så lenge til termin at det ikke føles helt ekte. Samme som da jeg har vært på ultralyd. Jeg så han var inni der og rørte seg, men føler liksom ikke det er min unge. Er som å se en film liksom 😂

Jeg stresser ikke med følelsene og hva andre mener man SKAL føle. Virker som de fleste av mine venninner hadde det som meg. Føyer seg vel bare inn i rekken av hvor fantastisk graviditet skal oppleves, men så er det egentlig mest slit. 7/8 av mine venninner har sett på graviditet som et nødvendig onde og har ikke trivdes noe særlig med svangerskap.

Anonymkode: 05917...88d

Var sånn med nr 1 og helt likt med nr 2. ingen tilknytning i det hele tatt. Det kom etter baby kom og etter vi hadde blitt litt kjent. 

Anonymkode: cf224...178

[AnonymBruker]

TS, under graviditeten har du masse progesteron i blodet. Etter fødselen får du masse østrogen. 

Vi reagerer forskjellig på hormoner, noen er upåvirket og andre reagerer sterkere. 

Noen føler seg sterke og flotte av progesteron og nedstemte av østrogen - for andre er det helt omvendt.

For min del var graviditeten bånn i bøtta, mens spedbarnstiden var helt fantastisk. 

Anonymkode: ac80f...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

TS, under graviditeten har du masse progesteron i blodet. Etter fødselen får du masse østrogen. 

Vi reagerer forskjellig på hormoner, noen er upåvirket og andre reagerer sterkere. 

Noen føler seg sterke og flotte av progesteron og nedstemte av østrogen - for andre er det helt omvendt.

For min del var graviditeten bånn i bøtta, mens spedbarnstiden var helt fantastisk. 

Anonymkode: ac80f...53a

Huh, det gir mening. Følte meg super i graviditeten, men helt motsatt etterpå.

Anonymkode: d1b60...d2a