Hvorfor lar man vekten øke så det blir problematisk?

[AnonymBruker]

Selv så legger jeg egentlig ikke merke til det før jeg har gått opp alt for mye. 🙈🤷‍♀️ Jeg kjøper jo nye klær med jevne mellomrom, og må jeg kjøpe en størrelse større så er det lett å tenke at «den modellen var liten i størrelsen». 🙈 

Jeg måtte nylig kjøpe bukser 3 størrelser større enn jeg pleide å bruke, og først da skjønte jeg greia; Jeg har lagt på meg. MYE. 🙈 (og den størrelsen jeg pleide å bruke er laaangt fra matchvekta, den er (minst) to størrelser større enn jeg brukte i 20-årene)

Så nå den siste uka har jeg skjerpet meg, og hittil går det greit. Men det er jo litt mer «stress» å måtte lage maten selv i en hektisk hverdag. Mangel på tid gjør at lettvinte løsninger kjennes nødvendige ut litt for ofte. Under corona-perioden med hjemmekontor og færre sosiale aktiviteter så gikk jeg ned masse pga. tid til å lage ordentlig mat og være i aktivitet. 

Anonymkode: f600d...574

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette er veldig likt meg selv! Har du alltid vært overvektig, eller ble du det først som voksen? Er det lov å spørre hvor gammel du er?

Kvinne, 25 her.

Anonymkode: fd7ae...a4a

Jeg er 30 år, begynte vel å legge på meg rundt videregående og så har det bare gått oppover siden. Har absolutte ikke hjulpet med 2 svangerskap de siste årene også. 

Anonymkode: 5fe0f...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.12.2021 den 12.49):

Jeg lurer veldig på dette. Ikke når det gjelder de som går på medisiner eller har sykdommer som gir vektøkning, men for friske mennesker. Når jeg går opp 2-3 kilo blir buksene mine stramme, da tar jeg meg sammen og kutter ut uvanene jeg har lagt meg til, om det er for mye pasta, godteri eller sukker i teen. Noen ganger har jeg telt kalorier og slanket meg en måned eller to for å komme til idealvekt igjen. Hva tenker de som velger å heller fortsette det usunne kostholdet, øke i vekt og kjøpe ny garderobe? Hvordan har de / dere råd til det? Skjønner de ikke at det vil bli enda vanskeligere og gå ned i vekt når de 3 kiloene har blitt 10? Det er jo kjempetungt å slanke seg. 

Jeg mener absolutt ikke å være nedlatende! Jeg lurer skikkelig på det, men har ikke turt å spørre noen før. Jeg forstår ikke logikken i å la vekten øke når man vet at det blir verre å slanke seg for hver kilo man går opp. 

Anonymkode: 03d84...d5a

Vet du ikke det???

Det er jo fordi det er 15 ganger større sjanse for å vinne i Lotto!! Ellers hadde ingen blitt feit… 

Anonymkode: eab4b...e3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Men her sier du jo noe essensielt:

»Slankhet er viktig for meg, noe jeg prioriterer i livet».

Jeg har hatt det mindsettet hele livet uansett vekt - mye fordi det forventes. Og det har BARE gitt meg uhelse. 
 

Jeg har aldri hatt en vekt som er forbundet med helseproblemer/lidelser hverken på min laveste eller høyeste vekt. 
 

Men jeg har likevel hele livet mitt forsøkt å se annerledes ut. Enten tynnere, eller mer spesifikke former i pluss eller minus en plass. 
 

Jeg synes bare det stjeler enorme mengder livskvalitet 🤷‍♀️
 

Fra naturens side tror jeg, utfra å se på slekta bakover og i nåtid, at jeg naturlig ligger i øvre del av normal BMI. La oss si 24-ish. 
 

Men der får jeg liksom ikke lov til å være, for det er i henhold til veldig mange ikke godt nok. 
 

Man skal helst ligge på 20-22, og det har jeg brukt mye tid og energi på å gjøre. Bare helseskadelige tiltak for å komme dit. 
 

Så: jeg prøver gi faen i hva ANDRE synes er akseptabelt og tror om min innsats for hvilken vekt og utseende. 
 

Nå har jeg for eksempel en invalidiserende usynlig sykdom. Får endel kommentarer på at «nå ser du bedre ut» - og det er på grunn av sminke. Altså, nei - jeg er ikke friskere. Det er foundation. 
 

Samme opplevde jeg ved å veie endel mindre. Nei, jeg har ikke «kontroll og god helse». Jeg hadde lammende angst og tvangshandlinger rundt mat. 

Anonymkode: b3ab9...408

Hei, det var meg du siterte. Det ser ut til å være en stor forskjell på oss, min motivasjon kommer innenfra, mens du føler på press fra andre. Som jeg skrev føler jeg mer at andre godtar overvekt og at det nesten er normalen. Min opplevelse er at man heller får et oppgitt blikk dersom man ikke forsyner seg av kake på jobb, enn om man gjør det. 
Jeg kan innrømme at kropp krever litt tankekapasitet hos meg også, men det tror jeg gjelder for de fleste kvinner som holder seg tynne etter 30 år, etter graviditeter osv. Det krever jo faktisk litt innsats. Men for MEG er det verdt det. Og siden jeg følger med på vekten, er det aldri store prosjekter med å gå ned i vekt. Kun et par kilo nå og da (for hvis jeg bare spiser alt jeg vil går jeg også opp i vekt). Men som jeg sa, dette er noe jeg prioriterer, jeg bryr meg ikke om andres vaner eller prioriteringer. (Og jeg tror heller ikke ts mente bmi rundt 24 når hun stilte dette spørsmålet)

Anonymkode: e8014...829

[AnonymBruker]

Jeg har lavt stoffskifte og er veldig sulten. Sliter med "ulvehunger" og da spiser jeg rubbel og bit. Jeg er bevisst på dette og holder meg derfor slank, men kan godt forstå de som ikke er like sterke eller har det tøft ellers. 

Anonymkode: 42c06...4f4

[AnonymBruker]

TS her. Så morsomt at denne tråden kom opp igjen nå, for plutselig er jeg en av de personene jeg spør. 🙃 Situasjon etter jul har gjort det "umulig" for meg å gå ned disse to kiloene jeg tidligere har tatt meg av, så nå er jeg 4 over idealvekt og først nå er motivasjonen og helsa der at jeg kan begynne å ta tak i det. Tabletter mot betennelse var en av tingene som ga en voldsom apetitt og så er det andre ting som er nevnt. Haha, der fikk jeg den. Lettere å forstå når man kjenner det på kroppen selv. Nå skal jeg bite tenna sammen  slippe inn bare et visst antall kalorier og håpe jeg klarer å holde motivasjonen oppe de ukene / månedene som trengs. Jeg må tydeligvis legge om matvaner nå som jeg har vært i kreftbehandling og dermed kommet i overgangsalder. Jeg legger mye lettere på meg. 

Anonymkode: 03d84...d5a

[-venter-]

AnonymBruker skrev (På 7.5.2022 den 14.12):

Jeg begynte på medisiner for å gå ned i vekt for 2-3 måneder siden. Har ikke vert klar over hvor unormalt mitt behov for mat har vert. Eller jeg har forstått at jeg ikke er "normal", men at jeg kunne bli det hadde jeg aldri trodd. 

Ett typisk eksempel er nå vi er på hytta skal de andre alltid steke vafler eller noe slik som ett lite mellommåltid. På dette tidspunktet har jeg alltid vert kjempe sulten og har slitt med å ikke spise for stor andel av det som blir servert fordi jeg ikke blir mett. Og virkelig ikke forstått hvorfor det ikke lages mer. Jeg har alltid måtte ha med meg ett lite lager med mat, skulle jeg bare spist til fellesmåltidene hadde jeg vert konstant sulten.  I sosiale sammenhenger har de andre "klaget" på at de er så mette, mens jeg gjerne skulle ønske det var mer mat. Jeg var alltid sulten 10-15 min etter middag. Uansett hvor mye jeg spiste så ble jeg sulten igjen med en gang. Jeg har aldri forstått at personer kan spise 2 knekkebrød til frokost å være mette frem til lunsj. Og maten jeg har spist har vert riktig sammensatt i forhold til proteiner, karbohydrater o.l., det har ikke vert loff med Nugatti eller noe slik. 

For første gang i mitt voksne liv har jeg ett normalt spisemønster. Jeg spiser det samme som de rundt meg og er faktisk mett. 

Det er ikke rart at alle mine forsøk på å gå ned i vekt tidligere har mislyktes når jeg har hatt ett så unormalt stort behov for mat. All den viljestyrken jeg har måtte bruke, det har vert laaaangt over hva en "normal" person måtte brukt på samme diett. Jeg har ikke vist at det var noe fysisk som stoppet meg i tillegg til det psykiske. For det psykiske har også spilt en stor rolle når jeg gang på gang har prøvd uten å få det til. Jeg har alltid vist godt hva som skal til for å gå ned i vekt, men min egen kropp har motarbeidet meg hele tiden. 

Anonymkode: 5fe0f...68b

Godh eksempel på at magesekken utvidet seg om den alltid blir full. Og krymper om man spiser mindre over tid. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.12.2021 den 13.41):

Det er som oftest mangel på kunnskap.

De tror de spiser mindre enn de gjør, og at det må være noe annet som gjør at de går opp.

Viljestyrken er også ofte svakere. Man klarer ikke slutte eller la være. 

Anonymkode: 9e751...18b

Vel, du er i beste fall kunnskapsløs….

Anonymkode: ce912...08c

[AnonymBruker]

-venter- skrev (9 minutter siden):

Godh eksempel på at magesekken utvidet seg om den alltid blir full. Og krymper om man spiser mindre over tid. 

Nei, det gjør den ikke. Ikke på den måten du tenker på. Den utvider seg om man spise mye, og går til normal str igjen. Det er ikke slik at den forblir stor om man spiser mye, og krymper inn til en konstant liten str om man spiser lite. 

Anonymkode: ce912...08c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Vel, du er i beste fall kunnskapsløs….

Anonymkode: ce912...08c

Kan du utdype hva du mener er feil? Istedet for å bare være giftig?

 

Og du, prøv å ikke spis mat på 3 døgn, for deretter å spise det som er en normalt stor middag for deg. Det gikk ikke nei? Fort mett? Kanskje du ikke skal være så bastant om ting du ikke har greie på?

Anonymkode: 8409d...6a4

[AnonymBruker]

Jeg synes det er kjempelett å holde vekten stabil. Hvis jeg har lagt på meg noen kilo faster jeg bare litt, sånn 16-20 timer hver dag for å gå ned igjen, mens i mellomrommet spiser jeg et måltid med de næringsstoffene som proteiner eller karbohydrater som trengs samt kaloriunderskudd. Noen dager/uker etterpå et jeg tilbake til der jeg var.

Anonymkode: 4f69b...8e7

[AnonymBruker]

Jeg har vært et matvrak i flere år pga psykisk sykdom og traumer. Mat har blitt som en bestevenn, som trøster meg når jeg trenger det. Jeg både ser og kjenner at jeg blir større, og jeg hater meg selv for det. Men jeg tror nok at jeg må bearbeide mine underliggende problemer før jeg kan få et sunnere forhold til mat. Jeg har vært flink i perioder og tatt meg sammen, med både trening og mat. Men det slår aldri feil at jeg hiver meg over maten igjen, når jeg kommer over følelser som jeg ikke klarer å regulere på en annen måte enn å hive i meg mat.. Pinlig men sant.

Anonymkode: 5cf5e...6d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært et matvrak i flere år pga psykisk sykdom og traumer. Mat har blitt som en bestevenn, som trøster meg når jeg trenger det. Jeg både ser og kjenner at jeg blir større, og jeg hater meg selv for det. Men jeg tror nok at jeg må bearbeide mine underliggende problemer før jeg kan få et sunnere forhold til mat. Jeg har vært flink i perioder og tatt meg sammen, med både trening og mat. Men det slår aldri feil at jeg hiver meg over maten igjen, når jeg kommer over følelser som jeg ikke klarer å regulere på en annen måte enn å hive i meg mat.. Pinlig men sant.

Anonymkode: 5cf5e...6d3

Anbefaler traumebehandling, intenst og vondt, men det er det eneste som hjelper. Jeg ble frisk av anoreksien bare pga emdr mot traumene.

Anonymkode: e8014...829

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde på store endringer i livet, fysisk eller psykisk sykdom etc etc, men jeg ANER ikke! Sånn bortsett fra at jeg spiste like mye(om ikke litt mer, mat er godt) og var mindre fysisk aktiv. Vipps, 20kg ekstra. 

Anonymkode: 9f6b8...e6b

[AnonymBruker]

Jeg har vært tjukk siden jeg var barn, ganske så liten. Samme med broren min. Jeg tenkte masse på slanking allerede i ni- ti års alderen, og fikk masse «velmenende» pes hjemme. Følte det var aldri greit å spise seg mett. Var det vafler i selskap følte jeg ikke det var greit å forsyne seg. Jeg må kjempe for å holde vekten akseptabel. Anser det som en slags kronisk tilstand.. kan ikke glippe. Pasta, potetgull, iskrem, godteri etc er helt svartelistet. Jeg tenker ikke på det engang. Spiser jeg normale mengder med mat går jeg opp i vekt, så jeg spiser mye grønnsaker for å fylle opp magen med lav kalori. 

Anonymkode: 2b26d...ee7

[AnonymBruker]

For meg var det livslang erfaring med at «sånn er jeg», hadde ingen tro på at jeg kunne klare å endre det. Overvektig siden tenårene (minst), men det krøp bare oppover. Dårlig tro på meg selv, kombinert med lite kunnskap om kosthold (eller, helst kalorier og mengder da, hva som var sunt visste jeg jo). Veide meg ikke på flere år, for jeg ville ikke vite 🙈 tenke minst mulig på det, men hadde det ikke bra og mistrivdes i egen kropp. Blir en forsvarsmekanisme å skyve det unna!
 

Helt til jeg plutselig måtte prøve, gjorde masse research, opplevde å lykkes - og alt snudde. I dag har jeg har jeg BMI på ca 20, og tro på at jeg skal holde meg normalvektig resten av livet.

Anonymkode: 16626...d2d