Hvorfor lar man vekten øke så det blir problematisk?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.12.2021 den 12.49):

Jeg lurer veldig på dette. Ikke når det gjelder de som går på medisiner eller har sykdommer som gir vektøkning, men for friske mennesker. Når jeg går opp 2-3 kilo blir buksene mine stramme, da tar jeg meg sammen og kutter ut uvanene jeg har lagt meg til, om det er for mye pasta, godteri eller sukker i teen. Noen ganger har jeg telt kalorier og slanket meg en måned eller to for å komme til idealvekt igjen. Hva tenker de som velger å heller fortsette det usunne kostholdet, øke i vekt og kjøpe ny garderobe? Hvordan har de / dere råd til det? Skjønner de ikke at det vil bli enda vanskeligere og gå ned i vekt når de 3 kiloene har blitt 10? Det er jo kjempetungt å slanke seg. 

Jeg mener absolutt ikke å være nedlatende! Jeg lurer skikkelig på det, men har ikke turt å spørre noen før. Jeg forstår ikke logikken i å la vekten øke når man vet at det blir verre å slanke seg for hver kilo man går opp. 

Anonymkode: 03d84...d5a

Jeg er egentklig let for å legge på meg. Og det er ikke så lett og stoppe. I fjord sommer var jeg nok ganske overvektig og veide 108, men så har jeg hatt det ille. I fjord mista jeg 2 familiemadlemer på rappen. Da begynte jeg og spise mer.  I dag passer ikke noe av de jeg hadde veier 132 og ser ut som ei blube😅. Strekk merker og er gått helt adundas. Det er rart, men jeg liker den store magen og være feit. Men det stikker altid litt når noen sier jøss du har lagt på deg.

Anonymkode: c6517...d8c

[Gjest Ghostface]

Det er ikke bare på grunn av mat.

[AnonymBruker]

Ghostface skrev (30 minutter siden):

Det er ikke bare på grunn av mat.

Å er det noe annet som kan spille inn?

Anonymkode: c6517...d8c

[AnonymBruker]

Ble deprimert og i løpet av 2 år gikk jeg opp nesten 10 kg. Altså, jeg har alltid lurt på det samme som deg, hvorfor tar ikke folk bare seg sammen?! Det er jo SÅ lett! Det var det også for meg.

Når man er langt nede og ikke synes livet gir deg noe glede, vil noen mennesker finne trøst i å spise god mat.. For det gir deg liksom noe.. Og så ønsker man å få den lille gode følelsen ofte.  Så man spiser ofte da. Noen mennesker er så dypt deprimerte der de klarer ikke spise noen ting, ikke engang dét gir dem noe.

Jeg er glad jeg hadde noe godt å glede meg til de dagene jeg slet som verst. Men så klart det er ikke gøy å legge på seg. Problemet er bare at man ikke klarer å bry seg nok om det fordi det ikke er så viktig lenger, kanskje man er trist og ikke har energi og styrke til å bry seg heller.. Men så finner man kanskje noe som endrer tankemønsteret ditt en dag, noe som gir deg glede, en hobby, sport, en venn etc.. Så vil spisemønsteret også endre seg ettehvert. Men ting tar tid..

Det er nå min erfaring hvertfall. Men jeg tror noen mennesker også bare ikke bryr seg så mye om utseendet og sånn er det bare 🤷‍♀️

Anonymkode: 99944...290

[Tarzani]

Jeg har nok den dårligste grunnen av alle som har svart her, men jeg er bare lat😐 Jeg er generelt et lykkelig og sprudlende vesen, har god jobb, fantastisk mann og familie. Har ingen vonde opplevelser fra verken fortid eller nåtid. Ingen ‘god grunn’ til at jeg legger raskt på meg. 
 

Jeg er bedagelig på de fleste plan. Viljesterk når jeg til syvende og sist har opparbeidet meg nok motivasjon, men stort sett er jeg svak. Svak for ALT som er godt. Snop og fastfood spesielt. Brus, ost&kjeks, hjemmebakst.. Jeg kan nevne i fleng. Elsker rett og slett å kose meg! Kjøper gjerne en diger pose snop i smug for mann og barn. Jeg er totalt sukkeravhengig, og har vært det i maange år. 
 

Jeg har vel ca 26/27 i bmi, så det er ikke full krise på vektfronten- ennå. Men jeg må ta noen raid innimellom og gå ned 5-10kg for å ‘nulle ut galskapen’ jeg har bedrevet de siste årene. 
 

Det verste er at jeg vet nøyaktig hvilken mat jeg skal spise for å ha et bra kosthold, jeg bare gidder ikke🙈

Ungene får servert sunn og næringsrik mat, de får ikke spise snop/brus/saft/kjeks i hverdagene. 

[leetha]

Vel, det henger mye sammen med hodet og også økende alder. 

Jeg kunne spise hva jeg ville og mye frem til 35 års alder..da begynte kiloene å snike seg på. Jeg måtte være mer aktiv og spise mindre. Så fikk jeg fødselsdepresjon og trøstespiste, pang 12 kilo opp. Nå har jeg 8 kilo igjen men fy å hardt det er.

[AnonymBruker]

Interessant å lese svarene her, og hvor forskjellige vi er. At psykiske sykdom, eller krevende perioder i livet kan resultere i at man spiser mer og legger på seg er fremmed for meg.  Jeg bare antok at alle mistet apetitten i sånne perioder fordi jeg selv har det sånn. Mat er det siste jeg tenker på når jeg ikke har det bra.

Men når jeg koser meg, er glad og sosial, så er matlysten på topp. Da driter jeg i om buksene er stramme 😅

 

Anonymkode: 1789e...ced

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.12.2021 den 13.41):

Det er som oftest mangel på kunnskap.

De tror de spiser mindre enn de gjør, og at det må være noe annet som gjør at de går opp.

Viljestyrken er også ofte svakere. Man klarer ikke slutte eller la være. 

Anonymkode: 9e751...18b

Hos meg har det absolutt ingenting med lite kunnskap. Kan «alt» om kalorier, kosthold etc. Mitt problem er som flere har nevnt en kombinasjon av en ikke fungerende mage, lavt stoffskifte og overspising når jeg stresser og har det tøft. Da hjelper det ingenting å vite at jeg ikke har godt av det wienerbrødet jeg spiser og vite at det har så og så mange kalorier når jeg ikke klarer å styre meg og må spise den. I rolige perioder, hvor livet er topp er det null problem å spise sunt og da med strengt regime går etterhvert vekta ned. Men så kommer en ny tøff periode så er kiloene raskt tilbake.

Anonymkode: 5bbb4...442

[Frosh]

For min del handlet det om at jeg ikke hadde badevekt. Jeg spiste relativt usunt (og veldig sunt i perioder), men overspiste alltid, og småspiste mye. Kiloene kom snikende på, og jeg hadde skylapper og kjøpte meg større bukser i stedet. Etter forrige graviditet gikk jeg aldri ned igjen, og brukte nok spising som en måte å ha det bra (ironisk nok). Barnet jeg fikk har hatt en del utfordringer, og jeg har unnet meg både det ene og det andre over lang tid, og plutselig veide jeg mer enn da jeg var høygravid. Lite kunnskap og tullete dietter gjorde heller ikke vekta lavere. 
 

Med ny kunnskap om mat og næring, faste måltider, mer bevegelse og en lettere kropp, er det lettere for meg å se det selv. Skylappene er av, og jeg tror jeg skal unngå å gå opp 25 kilo igjen. Hvis jeg går opp 2-3 kg nå, forsøker jeg heller å ta litt grep før det går for langt. Det er lettere å gå ned 3 kilo enn 25 kilo.

[AnonymBruker]

Kan bare snakke for meg selv, men jeg var inne i en ekstremt stressende arbeidssituasjon. For det første hadde jeg hverken fritid eller overskudd til å ta tak, og for den andre gikk stresset utover blodsukkeret som gjorde meg sulten bestandig, og jeg sov dårlig på natten. Dette var over en 2 års periode, og kiloene snek seg så gradvis på at garderoben også gradvis ble byttet ut. Merket at jeg la på meg, men lot være å veie meg fordi jeg likevel ikke hadde maktet å ta tak. 
 

Løsningen på hele suppa ble til slutt å skifte jobb, gå ned i en levelig prosent, finne roen i et års tid og SÅ ta tak i vekta 😊 Det krever endel overskudd å skulle slanke seg i det hele tatt, det er veldig vanskelig når man er på minus i livet ellers. Ironisk nok er det ofte da man burde ta tak 🤔

Anonymkode: df92f...f40

[AnonymBruker]

Hvorfor drikker noen for mye? Hvorfor bruker noen narkotika? Hvorfor kjører noen for fort når der er en fartsgrense? Hvorfor kjøper man den buksa eller veska når man egentlig ikke har råd? Hvorfor snakker man stygt om andre selv om man vet at det er slemt? Hvorfor stjeler noen? Hadde verden bare vært så enkel😉 Vi gjør ikke alltid det vi vet er rett og bra for oss. Sånn er det bare. 

Anonymkode: e3e0d...727

[AnonymBruker]

Jeg begynte på medisiner for å gå ned i vekt for 2-3 måneder siden. Har ikke vert klar over hvor unormalt mitt behov for mat har vert. Eller jeg har forstått at jeg ikke er "normal", men at jeg kunne bli det hadde jeg aldri trodd. 

Ett typisk eksempel er nå vi er på hytta skal de andre alltid steke vafler eller noe slik som ett lite mellommåltid. På dette tidspunktet har jeg alltid vert kjempe sulten og har slitt med å ikke spise for stor andel av det som blir servert fordi jeg ikke blir mett. Og virkelig ikke forstått hvorfor det ikke lages mer. Jeg har alltid måtte ha med meg ett lite lager med mat, skulle jeg bare spist til fellesmåltidene hadde jeg vert konstant sulten.  I sosiale sammenhenger har de andre "klaget" på at de er så mette, mens jeg gjerne skulle ønske det var mer mat. Jeg var alltid sulten 10-15 min etter middag. Uansett hvor mye jeg spiste så ble jeg sulten igjen med en gang. Jeg har aldri forstått at personer kan spise 2 knekkebrød til frokost å være mette frem til lunsj. Og maten jeg har spist har vert riktig sammensatt i forhold til proteiner, karbohydrater o.l., det har ikke vert loff med Nugatti eller noe slik. 

For første gang i mitt voksne liv har jeg ett normalt spisemønster. Jeg spiser det samme som de rundt meg og er faktisk mett. 

Det er ikke rart at alle mine forsøk på å gå ned i vekt tidligere har mislyktes når jeg har hatt ett så unormalt stort behov for mat. All den viljestyrken jeg har måtte bruke, det har vert laaaangt over hva en "normal" person måtte brukt på samme diett. Jeg har ikke vist at det var noe fysisk som stoppet meg i tillegg til det psykiske. For det psykiske har også spilt en stor rolle når jeg gang på gang har prøvd uten å få det til. Jeg har alltid vist godt hva som skal til for å gå ned i vekt, men min egen kropp har motarbeidet meg hele tiden. 

Anonymkode: 5fe0f...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg begynte på medisiner for å gå ned i vekt for 2-3 måneder siden. Har ikke vert klar over hvor unormalt mitt behov for mat har vert. Eller jeg har forstått at jeg ikke er "normal", men at jeg kunne bli det hadde jeg aldri trodd. 

Ett typisk eksempel er nå vi er på hytta skal de andre alltid steke vafler eller noe slik som ett lite mellommåltid. På dette tidspunktet har jeg alltid vert kjempe sulten og har slitt med å ikke spise for stor andel av det som blir servert fordi jeg ikke blir mett. Og virkelig ikke forstått hvorfor det ikke lages mer. Jeg har alltid måtte ha med meg ett lite lager med mat, skulle jeg bare spist til fellesmåltidene hadde jeg vert konstant sulten.  I sosiale sammenhenger har de andre "klaget" på at de er så mette, mens jeg gjerne skulle ønske det var mer mat. Jeg var alltid sulten 10-15 min etter middag. Uansett hvor mye jeg spiste så ble jeg sulten igjen med en gang. Jeg har aldri forstått at personer kan spise 2 knekkebrød til frokost å være mette frem til lunsj. Og maten jeg har spist har vert riktig sammensatt i forhold til proteiner, karbohydrater o.l., det har ikke vert loff med Nugatti eller noe slik. 

For første gang i mitt voksne liv har jeg ett normalt spisemønster. Jeg spiser det samme som de rundt meg og er faktisk mett. 

Det er ikke rart at alle mine forsøk på å gå ned i vekt tidligere har mislyktes når jeg har hatt ett så unormalt stort behov for mat. All den viljestyrken jeg har måtte bruke, det har vert laaaangt over hva en "normal" person måtte brukt på samme diett. Jeg har ikke vist at det var noe fysisk som stoppet meg i tillegg til det psykiske. For det psykiske har også spilt en stor rolle når jeg gang på gang har prøvd uten å få det til. Jeg har alltid vist godt hva som skal til for å gå ned i vekt, men min egen kropp har motarbeidet meg hele tiden. 

Anonymkode: 5fe0f...68b

Dette er veldig likt meg selv! Har du alltid vært overvektig, eller ble du det først som voksen? Er det lov å spørre hvor gammel du er?

Kvinne, 25 her.

Anonymkode: fd7ae...a4a

[AnonymBruker]

Trøstespising er normalt for de aller fleste. Mat er emosjonelt, gir god følelse osv. Det er ikke noe sykt i det, det gjelder for de fleste mennesker. Mat er ikke bare bensin for de aller fleste. Men jeg tror ikke alle syns det er så veldig viktig å være tynn rett og slett. Det er ikke viktig nok til at de vil gjøre en innsats. Og det er jo helt ok tenker jeg. Personlig freaker jeg litt ut dersom magen min blir litt for stor eller klær begynner å stramme. Rett inn å tenke på kostholdet, endre vaner hvertfall en periode. Men jeg ser jo overvektige kvinner går rundt i bikini og spiser softis på stranden, tar masse kake i lunsj på jobb osv. De ler litt og sier jaja slankekuren får starte på mandag. Og det er jo helt greit, men for MEG er slankhet veldig viktig. Så vi er vel rett og slett forskjellige i hva vi prioriterer her i livet. Man er nok også ganske ulike ift impulskontroll, så det har nok litt med personlighet å gjøre. Jeg kan nesten føle meg litt misunnelig på dem som bare koser seg med digg mat selv om dem er overvektig. De har sikkert litt andre verdier. 
Også har man jo selvfølgelig dem som har sykdommer, livskriser og medisiner osv, men det var ikke dem ts spurte om.

Anonymkode: e8014...829

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.12.2021 den 12.16):

Det er da langt fra de fleste overvektige som driver med jojoslanking.

Anonymkode: 1d815...b74

Jeg kjenner kun en med betydelig overvekt som ikke gjør det og han er psykisk utviklingshemmet. Jeg tror nok jojoslanking er veldig utbredt. 

Anonymkode: 60e10...451

[AnonymBruker]

Jeg er ekstremt glad i godteri, når jeg var helt ung la jeg ikke på meg, men så sakte men sikkert gikk vekten opp. Hos meg foregikk det på den måten at jeg hver kveld spiste for eks 500 gram smågodt og en stor pose potetgull, eller 200 grams sjokolade. Endte opp kvalm, tenkte at fra i morra er det slutt, det gikk bra til utpå ettermiddagen/kvelden da var suget så stort at jeg ga etter igjen og sånn fortsatte det hver dag. Når klær begynte bli trange valgte jeg heller å legge de bort, og kjøpe større klær. Mat har aldri vært mitt store problem kun enorme mengder sukker. Gikk ned 25 kg for 10 år siden ved å telle kalorier og spise godis 1 gang i uka, var veldig standhaftig og holdt meg på samme vekt i 5 år. Så byttet jeg jobb der det er mye kos og kaker, nå er alle kiloene tilbake, det samme skjedde når jeg begynte legge på meg, droppet klærne og droppet å veie meg. Det er jo et bedrag mot seg selv å droppe ta på den buksa som ikke passer lenger, og å ikke veie seg. Nå driver jeg sakte men sikkert å går ned i vekt igjen.

Anonymkode: 48237...bd9

[AnonymBruker]

Det er nok komplekse grunner. Du skriver at det ikke gjelder de med sykdommer, men sannsynligheten er stor for at det foregår noe i livet til vedkommende som plutselig eser opp i vekt, som gjør at vedkommende ikke har kapasitet til å ta grep rundt vekten der og da. 

Anonymkode: 1dc16...348

[AnonymBruker]

Veldig mange tillegger seg nok vaner som porsjonsstørrelse og hvilken mat de liker å spise gjennom ungdommen der de fleste er fysisk aktiv og trenger mye mat. Så tar man kanskje dette med seg videre. Rett og slett at man grunnleggende spiser for mye og er avhengig av å brenne overskuddsenergi: daglig, i stedet for at man spiser for vedlikehold av vekt og heller spiser litt mer når man er mer aktiv (noe kroppen også vil regulere selv ved at man blir mer sulten jo mer aktiv mann er)

Anonymkode: 584f5...819

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.12.2021 den 12.49):

Jeg lurer veldig på dette. Ikke når det gjelder de som går på medisiner eller har sykdommer som gir vektøkning, men for friske mennesker. Når jeg går opp 2-3 kilo blir buksene mine stramme, da tar jeg meg sammen og kutter ut uvanene jeg har lagt meg til, om det er for mye pasta, godteri eller sukker i teen. Noen ganger har jeg telt kalorier og slanket meg en måned eller to for å komme til idealvekt igjen. Hva tenker de som velger å heller fortsette det usunne kostholdet, øke i vekt og kjøpe ny garderobe? Hvordan har de / dere råd til det? Skjønner de ikke at det vil bli enda vanskeligere og gå ned i vekt når de 3 kiloene har blitt 10? Det er jo kjempetungt å slanke seg. 

Jeg mener absolutt ikke å være nedlatende! Jeg lurer skikkelig på det, men har ikke turt å spørre noen før. Jeg forstår ikke logikken i å la vekten øke når man vet at det blir verre å slanke seg for hver kilo man går opp. 

Anonymkode: 03d84...d5a

Du kan jo spørre dem. Kanskje du kan bli deres personlige rådgiver. ❤️

Anonymkode: eab4b...e3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Trøstespising er normalt for de aller fleste. Mat er emosjonelt, gir god følelse osv. Det er ikke noe sykt i det, det gjelder for de fleste mennesker. Mat er ikke bare bensin for de aller fleste. Men jeg tror ikke alle syns det er så veldig viktig å være tynn rett og slett. Det er ikke viktig nok til at de vil gjøre en innsats. Og det er jo helt ok tenker jeg. Personlig freaker jeg litt ut dersom magen min blir litt for stor eller klær begynner å stramme. Rett inn å tenke på kostholdet, endre vaner hvertfall en periode. Men jeg ser jo overvektige kvinner går rundt i bikini og spiser softis på stranden, tar masse kake i lunsj på jobb osv. De ler litt og sier jaja slankekuren får starte på mandag. Og det er jo helt greit, men for MEG er slankhet veldig viktig. Så vi er vel rett og slett forskjellige i hva vi prioriterer her i livet. Man er nok også ganske ulike ift impulskontroll, så det har nok litt med personlighet å gjøre. Jeg kan nesten føle meg litt misunnelig på dem som bare koser seg med digg mat selv om dem er overvektig. De har sikkert litt andre verdier. 
Også har man jo selvfølgelig dem som har sykdommer, livskriser og medisiner osv, men det var ikke dem ts spurte om.

Anonymkode: e8014...829

Men her sier du jo noe essensielt:

»Slankhet er viktig for meg, noe jeg prioriterer i livet».

Jeg har hatt det mindsettet hele livet uansett vekt - mye fordi det forventes. Og det har BARE gitt meg uhelse. 
 

Jeg har aldri hatt en vekt som er forbundet med helseproblemer/lidelser hverken på min laveste eller høyeste vekt. 
 

Men jeg har likevel hele livet mitt forsøkt å se annerledes ut. Enten tynnere, eller mer spesifikke former i pluss eller minus en plass. 
 

Jeg synes bare det stjeler enorme mengder livskvalitet 🤷‍♀️
 

Fra naturens side tror jeg, utfra å se på slekta bakover og i nåtid, at jeg naturlig ligger i øvre del av normal BMI. La oss si 24-ish. 
 

Men der får jeg liksom ikke lov til å være, for det er i henhold til veldig mange ikke godt nok. 
 

Man skal helst ligge på 20-22, og det har jeg brukt mye tid og energi på å gjøre. Bare helseskadelige tiltak for å komme dit. 
 

Så: jeg prøver gi faen i hva ANDRE synes er akseptabelt og tror om min innsats for hvilken vekt og utseende. 
 

Nå har jeg for eksempel en invalidiserende usynlig sykdom. Får endel kommentarer på at «nå ser du bedre ut» - og det er på grunn av sminke. Altså, nei - jeg er ikke friskere. Det er foundation. 
 

Samme opplevde jeg ved å veie endel mindre. Nei, jeg har ikke «kontroll og god helse». Jeg hadde lammende angst og tvangshandlinger rundt mat. 

Anonymkode: b3ab9...408