Hvorfor lar man vekten øke så det blir problematisk?

[AnonymBruker]

Jeg lurer veldig på dette. Ikke når det gjelder de som går på medisiner eller har sykdommer som gir vektøkning, men for friske mennesker. Når jeg går opp 2-3 kilo blir buksene mine stramme, da tar jeg meg sammen og kutter ut uvanene jeg har lagt meg til, om det er for mye pasta, godteri eller sukker i teen. Noen ganger har jeg telt kalorier og slanket meg en måned eller to for å komme til idealvekt igjen. Hva tenker de som velger å heller fortsette det usunne kostholdet, øke i vekt og kjøpe ny garderobe? Hvordan har de / dere råd til det? Skjønner de ikke at det vil bli enda vanskeligere og gå ned i vekt når de 3 kiloene har blitt 10? Det er jo kjempetungt å slanke seg. 

Jeg mener absolutt ikke å være nedlatende! Jeg lurer skikkelig på det, men har ikke turt å spørre noen før. Jeg forstår ikke logikken i å la vekten øke når man vet at det blir verre å slanke seg for hver kilo man går opp. 

Anonymkode: 03d84...d5a

[Suma]

Fordi mange har en spiseforstyrrelse som gjør at de ikke klarer stoppe.

Blir litt som å spørre en anorektiker om hvorfor de ikke stopper når de blir tynne.

[AnonymBruker]

Jeg har gått opp 20 kilo en gang, og 40 kilo en gang. Begge gangene har hatt sammenheng med psykisk sykdom, og med en overspisingslidelse i bunnen, er det dessverre lett å havne i en ond sirkel der. 

Jeg har alltid vært en person som har handlet mye klær og byttet ut garderobe med jevne mellomrom uansett, så det var ikke noe jeg egentlig ble konfrontert med. Og ikke hadde det vel spilt noen rolle heller, jeg hadde mer enn nok med å holde hodet over vannet. Å bli frisk fra overspising i tillegg til depresjon og angst-lidelse hadde blitt for mye. Måtte fokusere på det mest presserende der og da.

Har gått ned alle kiloene nå, men det har jeg kun fått til i perioder hvor jeg har vært frisk fra andre diagnoser enn overspising. 

Anonymkode: 18478...ec0

[AnonymBruker]

Det kan være mange grunner til det. 
Noen ganger starter man å ta grep, og så blir man plutselig syk. Da blir trening umulig, og kaloritelling ekstra vanskelig. 

Andre ganger kan det være at grunnen til at vekten startet å gå opp, var at det skjedde noe i livet som flyttet alt fokus vekk fra seg selv og egen vekt. (Nær familie på sykehus, dødsfall, jobbkrise eller noe annet.) 
Da kan det faktisk, for å overleve perioden, være lettere å bare kjøpe noen nye klær, istedenfor å forsøke å fokusere på å gjøre det som må til av vaneendringer for å gå ned i vekt i tillegg. 

Anonymkode: 3e3f3...859

[Pås]

Jeg gikk opp 15 kilo da min far døde av lungekreft og jeg sluttet å røyke. Jeg var i sorg, og tenkte ikke så mye over at vekten økte. Tror det gikk et år før jeg egentlig tenkte over at jeg hadde lagt på meg.

[AnonymBruker]

Det kan handle om så mangt. Alt fra psykiske utfordringer, livskriser eller at hverdagen var så hektisk at kosthold ikke ble en prioritet. Det er også veldig ulikt for folk hvor enkelt det er å «skjerpe seg». Mange orker nok ikke eller finner ikke motivasjon ta tak før det har gått lenger og det har blitt et virkelig «problem». 

Jeg bør selv ned 10+ kilo og det er jo lett å være etterpåklok og lure på hvorfor jeg ikke tok tak etter 2-3 kilo, eller bare ikke gikk opp i det hele tatt. Sannheten er at kosthold ikke var prioritet, hverdagen var kaotisk nok uten enda et krav. Så vekta krøp oppover og jeg registrerte det - men hadde ikke overskudd til å ta tak i det. Det har jeg nå, og er i gang 💪🏻

Anonymkode: 33451...4dd

[AnonymBruker]

Det er som oftest mangel på kunnskap.

De tror de spiser mindre enn de gjør, og at det må være noe annet som gjør at de går opp.

Viljestyrken er også ofte svakere. Man klarer ikke slutte eller la være. 

Anonymkode: 9e751...18b

[Pås]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er som oftest mangel på kunnskap.

De tror de spiser mindre enn de gjør, og at det må være noe annet som gjør at de går opp.

Viljestyrken er også ofte svakere. Man klarer ikke slutte eller la være. 

Anonymkode: 9e751...18b

Vel, som du kan se i denne tråden skyldes det ikke bare mangel på kunnskap!

[AnonymBruker]

På det meste veide jeg 110 kilo mens normalvekt for meg ville ha vært rundt 55-60 kilo. For meg var det en blanding av en livsløgn (jeg følte selv at jeg spiste ganske sunt, men jeg spiste altfor mye, altfor ofte og det ble en litago og en skolebolle hver dag osv.) og psykisk, har alltid vært glad i mat, men har ikke spist kun for å bli mett. Har alltid vært klar over at jeg har vært stor, men det har ikke vært lett å ta tak i det - det er kjipt å gå sulten og deppa for noe som føles såpass overfladisk som vekt, selv om det handler om helse. Nå veier jeg litt over 60 kilo, har fremdeles noen kilo ekstra med andre ord, men ser relativt normalvektig ut. Veien dit har vært lang og hard og jeg hadde aldri klart det uten den oppfølginga jeg har fått, selv om jeg er utrolig sta og målbevisst.

Anonymkode: f592d...efe

[AnonymBruker]

Du skriver "ikke for de som går på medisiner eller har sykdommer men for de som er friske" sannheten er at flertallet av de med sykelig eller mye overvekt ikke er friske. 

Jeg var tynn som en pinne men så døde et familiemedlem og jeg begynte å trøstespise uten å skjønne at det var trøstespising. Jeg gikk opp i vekt og tenkte det bare var fint med litt former siden jeg alltid hadde vært så tynn, det var Covid og hjemmekontor og jeg gikk i behagelig tøy med strikk i livet og ikke jeans bukser med knapp så jeg merket seriøst ikke at jeg gikk opp så mye som jeg gjorde før jeg plutselig hadde gått opp 15 kg. Så begynte jeg å reflektere rundt det og innså at jeg brukte mat for å komme unna følelser og sorg og klarte ikke slutte med dette fordi følelsene da ble for håpløse å takle. Mat ble som et rusmiddel og jeg tenkte at det var mye bedre enn å bruke narkotika eller alkohol for å flykte fra følelser og det tenker jeg faktisk fortsatt. I tillegg pga det psykiske går jeg på medisiner som fører til vektøkning. Prøver å spise mindre men klarer ikke holde ut følelser som dukker opp når jeg ikke kan distrahere med mat og vekta fortsetter å øke. Jeg går til psykolog men det har ikke hjulpet på matinntaket og som min vektøkning startet er samme grunn til vektøkning hos de fleste man ser på de overvektprogrammene. 

Så det er naivt å tro at man er frisk når man tillater seg så stor vektøkning at det blir et problem. 

 

Anonymkode: 54671...c64

[Purple_Pixiedust]

Suma skrev (37 minutter siden):

Fordi mange har en spiseforstyrrelse som gjør at de ikke klarer stoppe.

Blir litt som å spørre en anorektiker om hvorfor de ikke stopper når de blir tynne.

Ja hvis det er snakk om alvorlig fedme eller at man til stadighet går opp og ned 10 kg. 

Men de fleste som går opp noen kg har ikke en spiseforstyrrelse. De kan ha hatt en stressende periode, opplevd sterk sorg en periode, festet for mye, kost seg med litt for mye mat hvor man gradvis gjennom fem år for eksempel har gått opp 10 kg. 

Vektoppgang og overvekt er komplisert man kan ikke si at det blir som å be en anorektiker å begynne å spise. Har man faktisk en overspisingslidelse så kan man så klart komme med den sammenligningen, men jeg mener det blir uriktig å skrive at så mye som mange har en spiseforstyrrelse. Noen har en spiseforstyrrelse. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (4 minutter siden):

Ja hvis det er snakk om alvorlig fedme eller at man til stadighet går opp og ned 10 kg. 

Men de fleste som går opp noen kg har ikke en spiseforstyrrelse. De kan ha hatt en stressende periode, opplevd sterk sorg en periode, festet for mye, kost seg med litt for mye mat hvor man gradvis gjennom fem år for eksempel har gått opp 10 kg. 

Vektoppgang og overvekt er komplisert man kan ikke si at det blir som å be en anorektiker å begynne å spise. Har man faktisk en overspisingslidelse så kan man så klart komme med den sammenligningen, men jeg mener det blir uriktig å skrive at så mye som mange har en spiseforstyrrelse. Noen har en spiseforstyrrelse. 

Ifølge ROS er det så mange som 20-30 % av mennesker med BMI over 27 og rundt 40 % av mennesker med fedme som kan 
passe innunder kriterier for overspisningslidelse. Jeg synes det er mange. 

Anonymkode: 18478...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

På det meste veide jeg 110 kilo mens normalvekt for meg ville ha vært rundt 55-60 kilo. For meg var det en blanding av en livsløgn (jeg følte selv at jeg spiste ganske sunt, men jeg spiste altfor mye, altfor ofte og det ble en litago og en skolebolle hver dag osv.) og psykisk, har alltid vært glad i mat, men har ikke spist kun for å bli mett. Har alltid vært klar over at jeg har vært stor, men det har ikke vært lett å ta tak i det - det er kjipt å gå sulten og deppa for noe som føles såpass overfladisk som vekt, selv om det handler om helse. Nå veier jeg litt over 60 kilo, har fremdeles noen kilo ekstra med andre ord, men ser relativt normalvektig ut. Veien dit har vært lang og hard og jeg hadde aldri klart det uten den oppfølginga jeg har fått, selv om jeg er utrolig sta og målbevisst.

Anonymkode: f592d...efe

Dette er som å lese om meg selv, bortsett fra at jeg ikke har kommet meg dit du har. Hva slags oppfølging har du fått? 

Anonymkode: 8a361...d2e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke en sykdom eller medisiner som er direkte årsak til vektoppgangen min, men en kronisk sykdom som rett og slett gjør aktivitetsnivået og energinivået så lavt pluss div smerter som hindrer matlaging og de raske løsningene blir ofte for kaloririke. I tillegg så blir gjerne søtsuget sterkere av den lettvinte maten og kjedsomheten av å sitte så mye stille. Det blir en ond sirkel, og jeg klarer å hente meg inn igjen, men ikke nok til å gå ned igjen kiloene fra den tyngste tiden, kun nok til å vedlikeholde den nye bmien på 26. 

Anonymkode: 5e0fa...903

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ifølge ROS er det så mange som 20-30 % av mennesker med BMI over 27 og rundt 40 % av mennesker med fedme som kan 
passe innunder kriterier for overspisningslidelse. Jeg synes det er mange. 

Anonymkode: 18478...ec0

Da har vi nok ulik definisjon på mange. Jeg definerer det som fra sånn 50-60%. Altså at mange = flertall. Men kan være jeg har feil definisjon.

Men det er selvsagt veldig viktig å ta på alvor. Jeg har spiseforstyrrelse selv, så vet hvor tungt det er. Uspesifisert type, men med mest overtrening og underspising, men pga perioder med overspising så er jeg stort sett rett innenfor normalvekt (19). 

Endret 15. desember 2021 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (3 minutter siden):

Da har vi nok ulik definisjon på mange. Jeg definerer det som fra sånn 50-60%. Altså at mange = flertall. 

Men det er selvsagt veldig viktig å ta på alvor. Jeg har spiseforstyrrelse selv, så vet hvor tungt det er. Uspesifisert type, men med mest overtrening og underspising, men pga perioder med overspising så er jeg stort sett rett innenfor normalvekt (19). 

Okei, jeg bruker "de fleste" dersom det er et flertall, mens mange er en mellomting mellom noen og de fleste 😄 Vi er vel uansett enige om at det er for mange

Anonymkode: 18478...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Det kan handle om så mangt. Alt fra psykiske utfordringer, livskriser eller at hverdagen var så hektisk at kosthold ikke ble en prioritet. Det er også veldig ulikt for folk hvor enkelt det er å «skjerpe seg». Mange orker nok ikke eller finner ikke motivasjon ta tak før det har gått lenger og det har blitt et virkelig «problem». 

Jeg bør selv ned 10+ kilo og det er jo lett å være etterpåklok og lure på hvorfor jeg ikke tok tak etter 2-3 kilo, eller bare ikke gikk opp i det hele tatt. Sannheten er at kosthold ikke var prioritet, hverdagen var kaotisk nok uten enda et krav. Så vekta krøp oppover og jeg registrerte det - men hadde ikke overskudd til å ta tak i det. Det har jeg nå, og er i gang 💪🏻

Anonymkode: 33451...4dd

Sånn er det her også. Gikk først opp 5-6 kilo og var fornøyd med det siden jeg alltid har vert tynn og slitt med å hente meg inn etter omgangssyke og influensa etc. Gikk da alltid under 50 kilo og da merker man det godt. Men, vekta fortsatte å gå opp og skulle nok gått ned 10 kilo men det er vanskelig når kroppen er full av smerter og stress.

Anonymkode: e2c5e...e27

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er som å lese om meg selv, bortsett fra at jeg ikke har kommet meg dit du har. Hva slags oppfølging har du fått? 

Anonymkode: 8a361...d2e

Jeg dro til fastlegen og ba om medisinsk oppfølging. Tok gastric sleeve-operasjon i sommer (minsker magesekken, men ellers er alt som før) og nå spiser jeg små måltider som gjør meg god og mett, følger mer med på hva slags mat jeg får i meg (spesielt proteiner da jeg har begynt å trene) og jeg har fått et helt nytt liv. Mer energi og en helt annen type energi. Kjenner fremdeles på tendenser til å ville overspise dessverre, så jeg må rett og slett unngå å ha mat jeg bare stapper i meg i hus, men det går helt fint altså. Det tok LANG tid å innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde et problem med mat. 

Anonymkode: f592d...efe

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med mat siden jeg var 4 år, hatt spiseforstyrrelse i mange år. Startet grunnet grovt seksuelt misbruk som barn. 

Jeg har vært mest normalvektig i løpet av livet, så undervektig, så overvektig. Og nå er jeg overvektig. Men det er samtidig en beskyttelse fra menn. Aner ikke hvor mange ganger menn har tatt meg på rumpa, skjer på bussen, på gata, og egentlig overalt. Men da jeg er tykk, er det ingen som tar meg på rumpa. 

Anonymkode: 05862...18d

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å gå ned i vekt maaaaange ganger de siste 5 årene. Men psyken stopper meg hver gang. Jeg trøste spiser når ting er bitte litt vanskelig. Og har på en eller annen måte innbilt meg at jeg ikke er verdt å få en slankere kropp. Så når ting blir bitte litt vanskelig med vektnedgang blir jeg skikkelig nedstemt, tenker jeg er ikke verdt det og spiser mye mer dritt enn før. 

Jeg ønsker ikke å være overvektig og i drit dårlig form, men jeg saboterer for meg selv hver gang jeg prøver å gjøre endringer. 

Anonymkode: 5fe0f...68b