Jeg har prøvd hele livet å «være noe»

[AnonymBruker]

Har rundet 30 år og er i det filosofiske hjørnet. Det slo meg at jeg egentlig aldri har funnet min plass, eller rettere sagt jeg har vel aldri funnet min gjeng, min flokk, eller akkurat «det» som alle andre kanskje har.. 

Har alltid strevd hardt på skolen da jeg hadde konsentrasjonsvansker og store problemer med lese og skrive. Kom fra et hjem med mye utfordringer og det var mye fest og utrygge rammer hjemmeifra. Mamma drakk mye, og pappa var ikke tilstede. Han var aldri tilstede og er ikke tilstede nå heller.. 

Matematikk var heller ikke noe enkelt.. Venner fikk jeg mye av, men jeg var veldig sjefete som barn og når ungdomsskolen kom ble jeg utestengt fra vennegjengen i klassen min og jeg ble erter/mobbet av de andre på trinnet og jeg falt helt utenfor.. Jeg fikk heldigvis byttet klasse og kom til ro der, men det gikk så vidt! Karret til meg «greie» karakterer med det csr inget å skryte av.. 

Så kom videregående og det gikk litt bedre, og jeg startet og feste. Jeg fikk mye opp oppmerksomhet og fant mye glede i det å henge med andre festglade mennesker. Jeg fant min gjeng og det ble mye alkohol og hard festing. Mye av denne tiden var mye fest og moro! Jeg fant endelig noen jeg kunne falle til ro med, både med kjæreste og med en vennegjeng som var mer som meg. 

Så begynte jeg å ruse meg fordi jeg klarte ikke å fullføre studiet jeg startet på og dette var et beintøft studie i Bergen. Ruset meg enda mer da jeg sluttet og jeg fikk null sympati hjemmeifra. Skolen ble for vanskelig og jeg passet ikke inn sosialt. Fant ut at jeg hadde ADD og fikk medisiner.
 

Så gikk årene å jeg fant min store kjærlighet❤️ Vi har 3 barn og vi lever et veldig godt liv sammen. Jeg tok en annen utdanning og jobber som sykepleier. Jeg trives godt og vi har god økonomi. Men så å si alt av venner har forsvunnet og jeg har blitt utestengt mye fra så å si alt det siste året..  Tankene kommer tilbake og jeg føler meg utenfor igjen.. Nå som jeg trengte noen som aller mest forduftet mine såkalte «venner» igjen, og det gjør så vondt. Føler at jeg må slutte å føle på at jeg er mislykket fordi jeg er veldig vellykket selv om noen « venner» har vært flinke til å påminne meg om at jeg ikke er en del av de😢 

 

Anonymkode: 05f45...f41

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 05f45...f41

[AnonymBruker]

Vi er mange voksne som må gjøre en innsats for å få nye venner, når pandemien tillater det. 

 

Føler med deg. Vi er likere enn det du tror.

Anonymkode: 4be6e...a1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi er mange voksne som må gjøre en innsats for å få nye venner, når pandemien tillater det. 

 

Føler med deg. Vi er likere enn det du tror.

Anonymkode: 4be6e...a1c

Jeg håper vi er flere! 
 

Noen passer inn med en gang og passer inn overalt. Jeg har måttet kjempe hele veien og er sliten av det.. 

Anonymkode: 05f45...f41

[AnonymBruker]

Mange glir rett inn, mens andre må strebe.. Trist..

Anonymkode: 05f45...f41

[SnartMammaLykke]

Mange som kommer å går