Han tar sinne ut på meg

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min nå i to og et halvt år. Moren hans ble nettopp diagnotisert med kreft, og alvorlighetsgraden er veldig stor. Måten han takler følelsene sine på er å vise sinne, og dette sinne er veldig rettet mot meg. Jeg sliter med å være støttende samtidig som jeg blir behandlet veldig dårlig.  Jeg får høre at alt er galt med meg, at han er sint på meg, og han tar opp ting vi tidligere har kranglet om. Jeg skjønner jo at dette er en ekstremt vanskelig situasjon for han så jeg sier som regel unnskyld og prøver å ikke fortsette noe diskusjon siden jeg ikke vil at dette skal handle om meg og mine følelser til tross for at jeg sliter veldig med situasjonen. Vi er også langdistanse så dette skjer over meldinger eller telefonsamtaler. 

Spørsmålet er vel egentlig hvordan å håndtere denne situasjonen? Og er det i det hele tatt greit å si hva jeg føler? Vi er begge 22 år så moren hans er fortsatt relativt ung.    

Anonymkode: 0571a...e32

[Gjest Skogsalv]

Det er uansett ikke greit at du tar støyten på den måten. Det vil komme flere sorger og utfordringer i livet etterhvert . Skal han da ta det ut deg da også ? Du må sette grenser for hvordan du vil bli behandlet.  Selv om sorg får frem alle ting i følelsesregisteret,  også det irrasjonelle,  så må det rettes der det hører hjemme . Vær klar på at du ønsker å støtte ham, men da må han slutte med å behandle deg dårlig.  Ellers blir dette forholdet veldig vanskelig og kjærlighetsløst . 

Hadde forstått ham om han hadde noen få utilsiktede utbrudd i sorgen,men om det nå er normen så må ting adresseres 🌷

[AnonymBruker]

Så dropp å være støttende, da vel. Det du synes er støtte kan være et irritasjonsmoment for ham. Har du spurt ham om hva han trenger av deg? Og er det det du gir ham?

Anonymkode: d1e06...c61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Spørsmålet er vel egentlig hvordan å håndtere denne situasjonen? Og er det i det hele tatt greit å si hva jeg føler? Vi er begge 22 år så moren hans er fortsatt relativt ung.    

Ja, du har lov å sette grenser for deg selv. Men jeg synes det er forskjell på om han skjeller deg ut, skylder på deg og er ufin og om han generelt er sint og sur. Det første er ikke greit, det andre hadde jeg forstått. 

Anonymkode: b06d3...a25

[AnonymBruker]

Dette må du ta opp med han. Når han er i bedre humør. Fortell at det er vondt for deg at han tar det vonde ut på deg, og at du evt må begynne å beskytte deg selv mot dette midlertidig med blokkering om det fortsetter for at forholdet ikke skal bli ødelagt. Fortell at du ikke kan støtte han samtidig som han bruker deg som hoggestabbe.

Anonymkode: e9a87...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vært sammen med kjæresten min nå i to og et halvt år. Moren hans ble nettopp diagnotisert med kreft, og alvorlighetsgraden er veldig stor. Måten han takler følelsene sine på er å vise sinne, og dette sinne er veldig rettet mot meg. Jeg sliter med å være støttende samtidig som jeg blir behandlet veldig dårlig.  Jeg får høre at alt er galt med meg, at han er sint på meg, og han tar opp ting vi tidligere har kranglet om. Jeg skjønner jo at dette er en ekstremt vanskelig situasjon for han så jeg sier som regel unnskyld og prøver å ikke fortsette noe diskusjon siden jeg ikke vil at dette skal handle om meg og mine følelser til tross for at jeg sliter veldig med situasjonen. Vi er også langdistanse så dette skjer over meldinger eller telefonsamtaler. 

Spørsmålet er vel egentlig hvordan å håndtere denne situasjonen? Og er det i det hele tatt greit å si hva jeg føler? Vi er begge 22 år så moren hans er fortsatt relativt ung.    

Anonymkode: 0571a...e32

Du kjære deg. Dette er faktisk ikke greit. Jeg har opplevd akkurat det samme i eldre alder enn deg. 

Så her må du ta en prat. Kreftforeningen har en pårørende tlf, så jeg anbefaler deg å ringe dit først. Snakk om hvordan du har det og opplever det. De kan sine gode råd. 

Jeg tok en prat med min. Og sa at det er lov å være sinna, frustrert, lei seg osv, da det er en ekstrem situasjon å være i. Men at jeg ikke kunne ta imot sinne rettet mot meg. Det blir for tøft å stå i samtidig som man er livredd for å miste den man er glad i. Jeg presiserte at dette er noe vi gjør sammen 100%.

En slik diagnose kan feks utløse, dårlig selvbilde, dårlig egen verdi. Frykt for sykdommen, frykt for at du ikke skal like han osv. Samtidig som de er redd for selve behandlingen ol. Så de kan lett tenke at alle skal forlate dem osv. Da det også er veldig vanlig at venner trekker seg unna, og ikke sender meldinger ol. 

En som er syk vil helst ofte ha ting så normalt som mulig. Ikke medlidenhet og sørgelige blikk. Det hjelper skjeldent på. Så iallfall når jeg gikk inn døra, prøvde jeg så godt jeg kunne å være i ekstra godt humør, tøyset og tulla litt. Det blir nok alvor i en slik situasjon. 

Men prat om det, si hva du forventer og trenger og spør hva han forventer og trenger. 

Finn på noen små ting. Feks min savnet hytta mye. Så jeg og ungene dro og fylte et norges glass med litt myr, multe, søsslyng ol fra området rundt hytta. Og fortalte at når du ikke kommer til hytta, så har vi henta litt til hytta til deg. Det er en av de tingene som faktisk huskes best. Noen ganger kjøpte jeg favoritt maten, selv om den ikke kunne spises, så var det noe med lukta. Osv. Mange små ting, som holder motet oppe. Ta en ting om gangen, ikke bruk mye tid på hva om og hvis om. Da blir dere bare deprimerte. 

Du må ikke ta imot sånt usagt selv om han er syk. Men ikke ta diskusjonen der og da. Kom dit med formål om å ta det opp. Men etter du vet hva du kan bidra med. Så du kan fortelle det. Etter det er sagt, er det lov å si, det der er ikke greit. Feks om han kaller deg opp etterpå. 

Noen ganger må man mulig ta samtalen på ny. 

 

Anonymkode: 5db6d...d09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du må ikke ta imot sånt usagt selv om han er syk.

Det er ikke partneren som er syk, det er moren hans.

Anonymkode: d5b03...7c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du kjære deg. Dette er faktisk ikke greit. Jeg har opplevd akkurat det samme i eldre alder enn deg. 

Så her må du ta en prat. Kreftforeningen har en pårørende tlf, så jeg anbefaler deg å ringe dit først. Snakk om hvordan du har det og opplever det. De kan sine gode råd. 

Jeg tok en prat med min. Og sa at det er lov å være sinna, frustrert, lei seg osv, da det er en ekstrem situasjon å være i. Men at jeg ikke kunne ta imot sinne rettet mot meg. Det blir for tøft å stå i samtidig som man er livredd for å miste den man er glad i. Jeg presiserte at dette er noe vi gjør sammen 100%.

En slik diagnose kan feks utløse, dårlig selvbilde, dårlig egen verdi. Frykt for sykdommen, frykt for at du ikke skal like han osv. Samtidig som de er redd for selve behandlingen ol. Så de kan lett tenke at alle skal forlate dem osv. Da det også er veldig vanlig at venner trekker seg unna, og ikke sender meldinger ol. 

En som er syk vil helst ofte ha ting så normalt som mulig. Ikke medlidenhet og sørgelige blikk. Det hjelper skjeldent på. Så iallfall når jeg gikk inn døra, prøvde jeg så godt jeg kunne å være i ekstra godt humør, tøyset og tulla litt. Det blir nok alvor i en slik situasjon. 

Men prat om det, si hva du forventer og trenger og spør hva han forventer og trenger. 

Finn på noen små ting. Feks min savnet hytta mye. Så jeg og ungene dro og fylte et norges glass med litt myr, multe, søsslyng ol fra området rundt hytta. Og fortalte at når du ikke kommer til hytta, så har vi henta litt til hytta til deg. Det er en av de tingene som faktisk huskes best. Noen ganger kjøpte jeg favoritt maten, selv om den ikke kunne spises, så var det noe med lukta. Osv. Mange små ting, som holder motet oppe. Ta en ting om gangen, ikke bruk mye tid på hva om og hvis om. Da blir dere bare deprimerte. 

Du må ikke ta imot sånt usagt selv om han er syk. Men ikke ta diskusjonen der og da....

Anonymkode: 5db6d...d09

Det er ikke han som er syk. Han skal ikke i behandling. Han sliter ikke med å spise. Ts sin kjæreste er en kreftfri ung mann, det er mora hans som er syk. Eller ts sin svigermor, om du vil. 

Anonymkode: b9647...db9

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Spørsmålet er vel egentlig hvordan å håndtere denne situasjonen? Og er det i det hele tatt greit å si hva jeg føler? Vi er begge 22 år så moren hans er fortsatt relativt ung.    

Anonymkode: 0571a...e32

Det høres ut som om han egentlig ikke makter å være i et kjæresteforhold samtidig med at moren er syk. Det er forståelig, gitt at han er knapp voksen. 

Anonymkode: e20f5...082

[AnonymBruker]

 

Selvsagt er det ikke greit. Jeg hadde en kjæreste som behandlet meg sånn på grunn av sykdom og dødsfall i nær familie. Jeg ble utrygg av det, og han ble en eks til slutt. 

Anonymkode: b1f29...002

[Nymerïa]

Jeg tror du gjør dere begge en bjørnetjeneste med å finne deg i dette. I stedet for å si unnskyld synes jeg at du helt rolig skal si "Dette er ikke greit av deg. Nå avslutter vi samtalen."

Jeg har mye mer tro på at han går i seg selv ved at du setter grenser på en høflig måte og at han får tid for seg selv til å tenke gjennom hva han driver med. Han er faktisk ikke tjent med å oppføre seg slik i det lange løp heller, og det blir fort et permanent trekk ved forholdet deres hvis du ikke setter ned foten.

[MizzVic]

Du kan ikke behandle andre mennesker dårlig av den grunn.

Du setter han hardt på plass idet han blir sint på deg.

Det skal du IKKE finne deg i! 

Moren hans ønsker garantert ikke at sønnen plager kjæresten sin fordi hun er syk.

Du skal ikke krype, beklage eller gå stille i dørene. Dette må han takle som ett voksent menneske.