"Miste maska".

[Gjest Puhh]

Jeg jobber endel med mennesker som kan være i vanskelige og sårbare situasjoner i sitt liv. De fleste som jeg har hatt med å gjøre har ikke noe problemer med å innrømme både for seg selv og for andre at de har feil og mangler, og at de trenger hjelp for å komme seg videre. Men så finnes den lille andelen som "sier" til seg selv at det ikke feiler dem noe, det må være andre som det er noe "i veien med", derfor har det blitt vanskelig i feks en familie. Det kan være at mannen i huset slår, eller at det er barnet i huset som er ei "umulig jente" o.l.. Enkelte har bare ikke den evnen at de klarer å se at det er åpenlyst at det er dem selv som kanskje er "problemet".

Det kan være skikkelig frustrerende å jobbe med folk som har det slik, og motivasjonsarbeidet med å få dem til å innse at de ikke selv alltid er helt "uskyldig" kan være forferdelig tungt.

Noen som har tanker rundt hvorfor det kan være slik?

[LilleBille]

Det er da alltid mye lettere å se feil hos andre enn hos seg selv.

[Tiit]

Sterke forsvarsmekanismer som kan slå inn for å beskytte selvbildet.

[Gjest Vindelspev]

Se deg rundt i samfunnet vårt da! Perfekte fasader; alle skal ha pent hjem og bil, attraktiv jobb, fantastisk sexliv, veloppdragne barn (se på hvordan "de dårlige" familiene henges ut til underholdning for oss andre), og det er fortsatt skam knyttet til psykiske problemer. Smerte skal gjemmes bort som om det ikke er en like naturlig del av livet som lykke.

Jeg skjønner godt at folk føler de må holde på fasaden. Vi har alle problemer, men så lenge mange av oss tviholder på den perfekte fasaden blir det desto vanskeligere å innrømme at man trenger hjelp, at man har "mislykkes".

[Kafka]

Jeg jobber endel med mennesker som kan være i vanskelige og sårbare situasjoner i sitt liv. De fleste som jeg har hatt med å gjøre har ikke noe problemer med å innrømme både for seg selv og for andre at de har feil og mangler, og at de trenger hjelp for å komme seg videre. Men så finnes den lille andelen som "sier" til seg selv at det ikke feiler dem noe, det må være andre som det er noe "i veien med", derfor har det blitt vanskelig i feks en familie. Det kan være at mannen i huset slår, eller at det er barnet i huset som er ei "umulig jente" o.l.. Enkelte har bare ikke den evnen at de klarer å se at det er åpenlyst at det er dem selv som kanskje er "problemet".

Det kan være skikkelig frustrerende å jobbe med folk som har det slik, og motivasjonsarbeidet med å få dem til å innse at de ikke selv alltid er helt "uskyldig" kan være forferdelig tungt.

Noen som har tanker rundt hvorfor det kan være slik?

←

Første jeg tenkte når jeg leste dette, var Montaignes egne ord;

I never met a man who thought his thinking was faulty.

- samt Aristotles,

It is the mark of an educated mind to be able to entertain a thought without accepting it.

Som Montaigne så treffende sa det, så tror jeg de fleste av oss anser seg selv rett. Aristotle på sin side var inne på refleksjon. Problemet 'der og da' tror jeg, for de fleste av oss, må være at det vanskelig lar seg gjøre å ha motstridende tanker, samtidig (samtidig : der og da).

Men 'refleksjon' er flott! Problemet er bare at den alltid må komme i ettertid. Det er alltid en regel, og aldri noe unntak. I noen tilfeller kan den sikkert komme veldig raskt. Kansje i løpet av sekunder. Men aldri 'samtidig' med andre tanker. Jeg tror det kan være grunnen til at vi aot kan komme til å si noe dumt vi siden (refleksjon) angrer, og dermed endrer til noe annet.

Med dette sagt, så tror jeg ordet må få være, 'tid'.

Jeg henger meg litt opp i et par ting når jeg leser innledningen her. Det kan tenkes jeg tar feil, men det er nå en gang bare meg. Jeg syns liksom ikke om betegnelser som 'umulig (x)'. Og dersom jeg satt som flue på veggen i et hjem hvor en av dens medlemmer til stadighet ble omtalt som 'umulig', så ville jeg sikkert ha lettere for å komme med konklusjoner også. Jeg ville ikke ha funnet den hele og fulle 'grunnen' til problemene, men kansje deler av de.

Jeg heller mot å tro at noen av problemene ville kunne reduseres i form av gitt 'tid' dersom alle innenfor en slik familie tok seg sammen, og prøvde å omtale hverandre som andre ting enn 'umulig'. Jeg ville kunne forstå at slikt bare kunne skape mer frustrasjon, og gi en person et selvbilde som ikke var så bra å ha.

Utrykk som, "Du blir hva du spiser" har mange venner. "Du har store muligheter for å bli til noe du til stadighet blir omtalt som" er en av de.

Andre ting jeg henger meg litt opp i, er ord som 'uskyldig'. For hvor enn 'uskyldig' det måtte høres ut, så innebærer det at man bevisst/ubevisst fordeler 'skyld' og det tror jeg ikke er noen god løsning. Utganspuktet burde i det minste være noe annet, og skyld er det siste man burde utdele.

Når det gjelder familiemedlemmer som slår, så gjelder selvsagt ikke dette her. Det, blir noe helt, helt annet. Da er det åpenbart hvor feilen ligger, og den ligger alltid hos den som slår. Aldri hos den/de andre. Men det er ikke så ofte ting er så åpenbare (§ åpenlyst).

Jobber du med dette, så har du helt klart mer erfaring enn meg, og vet selvsagt mye mer om dette. Men jeg tror (tror) det kunne oppleves som 'enklere' dersom du selv prøvde å reflektere litt over hvorfor du opplever det slik du beskriver. Men det er saktens ikke lett.

::

I never met a man who thought his thinking was faulty.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal de være åpne mot deg? Har de noen plikt til det? Hadde jeg møtt noen som forlangte at jeg skulle åpne meg mot dem hadde jeg blitt forbanna!

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal de være åpne mot deg? Har de noen plikt til det? Hadde jeg møtt noen som forlangte at jeg skulle åpne meg mot dem hadde jeg blitt forbanna!

←

Det tror jeg på. Du er jo forbanna nå og ingen har bedt deg om å si noe som helst.

[Gjest Gjest]

Det tror jeg på. Du er jo forbanna nå og ingen har bedt deg om å si noe som helst.

←

Og en annen ting; er du sikker på at DU(hovedinnlegger) er kompetent nok?

PS: jeg er ikke forbanna, og jeg har ikke blitt bedt om å åpne meg. Regner nemlig med at det ikke er slike spørsmål som dette du spør om(?).

[Gjest Gjest]

Så du tror mest på de som jatter med deg? Skulle likte å vite i hvilke situasjoner du møter disse menneskene? (Barnevernet?) Du er tydeligvis en som skal hjelpe folk, men har ikke kunnskaper om hvorfor folk reagerer som de gjør??? Og ser så på alle disse som helt umulige? Helt horribelt. Skaff deg et annet yrke!