Samlivsbrudd: jeg er FUCKED uansett. Og livredd

[AnonymBruker]

Forholdet synger visstnok på siste verset nå, og jeg taper uansett hvordan man snur og vender på det. 
Opplagte ting som at ting blir veldig tungt og jeg kommer til å slite, det er jo mer ok, fordi det er forventet. Men det er så mange andre faktorer som kommer til å ødelegge meg og min fremtid. 
 

-jeg jobber som ambulansearbeider. Jobber turnus, altså er borte 1-3 døgn på rappen. Ingen mulighet til videreutdannelse eller endre stilling innad, for å kunne jobbe kun dagtid eller på kontor. Her blir jeg avhengig av at barnefaren tar barna alle de dagene jeg er borte. Jeg har også en sønn fra før som er eldre men ikke ganmel nok til å være alene flere dager i strekk. Hvor skal jeg gjøre av han? (Faren til han har flyttet så langt vekk at han har ikke annet samvær enn i ferier).

Jeg har ikke familie her eller venner som er nære nok til å være barnevakt flere døgn i måneden.  
 

- jeg kommer til å slite økonomisk. Ingen fast jobb, har kun vikarvakter. (I fylket mitt må man belage seg på å jobbe som vikar i mange år før man får fast stilling.) Vil vil bli nødt til å flytte ut av huset for det er for dyrt til meg alene å betale. 

- jeg har ingen familie her da vi bor på barnefarens hjemsted (dog 40 minutter unna nærmeste hans familie. Men likevel mye nærmere enn mine. De bor 6 timer unna). Jeg har også ganske liten omgabgskrets. 
 

Så jeg er altså fucked uansett hva vi gjør. Jeg kan ikke ta med meg barna og stikke hjem. Jeg har ikke en jobb som er forenelig med å være alenemor. Jeg har ingen familie her. Har få venner. 
 

Hvordan skal jeg overleve et brudd? Uten å overlevere all omsorg til far? Er livredd for at det er det som må skje. Og at jeg i tillegg må flytte hjem der jeg har familie som kan stille opp, slik at jeg faktisk kan ha en jobb jeg er kvalifisert til. Eller overlevere det eldste barnet til sin far slik at det kanskje går an å jobbe i ambulansen her jeg bor nå. 
men hvordan kan man velge bort barna sine…??jeg blir kvalm av tanken. 

Føler at den eneste muligheten jeg har er å starte på nytt studie som ender opp i en dagtidsjobb.. er trist å tenke på fordi jeg elsker jobben min så mye. 
 

Har noen av dere vært opp i noe lignende? 

 

Anonymkode: 0e51c...51b

[AnonymBruker]

Du må nesten gjøre som andre alene-/deltidsforeldre gjør: Finne deg arbeid som er forenelig med å ha omsorg for barna dine 

Anonymkode: 75dbe...235

[AnonymBruker]

Kan du søke jobb på legekontor/sykehus eller andre helsejobber? Vil tro utdanningen din er ettertraktet i den type stillinger. 

Evnt flytte nærmere din familie, men da må vel far gå med på det? 

 

Er alt forsøkt, typ samlivsterapi osv?

Anonymkode: 59df3...380

[Brunello]

Hvor lenge har dere vært sammen? Om det er en del år bør mannen være interessert i å ha sønnen din hos seg når dets halvsøsken er hos han.

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke flytte nærmere din familie hvis det kan gjøre bl.a avlastning lettere?

Anonymkode: f80e8...d3f

[AnonymBruker]

Jeg sa opp jobben uten å ha ny å gå til, samtidig som jeg avsluttet et usunt forhold. Ble alene med 3 barn  Brukte oppsigelses tiden på å søke på alt av jobber, takket ja til en jobb som jeg ikke likte kun for å ha en jobb som var mulig å kombinere med å være alenemor.

Hva med videreutdanning enten på fulltid eller på deltid mens du bytter jobb til en du lettere kan kombinere med nye tilværelsen?

Du gir ikke opp barna dine for å beholde en jobb du elsker  for du elsker vel barna dine mer. Og da finner man seg i ulemper for seg selv, for å gjøre det beste for de. Om noen år er de eldre og du kan gå tilbake til ugunstige arbeidstider.

Anonymkode: 853bf...0df

[AnonymBruker]

Du må finne seg ny jobb. Men du kan gå en del stønader som hjelper deg litt i starten. Overgangsstønad, utvidet barnetrygd. Kanskje mer å. Chatt ned nav. De er ok innafor denne kategorien 

Anonymkode: cdf0f...54a

[AnonymBruker]

Brunello skrev (2 minutter siden):

Hvor lenge har dere vært sammen? Om det er en del år bør mannen være interessert i å ha sønnen din hos seg når dets halvsøsken er hos han.

Bør han det? 

Jeg hadde ikke vært interessert i å ha omsorgen for andres barn, selv om det var mine barns halvsøsken. 

Anonymkode: 0ff76...eb5

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du er fortvilet. Men du kommer til å finne en løsning. ☺ Sjekk leiemarkedet på finn.no. Du trenger ikke noe flott bolig i starten, finn deg noe midlertidig. Søk jobb som covidvaksinatør eller tester. Du vil nok lett kunne få en slik jobb. Det trengs alltid folk på sykehjem og i bhg. Jobb som vikar på flere steder og takk kun ja til dagvakter. Omskoler deg til yrke som gir dagjobb ☺

Anonymkode: 6c3dd...26a

[AnonymBruker]

Dette klarer du! Søk deg over i en omsorgsbolig eller omsorg+ en periode. Der er de god på tilrettelegging, og dersom dere har 50/50 kan du eks be om å jobbe D en uke og A en uke, eller langvakter. Dersom det blir vanskelig med eldstemann (dersom din eks ikke vil ha samvær) kan du helt sikkert få fagarb. stilling i bhg. Vikarbyrå og bemanningsbyrå er også genialt, det tikker inn med vakter - og du kan velge å bare jobbe D. 

Anonymkode: a3443...d10

[AnonymBruker]

Barna er viktigere enn jobben. Må nok finne deg en annen jobb. Søke om overgangsstønad o.l.iallefall for noen år. Så får du se an, om du eventuelt kan gå tilbake til denne jobben etterhvert🤗

Anonymkode: 5aafc...fc2

[Brunello]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Bør han det? 

Jeg hadde ikke vært interessert i å ha omsorgen for andres barn, selv om det var mine barns halvsøsken. 

Anonymkode: 0ff76...eb5

Dersom du har bodd sammen med et barn i mange år, bør du ha fått då god kontakt med det at du vil ønske å opprettholde et så nært forhold som mulig. Om man ikke ønsker det, har man feilet som voksen omsorgsperson.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hvorfor vil du ikke flytte nærmere din familie hvis det kan gjøre bl.a avlastning lettere?

Anonymkode: f80e8...d3f

Om man har en pappa som stiller opp så bør man blu der 

Anonymkode: 12d39...01e

[AnonymBruker]

Jobb dagtid til barna er større, evt. så er du avhengig av hjelp. ambulansejobben er nok der fortsatt når barna har blitt større. 

 

Anonymkode: 9e812...378

[AnonymBruker]

Du er vel utdannet nok til å kunne ta andre jobber innenfor helsesektoren? Uansett kan du søke overgangsstønad en periode til du finner ut hva du skal gjøre videre. Bolig kan du leie billig, eventuelt flytte hjem til familie? 

Anonymkode: 9757b...e94

[AnonymBruker]

Barna må være viktigere enn jobben. Det kan ikke ha prioritet at du skal ha en jobb du liker akkurat nå. 

Anonymkode: 020ea...20c

[AnonymBruker]

Det må da kunne finnes en student eller noe som ønsker å passe en gutt på «skift»? 
bli ordentlig godt kjent først. 
han er vel uansett i bhg eller på skole på dagtid? Kanskje barnevakt kunne tatt seg av levering/henting legging de dagene du jobber…? 

Anonymkode: b3313...5c3

[AnonymBruker]

Pass på at ved 50/50 samvær så har du ikke krav på stønad som overgangstønad osv les inne på nav

Anonymkode: 853bf...0df

[AnonymBruker]

Du har jo ikke noe valgt enten så søker du jobb og finner et eller annet samme hva eller så tar du mer utdanning. Det burde jo ikke være et kjempestort problem å få noe innenfor helse med din bakgrunn. Så får du heller gå tilbake til jobben du er glad i når barna er eldre.

Men hvis tonen er god så kan jo kanskje far til yngste være behjelpelig med pass til eldste og? Kjenner flere som har gjort det slikt. 

Anonymkode: 4d981...8da

[AnonymBruker]

Hvis jeg måtte velge mellom å skifte jobb for en periode, eller å ha samvær med mine barn, så vet jeg hva jeg hadde valgt. 

Anonymkode: 28a8b...188