Er forholdet for usunt?

[AnonymBruker]

Så, jeg har vært i forhold i snart 2 år. Samboerskap ca. 5mnd. 

Forholdet vakler noe vanvittig for tiden, fordi han jeg bor med sliter med tilpasning og det å få ''beskjed'' eller ''tilbakemelding'' på ting jeg for eksempel ønsker annerledes. Det kan ta ca 5 min fra beskjeden gis, til krangelen er inntruffet. Han har alltid hatt problemer med å takle de enkleste tilbakemeldinger. Vi krangler vel annen hver dag nesten, fordi mitt ønske om å stable ting annerledes i maskinen, å tørke opp på badet etter dusj (fordi det blir søkkvått på gulvet), stable skoene i gangen mer ryddig (fordi man snubler i sko når man kommer inn døra) osv, er å gjøre han til en ''gjest'' i hjemmet...han har sagt han føler han invaderer meg og mitt. Jeg krever ingenting, men jeg ønsker. I tillegg blir han ganske sint når han blir sint, og går for  ''karakterdrap'' på meg. Det er ganske trist, noe begge synes - men han har ikke kontroll over hvordan han sier ting når han er sint. Han mener det uttrykkes verre enn ment, men at han mener det han prøver å formidle, bare ikke i den styrke.  
Vi flytta fra Stavanger, til Tromsø fordi jeg fikk jobb her. Han kjenner ingen, men ble med. Med alt dette i bakgrunnen har han begynt å spørre noe voldsomt om hvor jeg skal, hva jeg skal, hvem jeg har snakket med, han lener seg over til meg på andre siden av sofaen for å se på meldinger jeg mottar. Det er en ny type atferd jeg ikke trives med. Jeg forstår at når et forhold vakler er det vanskelig å føle trygghet, men han har alltid fått se ting på telefonen min når det på en måte er naturlig. Som når vi sitter sammen i sofaen, så åpner jeg alle slags meldinger foran han. Fra venninner og kompiser, og jeg har tydeliggjort at det er ingenting å skjule. Jeg er veldig åpen der, men når han nå ønsker å se i mer ''unaturlige'' settinger hvor vi er i hver vår ende av sofaen, og han kommer helt bort til meg, blir jeg uvel. Ikke fordi jeg vil skjule, men fordi det oppleves kontrollerende. Det har foregått i 2 uker nå, og det virker som det bare blir verre og verre. Igår gikk han bort til meg på kjøkkenet for å lese meldingen, da jeg henta telefonen som lå i stua. Han kom altså etter meg inn på kjøkkenet. Jeg har spurt direkte hva atferden kommer av, fordi jeg opplever det som kontrollerende - han har aldri gjort det før. Jeg viser gjerne, men ikke av ''plikt'' fordi den andre er usikker. Han poengterte at det er så mange nye mennesker, og at det bare er nysgjerrighet. Problemet er at det aldri er et behov når det angår venninner, bare kompiser. Han vet jeg har fått 3 stk her, men begrunnelsen var '' jeg har ikke behov for å kontrollere, men du snakker jo med 10 ulike gutter for tiden''. Han bekreftet at det handlet om gutter, så dette bunner i usikkerhet. Jeg forstår det, på mange måter, når forholdet vakler, men... I Stavanger hadde jeg kompiser på faktisk 10 stk jeg hang jevnlig med uten at det var et problem. Her er 3 stk et problem. I tillegg, hvis jeg er 15 min senere hjemme enn det han tenkte ringer han meg i hytt og pine, og går nesten ut for å lete etter meg. Han gjorde det sist jeg ikke svarte 3 ganger, fordi jeg var i en viktig samtale med en venninne på vei hjem. Han møtte oss rett rundt svingen hjemmefra, og det ble temmelig kleint... Jeg setter pris på omtanken, men det opplevdes ikke naturlig, eller helt ''stødig''. 

Hvordan skal jeg takle dette, med både krangling og nå en usunn atferd som bunner i ønsket om kontroll? Jeg kan vise meldinger, men jeg føler ikke at det er rett at jeg skal bevise meg ovenfor han på denne måten. Min tanke er '' tror han virkelig jeg vil være utro?'', og da '' hvorfor er han sammen med meg om vi ikke har tillit? Hva har jeg gjort for å fortjene mistillit?''. 
Jeg skjuler jo ingenting på telefonen min, jeg har fortalt om alt og alle, men at han må bevege seg til andre siden av rommet for oversikt er voldsomt. Noen som har erfart lignende med tips til å håndtere ? Jeg lurer jo på om det er noe å redde her.. Ingen er perfekt og man er alltid 2 om en krangel. Oftest. Jeg bare fronter ting her som er til min bekymring og som genuint plager meg nå. Er redd for at vi aldri burde flytta sammen til Tromsø..

 

Anonymkode: 09a8e...ce5

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt meg godt om, om dette var mannen jeg tenkte å dele livet mitt med. Det er mulig det er slik han fungerer i «kriser», og at de røde flaggene er nede til vanlig, men livet er ikke krisefritt. Jeg ville kastet inn håndkleet nå. Jeg er selv gift med en mann som ikke tåler noen former for ønsker/korreksjoner, og etter 15 år er det slitsomt! Vi krangler mye mindre nå, men jeg spiser hauger av kameler, og får likevel stikk om at jeg er så kontrollerende (på hvordan ting skal gjøres etc). Mao føler jeg at store deler av min tilværelse på hjemmebane er på hans premisser. Ville valgt annerledes om jeg kunne, før ekteskap og barn var et faktum. Og min finnes ikke sjalu og kontrollerende.

Anonymkode: eebc8...6e6

[AnonymBruker]

Slå opp.

Dere kommuniserer ikke. Å krangle om det samme hver dag viser bare ar dere ikke klarer å løse små hverdagsproblemer. Hva skjer når noe stort skjer? Jeg ville sagt choose your battles, du høres masete ut (er det virkelig så viktig hvordan det stables i oppvaskmaskinen at du syns det er ok å starte krangel annenhver dag) mens han ikke kan ta til seg noe vitner om at dette ikke vil vare.

Han begynner å bli kontrollerende. 

Du trenger ikke flere grunner, det der er røde flagg i fleng.

Anonymkode: 5ef49...a0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Slå opp.

Dere kommuniserer ikke. Å krangle om det samme hver dag viser bare ar dere ikke klarer å løse små hverdagsproblemer. Hva skjer når noe stort skjer? Jeg ville sagt choose your battles, du høres masete ut (er det virkelig så viktig hvordan det stables i oppvaskmaskinen at du syns det er ok å starte krangel annenhver dag) mens han ikke kan ta til seg noe vitner om at dette ikke vil vare.

Han begynner å bli kontrollerende. 

Du trenger ikke flere grunner, det der er røde flagg i fleng.

Anonymkode: 5ef49...a0f

Ts her. Masete? Jeg vil ikke si det. Han stabler ikke ting ordentlig, og en sånn maskin er ikke noe jeg vanligvis bryr meg mye om. Men når en tallerken står helt på skrå, glass står ikke, men ligger i maskinen, og jeg hører at tallerkener dunker inntil hverandre (og noen knuser) fordi det skjer litt fort å gæli fra hans side, mener jeg det er lov å uttrykke et ønske. Jeg krever ingenting av han som sagt, men jeg sier '' Du, er det mulig at du stabler ting litt annerledes? Jeg vil bare ikke at ting skal knuse, det er bare et ønske''. Han fyrer jo og sier '''Ja, jeg gjør jo alt feil her''. også går samtalen derfra, ikke om maskina spesifikt. Man er ulike i et hjem, men om det første man tråkker på når man setter foten inn døra er sko, er det lov å fremlegge ønske om å sette de nærmere veggen. Vi har en veldig liten gang, så det er mer merkbart om vi hadde en større. Gangen vår er nesten som en liten bod med minimal plass..

Anonymkode: 09a8e...ce5

[AnonymBruker]

Jeg ville gi ham en enkeltbillett hjem til Stavanger i julegave. 

Du skal ikke finne deg i å bli kontrollert til de grader. Han er ikke samboer-egnet. 

Anonymkode: f903c...1a7

[AnonymBruker]

Begynn å stable ting rett foran inngangsdøra. Stapp en svær kasserolle i oppvaskmaskinen i øverste skuff så den ikke går igjen og ingenting får plass. Sett en annen nede. Når han prøver å få plass til sitt, vent på kommentar. Brøl en sinna usaklig kommentar tilbake.

Ikke godta kontrollerende oppførsel. Sykelig sjalusi er hans problem, ikke ditt.
Du skal ikke måtte bevise at du ikke er utro.

Husk at vi er i 2021. Vi må ikke lenger være sammen resten av livet hvis ikke man passer sammen, eller hvis kjæresten ikke var slik han fremsto i starten.

Anonymkode: ce12e...ee4