20 år gammel og veldig ensom.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid pleid å være ganske sosial kar, men etter førstegangstjenesten så har jeg egentlig mistet alle vennene mine (her hjemme). 
Har så si ingen å snakke med. Eneste jeg har er familien min, heldigvis er det alt jeg trenger. 

Det verste er når folk sier at "20 årene skal være den beste tiden i ditt liv". Alle rundt meg har det gøy, opplever kjærlighet og forelskelse, drar ut i helgene og lever livet. 
På videregående brukte jeg 90 % av tiden på å øve til prøver, med et endelig mål om å komme inn på medisin. Jeg fikk beskjed nå i sommer at jeg hadde kommet inn, og går nå 1.året mitt. Med andre ord; Det har vært ca 5 måneder med skikkelig ensomhet.
Absolutt alt gjør jeg alene. Drar ut og handler alene, går på tur alene, spiser alene, trener alene..er alene hele tiden. Får alltid veldig vondt av å se på andre på min alder være med venner og ha det gøy. 
Det som er merkelig er at jeg har veldig god selvtillit og trives jo godt i eget selskap. Har blitt såpass vant til å være alene, at det ikke er et problem lengre. 
Har alltid hatt draget på damene, men fokuserer ikke på damer og venner lengre (noe jeg alltid gjorde før). 
Kanskje jeg bare er ment for å være alene? Det er psykisk krevende i perioder, men det går som regel bra.  
Eneste plassen jeg snakker med folk er åpenbart på fakultet. Men utenom det, absolutt ingen. 
 

Anonymkode: ef1b9...775

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 4616e...7a7

[AnonymBruker]

Men du sier det jo selv, DU brukte å fokusere på damer og venner og nå gjør du ikke det. Om du er ensom så må du ta kontakt med vennene dine eller prøve å få deg nye venner.  Er bare du som kan gjøre noe med det 🙂

Anonymkode: 0f815...31b

[AnonymBruker]

Har du prøvd å spørre medstudentene dine om å finne på ting? Det er veldig vanlig å ha det sånn som du har det som student, spesielt det første semestret. Det er mange som er i samme situasjon som deg og flytter til et nytt sted der de kjenner ingen/få, så de fleste er åpne for å bli kjent med nye folk hvis du tar initiativ.

Anonymkode: 782a7...91f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har alltid pleid å være ganske sosial kar, men etter førstegangstjenesten så har jeg egentlig mistet alle vennene mine (her hjemme). 
Har så si ingen å snakke med. Eneste jeg har er familien min, heldigvis er det alt jeg trenger. 

Det verste er når folk sier at "20 årene skal være den beste tiden i ditt liv". Alle rundt meg har det gøy, opplever kjærlighet og forelskelse, drar ut i helgene og lever livet. 
På videregående brukte jeg 90 % av tiden på å øve til prøver, med et endelig mål om å komme inn på medisin. Jeg fikk beskjed nå i sommer at jeg hadde kommet inn, og går nå 1.året mitt. Med andre ord; Det har vært ca 5 måneder med skikkelig ensomhet.
Absolutt alt gjør jeg alene. Drar ut og handler alene, går på tur alene, spiser alene, trener alene..er alene hele tiden. Får alltid veldig vondt av å se på andre på min alder være med venner og ha det gøy. 
Det som er merkelig er at jeg har veldig god selvtillit og trives jo godt i eget selskap. Har blitt såpass vant til å være alene, at det ikke er et problem lengre. 
Har alltid hatt draget på damene, men fokuserer ikke på damer og venner lengre (noe jeg alltid gjorde før). 
Kanskje jeg bare er ment for å være alene? Det er psykisk krevende i perioder, men det går som regel bra.  
Eneste plassen jeg snakker med folk er åpenbart på fakultet. Men utenom det, absolutt ingen. 
 

Anonymkode: ef1b9...775

Tenker du kommer godt ut av det. Du er ung, og du kommer til å bli kjent med nye og få deg partner. Jeg er ensom selv, men har valgt det på en måte. Har tatt et valg om at det er bedre å være alene enn hige etter folk som ikke vil meg vel. 

Anonymkode: da689...d4e

[AnonymBruker]

Når du sier du ikke fokuserer på venner så er det jo ikke rart du er alene. Hvorfor ikke forsøke å få seg noen venner på studiet? Eller melde seg inn i en studentforening og bli kjent med noen? Hvis du ikke gjør en innsats for å få venner komemr du til å forbli ensom, og det er det jo ingen grunn til. 

Anonymkode: b8ecf...c4b

[AnonymBruker]

Det er mye mer normalt å være ensom i dag enn før, dessverre. Kjenner meg igjen av mye det du sier.

Personlig pleide jeg alltid å være den stille gutten i klassen som ikke sa så mye. Hadde kanskje 2 gode venner i ungdomsårene. 
Det var ikke før jeg begynte med bodybuilding jeg ble "populær" på videregående. Selvom mange ville være rundt meg, så betydde det ingenting for meg. Var også ensom på fritiden.
Det var ikke før jeg begynte på pilotutdanning jeg fikk mange gode og ikke minst ekte venner!
Man kan jo spør seg selv; "Hva er egentlig en venn"? Er det en du sier hei til hvis dere treffes på butikken eller er det en som virkelig står 100 % bak deg. Sistenevnte kaller jeg en skikkelig venn. Alt annet enn det er ikke en venn. Tror mange misoppfatter en bekjent som en venn. 
En jente som får 300 likes på instagrambilde, har kanskje 5-10 ekte venner. Resten av de 290/295 liksene er bekjente, som virkelig ikke betyr noe for jenta. 

Det ordner seg! Bli kjent med folk på studiet. Tror det er flere enn bare deg på studie ditt som føler på det samme.  Selvom det kanskje ikke nødvendigvis kan virke sånn. Ordner seg kompis! 
 

Anonymkode: 8b000...fee

[AnonymBruker]

Jeg er dame og lever også sånn Vet at man kan få flere venner ved å søke det f eks via aktivitetsvenner.no, gå inn for å starte med en sosial hobby eller sport eller begynne å jobbe frivillig som natteravn, røde kors osv

Men jeg har vært ensom så lenge at jeg syns å knytte nye bekjentskaper er så stress. Det er hyggelig å være sosial men når venner får forventninger og nye bekjentskaper vil treffes oftere enn jeg vil osv så blir det bare stress. Tror jeg er mer skapt for å være alene jeg også men jeg kjenner jevnlig på det at det hadde vært koselig å kunne legge hodet i fanget til en kjæreste mens vi så på tv eller snakke hele natten lang med en god venninne, men så går jeg å lager meg noe mat og kan søle så mye jeg vil og spise så grisete jeg vil uten at noen reagerer så da blir jeg glad for å være alene igjen 😛 (høres ut som jeg er tjukk nå men er ikke det altså, men man må jo oppføre seg finere rundt andre mens alene kan jeg ha på meg hva jeg vil og gjøre hva jeg vil uten å tenke på hva andre syns!) 

Anonymkode: 1cddc...475

[AnonymBruker]

Jeg var ganske lik 😅 Jeg er så vant til å være alene og gjøre ting alene etter årevis med mobbing at jeg ikke tenkte så mye på det, men selvsagt litt sårt når jeg så andre være sosiale. Jeg stortrives også i eget selskap. 

F.eks I friminuttene på skolen (høyere utdanning) så kunne jeg gå på butikken alene eller ordne ting. Tenkte ikke på å spørre andre om de ville være med og duret på med mitt. På et tidspunkt blir man tvunget litt inn i ting, som f.eks gruppearbeid og andre samarbeid. 

Du har jo ofret mye for å komme dit du er, men kanskje sunt for deg å finne en balanse. På medisinstudiet er det mange likesinnede som har prioritert skole fremfor det sosiale. 

Anonymkode: fd6e3...e03

[Chantielle]

Ryddet for brukerdebatt,diskusjon med seg selv,samt svar.

Chantielle mod.