Føler meg alene om svangerskapet :(

[AnonymBruker]

Heihei. Dette blir ett langt innlegg. Jeg håper du orker å ta deg tiden likevel❤️

Mulig jeg er hormonell, overtenker eller noe annet. Vil også legge til at jeg har sagt dette til min samboer utallige ganger, hvor svare hans da er (etter en stor diskusjon hvor han skal nekte for at det er sånn), at han skal ta det til seg og gjøre noe med det. Det sier han om alt, men det skjer aldri en eneste liten endring..
Jeg skal føde mitt og samboer sitt barn om 6 uker. Vi har helt siden start gledet oss over livet vi lager, som vokser inni meg. Jeg har prøvd å snakke med han om det, starte en samtale om fremtiden med barn,fødselen osv. Veldig ofte får jeg kun svar som Ja, jeg skjønner, det blir bra og slikt. Det er som å snakke til en vegg. 
Jeg har tenkt at det blir bedre nærmere termin vi kommer, og at han kanskje vil engasjere seg mer. Bedre når han får kjenne spark, se spark og det han har mulighet til. 
Igår forsøkte jeg igjen å snakke med han om det, snakke om forventningene og hva som er i vente. Igjen får jeg kun svar som Ja og jeg skjønner. 
Jeg har slitt mye i graviditeten, noe han vet om. Jeg sliter mye med redsel for at noe skal være galt, at babyen skal dø osv. Har ekstra oppfølginger pga dette. 
Jeg får aldri ett eneste spørsmål om hvordan det går med meg når det kommer til dette, hva jeg føler om det og om jeg har det bra med meg selv. Jeg pleier selvsagt å lufte tankene mine for han. Men noen ganger hadde det vært deilig å få høre noe som «Jeg vet at du har det tungt med tankene dine, hvordan går det med deg nå?». Jeg føler meg som den idioten hver gang jeg tar det opp, for det føles ut som jeg maser. Etter jeg har luftet hodet mitt, så er det som regel bare «jeg skjønner». Også over til ett vanlig samtale emne som «jeg går å dusjer» eller slikt.

Problemet her er at jeg føler meg SÅ alene! Alt utstyr har jeg sørget for å få i hus. Om jeg sier vi mangler en ting, så sier han «det ordner seg, vi har god tid», og ofrer ikke en tanke mer for det. Ender opp med at jeg fikser det selv. Alle tanker sitter jeg med, med mindre jeg lufter de for han. Å snakke om fødselen og tiden etter sitter jeg alene med. Har heldigvis en venninne som er veldig engasjert! Jeg skulle bare ønske at pappaen også viste interesse. Jeg elsker å drømme, snakke om fremtiden og slikt! Det gjør han og, men kun om ting som interesserer han. Da penger, hus, jobb osv. 
Jeg er helt alene emosjonelt sett, og merker at jeg nesten ønsker å føde alene når jeg er på mitt mest sårbare. Vet at jeg ikke kan det, men det er slik det føles.. 

Har noen hatt det slikt som meg? Hva gjorde du/dere? Hvordan endte det? 
Jeg er så lei meg av å være alene om dette😢

Anonymkode: 17149...266

[Nymerïa]

Jeg var vel mer som samboeren din, jeg tenkte nesten ikke på fødselen i det hele tatt, jeg tok det som det kom. Jordmor sa at det ikke var uvanlig for gravide at de nesten ikke tenkte på fødselen, og det stemte for meg. Så de samtalene du nevner var ikke noe tema.

Når det gjaldt praktiske ting så var vi involvert begge to. Jeg var vel kanskje den som leste og undersøkte mest. Men vi var ikke av parene som hadde alt på plass på forhånd. Barnesenga ble montert av mannen og faren min dagen vi kom hjem fra sykehuset. Det ordner seg.

Hvordan er samboeren din ellers på emosjonell støtte? Er det bare i denne saken du føler at det svikter? I så fall tror jeg bare du får fortsette å snakke med venninna di og satse på at han kommer seg når barnet er her.

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (1 minutt siden):

Jeg var vel mer som samboeren din, jeg tenkte nesten ikke på fødselen i det hele tatt, jeg tok det som det kom. Jordmor sa at det ikke var uvanlig for gravide at de nesten ikke tenkte på fødselen, og det stemte for meg. Så de samtalene du nevner var ikke noe tema.

Når det gjaldt praktiske ting så var vi involvert begge to. Jeg var vel kanskje den som leste og undersøkte mest. Men vi var ikke av parene som hadde alt på plass på forhånd. Barnesenga ble montert av mannen og faren min dagen vi kom hjem fra sykehuset. Det ordner seg.

Hvordan er samboeren din ellers på emosjonell støtte? Er det bare i denne saken du føler at det svikter? I så fall tror jeg bare du får fortsette å snakke med venninna di og satse på at han kommer seg når barnet er her.

Han er en veldig fin mann som er støttende. Men det som er problemet er at jeg må ta opp alt hele tiden, og at svarene jeg får ofte er vage. Altså korte, og jeg føler meg bare teit som føler det ene og andre. Det gjelder både dette, og ellers i livet.
Han kan jo ikke vite hva jeg tenker. Men når han vet at jeg sliter med noe, så er det hyggelig å se at han bryr seg innimellom ved å spørre hvordan det går. Jeg forventer ikke det, men forventet det litt når det kommer til graviditeten.. 

Anonymkode: 17149...266

[AnonymBruker]

Hvordan var han før du ble gravid da? Når dere snakket om fremtiden med barn? Kunne dere sitte å snakke om sån typ: "tenk nå vi skal feire jul sammen som familie første gang, skal hun/han også få julestrømpe" osv?

Jeg kan kjenne meg igjen i deler av det du skriver. Føler kanskje sjeldent at jeg har fått spørsmål om hvordan jeg føler meg, hva jeg tenker på osv osv. Jeg er gravid med nr. 2 og føler vel det som regel er jeg som tar opp hva jeg føler skje meg kroppen og tanker/bekymringer jeg har. Har hatt to "lette" graviditeter, men alle har jo sitt allikevel, prøve bare å ikke fokusere på det. Men føler mannen har sluppet "billig" unna i graviditetene mine sammenlignet med andre i omgangskretsen og det vet mannen og sier også. Kjenner meg liksom ikke igjen i de som sier mannen sto på "hodet" for dem i graviditeten og gjorde "alt" for dem. Men akkurat det går helt greit.

Men selv om jeg ikke får så ofte spørsmål om hvordan jeg føler meg/hva han kan gjøre for meg osv, så er han med å "dagdrømmer" sånn som meg, snakker om hvordan det kommer til å bli, hva han gleder seg til osv, noe jeg syns er fint.

I første graviditet så snakket vel han mer om hva han gledet seg til å gjøre som familie når barnet ble større, f.eks dra til Dyreparken, skiturer, kosekvelder med familien osv, mindre enn akkurat baby-tiden. Vi snakket jo litt om forventninge osv, men tror han i større grad enn meg syns det var vanskelig å tenke seg til hvordan det skulle bli. Så hvis jeg tok opp ting som f.eks tenk om barnet får kolikk, hva gjør vi da, hvordan skal vi dele oss om natten f.eks. Så var han litt mer sånn jaja, det må vi ta når/hvis det kommer. 

Av utstyr så tok jeg hovedansvaret, litt fordi jeg syns det var gøy også, mens han var med på de store tingene som bilstol, vogn osv. 

Men han er en veeeldig god og engasjert og tilstedeværende pappa som elsker barnet sitt, og gleder seg veldig til nr. 2, selv om han snakker/tenker annerledes enn meg om det.

Nå med nr. 2 så tenker jeg jo masse på hvordan det blir med nr. 1 når vi får en til og bekymrer meg en del for det, mens det er han igjen litt sånn "det får vi ta som det kommer". Til tider litt frustrerende, men føler han tar følelsene mine på alvor.

Jeg tror det til en viss grad er litt normalt at mennene ikke greier å ta det helt innover seg før barnet først er der. Pass bare på å involvere og "kreve" at han tar like mye ansvar når baby kommer.

 

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 077c6...5c0