«Du har ikke barn,derfor vet du ikke hva du snakker om….,

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.12.2021 den 0.54):

Støtter deg 100% i det du sier. Ble mamma selv for et år siden og er det en ting jeg har skjønt så er det at barn er innmari forskjellige..Så det barnet jeg er mamma til er en totalt ulik opplevelse enn til hun som bor to etg over meg og har en unge som er to måneder yngre.

Jeg kunne ikke et kvekk om barn da jeg ble gravid. Nå kan jeg kun det jeg har erfart dette året. Det er ikke noe hokus pokus, en barnløs kan både forstå og sette seg inn i det hvis jeg forklarer. Lite søvn i perioder, liten egentid, en ekstrem kjærlighet. Ikke enig i at man ikke kan forstå det før man blir mamma selv. Seff kan man det. Man elsker noe så høyt at man vil gå i døden for det. Men så igjen blir jo noen mødre drittlei ungen sin også og angrer. Som også en barnløs kan forstå konseptet av.

Det er vakkert å bli mamma, men jeg innbiller meg ikke at jeg nå liksom er blitt del av en slags mammabande som har større viten enn de barnløse. Er 100% sikker på at ei av mine barnløse venninner kunne bidratt med råd og meninger som overgikk mine ti tusen ganger flere ganger i denne perioden med min baby.

Så vet ikke hva det er med disse damene som tror de har nådd en slags guru-tilstand fordi de har blitt mor. Jeg elsker barnet mitt ufattelig høyt, jeg lærer mens jeg går sammen med han og jeg tar gjerne i mot gode råd fra både barnløse og de med barn. Står helt likt for meg.

Anonymkode: adc37...0f4

Den kjærligheten kunne jeg faktisk ikke sette meg inn i før jeg fikk egne barn. Det var da jeg forsto hva det ville si å elske noen. 

Anonymkode: 8fcc4...687

[Gud]

Scorpio skrev (46 minutter siden):

At du setter likhetstegn mellom "klarer jobben" og "er lett" sier meg at dette ikke er noe vits i å kaste bort tid på. Det vil bli for vanskelig å holde seg innenfor reglementet, for dette synes jeg var meget dustete.

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Har du klart matte på ungdomsskolenivå da? For du virker til å slite med grunnleggende logikk. 😬😳

Anonymkode: 846dd...56b

Om det er noko «alle» får til utan noko særlig opplæring tenkjer eg at det må vere lett, ja. Dei fleste får det til og med til på første forsøk!

Kva slags logiske feil finn du i det eg skriv? Tankerekka er:

Premiss 1: dersom dei fleste lukkast med noko på første forsøk er det lett

Premiss 2: dei fleste lukkast med å oppdra barn på første forsøk

Konklusjon: å oppdra barn er lett

Raven.Writingdesk skrev (27 minutter siden):

Om vi skal bruke logikken din så er det ganske mange foreldre som ville fått både 1 og 2 som karakter på foreldre-ferdighetene sine. En god del ville nok stryke også. 

Og uansett: hvorfor er det så viktig for deg å kverulere frem at å oppdra barn er «enkelt»?

Det er vel ikke om å gjøre at det skal være «enklest mulig» å oppdra et menneske? 

👏🏼

Kan opplyse om at 1 er stryk… Forøvrig er dei fleste eg møter (på ekte) flotte menneske. Då tenker eg at foreldra har gjort ein god jobb. Så tvert imot ville eg ha gitt flust av toppkarakterer!

Ussel hersketeknikk å seie at dei som er usamd med deg kverulerer.

Eg tenker at det er bra at det er enkelt, slik at kven som helst kan få det til. Om det var så vanskeleg at berre 10% lukkast, så hadde det vore svært leit for 90% av barna.
 

Er det nokon som kan fortelje meg akkurat kva det er med å oppdra barn som er vanskeleg? Ver gjerne konkret. Og eg vil oppmode til å halde det sakleg og unngå fleire personangrep. 

[Hactar]

silkestrå skrev (19 timer siden):

Om vi skal kreve at alle lærere må ha egne barn, må man da også kreve at andre profesjonsyrker har egen, personlig erfaring ut over det som ligger i utdanningen, for å være kvalifisert for jobben? Hvordan kan da for eksempel en psykolog stoles på når det handler om å gi råd til psykisk syke, rusmisbrukere, eller personer med selvmordstanker eller spiseforstyrrelser, uten at de har gått gjennom disse problemene selv? Eller en lege som skal få oss gjennom et behandlingsløp for alvorlig sykdom?

Jeg tenker egentlig at det, avhengig av personlighet, noen ganger til og med kan være en ulempe å ha for inngående personlig erfaring med det man skal hjelpe andre med. Noen mennesker har holdningen at når de har erfart noe selv, vet de hvordan det er for alle og har løsningen for alle, og da er man egentlig dårlig rustet til å hjelpe noen som ikke opplever samme situasjon på samme måte. 

Slik holdning er uheldig, om det nå er forelderen med sovebabyen som påstår å ha universalmetoden for alle babyer, eller legen med spiseforstyrrelse som ikke klarer å skille egen sykdomserfaring fra pasientens. Det beste utgangspunktet for å hjelpe andre, er å være bevisst på hva man vet, og ikke minst; hva man ikke vet. Det handler om fleksibilitet, kunnskap og innlevelsesevne.

Rent anekdotisk, måtte jeg til en mannlig gynekolog for å få hjelp mot menstuasjonssmerter, ut over råd om å bite tenna sammen og ta en dusj, for "sånn er det for alle". Han var ydmyk nok til å skjønne at han ikke hadde erfaring med samme type smerter selv, og kunnskapsrik nok til å vite hva han skulle undersøke. 

Endret 14. desember 2021 av Hactar

[Raven.Writingdesk]

Gud skrev (17 minutter siden):

Om det er noko «alle» får til utan noko særlig opplæring tenkjer eg at det må vere lett, ja. Dei fleste får det til og med til på første forsøk!

Kva slags logiske feil finn du i det eg skriv? Tankerekka er:

Premiss 1: dersom dei fleste lukkast med noko på første forsøk er det lett

Premiss 2: dei fleste lukkast med å oppdra barn på første forsøk

Konklusjon: å oppdra barn er lett

Kan opplyse om at 1 er stryk… Forøvrig er dei fleste eg møter (på ekte) flotte menneske. Då tenker eg at foreldra har gjort ein god jobb. Så tvert imot ville eg ha gitt flust av toppkarakterer!

At noen tilsynelatende er et «flott menneske» betyr ikke automatisk = god barndom, ergo flinke foreldre. Du drar noen konklusjoner som er ufattelig banale.

Videre: At det er noe «alle får til», betyr heller ikke at det er «enkelt og lett».
 

Enda en banal konklusjon.

Kvinner føder, ergo det er «enkelt».. ?

Premiss 1: Vi alle opplever dødsfall i nære relasjoner.  

Premiss 2: Livet går videre.

Konklusjoner: Dødsfall i nære relasjoner er enkelt! 
 

Denne «teorien» din kan overføres til alt mennesker gjør da: 

Premiss 1: De fleste får seg en kjæreste,

Premiss 2 mange inngår ekteskap.
 

Konlusjon: Ekteskap er enkelt!

 

Nesten alle mennesker går gjennom faser med depresjon, mange har perioder med angst.

Konklusjon: Depresjon og angst et enkelt!

Ufattelig mange barn og unge opplever mobbing.

Konlusjon: å bli mobbet er enkelt! 
 

osv osv.

—

Det er mye mennesker «får til» på første forsøk. Det er overhodet ikke en garanti for at det da er «enkelt».

Igjen: Hvorfor er det så viktig for deg å poengtere at barneoppdragelse er «enkelt»..?

Synes du det er enkelt? Fordi du har flere barn, og du er i full jobb osv? 

De barna du har, har du aldri opplevd noe som helst slitsomt med?

Barna har aldri blitt såpass syk at du har vært bekymret?

Du har aldri som foreldre, vært sliten ?

Aldri kjent på stress? 

Aldri hatt søvnmangel? 
 

[Gud]

Raven.Writingdesk skrev (6 minutter siden):

At noen tilsynelatende er et «flott menneske» betyr ikke automatisk = god barndom, ergo flinke foreldre. Du drar noen konklusjoner som er ufattelig banale.

Videre: At det er noe «alle får til», betyr heller ikke at det er «enkelt og lett».
 

Enda en banal konklusjon.

Kvinner føder, ergo det er «enkelt».. ?

Premiss 1: Vi alle opplever dødsfall i nære relasjoner.  

Premiss 2: Livet går videre.

Konklusjoner: Dødsfall i nære relasjoner er enkelt! 
 

Denne «teorien» din kan overføres til alt mennesker gjør da: 

Premiss 1: De fleste får seg en kjæreste,

Premiss 2 mange inngår ekteskap.
 

Konlusjon: Ekteskap er enkelt!

 

Nesten alle mennesker går gjennom faser med depresjon, mange har perioder med angst.

Konklusjon: Depresjon og angst et enkelt!

Ufattelig mange barn og unge opplever mobbing.

Konlusjon: å bli mobbet er enkelt! 
 

osv osv.

—

Det er mye mennesker «får til» på første forsøk. Det er overhodet ikke en garanti for at det da er «enkelt».

Igjen: Hvorfor er det så viktig for deg å poengtere at barneoppdragelse er «enkelt»..?

Synes du det er enkelt? Fordi du har flere barn, og du er i full jobb osv? 

De barna du har, har du aldri opplevd noe som helst slitsomt med?

Barna har aldri blitt såpass syk at du har vært bekymret?

Du har aldri som foreldre, vært sliten ?

Aldri kjent på stress? 

Aldri hatt søvnmangel? 
 

Sjølvsagt har eg vore sliten, stressa, uroa og trøtt. Men slitsomt er ikkje det same som vanskeleg! Isåfall vil eg hevde at det er vanskeleg å jogge(!).

Vanskeleg å bli mobba? Å bli mobba er ikkje noko å mestre eller ikkje. Det er verken lett eller vanskeleg. Vondt? Ja, definitivt!

Vanskeleg å vere psykisk (eller fysisk) sjuk? Igjen, så er ikkje dette noko ein kan vere god til eller ikkje, det har ikkje vanskegrad Ingen i verda seier «eg prøver så godt eg kan å ha depresjon, men får det ikkje til». Vanskeleg å ha ein vanleg kvardag med depresjon? Ja! Og det er det heller ikkje alle som klarer. Sjukmeldingar er ikkje uvanleg.

Vanskeleg å føde? Nei! Ikkje misforstå, eg har enorm respekt for det kvinner går gjennom under og etter ein fødsel. Det må vere beintøft. Men vanskeleg er det som regel ikkje! Det er så godt som umogeleg å ikkje få det til.

 

Døma dine med premiss og konklusjon er ikkje logisk gyldige. Om du skal konkludere med at noko er enkelt, må eit av premissa seie noko om kva som skal til for å seie at noko er enkelt. Det er heller ikkje min «teori» som du kallar det, det er heilt alminnelig formal logikk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er klart at slike kommentarer kan føles sårende og krenkende for de som er ufrivillig barnløs. Har kjent på det selv tidligere. Og det er overhodet ikke greit å si slikt!
 

Men en annen ting er fakta_

Jeg har pedagogisk utdanning og kan mye om barns utvikling osv. Merker det kommer godt med nå som jeg har blitt mamma selv, men det å ha blitt mor har gitt meg kunnskap og erfaringer som jeg ikke hadde tidligere. Enkelte ting forstår en ikke før en er der selv. Sånn er det bare. For eksempel dette med at babyen måtte ammes mye, våkennetter, INGEN fritid overhodet, var for meg en litt sjokkerende overgang. Og dette er ikke noe jeg sier for å være slem, men det er noe helt annet å ha gjort seg disse erfaringene som mamma 100%, ift det å jobbe med barn, passe tantebarn osv. Det var veldig mye tøffere enn jeg hadde trodd. 
 

Så når folk kommer med slike kommentarer så er det nok ikke ment for å såre deg. Jeg ville vært ærlig om at det er sårende med slike kommentarer så kanskje de lar være. Men jeg ville også vært forsiktig med å være for påståelig. Er lett å mene noe om andres barneoppdragelse og «du kan bare knipse med fingrene og gjøre slik og slik, det gjorde søsteren min med sine barn» osv osv. Jeg dømte sikkert andre litt hardt før jeg ble mor selv også. Det gjelder forsåvidt de som er mødre selv også. De og må forstå at barn er forskjellig og det som funket for deres barn kanskje ikke fungerer for ditt. Er litt for mange som tror de er eksperter fordi de har barn selv også!

 

Anonymkode: 97909...062

Jeg syns egentlig dette er en veldig interessant diskusjon, og jeg er delvis enig med deg også. 

Jeg er enig i at man ikke vet hvordan det er å ha barn når man ikke har barn. Men jeg tror ikke man vet hvordan det er å ha barn punktum når man har barn heller. 

Jeg har også noe pedagogisk utdanning, og en del arbeidserfaring med barn, har alltid vært glad i barn og likt å ha barn rundt meg. Jeg var ufrivillig barnløs frem til vi var så heldige å få to barn til slutt. Og jeg har en annen erfaring enn den du beskriver med babytiden.

Jeg opplevde ikke at jeg måtte amme hele tiden, det var ganske konstant på kveldstid i noen måneder med begge, men det var en liten del av døgnet, og for en kortere periode. Særlig den første sov godt om natten. Jeg sa før første svangerskap at jeg håpet jeg skulle få oppleve våkenetter en dag. Folk lo av meg, og sa jeg ikke visste hva jeg snakket om (og det er jo sant, men det visste ikke de heller). Jeg har gått frem og tilbake på gulvet i mørket på natten med svikt i knærne og en liten tulle som gråt hvis jeg stoppet, og kjent meg gjennomsyret av lykke. Akkurat som jeg så for meg. Fordi det var absolutt ikke hver natt, og jeg var ikke utslitt. Jeg opplevde ikke å ikke ha fritid. Jeg opplevde det ikke som en sjokkerende overgang, men som at det jeg hadde drømt om i så mange år endelig hadde skjedd. 

Så jeg har to barn. Og jeg vet ikke hvordan det er for venninnen min å ha baby. Eller hvordan det var for foreldrene mine. Eller for naboen. Jeg har til og med måttet ta meg sammen for å ikke dømme andre foreldre fordi jeg tenkte noe de strevde med ikke var så vanskelig. Der hjelper faktisk erfaring fra jobb i barnehage en del, for der har jeg virkelig opplevd hvor ulike barn er. 

Jeg tror fortsatt at man uten egne barn i ganske stor grad kan sette seg inn i hvordan det kan være å være forelder, om man virkelig går inn for det. Og at en forelder ofte vil ha lettere for å sette seg inn i det. Men også risikerer å bomme, fordi forståelsen er farget av egne erfaringer, som kan være ganske annerledes. 

Anonymkode: 79b54...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å svare bedrevitende på spsm om barn uten å faktisk ha barn, er som om legen min ikke egentlig var lege, men han kjente mange som har vært syke, har vært syk selv mange ganger, og har lest mye om sykdom på Internett. Ville jeg stolt på at han vet hva han snakker om? Nope… 

Anonymkode: 44a4a...ca5

Jeg synes generelt man ikke bør svare bedrevitende på spørsmål om barn enten man har egne barn eller ei. Svarer man bedrevitende så har man jo ikke skjønt at alles situasjon er ulik og alle barn er ulike. Det virker utrolig lite reflektert å gå rundt å belære andre på et tema det tross alt veldig mange ulike erfaringer om. De få tingene det faktisk finnes et fasitsvar på kan jo likegodt en barnløs lære seg. 

Klart andre foreldre har perspektiver en barnløs ikke har. Jeg forstår godt at man noen ganger vil diskutere med andre som har barn, for all del. Jeg er jo selv ganske forsiktig med å melde meg på i diskusjoner om barn - siden jeg vet at mitt perspektiv som barnløs ikke er det samme. Jeg vet jo det er masse om det å være forelder jeg ikke har mulighet til å vite noe om. 

Men denne debatten her har endt opp med å handle om å belære andre og å tro man vet alt om å ha barn. Og det er en like stor uting om man har barn eller ei. Og jeg håper virkelig ikke at det er en «typisk ting barnløse gjør»?! Kjenner meg ikke igjen i det. Påståelige, bedrevitende og frekke mennesker finner man både med og uten barn. 

 

Anonymkode: fe8cb...e82

[Raven.Writingdesk]

Gud skrev (45 minutter siden):

Sjølvsagt har eg vore sliten, stressa, uroa og trøtt. Men slitsomt er ikkje det same som vanskeleg! Isåfall vil eg hevde at det er vanskeleg å jogge(!).

Da koker det ned til semantikk og hva du legger i ordet «vanskelig». På tide å slå opp ei ordbok kanskje? 
 

Fra Norsk ordbok;  

som ikke er lett å gjøre, lære e.l.

; som er forbundet med besvær, anstrengelse, overvinnelse e.l.

 

vanskelig

 

vanskelig  

adjektiv

BØYNINGvanskelig 

UTTALE[va`nsk(ə)li]

ETYMOLOGI 

avledet med suffikset -lig av adjektivstammen *vansk-, *wansk-, til norrønt vandr 'vanskelig, nøyeregnende', se vand, eller vandi 'vanskelighet, ansvar'; jf. vanske

 

Kilde: https://naob.no/ordbok/vanskelig

 

Det er interessant at ordet «ansvar» står der, koblet til etymologi. Jeg har valgt å fete det ut. 
 

At noe er «vanskelig» betyr dermed ikke at det er en «umulig oppgave som de færreste får til». En oppgave som 100 av 100 får til, kan fortsatt ansees som «vanskelig», om den av 100 % oppleves å være det. 
 i ordet vanskelig ligger altså at det er forbundet med «besvær» og «anstrengelse». Noe både jogging og foreldrerollen kan være. Og fødsel, ikke minst. 

Så du kan tviholde på din egen konstruksjon av hva som ligger i ordet «vanskelig», men til syvende og sist koker det jo ned til at du faktisk er enig i at foreldrerollen består av mange av de begrepene som summasumarium ligger i definisjonen av at noe er «vanskelig». 

 

 

Endret 14. desember 2021 av Raven.Writingdesk

[Gud]

Raven.Writingdesk skrev (1 time siden):

Da koker det ned til semantikk og hva du legger i ordet «vanskelig». På tide å slå opp ei ordbok kanskje? 
 

Fra Norsk ordbok;  

som ikke er lett å gjøre, lære e.l.

; som er forbundet med besvær, anstrengelse, overvinnelse e.l.

 

vanskelig

 

vanskelig  

adjektiv

BØYNINGvanskelig 

UTTALE[va`nsk(ə)li]

ETYMOLOGI 

avledet med suffikset -lig av adjektivstammen *vansk-, *wansk-, til norrønt vandr 'vanskelig, nøyeregnende', se vand, eller vandi 'vanskelighet, ansvar'; jf. vanske

 

Kilde: https://naob.no/ordbok/vanskelig

 

Det er interessant at ordet «ansvar» står der, koblet til etymologi. Jeg har valgt å fete det ut. 
 

At noe er «vanskelig» betyr dermed ikke at det er en «umulig oppgave som de færreste får til». En oppgave som 100 av 100 får til, kan fortsatt ansees som «vanskelig», om den av 100 % oppleves å være det. 
 i ordet vanskelig ligger altså at det er forbundet med «besvær» og «anstrengelse». Noe både jogging og foreldrerollen kan være. Og fødsel, ikke minst. 

Så du kan tviholde på din egen konstruksjon av hva som ligger i ordet «vanskelig», men til syvende og sist koker det jo ned til at du faktisk er enig i at foreldrerollen består av mange av de begrepene som summasumarium ligger i definisjonen av at noe er «vanskelig». 

 

 

Ja, eg ser at me først og fremst er usamd i kva me legg vekt på når me bruker ordet vanskeleg. Som du sikkert forstår, så har eg brukt det med betydning «som ikke er lett å gjøre» (så må ein vel også definere «lett» for at det skal gi meining). Og som du seier så er eg sjølvsagt samd i at det er forbundet med «besvær» og «anstrengelse». Eg ber om orsak for at eg uttrykte meg dårlig.

Lat me prøve å vere meir presis: Å oppdra barn krever lite kunnskap og ferdigheiter. Blod, sveitte og tårer derimot…

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Ja, en viss peilig på barn, men ikke på foreldrerollen. Å drive å uttale seg om oppdragelse blir da bare komisk. 

Anonymkode: 175a7...f8f

Enig i at man ikke har peiling på foreldre rollen, men oppdragelse har vi faktisk peiling på.. Tro det eller ei, men vi som jobber med dine barn er faktisk med på å oppdra dem- noen ganger mer enn foreldrene er!

Anonymkode: 64de8...4a9

[AnonymBruker]

Den største, uendelige, altoppslukende kjærligheten en ekte mor har til sitt/ sine barn er ulik noe annet her i verden og kan ikke sammenlignes med noe. For hvert valg man gjør, hver avgjørelse man tar, ligger alltid barnets beste i underbevisstheten gjennom denne prosessen. Denne prosessen er livet. Mennesker uten barn kan aldri forstå denne grunnleggende, iboende kraften uten selv å oppleve det. 

Den knusende sorgen om noe går galt. Den enorme gleden over en oppnåelse fra barnet som kan virke som en bagatell utenfra.

Teori og praksis er ikke det samme. 

Anonymkode: dcb24...735