Ungen på snart 3 griner etter meg HELE tiden.

[AnonymBruker]

Jeg får aldri sovet ut.

Pappaen står opp med henne og etter 15 min så hylgriner hun ALLTID etter meg. Hamrer på dørene. Jeg er så lei.

Hun gir seg aaldri heller, kan holde på i flere timer.

Hva gjør man egentlig? Sånn har det vært hele tiden.

Anonymkode: 4dc6a...e2d

[AnonymBruker]

Kan det være at far er litt lite oppfinnsom og ikke vet hvordan en får barnet på andre tanker enn å hyle etter mor? 
Vis han hvordan en finner på noe gøy sånn at barnet kommer på andre tanker. 
Mannen virker litt tafatt 

Anonymkode: 95430...eb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg får aldri sovet ut.

Pappaen står opp med henne og etter 15 min så hylgriner hun ALLTID etter meg. Hamrer på dørene. Jeg er så lei.

Hun gir seg aaldri heller, kan holde på i flere timer.

Hva gjør man egentlig? Sånn har det vært hele tiden.

Anonymkode: 4dc6a...e2d

Hva du gjør? Du tar deg av henne, såklart! Ligger du virkelig og sover mens den lille datteren din står utenfor døra di og gråter og hamrer på døra i flere timer? Stakkars barn! 

Du får heller legge deg tidligere om du har så stort behov for å sove ut.

Anonymkode: d653d...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hva du gjør? Du tar deg av henne, såklart! Ligger du virkelig og sover mens den lille datteren din står utenfor døra di og gråter og hamrer på døra i flere timer? Stakkars barn! 

Du får heller legge deg tidligere om du har så stort behov for å sove ut.

Anonymkode: d653d...886

Har du barn sjøl ? 
Et barn og foreldre må lære seg å fordele tillit og omsorgsrolle sånn at det blir normale familieforhold. 
Ikke nødvendig å dyrke frem angst hos barnet fordi at far og mor ikke greier å samarbeide ? 

Anonymkode: 95430...eb2

[Vimsepims]

Reis bort for en natt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Har du barn sjøl ? 
Et barn og foreldre må lære seg å fordele tillit og omsorgsrolle sånn at det blir normale familieforhold. 
Ikke nødvendig å dyrke frem angst hos barnet fordi at far og mor ikke greier å samarbeide ? 

Anonymkode: 95430...eb2

Jeg har flere barn selv og er utdannet innen feltet. Det er tydelig at far og datter trenger å bruke mer tid sammen, men det er ikke riktig å frarøve barnet kontakt og trygghet med sin primære omsorgsperson. 
Mor kunne løst dette enkelt ved å åpne døra og la datteren komme inn ved behov, og far burde aktivert datteren disse morgentimene slik at datteren opplever det som positivt å være sammen med far, samtidig som hun vet at mor er tilgjengelig skulle hun trenge emosjonelt påfyll. 

Anonymkode: d653d...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har flere barn selv og er utdannet innen feltet. Det er tydelig at far og datter trenger å bruke mer tid sammen, men det er ikke riktig å frarøve barnet kontakt og trygghet med sin primære omsorgsperson. 
Mor kunne løst dette enkelt ved å åpne døra og la datteren komme inn ved behov, og far burde aktivert datteren disse morgentimene slik at datteren opplever det som positivt å være sammen med far, samtidig som hun vet at mor er tilgjengelig skulle hun trenge emosjonelt påfyll. 

Anonymkode: d653d...886

Ja, men står det noen plass at mor ikke bare gir opp og står opp og lar 3 åringen og far få siste ordet ? 
Det er noen foreldre inkl de som jobber med barn som lever i den bobla at barn skal ha tilgang på mor 24/7 uansett . 
Det er fullt mulig å få løst dette problemet, og denne 3 åringen går sikkert i barnehagen og er vant til regler og vente på tur , og da overlever barnet det å bli forklart av far at denne hylingen og spetakkelet ikke er veien å gå ? På et språk en 3 åring forstår selvfølgelig 

Anonymkode: 95430...eb2

[AnonymBruker]

Hva gjør far i disse situasjonene? Tar han med ungen ut eller avleder? Han kan jo ikke bare la henne stå der og hamre og skrike, det funker jo ikke for noen og er jo ikke bra for barnet.. 

Hvordan er samspillet i familien ellers, når dere begge er der? Er det sånn at da gjør du alt med barnet? Kanskje dere kan starte å øve på at far er like bra når dere begge er til stede. Om barnet skal ha noe kan far gjøre det, far kan ta bleieskift, far kan mate, far kan leke osv - selv om du er der. Du kan henvise barnet til far og far må ta en aktiv rolle. 

Deler dere likt på andre ting også eller er det sånn at en av dere er den tydlige med grenser og den andre er veldig ettergivende? For ser på foreldre som er veldig lite samstemte på sånt at barnet gjerne oppfører seg forskjellig med foreldrene. Samme med nærhet, kjærlighet, trygghet, gir dere begge like mye eller er det feks kun du som trøster, gir nærhet osv?

 

(Sånn ellers så har jo de fleste barn perioder der de er ekstremt mamma- eller pappadalt, som regel veldig mammadalt. Men om det er sånn konsekvent alltid fra fødsel til nå og såpass ekstremt tenker jeg det må være en grunn og noe man kan jobbe med)

Anonymkode: 1571f...51f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, men står det noen plass at mor ikke bare gir opp og står opp og lar 3 åringen og far få siste ordet ? 
Det er noen foreldre inkl de som jobber med barn som lever i den bobla at barn skal ha tilgang på mor 24/7 uansett . 
Det er fullt mulig å få løst dette problemet, og denne 3 åringen går sikkert i barnehagen og er vant til regler og vente på tur , og da overlever barnet det å bli forklart av far at denne hylingen og spetakkelet ikke er veien å gå ? På et språk en 3 åring forstår selvfølgelig 

Anonymkode: 95430...eb2

Trådstarter skriver at jenta står og hamrer på døren i timesvis mens hun gråter. Hva far gjør, vet vi ikke. 
Jenta er fortsatt to år, og forstår ikke begrepet «sove ut i fred og ro». Det hun har behov for, er trygghet.
Du skriver som om dette lille barnet har en kognitiv forståelse på nivå med et skolebarn. 

Anonymkode: d653d...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Trådstarter skriver at jenta står og hamrer på døren i timesvis mens hun gråter. Hva far gjør, vet vi ikke. 
Jenta er fortsatt to år, og forstår ikke begrepet «sove ut i fred og ro». Det hun har behov for, er trygghet.
Du skriver som om dette lille barnet har en kognitiv forståelse på nivå med et skolebarn. 

Anonymkode: d653d...886

Nei, jeg har hatt flere to-tre åringer og vet godt hva det betyr . 
Fremdeles så har TS ikke påstått at hun ga blaffen i å stå opp og ta seg av barnet . 
Hun skrev derimot at hun var lei av dette til stadighet skjedde når hun skulle få sove litt ekstra. 
Jeg skrev i tidligere svar at hun måtte lære far å aktivisere barnet på en måte som gjorde det mulig for henne å få nødvendig hvile. 
Vi eg i utgangspunktet ikke så uenige i og med at vi begge mener at far må utvide repertoaret sitt og forstå hva han burde gjøre. Men at mor alltid må stå på pinne for desse to er feil synes jeg  

Anonymkode: 95430...eb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Trådstarter skriver at jenta står og hamrer på døren i timesvis mens hun gråter. Hva far gjør, vet vi ikke. 
Jenta er fortsatt to år, og forstår ikke begrepet «sove ut i fred og ro». Det hun har behov for, er trygghet.
Du skriver som om dette lille barnet har en kognitiv forståelse på nivå med et skolebarn. 

Anonymkode: d653d...886

Hun er med FAR som hun bor med og ser 24/7. Det er ikke sånn at hun er sammen med en fremmed. Jeg har ikke sovet ut på lenge, på mange måneder. Hvorfor skal jeg ikke få det når vi er to personer som deler på ansvaret?

Far prøver selvfølgelig å avlede henne, løfter henne opp, sier at mamma kommer snart osv, prøver å finne på noe. Hun får jo komme inn til meg, men kan jo ikke bare "gi opp" hver gang. 

De gangene jeg har vært syk og MÅ sove, så får jeg jo ikke det fordi hun bare skal være med meg. 

Hun får masse trygghet av far, men hun er veldig mammadalt. Alt er kjempefint når jeg ikke er der.

Anonymkode: 4dc6a...e2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hun er med FAR som hun bor med og ser 24/7. Det er ikke sånn at hun er sammen med en fremmed. Jeg har ikke sovet ut på lenge, på mange måneder. Hvorfor skal jeg ikke få det når vi er to personer som deler på ansvaret?

Far prøver selvfølgelig å avlede henne, løfter henne opp, sier at mamma kommer snart osv, prøver å finne på noe. Hun får jo komme inn til meg, men kan jo ikke bare "gi opp" hver gang. 

De gangene jeg har vært syk og MÅ sove, så får jeg jo ikke det fordi hun bare skal være med meg. 

Hun får masse trygghet av far, men hun er veldig mammadalt. Alt er kjempefint når jeg ikke er der.

Anonymkode: 4dc6a...e2d

Dette er jo noe helt annet enn det du skrev i ditt første innlegg. 
Det beste er vel at far tar med jenta ut på noe. Lekeplass, besøk, kafé, lekeland…

Anonymkode: d653d...886

[AnonymBruker]

At far drar ut med barnet når du trenger å sove ut, tenker jeg også.  

Men jeg skjønner at det er problematisk, vi har to mammadalter her. Og det blir både mye for meg og til tider litt vondt for faren. Det er jo vanlig at barna er mammadalt eller pappadalt i perioder. Noen ganger er det kanskje også noe foreldrene gjør som bidrar til det, men det trenger ikke være det. Man kan jo uansett tenke etter om det er noe man kan gjøre selv. Og ellers så får en prøve å tenke på at det vil endre seg. En dag er de 14 og mamma er teit. 

Hos oss tror jeg at faren blir for opptatt med telefonen til tider, det eldste barnet kommenterer også det. Og at jeg har for lett for å tenke "jaja, jeg får gjøre det da" og ta over i stedet for å la faren få muligheten. Han har også vært mye borte pga. skiftjobb, mens jeg alltid er der og nok kjennes ekstra trygg av den grunn. 

Anonymkode: 29aee...0c3

[AnonymBruker]

Ikke tenk på hva faren gjør, men hva gjør du resten av døgnet? Er du overbekyttende? Alltid tilgjengelig? Barnet først uansett setting? Har barnet liv å forstyrre deg i alt? 

Anonymkode: 065ac...4f0

[Hactar]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Far prøver selvfølgelig å avlede henne, løfter henne opp, sier at mamma kommer snart osv, prøver å finne på noe. Hun får jo komme inn til meg, men kan jo ikke bare "gi opp" hver gang. 

Problemet styrkes nok av at barnet ikke vet om dette er dagen dere «gir opp» eller om dette er dagen hun ikke får komme inn, så hun vil jo gjøre mer av det som pleier å få henne inn. Da er det bedre at du kapitulerer med en gang og bare lar henne komme inn konsekvent og uten hylingen i forkant. Dere bør finne ut om dette er en grense dere vil ha og stå i å håndheve, eller ikke, for med vinglingen blir barnet usikker og mer opprørt.

Jeg tror det blir vanskelig å bryte denne sirkelen uten at far tar barnet med ut av huset, eller er sammen med henne i en annen del av huset så hun ikke får sjansen til å begynne å hamre på døra i det hele tatt. Muligens er døra en påminner om at du er der og det er slik det starter, eller kanskje er hun så oppsatt på å være med deg at det eneste som vil hjelpe er at de ikke er hjemme mens du skal sove.