Er jeg urimelig? JEG blir mer og mer egoistisk, er forholdet liv laga?

[AnonymBruker]

Lang historie forsøkt gjort kort:

Ble sammen med enn mann med barn fra før. Jeg også har barn. Delt omsorg på begge familieenheter. Jeg er generelt en person som gir mye av meg selv, legger tilrette og går all in fra dag 1. Han har alltid trygget meg på at det er OSS fra dag 1.

I starten elsket jeg å styre, dulle og dalle med mann og barn/bonusbarn. La tilrette for at alle barna skulle trives sammen med både oss voksne og de andre barna etter en stund. Vi introduserte ikke barna for hverandre før det hadde gått et halvt år, og vi var sikre på hverandre. Jeg disket opp, laget kosekvelder, var med på alt mulig av fellesaktiviteter, laget minikino, ute-moro, ALT for at barna skulle lage seg gode relasjoner. Samhold og kjærlighet, rettferdighet og åpenhet.

Dette funket, og vi ble en GOD bonusfamilie sammen. Vi valgte å flytte sammen etterhvert, og alt fungerte like godt. Heldigvis. Barnefar var med hele veien, hjalp til og bistod med alt som trengtes. I 4 år.

Så begynte han å seile akterut. Han ble mer og mer ego, ville holde på med sine venner, hobbyer og interesser mer og mer. Er glad i alle barna, og viser dette tydelig. Men det virker som om det ble "kjedelig" å følge opp alt hele tiden, så mer og mer falt på meg, mtp matlaging, fellesaktiviterer, kjøring, vasking av hus og klær, fiksing av biler, osv. Jeg og mine barn ofret stadig mer mtp lengre reisevei på jobb og skole/fritidsaktiviteter for oss. Vi flyttet til nabokommunen. Kun fordi han eide, og jeg leide, (og derfor flyttet vi inn i deres hjem). Han gav ikke 100% for oss lenger.

Men så ble situasjonen plutselig en annen. Jeg og mine barn måtte flytte tilbake til hjemkommunen pga syk barnefar, og jeg måtte ha barna 100%. En stor sorg i hele bonusfamilien, men det må til mens mine barn får gjøre seg ferdig på sin skole. Jeg vil ikke gi de en dobbel straff ved å dra de vekk fra skole og nettverk i tilleg til sykdommen til far. Vi blir særboere for noen år rett og slett.

Men nå kjenner jeg på at JEG er ego. JEG ønsker å tilbringe mest tid med meg og mine. Har ikke kapasitet eller ork til å legge tilrette for den perfekte bonusfamilien hele tiden lenger. JEG vil bruke tid på barna, venner, og MINE hobbyer og interesser. Og nå er kjæresten superfornærmet på meg. For at jeg ikke gir 100 % i oss lenger. Så jeg gav uttrykkelig beskjed at nå har han ikke selvinnsikt, og gav han eksempler på hva HAN har prioritert fremfor oss den siste tiden før vi flyttet. Noe han ikke vil vedkjenne seg.

Denne helgen har jeg valgt å være hjemme alene med mine barn i mitt hjem, for å stelle i stand til jul, fordi jeg jobber fult tilogmed til lillejulaften som mange andre. Jeg reiser til kjæresten neste helg for å gjøre det samme hos han. Gjøre alt klart til jul. Men han er dritsur og føler at jeg ikke prioriterer OSS lenger. Men hvorfor skal jeg ene og alene gjøre det?

Er jeg urimelig? Er forholdet egentlig liv laga når vi begynner slik nå?

Anonymkode: ba574...e0b

[AnonymBruker]

Det er barnas behov som må stå i høysetet nå. 

Han er vel voksen og kan ordne til jul hos seg selv? 

Anonymkode: 317ca...5fe

[AnonymBruker]

Jeg reagerer også på at du skal reise til ham neste helg for å ordne til jul - kan han ikke gjøre det selv?

Høres ut som om dere må sette dere ned og prate ordentlig sammen. Begge får si hvordan de opplever situasjonen og så komme frem til en felles løsning.

Anonymkode: 02132...4ad

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Men han er dritsur og føler at jeg ikke prioriterer OSS lenger. Men hvorfor skal jeg ene og alene gjøre det?

Er jeg urimelig? Er forholdet egentlig liv laga når vi begynner slik nå?

Anonymkode: ba574...e0b

Dette har du virkelig valgt helt selv.

Du tok dette valget da du satte utfor ‘ekstremt perfekt mamma for mine bonusbarn’-bakken på full guffe og uten bremser.

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

I starten elsket jeg å styre, dulle og dalle med mann og barn/bonusbarn. La tilrette for at alle barna skulle trives sammen med både oss voksne og de andre barna etter en stund. Vi introduserte ikke barna for hverandre før det hadde gått et halvt år, og vi var sikre på hverandre. Jeg disket opp, laget kosekvelder, var med på alt mulig av fellesaktiviteter, laget minikino, ute-moro, ALT for at barna skulle lage seg gode relasjoner. Samhold og kjærlighet, rettferdighet og åpenhet.

Dette er som å hoppe fra fly uten fallskjerm.

De riktige prioriteringene som mor er;

1. Dine egne barn

2. Deg selv

Likevel forteller du at du ofret både deg og barna dine for dette prosjektet.

Ja, for det var DU PERSONLIG som ofret dine barn, det var ikke barna som valgte dette, slik du fremstiller det.

Og for hva?

For at du skulle bli likt av dine bonusbarn, noen andre sine barn?

Det er et nokså håpløst prosjekt, skal jeg si deg. Å komme inn i barns liv i håp om at de skal bli glad i deg.

Hadde du enda vært en god mor og en god kjæreste - vært den som gjorde dine egne barn lykkelige og som gjorde deres far lykkelig - så ville de muligens tenkt;

«Jøss, hun der Signy, hun er jammen litt av en kul dame!»

Men nei.

Ungene dine ofret du lett.

Og ikke ett sted står det noe som helst om deg og denne mannen som kjærester.

Beklager altså, men herfra er det null sympati og strykkarakter.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg gått til mine barn, lagt meg paddeflat og beklaget for min egen oppførsel. Så hadde jeg spurt de hva de syntes hadde vært best, og så hadde jeg tatt det derfra.

[AnonymBruker]

Drit i han slemme over her!

Min opplevelse av innlegget ditt, er at dere krangler istedenfor å snakke sammen. At du, istedenfor å trygge hans usikkerhet, kaster tilbake at han ikke har prioritert deg heller. 

Ikke veldig fruktbart, er det vel? 

Men enig i prioriteringen din, altså. Og selvsagt liker ikke mannen dette. Men snakk sammen uten å slenge ut beskyldninger?

Anonymkode: db5e0...94f

[AnonymBruker]

Det er jo dessverre ikke rart han reagerer sånn, du flyttet jo inn og tok over ledelsen fra dag 1, du gjorde alt i stede for å kreve noe eller forvente at han stilte opp, han ble bare som en av ungene eller en statist der. 

Nå som det er slutt på det så er det klaging, ikke så rart, men du bør også ta til deg kritikken her, du skulle ikke gjort hans jobb i forholdet og familien for ham. Du skulle latt ham vise at han også ville anstrenge seg. 

Anonymkode: cbfaa...dba

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Men nå kjenner jeg på at JEG er ego. JEG ønsker å tilbringe mest tid med meg og mine. Har ikke kapasitet eller ork til å legge tilrette for den perfekte bonusfamilien hele tiden lenger. JEG vil bruke tid på barna, venner, og MINE hobbyer og interesser. Og nå er kjæresten superfornærmet på meg. For at jeg ikke gir 100 % i oss lenger. Så jeg gav uttrykkelig beskjed at nå har han ikke selvinnsikt, og gav han eksempler på hva HAN har prioritert fremfor oss den siste tiden før vi flyttet. Noe han ikke vil vedkjenne seg.

Anonymkode: ba574...e0b

Kort sagt har du erfart at du heller vil bo alene med dine barn enn å dra lasset for 'den perfekte bonusfamilien' som den eneste. Forståelig nok. 

 

Anonymkode: 3d06f...23f

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Lang historie forsøkt gjort kort:

Ble sammen med enn mann med barn fra før. Jeg også har barn. Delt omsorg på begge familieenheter. Jeg er generelt en person som gir mye av meg selv, legger tilrette og går all in fra dag 1. Han har alltid trygget meg på at det er OSS fra dag 1.

I starten elsket jeg å styre, dulle og dalle med mann og barn/bonusbarn. La tilrette for at alle barna skulle trives sammen med både oss voksne og de andre barna etter en stund. Vi introduserte ikke barna for hverandre før det hadde gått et halvt år, og vi var sikre på hverandre. Jeg disket opp, laget kosekvelder, var med på alt mulig av fellesaktiviteter, laget minikino, ute-moro, ALT for at barna skulle lage seg gode relasjoner. Samhold og kjærlighet, rettferdighet og åpenhet.

Dette funket, og vi ble en GOD bonusfamilie sammen. Vi valgte å flytte sammen etterhvert, og alt fungerte like godt. Heldigvis. Barnefar var med hele veien, hjalp til og bistod med alt som trengtes. I 4 år.

Så begynte han å seile akterut. Han ble mer og mer ego, ville holde på med sine venner, hobbyer og interesser mer og mer. Er glad i alle barna, og viser dette tydelig. Men det virker som om det ble "kjedelig" å følge opp alt hele tiden, så mer og mer falt på meg, mtp matlaging, fellesaktiviterer, kjøring, vasking av hus og klær, fiksing av biler, osv. Jeg og mine barn ofret stadig mer mtp lengre reisevei på jobb og skole/fritidsaktiviteter for oss. Vi flyttet til nabokommunen. Kun fordi han eide, og jeg leide, (og derfor flyttet vi inn i deres hjem). Han gav ikke 100% for oss lenger.

Men så ble situasjonen plutselig en annen. Jeg og mine barn måtte flytte tilbake til hjemkommunen pga syk barnefar, og jeg måtte ha barna 100%. En stor sorg i hele bonusfamilien, men det må til mens mine barn får gjøre seg ferdig på sin skole. Jeg vil ikke gi de en dobbel straff ved å dra de vekk fra skole og nettverk i tilleg til sykdommen til far. Vi blir særboere for noen år rett og slett.

Men nå kjenner jeg på at JEG er ego. JEG ønsker å tilbringe mest tid med meg og mine. Har ikke kapasitet eller ork til å legge tilrette for den perfekte bonusfamilien hele tiden lenger. JEG vil bruke tid på barna, venner, og MINE hobbyer og interesser. Og nå er kjæresten superfornærmet på meg. For at jeg ikke gir 100 % i oss lenger. Så jeg gav uttrykkelig beskjed at nå har han ikke selvinnsikt, og gav han eksempler på hva HAN har prioritert fremfor oss den siste tiden før vi flyttet. Noe han ikke vil vedkjenne seg.

Denne helgen har jeg valgt å være hjemme alene med mine barn i mitt hjem, for å stelle i stand til jul, fordi jeg jobber fult tilogmed til lillejulaften som mange andre. Jeg reiser til kjæresten neste helg for å gjøre det samme hos han. Gjøre alt klart til jul. Men han er dritsur og føler at jeg ikke prioriterer OSS lenger. Men hvorfor skal jeg ene og alene gjøre det?

Er jeg urimelig? Er forholdet egentlig liv laga når vi begynner slik nå?

Anonymkode: ba574...e0b

Feilen her er at han ikke bidrar med ting som må gjøres. Du blir trippelarbeidende med egen jobb, eget hjem/ familie og deretter hans hjem/ familie. Det er for mye og du må begrense hva du gir for å holde hodet over vann. 

Som nevnt over ble din iver over å få til bonusfamilien AS så stor at mannen ble statist i eget liv. Han syntes nok det var svært behagelig og vil ikke gi slipp på den livsstilen. 

 

[AnonymBruker]

Det å ta over styringen slik fra dag 1 er sjelden en god ide. Ser dette støtt og stadig da en vil gjøre ett godt inntrykk, men en gjør familien en bjørnetjeneste. Mannen din er rett og slett blitt bortskjemt, og tar deg for gitt. Har han noe selvinnsikt skjønner han dette innerst inne. Ingen orker å være super mamma for hele familien i lengden, spesielt ikke hvis den andre melder seg ut. Skjønner godt du ønsker å prioritere deg, og dine barn. Det som er synd er bonusbarna oppi dette. 

Anonymkode: 8c371...b51

[Smileforjoy]

Nei du er ikke urimelig ! Punktum 

du kommer til å angre om noen år, om du ikke gjør dette du gjør akkurat nå for deg og dine ❤️
Sitter litt i samme klistret selv, og jeg har kommet dit hvor jeg også tenker at fuck det her, jeg vet hvordan jeg vill ha de for mine barn og det klarer jeg bedre alene enn å måtte dra er lass helt alene for en familie hvor «far» ikke er interessert for det går jo ut over din trivsel også ☺️