Reagerte jeg feil?

[AnonymBruker]

Min samboer og jeg er 30 år gamle, og siden vi ble sammen for tre år siden har det føltes som at jeg har gått fra å være 27 til 30, mens han har gått fra å være 27 til 24. Mens han i starten snakket om at han ville gifte seg og få barn med meg, er han nå veldig opptatt av at han føler at han trenger å få være ung, at han ikke klarer tanken på å måtte planlegge livet fremover etter hva som er fornuftig, at han føler livet vil være over når man får barn osv. Jeg på min side har i løpet av disse årene blitt mer og mer klar for nettopp å slå meg til ro og få barn, og jeg føler nå at vi er på to ulike planeter. Samtidig er han tydelig på at han vil være med meg, og han har "innfunnet" seg med at vi skal begynne å forsøke å få barn om et års tid. 

I går kveld snakket vi om dette for millionte gang, og da "åpnet" han seg om noe han ikke tidligere hadde sagt rett ut: En del av årsaken til at han stritter sånn imot tanken på at vi er på vei inn i en ny fase av livet er visst at han er så redd for at vi skal bli "gamle og stygge". Jeg reagerte umiddelbart på dette med å si at jeg syntes det var både umodent og utrolig overfladisk å tenke slik. Da låste han seg helt,  ville ikke prate mer, og sa at han skulle passe på å ikke dele mer av sine tanker fremover. Jeg skjønte at det ble litt hardt, så jeg prøvde å spørre på en litt mykere måte om han hadde noen tanker om hvorfor han følte sånn på dette, men han ville ikke svare på det. Det jeg lurer på er, hvordan ville dere reagert her? Var jeg ekstremt lite sensitiv? Var det feil av meg å gi uttrykk for misnøye med at han tenker på denne måten? Han sier jo indirekte at han kommer til å like meg mindre dersom jeg begynner å få rynker osv, som jeg selvfølgelig kommer til å få etter hvert. 

Anonymkode: 06ac7...069

[Cole]

Jeg ville satt hardt mot hardt. Hvis han ikke vil det samme som deg, så må du slå opp før tiden din renner ut.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min samboer og jeg er 30 år gamle, og siden vi ble sammen for tre år siden har det føltes som at jeg har gått fra å være 27 til 30, mens han har gått fra å være 27 til 24. Mens han i starten snakket om at han ville gifte seg og få barn med meg, er han nå veldig opptatt av at han føler at han trenger å få være ung, at han ikke klarer tanken på å måtte planlegge livet fremover etter hva som er fornuftig, at han føler livet vil være over når man får barn osv. Jeg på min side har i løpet av disse årene blitt mer og mer klar for nettopp å slå meg til ro og få barn, og jeg føler nå at vi er på to ulike planeter. Samtidig er han tydelig på at han vil være med meg, og han har "innfunnet" seg med at vi skal begynne å forsøke å få barn om et års tid. 

I går kveld snakket vi om dette for millionte gang, og da "åpnet" han seg om noe han ikke tidligere hadde sagt rett ut: En del av årsaken til at han stritter sånn imot tanken på at vi er på vei inn i en ny fase av livet er visst at han er så redd for at vi skal bli "gamle og stygge". Jeg reagerte umiddelbart på dette med å si at jeg syntes det var både umodent og utrolig overfladisk å tenke slik. Da låste han seg helt,  ville ikke prate mer, og sa at han skulle passe på å ikke dele mer av sine tanker fremover. Jeg skjønte at det ble litt hardt, så jeg prøvde å spørre på en litt mykere måte om han hadde noen tanker om hvorfor han følte sånn på dette, men han ville ikke svare på det. Det jeg lurer på er, hvordan ville dere reagert her? Var jeg ekstremt lite sensitiv? Var det feil av meg å gi uttrykk for misnøye med at han tenker på denne måten? Han sier jo indirekte at han kommer til å like meg mindre dersom jeg begynner å få rynker osv, som jeg selvfølgelig kommer til å få etter hvert. 

Anonymkode: 06ac7...069

Dette var ikke rettet mot deg. Det er hans tanker for forholdet. Altså han er redd. Så høvlet du han ned fordi du tar det personlig. Så klart stenger han deg ute etter det. Du ga rom for å snakke om følelser, men så fort du fikk vite du ikke likte satte du ned foten. Altså er det kun rom for å snakke om følelser Så lenge du ikke blir fornærmet.

Anonymkode: 3fe21...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min samboer og jeg er 30 år gamle, og siden vi ble sammen for tre år siden har det føltes som at jeg har gått fra å være 27 til 30, mens han har gått fra å være 27 til 24. Mens han i starten snakket om at han ville gifte seg og få barn med meg, er han nå veldig opptatt av at han føler at han trenger å få være ung, at han ikke klarer tanken på å måtte planlegge livet fremover etter hva som er fornuftig, at han føler livet vil være over når man får barn osv. Jeg på min side har i løpet av disse årene blitt mer og mer klar for nettopp å slå meg til ro og få barn, og jeg føler nå at vi er på to ulike planeter. Samtidig er han tydelig på at han vil være med meg, og han har "innfunnet" seg med at vi skal begynne å forsøke å få barn om et års tid. 

I går kveld snakket vi om dette for millionte gang, og da "åpnet" han seg om noe han ikke tidligere hadde sagt rett ut: En del av årsaken til at han stritter sånn imot tanken på at vi er på vei inn i en ny fase av livet er visst at han er så redd for at vi skal bli "gamle og stygge". Jeg reagerte umiddelbart på dette med å si at jeg syntes det var både umodent og utrolig overfladisk å tenke slik. Da låste han seg helt,  ville ikke prate mer, og sa at han skulle passe på å ikke dele mer av sine tanker fremover. Jeg skjønte at det ble litt hardt, så jeg prøvde å spørre på en litt mykere måte om han hadde noen tanker om hvorfor han følte sånn på dette, men han ville ikke svare på det. Det jeg lurer på er, hvordan ville dere reagert her? Var jeg ekstremt lite sensitiv? Var det feil av meg å gi uttrykk for misnøye med at han tenker på denne måten? Han sier jo indirekte at han kommer til å like meg mindre dersom jeg begynner å få rynker osv, som jeg selvfølgelig kommer til å få etter hvert. 

Anonymkode: 06ac7...069

Jeg hadde vært veldig betenkt over å få barn med en med slike tanker. Det er uunngåelig at kroppen endrer seg gjennom svangerskap og fødsel, noen mer enn andre. Det er alltid risiko der, selv om ikke alle blir skadet eller får store varige forandringer. 

Snakket han mest om seg selv? Eller underforstått deg og din kropp? Han virker noe umoden og overfladisk ja.

Dessuten synes jeg det er ugreit å reagere slik som han gjorde, med "men da kommer jeg ikke til å dele noe som helst med deg fremover". Dere må kunne snakke mer åpent og konstruktivt om ting.

Anonymkode: 87088...44e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette var ikke rettet mot deg. Det er hans tanker for forholdet. Altså han er redd. Så høvlet du han ned fordi du tar det personlig. Så klart stenger han deg ute etter det. Du ga rom for å snakke om følelser, men så fort du fikk vite du ikke likte satte du ned foten. Altså er det kun rom for å snakke om følelser Så lenge du ikke blir fornærmet.

Anonymkode: 3fe21...779

Men det er vanskelig å ikke ta det personlig, i og med at det er hun som må bære frem og føde barnet. Det er bare hun som risikerer kroppen sin og helsa her. 

Anonymkode: 87088...44e

[Brunello]

Han virker ikke. Bytt til ny.