Ikke enige om hvor vi skal bo på sikt - hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann fra et annet vesteuropeisk land, og vi har nå bodd sammen i hans land i halvannet år. Vi er begge 31 år. Selv om jeg oppriktig elsker byen vi bor i, savner jeg å ha vennene mine og familien min rundt meg. Jeg kommer veldig godt overens med svigerfamilien min her, og for så vidt også med min samboers venner, men jeg har ikke fått noe særlig egne venner. Det har selvfølgelig vært ekstra vanskelig å bli kjent med nye mennesker pga corona, men om jeg er helt ærlig med meg selv, så er jeg vel heller ikke veldig aktivt på jakt etter noen nye bestevenner. Jeg har et veldig stort nettverk i Norge, med mange ordentlig nære venninner, og jeg har på en måte ikke noe behov for å finne "erstatninger" for dem. Landet jeg bor i har jeg for øvrig lite å utsette på, bortsett fra ordningene knyttet til foreldrepermisjon og barnehage, som er helt elendige i forhold til Norge. 

Da vi ble sammen var vi enige om at vi etter hvert skal flytte til Norge, om ikke som en "en gang for alle"-greie, så i alle fall for noen år, og så kan vi heller holde det åpent hvordan den mer fjerne fremtiden ser ut. Samboeren min har imidlertid en jobb som gjør det veldig vanskelig å planlegge konkret når dette skal skje. Det kan være forholdene ligger til rette for det allerede om et år, men det kan også like gjerne gå fem år. Og den dagen vi eventuelt flytter til Norge er det jo ingen garanti for at han ikke vil lengte hjem på samme måten som jeg gjør nå. 

Jeg sliter nå veldig med å bestemme meg for hva jeg bør gjøre. Jeg ønsker å få barn i løpet av de neste årene, og begynner å innse at det antagelig kommer til å måtte skje før vi har flyttet til Norge og min samboer har fått testet ut hvordan han trives med å bo der. Jeg er derfor redd for at vi ender opp i en situasjon hvor ingen av oss ønsker å bo i den andres land. Det vil jo enten medføre at en av oss aldri vil være fornøyd, eller at vi skiller lag, og ender opp med barn som må vokse opp med en forelder som bor i et annet land. Dette taler jo for at jeg bør avslutte forholdet nå. På den andre siden er en flytur fra hjembyen min til her vi bor kortere enn den er til mange steder i Norge, så egentlig er det ikke så stor forskjell på vår situasjon og en situasjon hvor feks en østlending og en nordlending er sammen og begge egentlig ønsker å bo i sin hjemby. Jeg ønsker jo heller ikke å avslutte forholdet, og om jeg gjør det, vil jeg være 31, enslig og uten noen garanti for å møte en ny i tide til å få (mer enn ett) barn. Ønsker å høre hva dere tenker dere ville gjort i denne situasjonen, og blir veldig glad om noen har noen erfaringer fra lignende situasjoner å dele.

Anonymkode: a546e...b88

[Silla123]

Det ville nok vært mest gunstig for deg å få barn i Norge.

Jeg vet ikke hvilket land du bor i, men husk at språk, miljø og kultur former barna dine, og når de blir større får de venner og sånn.

Myyye vanskeligere å flytte etter å ha fått barn, mener nå jeg.

Og det virker som dere har avtalt å flytte til Norge uansett, men skjønner det ikke er like lett å gjennomføre det man sier.

Eventuelt kan dere jo være en av de familiene som typisk reiser 1-2 ganger i året til det andre landet på tur.

[AnonymBruker]

Jeg tror det sir alt at du har hjemlengsel og tankene kretser om når du/dere kan flytte (tilbake) til Norge. 

 

Anonymkode: 86bd1...188

[AnonymBruker]

Eneste kriteriene dine burde være:

-Hva slags muligheter får barna dine?

-Hvor er det tryggest? 

Anonymkode: fe047...71c

[AnonymBruker]

Ikke få barn i et annet land. Du får aldri flyttet hjem med dem.

Anonymkode: 41d96...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ikke få barn i et annet land. Du får aldri flyttet hjem med dem.

Anonymkode: 41d96...d63

I alle dager...
På hvilket grunnlag kan du komme med en sånn påstand?

Anonymkode: 0a4c5...e16

[AnonymBruker]

Eneste innskytningen jeg har her er hvilket liv vil DU ha?

Om du vil bo nærmere familie og venner og det er viktig for DEG. Så ville jeg nok heller valgt det. Du kan muligens finne en annen, dog dette er såklart usikkert. 

 

Eller er det viktigst for deg med kjæreste og barn?

Anonymkode: 4dd00...a11

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en familie hvor de bodde i England til barnet skulle begynne på norsk skole (6 år), da flyttet mor og barn til Norge - det passet aldri for far å bli med på permanent basis... Barnet reiser over i ferier.

Anonymkode: b6f88...109

[AnonymBruker]

Her er det på tide med en samtale med kjæresten. Si hva du er redd og hva du ønsker. Hans respons gir deg svar på hva du bør gjøre. Jeg personlig synes det virker som kjæresten din vil drøye denne flyttingen, om han noen gang blir med… 

Du er fortsatt ung med tanke på mann og barn. Du har fortsatt tid til å finne en ny. 

Anonymkode: 8297f...0e3

[Rosatoast]

Det første jeg tenker er dette; 31 år er UNGT, du kan fortsatt få flere barn hvis du ikke blir gravid før f.eks du er 34/36 år. 

Her tenker jeg det er viktig å tenke på deg selv, først og fremst. Hva er viktig for deg? Du vil være nær familie og venner, og et eventuelt barn vil være tryggest i Norge. Det samme gjelder fødsel. Syntes jo det er litt/ganske egoistisk av kjæresten din å ikke holde avtalen. For dere to sammen har nå bodd i han sitt land, rundt han sin omgangskrets lenge. Nå er det på tide å gi noe tilbake tenker jeg, og hvis han ikke vil - så må du nesten revurdere forholdet. For dette viser også hva han egentlig er villig til å gi, i dette forholdet med deg... Nye jobber er det overalt, så det å "skylde" på jobb syntes jeg er ganske tamt. Som en skrev over her, utfra hva han har sagt til nå - og svar du får, virker det som at dette er noe han kanskje ikke kommer til å gjøre for deg. For flyttingen er for DEG og forholdet. 

31 år er ingen alder, du kommer mest sannsynlig til å få en ny kjæreste så fort du selv ønsker. Hvis det blir slutt mellom dere.. Men forstår selvfølgelig at ett brudd er tungt, og noe man helst vil unngå.

Endret 10. desember 2021 av Rosatoast

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon, men da var det valget mellom to steder langt fra hverandre i Norge. Vi hadde barn da, så det var ikke så enkelt å «bare» gjøre det slutt, og jeg husker jeg tenkte at vi burde hatt en helt klar avtale FØR vi fikk barna og vi enda begge kunne finne oss en annen uten at det gikk utover noen. Vi utsatte bare avgjørelsen og plutselig hadde livet skjedd og vi satt med små barn og måtte ta beslutningen. Da er det plutselig hensynet til noen andre som blir ekstremt viktig og det blir vanskeligere å ta et valg som er best for deg dersom det går på bekostning av barna. Ville lyttet til magefølelsen og holdt på den…..Det tenker jeg i ettertid for min del: Magefølelsen tar ikke feil. Håper den er så tydelig at det blir mer klart for deg hva som er riktig. 

Anonymkode: 4bb82...583