Flere som blir utslitt av treåringen?

[AnonymBruker]

Vi har to barn. En gutt på 3,5 år og en jente på 8 år. Da eldstejenta var tre år fikk vi høre litt tullete fra andre at vi hadde litt å stri med, for hun var sta og egenrådig. Men dagene med henne var likevel hyggelig og et par «kamper» om dagen var helt ok og vi fant alltid løsninger sammen.

Vår yngste gutt, derimot, sliter oss faktisk helt ut. Vår eldste jente var kun 1/10 av det han er. Han løper rundt og er veldig høylydt og han peller på alt hele tiden. Det er helt umulig å snakke til han - uavhengig om vi er strenge eller møter han med forståelse for å prøve å snakke med han. Han hører aldri på oss. Han bryter ofte sammen i gråt hvis han ikke får det som han vil. Han er ekstremt lite samarbeidsvillig og absolutt alt er en kamp. Skulle tro han var besatt av en ond demon. Vi er mentalt slitne siden dette allerede har foregått en tid. Og i barnehagen er han jo selvfølgelig veldig grei og enkel å ha med å gjøre…

Noen gode råd? Jeg sammenligner litt med eldstejenta siden det er tydelig at barn kan være veldig forskjellige. 

Anonymkode: 66122...372

[AnonymBruker]

Det er jo bare å stå ut i det og vente på at han modnes. 

Når er han fungerer greit? Ute? I badekaret? Tv? 

Gjør mer av det

Anonymkode: f3a23...c44

[AnonymBruker]

Lagde nylig en tråd om samme tema. Har en gutt på 2.5 og han er i "full gang". Husk at det er en fase som går over, hold ut ..

Anonymkode: 949ce...dbe

[AnonymBruker]

Vår 3åring er sånn nå, tester grenser som rakkern og gråter når hun får tilsnakk eller noe ikke går som hun vil. Gråter svært lett, og flytter svært lett fokuset til hvor synd det er i henne. 

 

Men jeg er gravid og ting er annerledes for henne, jeg er mindre tålmodig og pappaen er ikke en god nok erstatter for den veldig slitne, gravide mammaen, så vi ser jo hva som gjør alt. Det gjør det ikke enklere å stå i det, men det gir oss en forståelse for det hele, som gjør at vi holder ut og tar oss selv i de situasjonene vi burde kunne hindret selv. 

Anonymkode: 7ae4c...88a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har to barn. En gutt på 3,5 år og en jente på 8 år. Da eldstejenta var tre år fikk vi høre litt tullete fra andre at vi hadde litt å stri med, for hun var sta og egenrådig. Men dagene med henne var likevel hyggelig og et par «kamper» om dagen var helt ok og vi fant alltid løsninger sammen.

Vår yngste gutt, derimot, sliter oss faktisk helt ut. Vår eldste jente var kun 1/10 av det han er. Han løper rundt og er veldig høylydt og han peller på alt hele tiden. Det er helt umulig å snakke til han - uavhengig om vi er strenge eller møter han med forståelse for å prøve å snakke med han. Han hører aldri på oss. Han bryter ofte sammen i gråt hvis han ikke får det som han vil. Han er ekstremt lite samarbeidsvillig og absolutt alt er en kamp. Skulle tro han var besatt av en ond demon. Vi er mentalt slitne siden dette allerede har foregått en tid. Og i barnehagen er han jo selvfølgelig veldig grei og enkel å ha med å gjøre…

Noen gode råd? Jeg sammenligner litt med eldstejenta siden det er tydelig at barn kan være veldig forskjellige. 

Anonymkode: 66122...372

bare vent til barnet kommer i skolealder, det var den verste tiden her, når barnet var mellom 6-9, begynner heldigvis og roe seg nå. babyen og tenåringene mine er engeler i forhold til de 2 andre

Anonymkode: 70ef6...794

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2021 den 13.38):

bare vent til barnet kommer i skolealder, det var den verste tiden her, når barnet var mellom 6-9, begynner heldigvis og roe seg nå. babyen og tenåringene mine er engeler i forhold til de 2 andre

Anonymkode: 70ef6...794

Jeg har en 3-åring og en på 8. Og nei, hva er det du babler om? Skolebarn er meget behagelige vs 3-åringer.. 

Anonymkode: 8f098...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har en 3-åring og en på 8. Og nei, hva er det du babler om? Skolebarn er meget behagelige vs 3-åringer.. 

Anonymkode: 8f098...07d

da har vi forskjellige erfaringer

Anonymkode: 70ef6...794