Si «elsker deg»

[AnonymBruker]

Jeg har et veldig anstreng forhold til denne setningen, samme gjelder med «glad i deg». Jeg har vokst opp i en familie der fysisk nærhet og disse setningene aldri var normalen. Min mor vokste opp under ganske tøffe forhold med en narsissistisk mor og en fraværende far som ikke turte stå opp mot sin kone. Min mor er nok preget av dette og har sikkert selv hatt store problemer med å vise nærhet til oss barna. Jeg kan ikke huske å noensinne fått kos eller kyss på kinn/panne av henne og aldri hørt henne si at hun er glad i meg/elsker meg. Samtidig har jeg aldri tvilt på om hun gjør det. Jeg føler meg svært godt likt av begge foreldrene mine, men dette har videre ført til at jeg ikke klarer å verken si eller høre disse ordene.

Samboer er likens som meg og vi sier aldri dette til hverandre. Men nå har vi fått barn, og jeg ønsker så veldig gjerne å innføre dette som en normal i hverdagen til barnet. Handlinger sier så mye mer enn ord, og mitt barn skal aldri tvile på min kjærlighet gjennom uteblitt kos og nærhet, som jeg ikke har noe problem med å gi. Men jeg føler meg helt ute når jeg sier jeg er glad i han/elsker han. Han er såpass liten at han ikke prater selv, men jeg føler dette er ord som er viktige for barn å høre, for jeg ønsker så inderlig at han skal ha et annet forhold til disse ordene enn både jeg og far har. 
 

Har noen klart å bryte med denne barrieren som har ligget så latent bakerst i hjernen gjennom et helt liv? Fake it till you make it? Jeg hater virkelig at dette er et reelt problem. For meg er barnet det viktigste på jord og jeg ønsker så gjerne å kunne både si det med ord og vise det med handlinger.  Men jeg føler meg på en måte flau når jeg sier det, og det er det største problemet! Hvorfor skal jeg være flau over å fortelle mitt eget barn hva jeg føler for han? Jeg tenker nå i sammenheng med at andre enn barnet hører det. 

Anonymkode: 9f264...e12

[AnonymBruker]

Jeg tror egentlig at du bare må øve. Øve masse! Begynn å si det nå når han er liten og ikke forstår ordene helt, om det er mindre flaut? Eller begynn med andre fraser som overlapper, f.eks "du betyr mye for meg" eller "du er så viktig for meg". Sånne ting? Eller er det like fælt?

Synes det er kjempefint at du tenker på det og vil bryte med den arven ❤ 

Anonymkode: e30bb...e15

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Foreldrene mine har aldri sagt at de elsker eller er glade i meg, men jeg har heller aldri vært i tvil om at de gjør det. Det er rart hvor langt de ordene sitter inne hos meg, hvor rart det kjennes å si. Og mannen min er lik. 

Men jeg sier sier "mamma elsker deg" til barna mine på ett og tre når jeg legger dem, og det kjennes på ingen måte unaturlig nå mer. Inntil nylig ble jeg faktisk litt flau hvis mannen hørte meg, som om det skulle være noe som helst å være flau over. Men det har også gått over. 

Jeg tror ikke man er avhengig av å bruke akkurat de ordene for å vise barna at man elsker dem, det har vi jo erfart at man ikke nødvendigvis trenger. Men som deg merker jeg jo at jeg har et merkelig anstrengt forhold til det, og det vil jeg gjøre mitt for at mine barn ikke skal få. Jeg er også bevisst på å si ting som "så godt å se deg" ved henting i barnehagen og "der er du jo!" når de står opp om morgenen for å vise at jeg er glad for å være sammen med dem. Det har aldri kjentes unaturlig, men det var ikke noe jeg gjorde automatisk. 

Anonymkode: 26360...e56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg tror egentlig at du bare må øve. Øve masse! Begynn å si det nå når han er liten og ikke forstår ordene helt, om det er mindre flaut? Eller begynn med andre fraser som overlapper, f.eks "du betyr mye for meg" eller "du er så viktig for meg". Sånne ting? Eller er det like fælt?

Synes det er kjempefint at du tenker på det og vil bryte med den arven ❤ 

Anonymkode: e30bb...e15

Takk for svar! Øver på kvelden når jeg legger han. Sier «natta, glad i deg» og kysser på han, og føler det er en litt trygg arena da ingen hører det. De tingene du foreslår er nok dessverre like unaturlig for meg å si. Men kaller han mammas lille gull og lille venn og sier «mamma liker deg så godt» (dette har jeg heller aldri fått høre selv), og det går veldig bra selv om andre hører på. Har ikke sett noen spesiell reaksjon hos feks mine foreldre eller samboer når jeg har sagt det. Det kan hende dette sitter i mitt eget hode, men jeg tenker at de som selv aldri har verken hørt eller sagt disse tingene selv må få en slags reaksjon på å høre meg si det, når de aldri har hørt meg bruke slike ord. Og jeg er så redd for å få kommentarer på det… vet ikke hvorfor 

 

ts

Anonymkode: 9f264...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Foreldrene mine har aldri sagt at de elsker eller er glade i meg, men jeg har heller aldri vært i tvil om at de gjør det. Det er rart hvor langt de ordene sitter inne hos meg, hvor rart det kjennes å si. Og mannen min er lik. 

Men jeg sier sier "mamma elsker deg" til barna mine på ett og tre når jeg legger dem, og det kjennes på ingen måte unaturlig nå mer. Inntil nylig ble jeg faktisk litt flau hvis mannen hørte meg, som om det skulle være noe som helst å være flau over. Men det har også gått over. 

Jeg tror ikke man er avhengig av å bruke akkurat de ordene for å vise barna at man elsker dem, det har vi jo erfart at man ikke nødvendigvis trenger. Men som deg merker jeg jo at jeg har et merkelig anstrengt forhold til det, og det vil jeg gjøre mitt for at mine barn ikke skal få. Jeg er også bevisst på å si ting som "så godt å se deg" ved henting i barnehagen og "der er du jo!" når de står opp om morgenen for å vise at jeg er glad for å være sammen med dem. Det har aldri kjentes unaturlig, men det var ikke noe jeg gjorde automatisk. 

Anonymkode: 26360...e56

Deilig å høre at man ikke er alene! Jeg tenker også at man kanskje ikke tar direkte skade av å aldri høre dette gjennom oppveksten, men merker jo at det ikke er helt bra heller. Jeg ønsker at barna mine skal være kjærlighetsmaskiner 😂 at de skal synes det er naturlig å få de rundt seg til å føle seg bra, sett og elsket når de selv blir voksne og får barn, men jeg må virkelig jobbe med meg selv. Fint å høre at øvelse gjorde mester for deg! 
ts

Anonymkode: 9f264...e12

[Arkana]

Jeg tenker også at du bare må begynne. Ser du sier det på kvelden og det ville vært mitt forslag også. Når du har blitt vant til å si det på kvelden kan du prøve det på andre arenaer. Jeg vet ikke hvor gammel barnet ditt er, men si "ha det, glad i deg" når du går fra barnehagen eller når han sitter på fanget i sofaen og dere har en kosestund. Når du blir vant til det tror jeg det kommer mer naturlig. Når det er sagt tenker jeg at det aller viktigste er å vise kjærlighet og sørge for at barna føle seg elsket, ikke måten du gjør det på.   

[AnonymBruker]

Jeg sier "jeg elsker deg, mamma er veldig glad i deg, du er den beste gutten i hele Norge,  du er så BRA," osv sikkert 20 ganger hver dag til 3 åringen min.  Og et par ganger i uka sier han " jeg elsker deg mamma". Da smelter jeg helt 🥰.

Fikk heller aldri kos eller ros da jeg vokste opp, så kanskje derfor jeg overdriver en smule med sønnen min.  

 

Anonymkode: a34f0...f64

[Gjest Anonymus Notarius]

Jeg synes ikke man MÅ si elsker deg til barna sine. Handling er viktigere enn ord. Hvis du allerede sier glad i deg (?) er det jo null grunn til å tvinge seg til å si elsker deg dersom du føler det er unaturlig.

[AnonymBruker]

Det er ekstremt kjeldent jeg hørte dette fra foreldre eller mannen. Men jeg sier det veldig ofte til barna mine. Helt oppriktig. Trenger ikke å fake. Setter bare ord på følelsene mine og er åpen om dem.

 

Anonymkode: 96667...110

[Jadzia]

I familien min forteller vi ikke hverandre at vi er glad i hverandre. Ikke gir vi hverandre klemmer heller. Til nød kan det skrives i julekort og bursdagskort. Jeg sier jeg elsker ungene mine og gir de klemmer hele tida! Det føles naturlig for meg med dem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har et veldig anstreng forhold til denne setningen, samme gjelder med «glad i deg». Jeg har vokst opp i en familie der fysisk nærhet og disse setningene aldri var normalen. Min mor vokste opp under ganske tøffe forhold med en narsissistisk mor og en fraværende far som ikke turte stå opp mot sin kone. Min mor er nok preget av dette og har sikkert selv hatt store problemer med å vise nærhet til oss barna. Jeg kan ikke huske å noensinne fått kos eller kyss på kinn/panne av henne og aldri hørt henne si at hun er glad i meg/elsker meg. Samtidig har jeg aldri tvilt på om hun gjør det. Jeg føler meg svært godt likt av begge foreldrene mine, men dette har videre ført til at jeg ikke klarer å verken si eller høre disse ordene.

Samboer er likens som meg og vi sier aldri dette til hverandre. Men nå har vi fått barn, og jeg ønsker så veldig gjerne å innføre dette som en normal i hverdagen til barnet. Handlinger sier så mye mer enn ord, og mitt barn skal aldri tvile på min kjærlighet gjennom uteblitt kos og nærhet, som jeg ikke har noe problem med å gi. Men jeg føler meg helt ute når jeg sier jeg er glad i han/elsker han. Han er såpass liten at han ikke prater selv, men jeg føler dette er ord som er viktige for barn å høre, for jeg ønsker så inderlig at han skal ha et annet forhold til disse ordene enn både jeg og far har. 
 

Har noen klart å bryte med denne barrieren som har ligget så latent bakerst i hjernen gjennom et helt liv? Fake it till you make it? Jeg hater virkelig at dette er et reelt problem. For meg er barnet det viktigste på jord og jeg ønsker så gjerne å kunne både si det med ord og vise det med handlinger.  Men jeg føler meg på en måte flau når jeg sier det, og det er det største problemet! Hvorfor skal jeg være flau over å fortelle mitt eget barn hva jeg føler for han? Jeg tenker nå i sammenheng med at andre enn barnet hører det. 

Anonymkode: 9f264...e12

Har vokst i omsorgsvikt og ingen klemmer eller noe glad i deg. Men når barna kom så ble følelse til av seg selv og gleden og kjærligheten så stor. sdet kan nok gå begge veier. Anbefaler deg å kanskje søke hjelp hos psykolog og bearbeide traumene dine og hvordan gjøre det mot barna dine. Er veldig viktig å vise de at du er glad i de og si det. Men det er ikke så lett når du selv aldri har hatt det sånn. 

Anonymkode: da360...ad8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Har vokst i omsorgsvikt og ingen klemmer eller noe glad i deg. Men når barna kom så ble følelse til av seg selv og gleden og kjærligheten så stor. sdet kan nok gå begge veier. Anbefaler deg å kanskje søke hjelp hos psykolog og bearbeide traumene dine og hvordan gjøre det mot barna dine. Er veldig viktig å vise de at du er glad i de og si det. Men det er ikke så lett når du selv aldri har hatt det sånn. 

Anonymkode: da360...ad8

Jeg har en enorm kjærlighetsfølelse for barnet, og jeg roser og gir komplimenter mange gang for dag. Han får kyss og kos og jeg har ingen problemer med å vise at jeg er glad i han på andre måten enn å faktisk si «glad i deg». Jeg har ingen faktiske traumer fra barndommen, bare foreldre som ikke har hatt fysisk nærhet og godord som kjærlighetsspråk, og det er nok dette jeg har arvet. Han er nå 1 år og har vel egentlig lite til ingen formening om hvilke ord jeg bruker når jeg snakker til han, men jeg ønsker å forbedre meg slik at han kan vokse opp i et hjem der kjærlighet er førstespråk og forhåpentligvis ta dette med seg senere i livet  😊 

Anonymkode: 9f264...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en enorm kjærlighetsfølelse for barnet, og jeg roser og gir komplimenter mange gang for dag. Han får kyss og kos og jeg har ingen problemer med å vise at jeg er glad i han på andre måten enn å faktisk si «glad i deg». Jeg har ingen faktiske traumer fra barndommen, bare foreldre som ikke har hatt fysisk nærhet og godord som kjærlighetsspråk, og det er nok dette jeg har arvet. Han er nå 1 år og har vel egentlig lite til ingen formening om hvilke ord jeg bruker når jeg snakker til han, men jeg ønsker å forbedre meg slik at han kan vokse opp i et hjem der kjærlighet er førstespråk og forhåpentligvis ta dette med seg senere i livet  😊 

Anonymkode: 9f264...e12

Så bra. Det virker som du har god selvinnsikt Kanskje det blir lettere når han blir større og sier det til deg? Eller at du kan øve på å si det noen ganger. 

Anonymkode: da360...ad8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så bra. Det virker som du har god selvinnsikt Kanskje det blir lettere når han blir større og sier det til deg? Eller at du kan øve på å si det noen ganger. 

Anonymkode: da360...ad8

Har hatt noen runder med meg selv ang dette, så er vel derfor jeg klarer å ha såpass med selvinnsikt 🙈 men takk uansett! Jeg tenker å gjøre som noen lengre opp forslo. Å starte med å si det på kvelden og deretter trekke det ut i arenaer der andre hører det. Egentlig absurd at det skal være en sånn stor og vanskelig greie, men så ble det bare sånn… 

Anonymkode: 9f264...e12

[AnonymBruker]

Jeg fikk aldri høre det da jeg vokste opp. Nå er jeg over 40 og lurer fortsatt på om foreldrene mine er glad i meg.

Tenker at jo, det betyr virkelig noe at det blir sagt! 

Anonymkode: 17c25...ba5

[Scoops]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har en enorm kjærlighetsfølelse for barnet, og jeg roser og gir komplimenter mange gang for dag. Han får kyss og kos og jeg har ingen problemer med å vise at jeg er glad i han på andre måten enn å faktisk si «glad i deg». Jeg har ingen faktiske traumer fra barndommen, bare foreldre som ikke har hatt fysisk nærhet og godord som kjærlighetsspråk, og det er nok dette jeg har arvet. Han er nå 1 år og har vel egentlig lite til ingen formening om hvilke ord jeg bruker når jeg snakker til han, men jeg ønsker å forbedre meg slik at han kan vokse opp i et hjem der kjærlighet er førstespråk og forhåpentligvis ta dette med seg senere i livet  😊 

Anonymkode: 9f264...e12

Jeg syns og det var litt vanskelig og gjorde det samme som deg med å øve litt fra de var små, nå kommer det naturlig for meg men kun til barna, ikke noen andre. Men det jeg syns er viktigst her er at det er jo bedre og vise det gjennom handling enn ord når man sliter med det,faren til mine barn viste aldri at han var interessert i de, men av og til slang han ut at han var glad i de, det virket bare som tomme ord siden ingenting ble fulgt opp med handling

[AnonymBruker]

Sitat

Si «elsker deg»

elsker deg

Anonymkode: 5efa4...e69

[AnonymBruker]

Det hjelper å øve. 

Jeg vokste opp som deg, og var bevisst at jeg ville noe annet for min familie. Nå er barna åtte og ti, de sier som det naturligste i verden at de er glade i og elsker hverandre og oss voksne, og er veldig komfortable med fysisk nærhet. 

Anonymkode: fcd0f...48e

[AnonymBruker]

Jeg sier det også bare om kvelden, har en sperre for slikt som bare er der. Men før legging snakker vi kort om dagen vår, forteller en god ting vi har gjort for noen andre ila dagen, og at vi elsker hverandre og er stolte av hverandre. Ikke alt på en gang nødvendigvis, men prøver å få en kjærlighetaerklæring til dem hver kveld, og ha en jevnlig refleksjon over viktigheten av godhet. Ellers får de så mye kos og klemmer de bare måtte orke. Tenker det er mer enn godt nok

Anonymkode: ea0d1...9b6

[AnonymBruker]

Scoops skrev (17 timer siden):

Jeg syns og det var litt vanskelig og gjorde det samme som deg med å øve litt fra de var små, nå kommer det naturlig for meg men kun til barna, ikke noen andre. Men det jeg syns er viktigst her er at det er jo bedre og vise det gjennom handling enn ord når man sliter med det,faren til mine barn viste aldri at han var interessert i de, men av og til slang han ut at han var glad i de, det virket bare som tomme ord siden ingenting ble fulgt opp med handling

Det kommer nok aldri til å falle seg naturlig for meg å si det til noen andre enn barnet og mulige fremtidige barn. Ikke til mannen engang da han verken «savner» å høre det og i tillegg vet han at det ikke er naturlig for meg å si, så han vil nok oppfatte det som påtatt. Men sånn er det. Jeg er dessuten helt enig i at handling sier så mye mer enn ord. Ts

Anonymkode: 9f264...e12