Gravid og orker ikke samboer. Trenger råd

[Saftelsker]

Hei. Jeg trenger sårt råd.

Jeg har en samboer og vi har en gutt på 2 og jeg er gravid med nr 2. Samboer og jeg har en vennelig tone hjemme og det er veldig lite krangling og konflikt. Dette skyldes nok at han er en veldig sår mann som ikke tåler kritikk eller tilsnakk om ting. Dette fører til at vi aldri snakker sammen, fordi han går rett i kjelleren hvis jeg sier noe eller så blir han kjempe frustrert og hever stemmen og bjeffer hardt tilbake. Dette gjør han ofte foran sønnen vår noe som er uakseptabelt for meg. Han har diagnosen engstelig og unnavikende personlighets forstyrrelse.

Vi er veldig forskjellige og på hver vår ende av skalaen når det kommer til verdier og meninger. De tingene som plager meg mest er kosthold og matvaner, sex, økonomi og husarbeid. Han bryr seg lite om å spise sunt og veier nå 130kg, jeg er opptatt av at barna skal ha ett godt kosthold fra starten. Han er fornøyd med sex 1 gang i mnd mens jeg gjerne skulle hatt det 1-2 ganger i uka. Han er dårlig med penger og sløser bort det meste av lønna på godteri, junk food og energidrikke, mens jeg er opptatt av å spare og ha en buffer. Det er ikke viktig for han å ha det ryddig og rent hjemme, mens det er veldig viktig for meg da jeg blir stressa av rot.

Han sliter med konsekvenstenking og det har flere ganger satt sønnen vår i farlige situasjoner. Da snakker vi å la gutten løpe rundt fritt mens peisen er fyrt opp og ikke sikret, la en 10mnd gammel unge leke med plastpose alene mens han er ute av rommet, glemt å feste belte i bilen, nesten falt av stellebordet og ikke passet på ved bading slik at sønnen vår datt under vann flere ganger.

Vi er nå i terapi for andre gang hos familievernkontoret og jeg har nesten gått fra han flere ganger. Problemet nå er at jeg er 24 uker gravid og jeg sliter med å stole på han alene med barn. Jeg er på AAP og kommer til å søke ufør etter mammaperm. Det kommer til å bli kjempevanskelig å være alene med to små barn økonomisk og fordi jeg sliter psykisk med bipolar lidelse.

Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut med han som kjæreste, jeg begynner å avsky han, men jeg vet heller ikke hvordan jeg kan stole på han alene med barna. Jeg vil ikke ta fra han barna da han er en snill pappa som bryr seg veldig mye om dem og jeg vil de skal ha pappa i livet. Noen råd for hva jeg skal gjøre? 

[saltvann]

Hva er det som gjør at du ikke stoler på han med barna?

Han må få sjansen til å vise at han klarer. Men om han er feit og lat så er det selvfølgelig krevende å være med aktive barn.

Hva med at du stiller krav til han, som kan gi han bedre helse på sikt også, hvis ikke så går du. Det skal ikke være krav som at du skal trene x ganger i uka, ned så mye i vekt.. men heller krav om at han skal klare å være i form til å ta vare på egne barn og hjelpe til med handling, vasking osv.

Ellers kommer du nok til å klare deg fint alene også Men jeg håper dere får det til Noen ganger trenger man noen store slag i baken

[AnonymBruker]

saltvann skrev (4 minutter siden):

Hva er det som gjør at du ikke stoler på han med barna?

Det står i HI.

Han sliter med konsekvenstenking og det har flere ganger satt sønnen vår i farlige situasjoner. Da snakker vi å la gutten løpe rundt fritt mens peisen er fyrt opp og ikke sikret, la en 10mnd gammel unge leke med plastpose alene mens han er ute av rommet, glemt å feste belte i bilen, nesten falt av stellebordet og ikke passet på ved bading slik at sønnen vår datt under vann flere ganger.

Den mannen kan ikke være alene med små barn.

TS, vil ikke disse tingene tale mot samvær? Barnas sikkerhet er ikke ivaretatt godt nok så lenge de er små.

Anonymkode: 07fe2...e1d

[Saftelsker]

saltvann skrev (18 minutter siden):

Han må få sjansen til å vise at han klarer. Men om han er feit og lat så er det selvfølgelig krevende å være med aktive barn.

Hva med at du stiller krav til han, som kan gi han bedre helse på sikt også, hvis ikke så går du. Det skal ikke være krav som at du skal trene x ganger i uka, ned så mye i vekt.. men heller krav om at han skal klare å være i form til å ta vare på egne barn og hjelpe til med handling, vasking osv.

Prøver å gi han sjansen men når jeg påpeker noe, som at han ikke bare kan gi en yoghurt pose til frokost før bhg fordi sønnen spiser mye mer til frokost så blir han så sur. Vanskelig å gi han sjansen til å finne ut av det selv når det går utover guttungen. 

Han vet også at jeg har problemer med matvanene. Vi har snakket om det tidligere og han påpeker at det er en avhengighet han ikke har motivasjon til å jobbe med. Så da blir ungen puttet foran TV-en når han har ansvar så han kan sitte på mobilen selv eller hjelpe til med noe hjemme.

[Saftelsker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

TS, vil ikke disse tingene tale mot samvær? Barnas sikkerhet er ikke ivaretatt godt nok så lenge de er små.

Anonymkode: 07fe2...e1d

Er bekymret for det, syntes det er leit og vil helst ikke at det skal være sånn. Er en av grunnene til at det er vanskelig å skulle gå...

[AnonymBruker]

Saftelsker skrev (27 minutter siden):

Hei. Jeg trenger sårt råd.

Jeg har en samboer og vi har en gutt på 2 og jeg er gravid med nr 2. Samboer og jeg har en vennelig tone hjemme og det er veldig lite krangling og konflikt. Dette skyldes nok at han er en veldig sår mann som ikke tåler kritikk eller tilsnakk om ting. Dette fører til at vi aldri snakker sammen, fordi han går rett i kjelleren hvis jeg sier noe eller så blir han kjempe frustrert og hever stemmen og bjeffer hardt tilbake. Dette gjør han ofte foran sønnen vår noe som er uakseptabelt for meg. Han har diagnosen engstelig og unnavikende personlighets forstyrrelse.

Vi er veldig forskjellige og på hver vår ende av skalaen når det kommer til verdier og meninger. De tingene som plager meg mest er kosthold og matvaner, sex, økonomi og husarbeid. Han bryr seg lite om å spise sunt og veier nå 130kg, jeg er opptatt av at barna skal ha ett godt kosthold fra starten. Han er fornøyd med sex 1 gang i mnd mens jeg gjerne skulle hatt det 1-2 ganger i uka. Han er dårlig med penger og sløser bort det meste av lønna på godteri, junk food og energidrikke, mens jeg er opptatt av å spare og ha en buffer. Det er ikke viktig for han å ha det ryddig og rent hjemme, mens det er veldig viktig for meg da jeg blir stressa av rot.

Han sliter med konsekvenstenking og det har flere ganger satt sønnen vår i farlige situasjoner. Da snakker vi å la gutten løpe rundt fritt mens peisen er fyrt opp og ikke sikret, la en 10mnd gammel unge leke med plastpose alene mens han er ute av rommet, glemt å feste belte i bilen, nesten falt av stellebordet og ikke passet på ved bading slik at sønnen vår datt under vann flere ganger.

Vi er nå i terapi for andre gang hos familievernkontoret og jeg har nesten gått fra han flere ganger. Problemet nå er at jeg er 24 uker gravid og jeg sliter med å stole på han alene med barn. Jeg er på AAP og kommer til å søke ufør etter mammaperm. Det kommer til å bli kjempevanskelig å være alene med to små barn økonomisk og fordi jeg sliter psykisk med bipolar lidelse.

Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut med han som kjæreste, jeg begynner å avsky han, men jeg vet heller ikke hvordan jeg kan stole på han alene med barna. Jeg vil ikke ta fra han barna da han er en snill pappa som bryr seg veldig mye om dem og jeg vil de skal ha pappa i livet. Noen råd for hva jeg skal gjøre? 

…dere begge sliter psykisk, han sliter med kraftig overvekt og setter barnet i fare ved flere anledninger, han har et smalt toleransevindu og håndterer dårlig kritikk, dere klarer ikke å kommunisere sammen, dere har dårlig økonomi og du skal søke om ufør? Og nå vurderer du å gå fra ham.

Og dere syntes det var en god idé å få et barn til i denne situasjonen? 
 

Jeg håper dere får god veiledning på familievernkontoret, og at barnevernet blir involvert på et eller annet tidspunkt. Dere som familie trenger hjelp.

Anonymkode: ef080...906

[Saftelsker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

…dere begge sliter psykisk, han sliter med kraftig overvekt og setter barnet i fare ved flere anledninger, han har et smalt toleransevindu og håndterer dårlig kritikk, dere klarer ikke å kommunisere sammen, dere har dårlig økonomi og du skal søke om ufør? Og nå vurderer du å gå fra ham.

Og dere syntes det var en god idé å få et barn til i denne situasjonen? 
 

Jeg håper dere får god veiledning på familievernkontoret, og at barnevernet blir involvert på et eller annet tidspunkt. Dere som familie trenger hjelp.

Anonymkode: ef080...906

Vi har ikke spesielt dårlig økonomi sammen, jeg er flink med penger og får spart opp ganske mye hver måned. Jeg syntes heller ikke det var en spesielt god ide med ett barn til nå og det gjør at dette svangerskapet er kjempe tøft fordi jeg føler jeg aldri skulle gått igjennom det. Det er veldig vonde tanker å ha. Men nå er det for sent å snu og jeg må nesten bare gjøre det beste ut av situasjonen.

Greit å ta med at jeg er friskmeldt fra andre diagnoser og ferdig i terapi (skulle gjerne fortsatt men terapaut så ingen hensikt i det). 

Barnevernet er ikke involvert, men vi får også hjelp av BUP spe og småbarnsteam. Snakket med barnevernet tidligere men de hadde ingen tiltak som var nyttige for oss der og da. 

Endret 9. desember 2021 av Saftelsker

[AnonymBruker]

Vær åpne og ærlig på familievernkontoret og bruk ressursene for hva de er verdt. Tror det er deres eneste håp. Og da vil dere også enkeltvis kunne få råd om hva som vil være best etterhvert. En tredjepart ser ting klarere. Dere sliter begge psykisk og dere trenger begge hjelp både hver for dere og sammen.

Men tilslutt vil jeg si at enden på visa her er iaf at ingen barn bør vokse opp i et slikt hjem, fylt av bitterhet og sure miner. Da er det bedre at man har det bra hver for seg. Om han er skikket til å ha ansvar for barna alene får andre vurdere, kanskje ikke før de blir større og trenger mindre beskyttelse. Samtidig kan han også være preget av dette dysfunksjonelle forholdet og ikke ta frem sine beste sider. Noen ganger er man også en bedre forelder når man er alene og ikke har mye annen dritt å tenke på. Så ikke døm han helt enda, men klart barna skal være trygge.

Anonymkode: 5c32d...dbf

[Rosatoast]

Siden dere går i terapi for andre gang sammen, syntes jeg det et veldig rart at ikke du konfronterer han med tingene du bekymrer deg og irriterer deg over. Når dere er i FVK. På FVK kan heller ikke personen dere snakker med "ta parti", så her anbefaler jeg dere å gå i ordentlig par terapi, og HAN burde gå i terapi for PF sin.. 

Dette er ganske bekymringsverdig , og hvorfor du valgte å bli gravid IGJEN, når ting er som de er, var jo et enda større spørsmålstegn for meg. 

Det er også bedre for ungene at de vokser opp med deg alene, for de må nå bo i et konfliktfylt hjem. Med en far man helst ikke skulle hatt som forbilde. Dette kan være livsfarlig for barna på sikt, så jeg hadde ikke nølt med å forlate han. Du sier du er flik økonomisk og han må også betale barnebidrag, så anbefaler egentlig å flytte fra hverandre. 

Endret 9. desember 2021 av Rosatoast

[Caeruleus]

Det er veldig bra at dere samarbeider med BUP og småbarnsteam. OG at der går hos familievernkontoret. Jeg føler veldig med deg for at dere har det sånn.. Jeg synes ikke det høres ut som du respekterer mannen din. Og jeg forstår jo hvorfor det har blitt slik. Dersom dere skal klare å komme gjennom dette som par, tror jeg det avhenger mye av deg. Han virker nå ganske umoden og ikke i særlig stand til å "vokse". Det kan ha noe å gjøre med den dynamikken dere har mellom dere. Om du klarer å nullstille deg litt, og tenke at det at du har fått rollen som den voksne og kloke, er med på å stanse hans utvikling, så kan det gi rom for at han klarer å bryte ut av den rollen. Da må dere snakke om at det er sånn, og ha en annen type samtale om store yoghurter og mobilbruk enn dere har nå. Han må selv røske seg ut av det atferdsmønsteret. Og jeg mener at han KAN ha større muligheter om du klarer å ta et skritt tilbake, eller ha en annen holdning til ham som person. Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener? At om du - først - klarer å jobbe med deg selv og disse tingene, så kan det gi rom for at han blir en annen far enn i dag. Dersom du etter en tid ser at ingenting skjer, så bør du ta en ny vurdering om hva du/dere skal gjøre. Så kjedelig at du må deale med slike utfordringer i graviditet. Jeg håper du klarer å ta godt vare på deg selv. En annen ting - jeg vet ikke hvorfor du søker ufør, men den situasjonen du er i kan være en medvirkende årsak. Kanskje kan du klare å jobbe litt dersom du kommer i en bedre livssituasjon. Som sagt - aner ikke om dette passer for deg. Jeg har bare sett det på andre, at dette tar så mye energi at de blir syk eller sykere.. 

[Saftelsker]

Rosatoast skrev (19 minutter siden):

Siden dere går i terapi for andre gang sammen, syntes jeg det et veldig rart at ikke du konfronterer han med tingene du bekymrer deg og irriterer deg over. Når dere er i FVK. På FVK kan heller ikke personen dere snakker med "ta parti", så her anbefaler jeg dere å gå i ordentlig par terapi, og HAN burde gå i terapi for PF sin.. 

Dette er ganske bekymringsverdig , og hvorfor du valgte å bli gravid IGJEN, når ting er som de er, var jo et enda større spørsmålstegn for meg. 

Det er også bedre for ungene at de vokser opp med deg alene, for de må nå bo i et konfliktfylt hjem. Med en far man helst ikke skulle hatt som forbilde. Dette kan være livsfarlig for barna på sikt, så jeg hadde ikke nølt med å forlate han. Du sier du er flik økonomisk og han må også betale barnebidrag, så anbefaler egentlig å flytte fra hverandre. 

Han går i gruppeterapi 1 gang i uka men kommer til å slutte der etter nyttår fordi tiden kræsjer med jobb. Han sier også han ikke føler han får noe ut av det. 

Jeg har tenkt lenge at jeg skulle holde ut med han. Fordi til syvende og sist så er han en snill mann. Han mener ikke noe vondt med det han gjør, det kommer av at han er umoden og ikke skjønner ting på samme måte som andre. Det er ikke mye konflikt, men når det først sprekker så er det veldig stygt. Da han fikk høre at det er sånn jeg føler det så var han klar på at han vil ikke være i ett sånt forhold hvor man bare er sammen fordi det er "helt greit". Han vil at jeg skal være lykkelig og ikke bare holde ut. 

[Saftelsker]

Caeruleus skrev (23 minutter siden):

Det er veldig bra at dere samarbeider med BUP og småbarnsteam. OG at der går hos familievernkontoret. Jeg føler veldig med deg for at dere har det sånn.. Jeg synes ikke det høres ut som du respekterer mannen din. Og jeg forstår jo hvorfor det har blitt slik. Dersom dere skal klare å komme gjennom dette som par, tror jeg det avhenger mye av deg. Han virker nå ganske umoden og ikke i særlig stand til å "vokse". Det kan ha noe å gjøre med den dynamikken dere har mellom dere. Om du klarer å nullstille deg litt, og tenke at det at du har fått rollen som den voksne og kloke, er med på å stanse hans utvikling, så kan det gi rom for at han klarer å bryte ut av den rollen. Da må dere snakke om at det er sånn, og ha en annen type samtale om store yoghurter og mobilbruk enn dere har nå. Han må selv røske seg ut av det atferdsmønsteret. Og jeg mener at han KAN ha større muligheter om du klarer å ta et skritt tilbake, eller ha en annen holdning til ham som person. Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener? At om du - først - klarer å jobbe med deg selv og disse tingene, så kan det gi rom for at han blir en annen far enn i dag. Dersom du etter en tid ser at ingenting skjer, så bør du ta en ny vurdering om hva du/dere skal gjøre. Så kjedelig at du må deale med slike utfordringer i graviditet. Jeg håper du klarer å ta godt vare på deg selv. En annen ting - jeg vet ikke hvorfor du søker ufør, men den situasjonen du er i kan være en medvirkende årsak. Kanskje kan du klare å jobbe litt dersom du kommer i en bedre livssituasjon. Som sagt - aner ikke om dette passer for deg. Jeg har bare sett det på andre, at dette tar så mye energi at de blir syk eller sykere.. 

Nei du har rett i at jeg ikke respekterer han så mye og jeg skjønner godt hva du mener. Da vi flyttet sammen så flyttet han rett ut av gutterommet hos mamma, han har aldri hatt ansvar for seg selv og lært å være voksen. Det er noe han angrer på i dag. Etter en stor krise vi hadde i fjor så prøvde vi hardt å finne ut av hva vi kunne gjøre for å få det bedre, og det funket en liten stund før vi begge datt tilbake i gamle mønster. Jeg vil selvfølgelig prøve alt jeg kan, men det er ikke lett

Jeg skal søke ufør for å ha overskudd til å være mamma. Var på siste del av avklaring hos NAV rett før jeg ble gravid men det ble satt på pause da det er slitsomt å være gravid og det viktigste er at jeg kan ta vare på meg selv, gutten og babyen i magen. Avklaringen tas opp igjen etter og håpet er å klare å jobbe noe, men jeg forbereder meg på at mammarollen vil være krevende og jobb nok i seg selv. Barna kommer først uansett hva.