Hva savner du ved å være barn?

[SoWhat?]

Jeg har egentlig ikke savnet noe før nå.

Nå savner jeg det å ha 100% tillit til noen som man hadde som barn. Om jeg var uheldig, lei meg, eller redd. Om det hadde skjedd noe jeg ikke skjønte. 

Den følelsen da jeg så på moren min og visste at hun ville trøste meg, oppmuntre meg og ordne opp. For en utrolig god følelse det var 🙂

Og så savner jeg litt gleden over å få nye ting. 

[Chomsky89]

-Alltid ha energi.

- Aldri Barbere seg

[AnonymBruker]

Kanskje den gleden over ting? Ikke misforstå, jeg finner gleden i små ting, men den følelsen jula ga som barn kan jeg ikke komme i nærheten av. Eller gleden over å kunne gå barbein osv  

Anonymkode: ba95b...56a

[AnonymBruker]

Å ha masse venner å leke med, skolen, at noen alltid ordnet å fikset ting, å leke hele tiden, at maten alltid ble servert, tryggheten, alt jeg gjorde var gøy. 
jeg hadde en fantastisk barndom. 

Anonymkode: 82b34...dd4

[AnonymBruker]

Energi 

Ikke tenke på korona og miljø

Anonymkode: 07a27...727

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Energi 

Ikke tenke på korona og miljø

Anonymkode: 07a27...727

Må bare nevne at det er pga corona jeg tenkte på dette. Det er ingen som kan fikse dette, og jeg stoler veldig lite på de som liksom skal lose oss gjennom dette. En vet at ingen egentlig vet. Og det er ganske skremmende. 

[AnonymBruker]

Fotball og volleyball.

Anonymkode: a9f9f...bb7

[Puny]

Egentlig veldig lite, eller ingenting. Jeg har ikke hatt noen kjip barndom, men jeg syntes i det hele tatt barndom er oppskrytt. det å være så avhengig av andre og vite så lite om verden syntes jeg nå i ettertid var ganske kjipt. Syntes egentlig livet har blitt bedre år for år. 
 

 

[AnonymBruker]

Bompibjørnene! 

Anonymkode: 00a0e...7d6

[Trolltunge]

Troen på at alt skulle bli så fritt og gøy bare jeg ble stor og kunne gjøre hva jeg ville. 

Ble ikke slik nei. 🤪

[Perelandra]

*Å bli oppslukt av lek og leve meg helt inn i fantasien, særlig gjennom fantastiske historier jeg selv dikta opp. 

*Å ha livet foran meg, og glede meg til alt som kan bli mulig når jeg blir voksen. 

* At generasjonen over meg, det vil si foreldre, onkler og tanter, var levende og friske. Snart tilhører jeg den eldre generasjonen i slekta. 

[SoWhat?]

Trolltunge skrev (3 timer siden):

Troen på at alt skulle bli så fritt og gøy bare jeg ble stor og kunne gjøre hva jeg ville. 

Ble ikke slik nei. 🤪

Haha, ja! Og da ville en forstå alt, og man var ikke redd noe osv osv. 

[AnonymBruker]

At noen andre både lagde middagen og tok oppvasken. 

Anonymkode: 7ba91...9a0

[AnonymBruker]

Alt det jeg og nabo jenta fant på.......

Anonymkode: d0a30...598

[AprilLudgate]

Oj, det er ingenting tror jeg.

Jeg hadde veldig tidlig et dårlig kroppsbilde, helt fra type 4 år ca. Så der hadde det ikke gitt noe mer frihet å være barn for meg.

Ellers hadde jeg en veldig usikker barndom med mye omsorgssvikt, lite kjærlighet hjemme slik jeg opplevde det. Ingen trygge voksne, bare et tårn av bekymringer og vonde følelser/opplevelser. 

Om jeg hadde det gøy, så gikk likevel mye tid på å bekymre/planlegge hvordan man skulle skjule hjemmeforhold. Generelt myyyye lyving og underkommunisering hele tiden. 

Og det verste var jo at man var totalt prisgitt voksne. 

Men det noen nevner om troen på at «når jeg blir stor ordner alt seg bare jeg jobber for det»  Den var jo fin å ha om ikke annet 😅

[- Brian]

Det jeg savner mest, er hvor enkel verden var - når to 5-åringer møtes, snakker man ikke om markedsverdi, setter karakterer på utseende og legger frem en lang liste med krav, men det er mer "Liker du den røde brannbilen? Det gjør jeg også. Skal vi være venner?"

Voksne, derimot - de må gjøre alt så utrolig komplisert.

Når det gjelder det mentale, tror jeg ikke at det finnes aldersgrenser for lek eller bruk av fantasi, og når jeg for eksempel fortsetter å skrive i eventyret om Pingu og vennene hans, og lever meg inn i fortellingen for å se dette for meg, føler jeg meg følelsesmessig som en unge igjen, i en verden der det er helt naturlig at snakkende pingviner og en isbjørn med solbriller er gode venner og overvinner hindringer på veien.

Da jeg var barn, elsket jeg å skrive fantasifulle fortellinger på barneskolen. Så kom ungdomsskolen med en ny lærer som heller foretrakk tørre analyser, og det samme gjaldt videregående. Men jeg lot meg ikke knekke og gikk min egne veier ved å fordype meg i bøkenes grenseløse verden, der fantasien fortsatt har gode levevilkår. Dette skulle jeg tro gjelder mange av oss - vi har jo alle vært barn, og trodde på Julenissen da vi var små, eller satt time etter time og levde oss inn i en lek som kanskje virket banal sett med voksne øyne. Men så kom det harde møtet med voksenverdenen, og man måtte si farvel til barndommen.

Eller måtte man egentlig det ...?

Når man leser bøker til kjente barnebokforfattere som Astrid Lindgren eller Roald Dahl, kan man bak ordene få øye på personligheten til mennesker som - til tross for at de var blitt voksne - fortsatt kunne leve seg inn i barndommens magiske univers. Denne evnen til å igjen kunne åpne porten til den eviggrønne hagen preget av lek og uskyldig fantasi tror jeg hadde vært nyttig også for mange andre som sliter i dagens samfunn; det er aldri for sent å kunne tenke som et barn igjen. Roald Dahl skrev eksempelvis svært gode ting beregnet for voksne, og de som kjenner til den hylende morsomme beretningen om hans fiktive onkel Oswald, glemmer neppe bragdene hans - samtidig som han også skrev for barn på et språk de forstod.

Kort sagt - man trenger ikke nødvendigvis å si farvel til barndommen selv om årene går, og man blir det store mennesket man en gang drømte om å være.

Endret 9. desember 2021 av - Brian

[AnonymBruker]

Kanskje det at jeg var så sterk og kunne løpe så fort. 

Anonymkode: 5d401...663

[AnonymBruker]

Savner den bekymringsfrie tilværelsen. Det meste var gøy og spennende her i livet. Jo eldre jeg blir jo mer bekymret føler jeg at jeg blir. Mer stress. Mindre tid til å bare nyte livet på en måte. Jeg hadde en veldig god barndom. Jeg blir trist når jeg leser at folk her skriver at de hadde en vond barndom. Alle fortjener å ha det fint da, for det er nok den beste tiden i livet hvis du har det bra og trygt. Men dere kan jo gi det til deres barn igjen. Det er så viktig. 

 

Anonymkode: f37c5...af0

[AnonymBruker]

Fløff skrev (1 time siden):

Oj, det er ingenting tror jeg.

Jeg hadde veldig tidlig et dårlig kroppsbilde, helt fra type 4 år ca. Så der hadde det ikke gitt noe mer frihet å være barn for meg.

Ellers hadde jeg en veldig usikker barndom med mye omsorgssvikt, lite kjærlighet hjemme slik jeg opplevde det. Ingen trygge voksne, bare et tårn av bekymringer og vonde følelser/opplevelser. 

Om jeg hadde det gøy, så gikk likevel mye tid på å bekymre/planlegge hvordan man skulle skjule hjemmeforhold. Generelt myyyye lyving og underkommunisering hele tiden. 

Og det verste var jo at man var totalt prisgitt voksne. 

Men det noen nevner om troen på at «når jeg blir stor ordner alt seg bare jeg jobber for det»  Den var jo fin å ha om ikke annet 😅

Trist. Jeg forstår ikke hvorfor noen skal ha det sånn når de vokser opp. Hjertet mitt gråter. Jeg håper du har det fint i dag. ❤️

Anonymkode: f37c5...af0

[AnonymBruker]

At foreldrene mine var i bedre form. Eller ingenting. 

Anonymkode: 0137e...2ad