Kollega mistet sin ektefelle - Gruer meg til jobb.

[AnonymBruker]

Jeg trenger ikke å utdype det så mye mer, det er veldig trist. Vet ikke hva jeg skal si. Kondolerer? Beklager? Jeg er lei meg på dine vegne? Skal jeg ta med blomst/lys/gave? Dette er snakk om daglig leder og min sjef. Dødsfallet sto i dødsannonsen i avisa. Kollegaen min har ikke tatt ut sykemelding, og går på jobb som vanlig. Tror det skjedde sist uke. Stakkars! Hva er riktig å si/gjøre. Jeg setter pris på sjefen/kollegaen min. 

Anonymkode: 4e632...ca7

[AnonymBruker]

Har selv vært i den situasjonen. Vet ikke helt hva som er riktig. Merket selv på min sjef når hun kom tilbake etter dødsfall at hun helst ikke ville snakke om det akkurat da. Men folk er jo så forskjellige, så det er litt vanskelig å vite.

Har du et nært forhold til din sjef eller er det mest overfladisk? Hvor mange er dere i bedriften?

Du kan jo høre/se hva dine andre kollegaer sier først, og så se hvordan sjefen din reagerer på det. Men jeg ville nok uansett spurt hvordan det går med henne/han, og nevne at det var trist det som skjedde.

Ville nok ikke ha kjøpt gave. Men kanskje sende en blomst hjem til henne om dere har et godt vennskap.

Anonymkode: 46aa0...736

[SoWhat?]

Du kan bare si "kondolerer" 

Det er vanskelig det der, for man vet aldri hvordan mottageren vil man skal gjøre. Mange vil høre noe deltagende, men da jeg mistet noen, så ville jeg helst ikke at noen skulle nevne det den første tiden. At de sa Kondolerer var greit da. Det kommer jo litt an på forholdet dere har, men er dere ikke så nære så holder Kondolerer. 

[AnonymBruker]

Enig i sistnevnte, bare si kondolerer. Får du et kort takk kan du svare, "du må bare si fra om det er noe jeg kan gjøre for deg." Og la det være med det. Vil de prate gjør de det. 

Ikke spør "hvordan går det" som foreslått tidligere i tråden. Det er et spørsmål som krever svar. Og det var det jeg var aller mest lei av å høre fra alt og alle i denne situasjonen. Jeg valgte å gå på jobb fordi det ga meg innhold, og distraherte tankene. Ikke fordi jeg hadde det bra, på noen som helst måte. Så når dette spørsmålet kom måtte jeg bare svare "etter forholdene bra", og da kom det gjerne spørsmål av typen "ja, jeg forstod det var brått...?" , fra diverse kollegaer. 

Sørg for at arbeidsplassen sender en blomst. Men ikke gi noe direkte i en slik situasjon, det trigger følelser. 

Anonymkode: b96d6...9c7

[AnonymBruker]

Hvis kolllega selv ikke har snakket om det eller nevnt det på noen måte så ville jeg ikke sagt noe som helst.

Anonymkode: c2cd0...4b8

[AnonymBruker]

Gjør det som føles naturlig for deg. Hvis du ikke er nær så holder det med enkel kondolanse. Den som går igjennom sorg trenger å komme tilbake til en normal hverdag. Får å klare å gå videre er det godt å kunne gå på jobb der "livet går videre". 

Anonymkode: 823ea...9fa

[AnonymBruker]

Det er vanskelig, men tror jeg ville ha sagt noe som: "Jeg hørte om hva som skjedde. Kondolerer. Om du noen gang vil snakke med noen eller trenger noen, så vet du hvor du finner meg, og jeg er der for deg".

Anonymkode: e4185...80c

[Kristin70]

Det er aldri feil å vise at du bryr deg om noen. 

Hvis sjefen ikke har sagt noe selv og går på jobb som vanlig ville jeg ha sagt. "Jeg så at du har mistet mannen din, kondolerer så mye - si fra hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med". Da trenger ikke sjefen å fortelle noe hvis hun ikke vil. 

Så ville jeg har sørget for at det ble sendt blomster fra jobben. 

[AnonymBruker]

Litt usikker på hvorfor man skal gjøre dette vanskelig. Denne personen har mistet noen, og ønsker bare en normal hverdag som mulig. Og velger da å gå rett på jobb. Denne personen har valgt å ikke si noe, fordi mest sannsynlig ønsker å holde det normalt. Så det beste er jo å gi en klapp på skuldra og si tenker på deg, eller hørte hva som er skjedd, kondolerer og i dette tilfellet kanskje unngå å si det med synd på deg stemme. Det er jo tydelig at denne personen ikke ønsker å ha så mye sympati, og at alle bare er normale. Etter man har gitt da en liten kort tilbakemelding, så kjør på med vanlig jobb prat. Det er vel akkurat det denne personen stillferdig har bedt om. Ser du at hen sliter. Så er det lov å blande seg litt. 

Feks hvis sjefen begynner å la humøret sitt gå ut over ansatte ol. Da er det lov å si, at noen dager hjemme i sorg bør de fleste ha, og be vedkommende om å ta noen dager hjemme, og trygge på at dere ringer om det er noe viktig. Men kun hvis sjefen din begynner å bli ufin. Går det greit, så da er jo det beste å gå lov å være på jobb å tenke på noe annet. 

I en slik situasjon så er egentlig det værste denne synd på deg praten, spesielt når du signaliserer sterkt at du ikke vil ha fokus på noe medlidenhet. Her syntes jeg av og til menn er litt flinkere, med litt lett komentar, men damer lett overdramstiserer det litt mye. 

Da jeg holdt på å miste min partner, kjente jeg til tider på en irritasjon rundt denne begravelse steminhiga, og det var ikke måte på hvor synd det var på meg. Og dette presset som nermest fortalte meg at jeg reagerte feil. De så jo på mannen min som en døende. Jeg og mannen hadde fokus på å vinne over døden. Og var jo på ingen måte i noen begravelse modus. For vi hadde jo ikke gitt opp. Så når folk har det vanskelig, så er det ikke så vanskelig å vite hva man skal og ikke. Det er bare å speile den som er i sorg, og ikke gå ut fra hvordan du selv ville ha tatt det. Den som er i sorg, har vært igjennom en prosess ingen andre kjenner til og hva of hvordan er aldri likt. Eneste riktige måten å sørge på er akkurat slik den personen velger å sørge

Anonymkode: 8f63b...208

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Det er vanskelig, men tror jeg ville ha sagt noe som: "Jeg hørte om hva som skjedde. Kondolerer. Om du noen gang vil snakke med noen eller trenger noen, så vet du hvor du finner meg, og jeg er der for deg".

Anonymkode: e4185...80c

Jeg vet at du mener godt, men å si det du foreslår krever noe av den sørgende. Jeg syns ikke at det blir helt riktig. Det kreves en takk for omsorgen og noen vil gjerne ta imot et velmenende tilbud, og de vil ikke såre. Så best å si det om den som sørger selv sier noe først tenker jeg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Da jeg holdt på å miste min partner, kjente jeg til tider på en irritasjon rundt denne begravelse steminhiga, og det var ikke måte på hvor synd det var på meg. Og dette presset som nermest fortalte meg at jeg reagerte feil. De så jo på mannen min som en døende. Jeg og mannen hadde fokus på å vinne over døden. Og var jo på ingen måte i noen begravelse modus. For vi hadde jo ikke gitt opp. Så når folk har det vanskelig, så er det ikke så vanskelig å vite hva man skal og ikke. Det er bare å speile den som er i sorg, og ikke gå ut fra hvordan du selv ville ha tatt det. Den som er i sorg, har vært igjennom en prosess ingen andre kjenner til og hva of hvordan er aldri likt. Eneste riktige måten å sørge på er akkurat slik den personen velger å sørge

Anonymkode: 8f63b...208

Her treffer du, så følte for å skrive litt mer. 

Folk gikk på nåler, og veide sine ord. Det var alt fra å hoppe unna om jeg nærmet meg kaffemaskinen slik at jeg kunne ta først, til at samtaler ble dempet om jeg nærmet meg. Og tilbud om å hente med lunsj, kjøpe med noe, og slikt.. I det første møtet var stemningen anspent, du merket at tankene deres var hos meg, ikke hos hva den enkelte skulle presentere. Det var ingen spøk og latter i det vi startet møtet, slik det pleier å være. Første gang jeg lo fikk jeg alles blikk på meg. 

Når man drar på jobb direkte, slik jeg gjorde, er det eneste man ønsker normalitet. Og det er det beste du kan gi din kollega. Personen har nok mange nok som støtter, og prater. I kollegaene søker man gjerne først og fremst en pause fra sorgen, ellers ville man ikke vært der. Men selvfølgelig, litt omtanke når det gjelder samtaletemaer og høylytt latter i begynnelsen er nok heller ikke feil for mange som går gjennom dette. 

Anonymkode: b96d6...9c7

[Hareena]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Når man drar på jobb direkte, slik jeg gjorde, er det eneste man ønsker normalitet. Og det er det beste du kan gi din kollega.

Dette

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 

Når man drar på jobb direkte, slik jeg gjorde, er det eneste man ønsker normalitet.

Anonymkode: b96d6...9c7

Folk er forskjellige. At du følte det sånn i den situasjonen, betyr ikke at alle andre også gjør det.

Anonymkode: 41e11...669

[Carrot]

Noen flykter fra sorgen ved å ta hverdagen som alltid, noen velger hverdagen fordi de har hatt lang tid på å sørge, og noen er rådvill og kanskje litt apatisk og ikke helt har kommet til sorgen ennå, mens andre faller fullstendig sammen og klarer ikke gå på jobb og i allefall ikke møte triste fjes og kondolanser. Sorg kommer i like mange former som det kommer mennesker, og alt er like riktig og greit, vi som mennesker må slutte å projektere egne følelser og tanker over til andre ved å tro at vi vet noe om hva de går gjennom og føler. 

Jeg tenker at om ikke sjefen har delt noe om det som skjer hjemme med dere på jobb så er dette et signal om at dere skal la det ligge. Jeg går ut fra at jobben har gitt blomster og kondolanser, det er kutymen i dag. Ut over det ville jeg enkelt sagt "kondolerer" om det passet seg - kanskje i dag, i morgen, om en uke - følg litt med men ikke vær plagsom slik AB over beskeriver i måten du tar hensyn på. 

Vær deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Her treffer du, så følte for å skrive litt mer. 

Folk gikk på nåler, og veide sine ord. Det var alt fra å hoppe unna om jeg nærmet meg kaffemaskinen slik at jeg kunne ta først, til at samtaler ble dempet om jeg nærmet meg. Og tilbud om å hente med lunsj, kjøpe med noe, og slikt.. I det første møtet var stemningen anspent, du merket at tankene deres var hos meg, ikke hos hva den enkelte skulle presentere. Det var ingen spøk og latter i det vi startet møtet, slik det pleier å være. Første gang jeg lo fikk jeg alles blikk på meg. 

Når man drar på jobb direkte, slik jeg gjorde, er det eneste man ønsker normalitet. Og det er det beste du kan gi din kollega. Personen har nok mange nok som støtter, og prater. I kollegaene søker man gjerne først og fremst en pause fra sorgen, ellers ville man ikke vært der. Men selvfølgelig, litt omtanke når det gjelder samtaletemaer og høylytt latter i begynnelsen er nok heller ikke feil for mange som går gjennom dette. 

Anonymkode: b96d6...9c7

Denne kan jeg også kjenne meg igjen i, som en brystkreftoverlever. Det har gått bra med meg, men ennå virker det som mange fortsatt «henger igjen» på det at jeg hadde kreft for flere år siden. Må liksom flette det inn etterhvert i samtalen, når jeg helst vil ha normalitet og gå videre fremover i livet. 
 

Så til hvis noen har mistet noen, det er litt liknende med at man har noe andre synes er vanskelig å forholde seg til. Det er feil å ikke si noe, for dette er i hodet på den rammede når man kommer på jobb og møter noen. Så da bør man være klar til å si noe med én gang, og da fint slik noen allerede har sagt. Noe som «Kondolerer, veldig leit å høre om XXX, vær så snill å si fra om det er noe jeg kan bidra med». Se så an hva personen uttrykker videre, om dette er noe h*n vil snakke litt om eller ikke, og gå da evt videre med det eller vanlige samtaler.

Jeg syntes det var vondt at flere ikke brydde seg i det hele tatt da jeg ble kreftbehandlet, man ønsker å bli sett, men kanskje kun med en liten setning. Og det blir feil å komme lenge i etterkant med denne omtanken. Kort sagt; ha standardsetningen klar, og bruk den. Det kan bety så mye.

Anonymkode: e5266...49f

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Denne kan jeg også kjenne meg igjen i, som en brystkreftoverlever. Det har gått bra med meg, men ennå virker det som mange fortsatt «henger igjen» på det at jeg hadde kreft for flere år siden. Må liksom flette det inn etterhvert i samtalen, når jeg helst vil ha normalitet og gå videre fremover i livet. 
 

Så til hvis noen har mistet noen, det er litt liknende med at man har noe andre synes er vanskelig å forholde seg til. Det er feil å ikke si noe, for dette er i hodet på den rammede når man kommer på jobb og møter noen. Så da bør man være klar til å si noe med én gang, og da fint slik noen allerede har sagt. Noe som «Kondolerer, veldig leit å høre om XXX, vær så snill å si fra om det er noe jeg kan bidra med». Se så an hva personen uttrykker videre, om dette er noe h*n vil snakke litt om eller ikke, og gå da evt videre med det eller vanlige samtaler.

Jeg syntes det var vondt at flere ikke brydde seg i det hele tatt da jeg ble kreftbehandlet, man ønsker å bli sett, men kanskje kun med en liten setning. Og det blir feil å komme lenge i etterkant med denne omtanken. Kort sagt; ha standardsetningen klar, og bruk den. Det kan bety så mye.

Anonymkode: e5266...49f

Det er virkelig ikke det samme. Jeg har selv vært i din situasjon, bare annen type. Når man er traumatisert etter å ha holdt på å miste livet ( ulykke også ) , så trenger man at noen vet og tilbyr seg å gjøre noe. For da er man faktisk avhengig av det. 

Sorg blir noe annet. Det er noe veldig privat som ingen KAN hjelpe med. Man orker ikke alltid å dele noe. Det slipper man når man er syk. 

Endret 9. desember 2021 av SoWhat?

[AnonymBruker]

Det er mange som synes det er greit å gå på jobb for å få tankene en plass og å få noe mening ut av dagene. Jeg ville ikke ha sagt noe mer enn kondolerer og at du håper hun sier ifra hvis hun trenger noe. Det siste de fleste som har havnet i en slik situasjon er å bli bombardert med spørsmål. Åpenbart går det ikke bra, men man overlever og tar en dag om gangen. 

Anonymkode: a33ad...1c1

[spinner]

Kondolerer er helt riktig, go det eneste du skal si. Sjefen avgjør om han vil snakke mer om det.

Og mens vi er i gang: "kondolerer så mye" er en helt forferdelig formulering som insinuerer at du kan gradere mottakers sorg. Si aldri det.

[AnonymBruker]

Jeg tenker det kommer litt an på hva slags relasjon man har til vedkommende også. Det er unaturlig å bli helt «vit at jeg er der for deg, du kan ringe når som helst!!!» hvis dette er en person man ikke har et spesielt nært forhold til. Da kan vi gå ut fra at vedkommende har helt andre mennesker å «ringe når som helst», og jeg ville synes det var litt påtrengende, for å være helt ærlig. 

Jeg tenker sjefen kanskje vil si noe selv om at en av hans nærmeste har gått bort når han kommer på jobb - det har stort sett vært vanlig arbeidsplassene jeg har vært på. Adressere elefanten i rommet rett og slett, siden det har stått i avisa og alt?

Jeg tenker uansett at man kan kondolere, og eventuelt også si noe i retning av «si fra hvis det er noe vi kan bistå med i denne tiden». Mer enn det er absolutt ikke nødvendig. 

Anonymkode: 549bc...9ba