Utroskap - føler det har blitt bare mitt problem

[AnonymBruker]

Jeg tok samboeren min i å flørte med en annen jente på meldinger. Har konfrontert han med det, han sverger på at det aldri har vært fysisk, og at han tror det aldri ville blitt det. Jeg vet ikke om jeg tror på han. Det kom opp mye rart i den diskusjonen, og det var sent på kvelden, jeg gråt omtrent hele tiden og slet med å samle tankene. Han lurte hele tiden på hva som skjer nå, hva skal vi gjøre, hva vil jeg at han skal gjøre, men jeg har ingen svar. Det endte opp med at jeg sa at jeg ikke orker å løse alt i dag, jeg trenger en time out, og jeg trenger å sove. 

Dagen etter måtte jeg bare i gang med livet igjen, komme meg på skolen, jobbe med eksamen, møte opp på jobb. Samboeren min er nå veldig hyggelig og oppmerksom på mine behov, men utover det er det som om ingenting har skjedd. Dette er nå to uker siden, og jeg kjenner at jeg fortsatt sliter, mens han oppfører seg som han gjorde før. Noen dager er jeg i dårlig humør, han lurer på hvorfor, og jeg burde sikkert si at jeg fortsatt tenker på det som skjedde, men jeg får det ikke til. Jeg har fortsatt ingen svar på hva jeg vil, hva jeg trenger fra han, eller noe som helst, jeg er bare lei meg, føler meg som en dårlig kjæreste, føler meg ikke bra nok, men jeg blir sittende med alt dette alene. Det føles ut som om det har blitt min oppgave å bearbeide dette og komme over det, mens han bare ubekymret fortsetter livet sitt som før. 

Jeg skjønner ikke at han ikke skjønner selv at dette ikke er noe jeg kommer over bare etter en natts søvn. Jeg gråter fortsatt hver eneste dag i skjul, og selv om det kan være mange grunner til det så tror jeg en stor del av det skyldes den situasjonen vi er i nå. Og nå føler jeg meg dum som ikke bare sa det med en gang dagen etter, at vi ikke er ferdig med dette. Men jeg orket ikke, jeg var så sliten og lei meg, det er jeg fortsatt, og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal ta opp dette på nytt. Hvordan kan jeg gripe dette an? 

Anonymkode: d5081...3a9

[powerpuffen]

Det er jo et stort rødt flagg at man flørter med noen over meldinger. Så vondt som du har det nå bør du ikke tillate deg selv å ha det. Jeg hadde dratt vekk en periode, kanskje til foreldre eller lignende og latt han kjenne på hva han egentlig vil. 

[Gjest supernova_87]

Hvordan griper du det an? Du snakkar åpent og ærlig med samboeren din. 

Du beskriver at du føler mange ting som egentlig er tanker. F.eks at du føler du er alene om dette. Men samtidig har jo samboeren din flere ganger spurt om noe er galt og du har sagt nei. Du ga også tydelig beskjed om at du ønsket å løse dette en annen dag, og trengte en timeout. Det har han gitt deg. Han vil ikke pushe deg nettopp fordi han kanskje ønsker å gi deg det rommet du trenger. 

Han kan ikke gjette seg til hva du trenger fra ham, når du ikke en gang vet det selv. Det er en utopi. Snakk med ham, gi ham mulighet til å gjøre det godt igjen, mulighet til å beklage seg mer. Ser for meg at han ikke vil ta det opp fordi han ikke vil såre deg. Han vet jo at du har det travelt med eksamen osv, da ville i alle fall ikke jeg trukket opp mitt emosjonelle utroskap. Jeg ville vært parat til å ta det når kjæresten kom til meg, nettopp for å ikke skape mer vanskelig enn jeg allerede hadde gjort. 

Det er ikke unormalt at du er såret og har det vondt for dette. Selvsagt har du det. Det er overhodet ikke for sent å si at du fortsatt har det vondt med det. Det skulle jo bare mangle. Men du må faktisk SI DET SELV. 

Heier på deg! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lacuna said:

Det er jo et stort rødt flagg at man flørter med noen over meldinger. Så vondt som du har det nå bør du ikke tillate deg selv å ha det. Jeg hadde dratt vekk en periode, kanskje til foreldre eller lignende og latt han kjenne på hva han egentlig vil. 

Ja, jeg skulle gjerne gjort det, min umiddelbare reaksjon var å begynne å planlegge flytting. Men jeg er midt i eksamenstiden, i tillegg til at jeg begynner i ny jobb neste mandag, så jeg kan ikke bare reise utenbys. Kjenner heller ingen her i byen jeg kan flytte inn hos på den måten. 

Just now, Rainstorm said:

Hvordan griper du det an? Du snakkar åpent og ærlig med samboeren din. 

Du beskriver at du føler mange ting som egentlig er tanker. F.eks at du føler du er alene om dette. Men samtidig har jo samboeren din flere ganger spurt om noe er galt og du har sagt nei. Du ga også tydelig beskjed om at du ønsket å løse dette en annen dag, og trengte en timeout. Det har han gitt deg. Han vil ikke pushe deg nettopp fordi han kanskje ønsker å gi deg det rommet du trenger. 

Han kan ikke gjette seg til hva du trenger fra ham, når du ikke en gang vet det selv. Det er en utopi. Snakk med ham, gi ham mulighet til å gjøre det godt igjen, mulighet til å beklage seg mer. Ser for meg at han ikke vil ta det opp fordi han ikke vil såre deg. Han vet jo at du har det travelt med eksamen osv, da ville i alle fall ikke jeg trukket opp mitt emosjonelle utroskap. Jeg ville vært parat til å ta det når kjæresten kom til meg, nettopp for å ikke skape mer vanskelig enn jeg allerede hadde gjort. 

Det er ikke unormalt at du er såret og har det vondt for dette. Selvsagt har du det. Det er overhodet ikke for sent å si at du fortsatt har det vondt med det. Det skulle jo bare mangle. Men du må faktisk SI DET SELV. 

Heier på deg! 

Det er nettopp dette som blir litt av problemet for meg. Jeg vet ikke hva jeg føler og jeg vet ikke hva jeg trenger, og da skaper jeg masse frustrasjon for begge to. Sist vi snakket om dette ble han tydelig frustrert når jeg ikke kunne komme med en løsning til han, og jeg orker ikke det ansvaret nå. 

Men du ga meg et veldig godt perspektiv. Jeg tolker han som at han ikke bryr seg eller ikke forstår, men som du sier kan det like gjerne være at han ikke har lyst til å plage meg eller lage mer stress. Det er et veldig godt poeng, og høres veldig ut som han. Jeg tror kanskje en del av meg skulle ønske at det plaget han litt mer synlig. Han er på vei til å miste meg fullstendig, og fra mitt ståsted og perspektiv ser det ikke ut til at det plager han i det hele tatt. 

Jeg må bare ta mot til meg å prate med han, selv om det kjennes meningsløst ut.
 

Anonymkode: d5081...3a9

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er nettopp dette som blir litt av problemet for meg. Jeg vet ikke hva jeg føler og jeg vet ikke hva jeg trenger, og da skaper jeg masse frustrasjon for begge to. Sist vi snakket om dette ble han tydelig frustrert når jeg ikke kunne komme med en løsning til han, og jeg orker ikke det ansvaret nå. 

Men du ga meg et veldig godt perspektiv. Jeg tolker han som at han ikke bryr seg eller ikke forstår, men som du sier kan det like gjerne være at han ikke har lyst til å plage meg eller lage mer stress. Det er et veldig godt poeng, og høres veldig ut som han. Jeg tror kanskje en del av meg skulle ønske at det plaget han litt mer synlig. Han er på vei til å miste meg fullstendig, og fra mitt ståsted og perspektiv ser det ikke ut til at det plager han i det hele tatt. 

Jeg må bare ta mot til meg å prate med han, selv om det kjennes meningsløst ut.

Anonymkode: d5081...3a9

Fra hans ståsted ser det gjerne ut som det ikke plager ham det spor at du holdt på å miste ham til en annen som han flørtet med. Du oppdaget at han har vært halvveis på vei ut, og du har ikke brydd deg om det det siste to ukene ... Veldig mye ser annerledes ut fra utsiden. 

Jeg ville sagt til ham at nettopp det du beskriver, at du ser at han blir frustrert når du ikke gir ham noen løsning, men du ønsker ikke å bære ansvaret for hans frustrasjon, den må han bære selv. Og si at han gjerne kan komme med noen forslag til å løse det selv. Si nettopp det du sier at du vet ikke hva du skal føle. Du føler jo noe: du syns han skulle hatt det vondt, er ikke det en følelse av hevngjerrighet? Du fikk det vondt, dermed ønsker du ham vondt. Si det. 

Jeg tenker at du gjerne er på vei til å miste ham også, og det du gjør (sett utenfra) er å ta avstand. Er det det du egentlig ønsker? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg skulle gjerne gjort det, min umiddelbare reaksjon var å begynne å planlegge flytting. Men jeg er midt i eksamenstiden, i tillegg til at jeg begynner i ny jobb neste mandag, så jeg kan ikke bare reise utenbys. Kjenner heller ingen her i byen jeg kan flytte inn hos på den måten. 

Det er nettopp dette som blir litt av problemet for meg. Jeg vet ikke hva jeg føler og jeg vet ikke hva jeg trenger, og da skaper jeg masse frustrasjon for begge to. Sist vi snakket om dette ble han tydelig frustrert når jeg ikke kunne komme med en løsning til han, og jeg orker ikke det ansvaret nå. 

Men du ga meg et veldig godt perspektiv. Jeg tolker han som at han ikke bryr seg eller ikke forstår, men som du sier kan det like gjerne være at han ikke har lyst til å plage meg eller lage mer stress. Det er et veldig godt poeng, og høres veldig ut som han. Jeg tror kanskje en del av meg skulle ønske at det plaget han litt mer synlig. Han er på vei til å miste meg fullstendig, og fra mitt ståsted og perspektiv ser det ikke ut til at det plager han i det hele tatt. 

Jeg må bare ta mot til meg å prate med han, selv om det kjennes meningsløst ut.
 

Anonymkode: d5081...3a9

Det er HAN som har skapt denne situasjonen, så den frustrasjonen og uvissheten må han tåle. Du må tåle uvissheten om det ville utviklet seg til noe mer eller ikke hvis du ikke hadde fersket ham. En av de verste egenskapene jeg ser er folk som er utro og så blir furt/sur/sint/frustrert når det blir vanskelig etterpå. 

For meg er det veldig enkelt: hvis mannen min gjør noe som skaper sprekker i tillits-grunnmuren, så må HAN fikse det. Og jeg vil ikke se eller høre noe klaging og surmuling. 

Anonymkode: c5273...058

[AnonymBruker]

Lacuna skrev (15 minutter siden):

Det er jo et stort rødt flagg at man flørter med noen over meldinger. Så vondt som du har det nå bør du ikke tillate deg selv å ha det. Jeg hadde dratt vekk en periode, kanskje til foreldre eller lignende og latt han kjenne på hva han egentlig vil. 

Er det røde flagget mindre om en bare tenker på å flørte med andre og evn ha sex med dem? Eller er det bare når dette skjer i praksis det er et problem?

Anonymkode: 19dd9...9f4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rainstorm said:

Fra hans ståsted ser det gjerne ut som det ikke plager ham det spor at du holdt på å miste ham til en annen som han flørtet med. Du oppdaget at han har vært halvveis på vei ut, og du har ikke brydd deg om det det siste to ukene ... Veldig mye ser annerledes ut fra utsiden. 

Jeg ville sagt til ham at nettopp det du beskriver, at du ser at han blir frustrert når du ikke gir ham noen løsning, men du ønsker ikke å bære ansvaret for hans frustrasjon, den må han bære selv. Og si at han gjerne kan komme med noen forslag til å løse det selv. Si nettopp det du sier at du vet ikke hva du skal føle. Du føler jo noe: du syns han skulle hatt det vondt, er ikke det en følelse av hevngjerrighet? Du fikk det vondt, dermed ønsker du ham vondt. Si det. 

Jeg tenker at du gjerne er på vei til å miste ham også, og det du gjør (sett utenfra) er å ta avstand. Er det det du egentlig ønsker? 

I mine øyne mistet jeg han i det øyeblikket han var emosjonelt utro, så ja, en del av meg ønsker bare avstand. Selvsagt tar jeg avstand. Samtidig føler jeg at det er min oppgave å unngå at vi nå sklir fra hverandre, og da er jeg tilbake til at jeg synes det er blodig urettferdig. Han har skapt et problem, jeg må fikse det. Men jeg vet ikke. Alt er fullstendig kaos i hodet, og jo mer jeg tenker på det jo verre blir det. Jeg klarer ikke å skille hans følelser fra mine. Hver gang jeg tenker på samtalen vi hadde tenker jeg på hvor lei seg han ble når jeg var ærlig med han, og hvor dritt det fikk meg til å føle. Jeg tror jeg blir sittende igjen med følelsen av å ha gjort noe feil eller at jeg er feil uansett hva jeg gjør.

Så nei, jeg synes ikke han skal ha det vondt. Hans smerte er min smerte, og jeg vil ikke at han skal føle det sånn. Jeg er ikke hevngjerrig, jeg sitter igjen med en følelse av at han ikke bryr seg om meg (siden han planla utroskap), og at han fortsatt ikke bryr seg (siden han tilsynelatende ikke gjør noe for å rette opp i det). Hvis han hadde vist at han var lei seg, sint, forvirret, hva som helst annet enn "alt er som normalt" så hadde det i det minste vært noe.

Anonymkode: d5081...3a9

[AnonymBruker]

Hva skrev han da? Kanskje han ser på det som mer uskyldig enn du gjør? 🤔

Anonymkode: 0a258...7d3

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er HAN som har skapt denne situasjonen, så den frustrasjonen og uvissheten må han tåle. Du må tåle uvissheten om det ville utviklet seg til noe mer eller ikke hvis du ikke hadde fersket ham. En av de verste egenskapene jeg ser er folk som er utro og så blir furt/sur/sint/frustrert når det blir vanskelig etterpå. 

For meg er det veldig enkelt: hvis mannen min gjør noe som skaper sprekker i tillits-grunnmuren, så må HAN fikse det. Og jeg vil ikke se eller høre noe klaging og surmuling. 

Anonymkode: c5273...058

Ja, det er mye av det jeg også tenker. Jeg blir sittende, enten det er bevisst eller ubevisst fra hans side, med ansvaret for å reparere denne relasjonen, og jeg synes ikke det er rettferdig i det hele tatt.

Anonymkode: d5081...3a9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hva skrev han da? Kanskje han ser på det som mer uskyldig enn du gjør? 🤔

Anonymkode: 0a258...7d3

Det gjør han nok, men det er helt uten betydning for meg. 

Anonymkode: d5081...3a9

[powerpuffen]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Er det røde flagget mindre om en bare tenker på å flørte med andre og evn ha sex med dem? Eller er det bare når dette skjer i praksis det er et problem?

Anonymkode: 19dd9...9f4

Vel, det er vel hva man selv føler på og er bekvem med. Jeg personlig tenker at fantasi og tanker er en del av menneskets natur uansett hvor mye man elsker noen, og at en tanke ikke er et rødt flagg. Jeg vet jo ikke hva min samboer tenker og ikke tenker, og dette er ikke noe jeg vier mye energi på. Så ja, jeg føler røde flagg kun handler om praksis. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår det er vanskelig for deg å prate om det. Spesielt om han møter deg med frustrasjon. Men som andre sier, dette er det han som har stelt i stand.

Tror du at du kan stole på ham igjen? Og tror du at du orker å leve med en som ikke tar ansvar for relasjonen deres? Både ved å være utro og så ikke ta initiativ til å ordne opp etterpå? Det er tungt å dra dette lasset alene. Jeg vil anbefale deg å tenke nøye over om du vil leve i et slikt forhold. Det kan ble ensomt og tungt.

Anonymkode: c2acf...1f7

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

I mine øyne mistet jeg han i det øyeblikket han var emosjonelt utro, så ja, en del av meg ønsker bare avstand. Selvsagt tar jeg avstand. Samtidig føler jeg at det er min oppgave å unngå at vi nå sklir fra hverandre, og da er jeg tilbake til at jeg synes det er blodig urettferdig. Han har skapt et problem, jeg må fikse det. Men jeg vet ikke. Alt er fullstendig kaos i hodet, og jo mer jeg tenker på det jo verre blir det. Jeg klarer ikke å skille hans følelser fra mine. Hver gang jeg tenker på samtalen vi hadde tenker jeg på hvor lei seg han ble når jeg var ærlig med han, og hvor dritt det fikk meg til å føle. Jeg tror jeg blir sittende igjen med følelsen av å ha gjort noe feil eller at jeg er feil uansett hva jeg gjør.

Så nei, jeg synes ikke han skal ha det vondt. Hans smerte er min smerte, og jeg vil ikke at han skal føle det sånn. Jeg er ikke hevngjerrig, jeg sitter igjen med en følelse av at han ikke bryr seg om meg (siden han planla utroskap), og at han fortsatt ikke bryr seg (siden han tilsynelatende ikke gjør noe for å rette opp i det). Hvis han hadde vist at han var lei seg, sint, forvirret, hva som helst annet enn "alt er som normalt" så hadde det i det minste vært noe.

Anonymkode: d5081...3a9

Men da du skrev at du ønsket å se at det plaget ham mer? Er ikke det å ønske at det skal gjøre vondt for ham? Det er en helt vanlig følelse å ha når man er blitt gjort urett, at man vil det skal gjøre vondt for den andre. Det handler jo også om at man vil at man skal være viktig for den andre, at man tenker at den andres smerte betyr at de bryr seg om deg. Så du har jo gjerne en følelse av å være uviktig for ham. Samtidig føler du omsorg og kjærlighet for ham hvis du ikke vil at han skal ha det vondt. Så her er det jo masse følelser. Men klart det er vanskelig å sortere dem. Helt normalt. 

Jeg tipper at om du snakker med ham, så har han helt sikkert følt mye de siste to ukene. 

Det er vel din oppgave å passe på at dere ikke sklir fra hverandre, 50% din oppgave, og 50% hans oppgave. Men du kan jo også si at "jeg ønsker at du skal kjempe for meg, vise meg at du vil ha meg, gjøre opp for deg". Kan hende han mener han gjør det nå med å gi deg den timeouten du har bedt om. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Rainstorm said:

Men da du skrev at du ønsket å se at det plaget ham mer? Er ikke det å ønske at det skal gjøre vondt for ham? Det er en helt vanlig følelse å ha når man er blitt gjort urett, at man vil det skal gjøre vondt for den andre. Det handler jo også om at man vil at man skal være viktig for den andre, at man tenker at den andres smerte betyr at de bryr seg om deg. Så du har jo gjerne en følelse av å være uviktig for ham. Samtidig føler du omsorg og kjærlighet for ham hvis du ikke vil at han skal ha det vondt. Så her er det jo masse følelser. Men klart det er vanskelig å sortere dem. Helt normalt. 

Jeg tipper at om du snakker med ham, så har han helt sikkert følt mye de siste to ukene. 

Det er vel din oppgave å passe på at dere ikke sklir fra hverandre, 50% din oppgave, og 50% hans oppgave. Men du kan jo også si at "jeg ønsker at du skal kjempe for meg, vise meg at du vil ha meg, gjøre opp for deg". Kan hende han mener han gjør det nå med å gi deg den timeouten du har bedt om. 

Nei, jeg synes ikke det blir helt det samme. Det finnes mennesker jeg ønsker vondt, men samboeren min er ikke i den gruppe. Her får vi bare være uenige.

Jeg tror også han har følt mye de siste ukene, men jeg kan ikke vite det uten å faktisk prate med han, og jeg kan ikke prate med han uten å utløse krav og forventninger om at hodet mitt skal være ferdig sortert, eller at det skal bli det i løpet av den samtalen.

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg forstår det er vanskelig for deg å prate om det. Spesielt om han møter deg med frustrasjon. Men som andre sier, dette er det han som har stelt i stand.

Tror du at du kan stole på ham igjen? Og tror du at du orker å leve med en som ikke tar ansvar for relasjonen deres? Både ved å være utro og så ikke ta initiativ til å ordne opp etterpå? Det er tungt å dra dette lasset alene. Jeg vil anbefale deg å tenke nøye over om du vil leve i et slikt forhold. Det kan ble ensomt og tungt.

Anonymkode: c2acf...1f7

Viktige spørsmål som jeg grubler på hver eneste dag. Jeg tror det jeg ønsker aller mest er at dette aldri hadde skjedd, slik at vi bare kunne vært som før. Skulle ønske jeg fant en quick-fix på mine egne tanker om ikke annet, slik at jeg ikke ble sittende med følelsen av at det er jeg som ødelegger forholdet vårt ved å være vanskelig. 

Anonymkode: d5081...3a9

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei, jeg synes ikke det blir helt det samme. Det finnes mennesker jeg ønsker vondt, men samboeren min er ikke i den gruppe. Her får vi bare være uenige.

Jeg tror også han har følt mye de siste ukene, men jeg kan ikke vite det uten å faktisk prate med han, og jeg kan ikke prate med han uten å utløse krav og forventninger om at hodet mitt skal være ferdig sortert, eller at det skal bli det i løpet av den samtalen.

Anonymkode: d5081...3a9

Jeg tror ikke vi egentlig er så uenige. Bare kanskje bruker forskjellige ord for det. Jeg tror absolutt ikke at du ønsker samboeren din vondt, tankemessig, slik man kan ønske mot mennesker som har skadet en sterkt, eller som man er sterkt uenig med. Men tenkte mer på følelsen av at man ønsker at den andre skal ha vondt. Det bunner jo i en følelse av sinne: du har gjort meg vondt, jeg vil vise deg hvor vondt det var så du også får vondt, som en form for grensesetting som følelsen sinne handler om. Men for all del, sier ikke at du føler det, men det ville ikke være unormalt eller uvanlig om du hadde en slik følelse, uten at det betyr at du egentlig ønsker ham noe vondt. 

Er det ham eller du som utløser de kravene og forventningene om at du skal være ferdig sortert? I slike saker som dette så er det sjelden ferdig sortert. Livet er vanskelig, det er vanskelig å ha oversikt og kontroll på følelsene når man er opprørt og ens indre er et kaos. Og som du sier, du har eksamenspress over deg samtidig, da er det i alle fall vanskelig å få oversikt. Hvis det er fra ham dette kravet kommer så kan du peke på det "du kan ikke forvente at jeg skal vite helt hva jeg føler, det er noe jeg vil finne ut med tiden, og når du har gjort dette synes jeg det er noe du må klare å stå i". Kanskje du blir bedre sortert av å åpne deg for ham, og høre hva han føler? 

Ønsker deg masse lykke til i alle fall, dette er tungt, særlig på toppen av annet stress i livet.  

[AnonymBruker]

Kjære TS.

Jeg er i litt samme situasjon som deg, bortsett fra at dette skjedde for snart 2 år siden. Det var ikke fysisk utroskap her heller, men tillitsbrudd og jeg sliter fortsatt mye med å legge det bort. Vi har flere barn sammen, så det er ikke bare å flytte eller skille meg. 

Noen dager klarer jeg ikke å la være å tenke på det og jeg kan bli sint mot mannen min. Noen dager tenker jeg på det flere ganger i timen og får høy puls av det. Jeg har flere ganger sagt til mannen min at jeg opplever at hans handlinger har blitt mitt problem, mens han ikke preges noe av det. Hver gang sier han at han tenker på hva han har gjort daglig, men ikke ønsker å bringe det på bane for å sette lys på det. Forstår jo det, men av og til kan det være sårende at det ser ut som han bare lever videre, mens jeg er nødt til å håndtere det flere ganger daglig og noen dager er skikkelig vanskelige. 

Jeg har egentlig ingen gode råd fordi jeg selv fortsatt sliter med det, men jeg ville si at du ikke er alene og at det er så forståelig at du ikke aner hva du trenger eller ønsker, og at det kjennes ut som det har blitt ditt problem å takle. Og det er tøft å gå rundt med!

Sender deg en stor klem og håper så inderlig at det blir bedre for oss begge. 

Anonymkode: 9f6ed...a07

[AnonymBruker]

Beste du kan gjøre er å vise være kald og vise at du ikke er sikker på forholdet med han. For det burde du ikke være. 

Og han burde kjenne på denne følelsen av å kanskje skulle miste deg. For det var han tydeligvis ikke redd for før dette skjedde. 

Anonymkode: 4f762...dfc

[AnonymBruker]

Har slitt med det samme. Jeg skrev ned tanker å følelser over lang tid. Etter ett år bestemte jeg at han skulle få lese det, usensurert. Han forstod alt mye bedre da, og vi kan snakke om det, jeg kan spør om det jeg sliter med, selv om han ikke liker temaet. Fordi han nå forstår at det er viktig, dersom vi skal komme videre å gjenoppbygge tillit. Han må vite hva du strever med, å han må vise at han er der for deg, at han tar ansvar, deler byrden.

Anonymkode: ccf37...797

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har slitt med det samme. Jeg skrev ned tanker å følelser over lang tid. Etter ett år bestemte jeg at han skulle få lese det, usensurert. Han forstod alt mye bedre da, og vi kan snakke om det, jeg kan spør om det jeg sliter med, selv om han ikke liker temaet. Fordi han nå forstår at det er viktig, dersom vi skal komme videre å gjenoppbygge tillit. Han må vite hva du strever med, å han må vise at han er der for deg, at han tar ansvar, deler byrden.

Anonymkode: ccf37...797

Jeg skrev innlegg over om at jeg har vært gjennom noe liknende i to år nå. Jeg lurer veldig på hvordan du skrev ned? Om du kan gi eksempel på følelsene og formuleringen? Synes dette var veldig interessant og noe jeg kan tenke meg å gjøre. 

Anonymkode: 9f6ed...a07