Den verste kjærlighetssorgen du har hatt?

[AnonymBruker]

Når opplevde du din verste kjærlighetssorg? Hva skjedde siden du ble så knust?

Anonymkode: dd64a...30d

[AnonymBruker]

Da min kjæreste og etterhvert ektemann gjennom 13 år gikk fra meg. Vi planla barn, så spiralen var tatt ut. Drømmen om både livslangt forhold og barn lå knust. Hadde ikke fått videreført kontrakt i vikarjobben og hadde altså ikke jobb heller. Økonomien på dagpenger var trang og det eneste lyspunktet var at jeg hadde fått inn en slektning som leieboer så jeg slapp å flytte med en gang. Var bare hjemme og så film, spiste sjokolade og gråt. Klarte omtrent ikke prate med folk, følte meg helt hudløs til tider. Det hjalp ikke akkurat at eksen var mentalt ustabil (en veldig skjult depresjon) og at jeg måtte skaffe terapeut til ham. 

Anonymkode: 89d22...a12

[AnonymBruker]

Jeg la en lapp i lommen til Ola hvor jeg skrev "vil du være sammen med meg?" Og han krysset av på "nei". 

Det var et hardt slag for 10årige meg. 

 

Heldigvis har jeg vært forskånet for kjærlighetssorg etter puberteten. Jeg fikk den første jeg falt for. Og vi har vært sammen i tjue år nå. 

Anonymkode: 57ef9...a34

[AnonymBruker]

Det er helt teit, men da jeg var ungdom var jeg sammen med en fra Nederland som jeg møtte gjennom World of Warcraft. Vi møttes ofte (byttet på å reise til hverandre), og pratet over nettet og var som erteris. Han var min første store kjærlighet. Da han dumpa meg ble jeg så knust! Han mistet følelser for meg fordi vi hadde et avstandsforhold, og det skjønner jeg jo sånn i ettertid. Men den gangen altså, det var så vondt. Brukte veldig lang tid på å komme over ham. Har hatt to lange samboerforhold etterpå, og jeg har vært gift, men ingen har gitt meg kjærlighetssorg som ham. Er vel noe med den første man virkelig er glad i da

Har tenkt over det av og til, hvorfor jeg ikke virkelig har sørget forhold i ettertid. Jeg har jo også barn med han jeg var gift med. Spørs om de ikke har vært riktige for meg

Anonymkode: 557a8...7fe

[AnonymBruker]

For 5 år siden. Han var og er the love of my life, men det blir ikke oss i dette livet. Helt grusomt. Men har lært meg at man kan gi slipp selv om man elsker noen. 

Anonymkode: 7a4f0...40b

[AnonymBruker]

samlivsbrudd etter 18 år, med 3 barn involvert. Livet snudd opp ned, ikke bare minster man livspartner, men også halve livet sammen med barna, og hele storfamilien rundt som man har vært en del av i 18 år. Det var riktig at det ble brudd, men det gjør det ikke mindre grusomt når det står på. Man er knust fordi det man hadde bygget opp som man trodde var så endelig solid ikke var det i det heletatt, fordi den man stolte mest på i hele vernde viste seg å ikke være til å stole på. Man er knust fordi 3 barn får livet snudd på hodet og plutselig må forholde seg til 2 hjem med alt det drar med seg. Knust fordi kjernefamilien er ødelagt.

Anonymkode: 448bf...516

[AnonymBruker]

Et avstandsforhold, jeg tror det gjorde ekstra vondt fordi forholdet var egentlig perfekt bortsett fra avstanden. Det ble tungvint å være så langt fra hverandre, med dyre flybilletter og forskjellige mål i livet på hver sin kant av verden så var det bare utrolig upraktisk. Ingen av oss hadde ønske om å flytte nærmere den andre heller, så det ble mye reising på oss.

Nå og da tenker jeg fremdeles på han, og vi har kontakt bare som venner.

Anonymkode: 589fe...414

[AnonymBruker]

Da mannen min gjennom 17 år og far til ungene fikk tidenes 40-årskrise og gikk fra å være kjærlig og nær til kald og fjern. Han forholdt seg ikke til meg en lang periode, slutta å bidra hjemme, var ute hele tiden, jobba "overtid" festa hver helg og trente hver dag. skjøv meg vekk på alle mulige måter. prøvde å si at jeg ble utrygg og redd, lurte på om det var noen andre, han var bare rasende og påsto jeg ikke stolte på ham og at han var pålitelig. Satt egt igjen alene med ungene og forsto nada. Gikk ned 10 kg på et blunk i ren angst og sov ved hans side med kjærlighetssorg og mental pine. 

long story short: levde sånn et år eller to. Kom frem at han hadde vært forelska, sånn jeg mistenkte. Kom plutselig til seg selv igjen, ville fikse alt. jeg var rasende, ødelagt og totlt knust. Parterapi. sinnemestrin på ham, siden hans raging issues også var en del av dette. ble så vi bestemte oss for å prøve, fortsatt sammen, men det blir aldri som før.

Anonymkode: ceff5...e06

[Loonsta]

Den jeg har stått midt oppi i 3 1/2 måned nå - helt forferdelig grusomt.
Klarer ikke å se at det skal gå over heller. Noen gang.

Har gått ned 8 kilo og helt mistet sultfølelsen.

[AnonymBruker]

Når eksen min var utro mot meg. Vi slo ikke opp men den sorgen jeg hadde resten av forholdet er det værste jeg har opplevd. Jeg ble ordentlig psykisk syk så når jeg til slutt gikk fra han var det en lettelse og befrielse og kjærlighetssorgen tok slutt 

Anonymkode: 9e86e...acf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Da mannen min gjennom 17 år og far til ungene fikk tidenes 40-årskrise og gikk fra å være kjærlig og nær til kald og fjern. Han forholdt seg ikke til meg en lang periode, slutta å bidra hjemme, var ute hele tiden, jobba "overtid" festa hver helg og trente hver dag. skjøv meg vekk på alle mulige måter. prøvde å si at jeg ble utrygg og redd, lurte på om det var noen andre, han var bare rasende og påsto jeg ikke stolte på ham og at han var pålitelig. Satt egt igjen alene med ungene og forsto nada. Gikk ned 10 kg på et blunk i ren angst og sov ved hans side med kjærlighetssorg og mental pine. 

long story short: levde sånn et år eller to. Kom frem at han hadde vært forelska, sånn jeg mistenkte. Kom plutselig til seg selv igjen, ville fikse alt. jeg var rasende, ødelagt og totlt knust. Parterapi. sinnemestrin på ham, siden hans raging issues også var en del av dette. ble så vi bestemte oss for å prøve, fortsatt sammen, men det blir aldri som før.

Anonymkode: ceff5...e06

Tillitsbrudd ødelegger alt. Alltid

Anonymkode: 7a4f0...40b

[AnonymBruker]

Den pågår fortsatt. Har vært forelsket i henne i 8 år, men vi har alltid bare vært venner. Nå skal hun gifte seg med en av mine venner. Har ikke særlig kontakt med noen av de lenger, men klarer bare ikke å komme over henne. 3 år har gått, og jeg er fortsatt stort sett sengeliggende, fordi at jeg ikke klarer tanken på å gå videre uten henne.

Anonymkode: 13b21...155

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Den pågår fortsatt. Har vært forelsket i henne i 8 år, men vi har alltid bare vært venner. Nå skal hun gifte seg med en av mine venner. Har ikke særlig kontakt med noen av de lenger, men klarer bare ikke å komme over henne. 3 år har gått, og jeg er fortsatt stort sett sengeliggende, fordi at jeg ikke klarer tanken på å gå videre uten henne.

Anonymkode: 13b21...155

Fortalte du henne noen gang hva du følte for henne? 

Anonymkode: 7a4f0...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Den pågår fortsatt. Har vært forelsket i henne i 8 år, men vi har alltid bare vært venner. Nå skal hun gifte seg med en av mine venner. Har ikke særlig kontakt med noen av de lenger, men klarer bare ikke å komme over henne. 3 år har gått, og jeg er fortsatt stort sett sengeliggende, fordi at jeg ikke klarer tanken på å gå videre uten henne.

Anonymkode: 13b21...155

Er omtrent i akkurat samme situasjon. 10 år har gått. Og for 2 år siden fant hun en som jeg vet er mannen i hennes liv, og som hun kommer til å gifte seg med. 

Anonymkode: 92214...5c6

[Queen of the North]

Kjæresten jeg hadde i 2 år på vgs (møtte mannen i mitt liv 6 mnd etterpå og det har holdt på godt og vondt i 18 år og satser på att det blir minst 18 til).  Foreldrene mine skilte seg, jeg taklet det dårlig, han taklet dårlig at jeg ikke taklet det. Jeg trengte han mer enn han kunne gi, og han trengte mer frihet og følte seg kvalt av meg.  Så det måtte gå som det måtte gå det. Kjærligheten var sterk og den var fortsatt tilstede, men forventningene og behovene vi hadde til hverandre kræsjet totalt.  Sto å kyssa på hverandre mens vi slo opp.. Helt håpløst🤣🤣🤣 

Spiste kun sjokoladepudding i 3 uker etterpå, sov nesten ikke på flere uker (glimrende i eksamenstid),  og var helt knust til ett par måneder etter jeg møtte mannen min. Men det var noe med mannen min som jeg ikke kunne la gå ifra meg. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det var- men noe var bare for tiltrekkende så kjærlighetssorg fikk være kjærlighetssorg. 

 

[AnonymBruker]

Jeg slo opp etter 3 år, da var jeg 24. Tenkte at vi ikke kunne være sammen akkurat da. Men tenkte ikke at jeg aldri skulle kysse han igjen, aldri være hans igjen.

Jeg var så usikker på om jeg ville ha barn etterhvert, mens han var sikker. Så det føltes ikke greit å fortsette.

Noen år senere begynte jeg å tenke at jeg ville ha barn. Da var det ett år siden vi hadde hatt kontakt. Jeg ringte han. Han var veldig usikker på å møte meg, hadde tatt lang tid å komme over meg. Men vi møttes, ble nesten sammen igjen. Jeg fikk panikk ved tanken på barn, tamme hverdager, rutiner og trakk meg bort igjen.

Da er løpet kjørt, kan ikke kontakte han igjen. Tenker fortsatt masse på han, føler han var min rette. Den eneste jeg har elsket. 7 år siden jeg har hatt kontakt med han nå.

Han traff ei noen mnd etter at vi droppa kontakten, de er visst gift nå.

Anonymkode: 656d0...c6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg slo opp etter 3 år, da var jeg 24. Tenkte at vi ikke kunne være sammen akkurat da. Men tenkte ikke at jeg aldri skulle kysse han igjen, aldri være hans igjen.

Jeg var så usikker på om jeg ville ha barn etterhvert, mens han var sikker. Så det føltes ikke greit å fortsette.

Noen år senere begynte jeg å tenke at jeg ville ha barn. Da var det ett år siden vi hadde hatt kontakt. Jeg ringte han. Han var veldig usikker på å møte meg, hadde tatt lang tid å komme over meg. Men vi møttes, ble nesten sammen igjen. Jeg fikk panikk ved tanken på barn, tamme hverdager, rutiner og trakk meg bort igjen.

Da er løpet kjørt, kan ikke kontakte han igjen. Tenker fortsatt masse på han, føler han var min rette. Den eneste jeg har elsket. 7 år siden jeg har hatt kontakt med han nå.

Han traff ei noen mnd etter at vi droppa kontakten, de er visst gift nå.

Anonymkode: 656d0...c6c

Stakkars mann 

Anonymkode: 89d22...a12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg slo opp etter 3 år, da var jeg 24. Tenkte at vi ikke kunne være sammen akkurat da. Men tenkte ikke at jeg aldri skulle kysse han igjen, aldri være hans igjen.

Jeg var så usikker på om jeg ville ha barn etterhvert, mens han var sikker. Så det føltes ikke greit å fortsette.

Noen år senere begynte jeg å tenke at jeg ville ha barn. Da var det ett år siden vi hadde hatt kontakt. Jeg ringte han. Han var veldig usikker på å møte meg, hadde tatt lang tid å komme over meg. Men vi møttes, ble nesten sammen igjen. Jeg fikk panikk ved tanken på barn, tamme hverdager, rutiner og trakk meg bort igjen.

Da er løpet kjørt, kan ikke kontakte han igjen. Tenker fortsatt masse på han, føler han var min rette. Den eneste jeg har elsket. 7 år siden jeg har hatt kontakt med han nå.

Han traff ei noen mnd etter at vi droppa kontakten, de er visst gift nå.

Anonymkode: 656d0...c6c

Unnskyld for at jeg er ærlig, men karma er slik. 

Anonymkode: 7a4f0...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Den pågår fortsatt. Har vært forelsket i henne i 8 år, men vi har alltid bare vært venner. Nå skal hun gifte seg med en av mine venner. Har ikke særlig kontakt med noen av de lenger, men klarer bare ikke å komme over henne. 3 år har gått, og jeg er fortsatt stort sett sengeliggende, fordi at jeg ikke klarer tanken på å gå videre uten henne.

Anonymkode: 13b21...155

Jeg var forelsket, og i vennefella i ca 3-4 år. Flyttet etterhvert langt unna. Etter ti år, tenkte jeg fortsatt på henne nesten daglig. Nå etter 25 år, dukker hun bare sjelden opp i tankene.  Heldigvis er hun ikke-eksisterende på sosiale medier.  

Anonymkode: 0859e...933

[AnonymBruker]

Min første ordentlige kjæreste som jeg møtte som 18-åring. Møttes rett før sommerferien andre året på VGS, og hele livet mitt det året(eller de 10 månedene) vi var sammen dreide seg kun om henne. Vi planla å flytte sammen etter VGS, og jeg svevde egentlig på en rosa sky hele tiden vi var sammen.

Jeg var dessverre alt for sjalu, og det ødela forholdet til slutt. Og hun dumpet meg rett før russetiden.

Den fortvilelsen jeg følte da hun dumpet meg på telefon mens jeg var på hytta på påskeferie, er en følelse jeg fortsatt husker som ekstrem vond. I tillegg ble både russetid og eksamen ødelagt pga kjærlighetssorg.

Anonymkode: 5b7f5...88f