Flere her som ikke har blitt tatt godt imot av svigermor/fam?

[AnonymBruker]

Jeg ser alle de store fine familiene, som tar til seg ungene sine kjærester med åpne armer. Der de er velkommen på både middager, julaften, andre sosiale ting og at man føler seg inkludert. 
 

skulle ønske det var sånn her, men her har kjæresten nesten ikke kontakt med familien, og som bare tenker på seg selv og ikke sønn, barnebarn, er frekk mot meg. 
 

samme som min familie er lite inkluderende, men de snakker i det minste hyggelig. 
har alltid ønsket meg en svigerfamilie som bryr seg, der jeg føler meg inkludert og føler jeg betyr noe, sikkert fordi jeg aldri har fått den godheten og kjærligheten i egen familie. 
 

og nå lever vi bare oss to, med familie som ikke bryr seg noe særlig om annet enn seg selv. 
 

skjønner ikke hvordan noen kan være sånn, jeg hadde aldri hatt hjerte til det selv, jeg hadde pøst ut med all kjærlighet jeg har, ønsket både mine barn sine kjærester på besøk, middag, feiringer osv, uten å nøle et sekund. 

Anonymkode: 74c3a...c40

[AnonymBruker]

Det første svigermor sa om meg "hva for ei drittkjerring har han funnet seg?" 

5 søsken, alle har egne familier, begge foreldre med hver sin nye partner. En stor familie, men ikke den beste og absolutt ikke lett å bli inkludert. 

Jeg gadd ikke bruke tid på dama når det var slik jeg ble omtalt før man sa hei I det hele tatt. Den store drømmefamilien kan man lage seg selv. Svigermor ble ikke lettere etter vi fikk barn, hun har jobbet hardt for å ødelegge forholdet etter det. 

Alltid drama og dårlig stemning mellom de fleste. Mye misunnelse og sjalusi, pluss en mor som liker å sette barna opp mot hverandre. 

Så jeg vil heller lage min egen fine familie

 

Anonymkode: 52519...308

[AnonymBruker]

Så leit å høre, TS. Jeg kan dessverre/heldigvis ikke relatere da jeg har en helt fantastisk svigerfamilie. Men jeg tenker at det beste for deg og dere er å prøve å bare akseptere at situasjonen er slik, og heller forsøke å skape «flokken» deres på en annen måte. Jeg selv vokste opp med to foreldre som var enebarn, et besteforeldrepar var døde før jeg ble født og de andre bodde i Nord-Norge mens vi bodde i sør, og de var allerede i 70-årene da jeg ble født. Den «flokken» jeg vokste opp i, og som mine foreldre hadde skapt seg, var derfor ikke biologisk sett min familie. Likevel kalte jeg dem tanter og onkler, og vi gjorde alle typiske familieting sammen, som julebesøk, voksenselskap på bursdag, osv. Så min anbefaling er å prøve å flytte fokuset fra disse menneskene som uansett høres ut som de ikke fortjener det, over til andre mennesker i livet deres som dere kan knytte ekstra tette bånd til ❤️

Anonymkode: 42fd9...f49

[AnonymBruker]

Vi har det også sånn med mine svigers. 

Anonymkode: 62faf...6dd

[AnonymBruker]

Hele det første året av forholdet vårt snakket ikke familien hans til meg. De dekket på til meg ved middagssamlinger og inviterte meg med på turer de dro på, men snakket aldri til meg. Var helt uinteressert i å bli kjent og ventet nok mest på at jeg skulle forsvinne da jeg kanskje ikke levde helt opp til deres standard, hvem vet. Det såret meg da jeg prøvde å by på meg selv når jeg møtte dem, men møtte bare en kald skulder og fikk ikke så mye som en venneforespørsel på Facebook. Min mening er at de som familie som står fjellstøtt sammen skal ta initiativet til å ønske et mulig nytt familiemedlem velkommen, ikke fryse ut i tilfelle forholdet ikke varer. Etter det første året skjønte de kanskje at jeg ikke bare kom til å bli borte, så da begynte de faktisk å tilnærme seg meg. 8 år senere har jeg dessverre et meget anstrengt forhold til de da alt jeg foretar meg i forhold til barnebarn/nevø og niese er svært kritikkverdig i deres øyne. Hilsen lei og såret. 

Anonymkode: 7b552...6e6