Samboer med add og jeg holder på å bli koko

[AnonymBruker]

Kort fortalt:

Samboer fikk påvist add etter vi ble kjærester og foreldre. Han fant det ut grunnet meg (det var jeg så som så symptomene og sa at han må ta tak i dette)

Vi har hatt et OK forhold, kjemien mellom oss er fantastisk og vi har det mye gøy sammen. Men jeg kjenner jeg blir mer og mer lei av raserianfallene hans, at han ikke klarer å roe seg ned, at han (i mine øyne) slurver med huslige syssler og gjør lite husarbeid. Han maser hele tiden om at han har så mye å ta igjen på jobb, og må jobbe litt hver kveld. Han sitter 3-4 timer om ettermiddagen og jeg tror ikke han skriver timer for det, han gjør det fordi han surrer så mye ellers ila dagen på jobb. Han er forresten medisinert. 

Jeg irriterer meg så grenseløst over hans manglende forståelse for alt jeg faktisk gjør. Og ja, man kan jo si at jeg mangler forståelse for hans situasjon som irriterer meg.. Men jeg prøver å hjelpe han, jeg lager systemer for alt i hjemmet for at det skal bli lettere for han å hjelpe meg. Jeg stiller alltid kontrollspørsmål med en humoristisk/gos/koselig tone som feks. "Husket du å sette på oppvaskmaskin med tidsinnstilling? mens jeg smiler" og har han glemt det så er svaret mitt "Men da foreslår jeg at du går å fikser det nå", igjen med et smil. 

I tillegg, han har en mye dårligere betalt jobb enn meg. Jeg tjener omtrent 200 000 mer enn han i året (før skatt), så hele vår økonomi avhenger fullstendig av meg. Det er jeg som vasker huset, og det er jeg som planlegger og lager middag, jeg vasker klær, jeg sier fra om at søpla må ut, jeg kjøper julegaver og jeg følger opp økonomien. Siden jeg har best betalt betaler jeg over 70% av våre felles utgifter i tillegg til at jeg har kjøpt det meste av møbler og greier til huset. Jeg passer på at bilen får byttet dekk, blir vasket, EUkontroll og service og alt annet som dukker opp. Jeg passer på at vi følger serviceintervall på varmepumpa, på ventilasjonsanlegget og at vi reduserer strømforbruket når prisen er på topp. Jeg føler jeg gjør alt! Og han bidrar ikke med noe annet enn å "mase om at han må jobbe inn timer"

Jeg er så luta lei. Jeg kjenner nesten på hver dag at dette gidder jeg ikke. Jeg betaler for 70% av alt og jeg forventer at han skjønner for et ansvar det er. Jeg mener ikke at jeg ikke skal betale mer, men jeg føler meg så jævlig lei av at alt står på meg. I tillegg har jeg bedt han om sikkert 100 ganger at han må sette opp faste trekk til kontonene der vi har regninger som forfaller, jeg harlaget oversikt til han med alle kontonummer beløp og trekkdato men det glemmer han. Og når jeg minner han på det etter 3-7 uker etter han har fått lønn - ja da er han tom for penger og må ta det neste måned også skjer det igjen. Så i praksis betaler jge ennå mer enn 70%.

Han oppfører seg som en unge av og til (igjen i mine øyne) og hever stemmens mens han holder ungen vår på 1 år og roper og sjauer fordi jeg stiller et spørsmål feil. 

Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skal komme meg ut av dette forholdet. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får ikke lån til å beholde huset selv, og jeg har ikke lyst å flytte. Jeg har ikke råd til å flytte fordi han ikke betaler nok. Noen måneder sitter jeg igjen med "bare" 3-5000 kroner fordi jeg har betalt alle regningene våre av egen lomme. Og jeg aner ikke hvor han bruker penger? Han sier han ikke bruker penger, men jeg begynner jo å tvile. 

Jeg får aldri råd til å spare nok til å kunne komme ut av dette forholdet når det er slik. Jeg eier jo mer av huset enn han siden jeg betaler mest - men jeg får aldri i livet lån til dette alene.

Han skjønner heller ikke alvoret. Han skjønner ikke hvor lei og sliten jeg er, hvor mange ganger jeg tenker på å forlate han.

Det skal også sies at han er en flott mann, og uten han hadde jo ting vært uendelig mye tyngre med en ettåring. Vi deler jo på mye av "samværet" med ungen. Jeg vil jo heller ikke forlate han midt i den vanskeligste perioden med småttis heller, men jeg vet ikke om jeg holder ut til den perioden er over? Jeg er så lei av at jeg alltid må være den voksne. Hvis jeg har en dårlig dag så har han en dårlig dag og han klarer ikke sette seg inn i at kanskje jeg trenger en klem, kanskje jeg renger at du ser at jeg er sliten i dag og ta litt ansvar. Men istede blir han dritsur og går rundt og uffer seg over alt. 

Anonymkode: 34f93...033

[AnonymBruker]

Parterapi, asap!

Anonymkode: 5134e...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Parterapi, asap!

Anonymkode: 5134e...985

Han vil ikke. Han mener det ikke er behov og at jeg må endre meg i måten jeg er på fordi jeg ikke forstår han

ts

Anonymkode: 34f93...033

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kort fortalt:

Samboer fikk påvist add etter vi ble kjærester og foreldre. Han fant det ut grunnet meg (det var jeg så som så symptomene og sa at han må ta tak i dette)

Vi har hatt et OK forhold, kjemien mellom oss er fantastisk og vi har det mye gøy sammen. Men jeg kjenner jeg blir mer og mer lei av raserianfallene hans, at han ikke klarer å roe seg ned, at han (i mine øyne) slurver med huslige syssler og gjør lite husarbeid. Han maser hele tiden om at han har så mye å ta igjen på jobb, og må jobbe litt hver kveld. Han sitter 3-4 timer om ettermiddagen og jeg tror ikke han skriver timer for det, han gjør det fordi han surrer så mye ellers ila dagen på jobb. Han er forresten medisinert. 

Jeg irriterer meg så grenseløst over hans manglende forståelse for alt jeg faktisk gjør. Og ja, man kan jo si at jeg mangler forståelse for hans situasjon som irriterer meg.. Men jeg prøver å hjelpe han, jeg lager systemer for alt i hjemmet for at det skal bli lettere for han å hjelpe meg. Jeg stiller alltid kontrollspørsmål med en humoristisk/gos/koselig tone som feks. "Husket du å sette på oppvaskmaskin med tidsinnstilling? mens jeg smiler" og har han glemt det så er svaret mitt "Men da foreslår jeg at du går å fikser det nå", igjen med et smil. 

I tillegg, han har en mye dårligere betalt jobb enn meg. Jeg tjener omtrent 200 000 mer enn han i året (før skatt), så hele vår økonomi avhenger fullstendig av meg. Det er jeg som vasker huset, og det er jeg som planlegger og lager middag, jeg vasker klær, jeg sier fra om at søpla må ut, jeg kjøper julegaver og jeg følger opp økonomien. Siden jeg har best betalt betaler jeg over 70% av våre felles utgifter i tillegg til at jeg har kjøpt det meste av møbler og greier til huset. Jeg passer på at bilen får byttet dekk, blir vasket, EUkontroll og service og alt annet som dukker opp. Jeg passer på at vi følger serviceintervall på varmepumpa, på ventilasjonsanlegget og at vi reduserer strømforbruket når prisen er på topp. Jeg føler jeg gjør alt! Og han bidrar ikke med noe annet enn å "mase om at han må jobbe inn timer"

Jeg er så luta lei. Jeg kjenner nesten på hver dag at dette gidder jeg ikke. Jeg betaler for 70% av alt og jeg forventer at han skjønner for et ansvar det er. Jeg mener ikke at jeg ikke skal betale mer, men jeg føler meg så jævlig lei av at alt står på meg. I tillegg har jeg bedt han om sikkert 100 ganger at han må sette opp faste trekk til kontonene der vi har regninger som forfaller, jeg harlaget oversikt til han med alle kontonummer beløp og trekkdato men det glemmer han. Og når jeg minner han på det etter 3-7 uker etter han har fått lønn - ja da er han tom for penger og må ta det neste måned også skjer det igjen. Så i praksis betaler jge ennå mer enn 70%.

Han oppfører seg som en unge av og til (igjen i mine øyne) og hever stemmens mens han holder ungen vår på 1 år og roper og sjauer fordi jeg stiller et spørsmål feil. 

Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skal komme meg ut av dette forholdet. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får ikke lån til å beholde huset selv, og jeg har ikke lyst å flytte. Jeg har ikke råd til å flytte fordi han ikke betaler nok. Noen måneder sitter jeg igjen med "bare" 3-5000 kroner fordi jeg har betalt alle regningene våre av egen lomme. Og jeg aner ikke hvor han bruker penger? Han sier han ikke bruker penger, men jeg begynner jo å tvile. 

Jeg får aldri råd til å spare nok til å kunne komme ut av dette forholdet når det er slik. Jeg eier jo mer av huset enn han siden jeg betaler mest - men jeg får aldri i livet lån til dette alene.

Han skjønner heller ikke alvoret. Han skjønner ikke hvor lei og sliten jeg er, hvor mange ganger jeg tenker på å forlate han.

Det skal også sies at han er en flott mann, og uten han hadde jo ting vært uendelig mye tyngre med en ettåring. Vi deler jo på mye av "samværet" med ungen. Jeg vil jo heller ikke forlate han midt i den vanskeligste perioden med småttis heller, men jeg vet ikke om jeg holder ut til den perioden er over? Jeg er så lei av at jeg alltid må være den voksne. Hvis jeg har en dårlig dag så har han en dårlig dag og han klarer ikke sette seg inn i at kanskje jeg trenger en klem, kanskje jeg renger at du ser at jeg er sliten i dag og ta litt ansvar. Men istede blir han dritsur og går rundt og uffer seg over alt. 

Anonymkode: 34f93...033

Skal stå 3-7 dager og ikke uker.

Anonymkode: 34f93...033

[Gjest Rooosa]

Har du pratet med noen banker da? 

Hva med husbanken? 

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket å bo sammen med et «mannebarn» som ikke tok sin del av ansvaret i huset, ikke kan gjøre de enkleste gjøremål uten å måtte bli minnet på de, ikke bidrar med noe som helst - og spesielt ikke som kom med jevnlige raserianfall på toppen av det hele.

Diagnosen kan kanskje forklare deler av oppførselen, men absolutt ikke alt. Dessuten er diagnosen bare er skriftlig bevis på at han må jobbe hardere enn de som ikke har disse utfordringene - ikke et frikort til å slippe unna alt mulig. Man kan ikke oppføre seg som en dritt bare fordi man har en diagnose. Mannen må slutte å bruke diagnosen som en unnskyldning og rett og slett jobbe hardere. Ellers kan han jo ikke være noens kjæreste (eller far). Også folk med ADD eller andre diagnoser må vaske huset og betale regningene sine.

Anonymkode: e61be...53c

[AnonymBruker]

Rooosa skrev (1 minutt siden):

Har du pratet med noen banker da? 

Hva med husbanken? 

Nei. Men jeg vet ikke får mer lån. Jeg har allerede studielån og bil-lån og min del av boliglånet. Jeg vet jeg ikke får mer for da overstiger jeg 5x inntekt og vel så det

Anonymkode: 34f93...033

[Gjest Rooosa]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei. Men jeg vet ikke får mer lån. Jeg har allerede studielån og bil-lån og min del av boliglånet. Jeg vet jeg ikke får mer for da overstiger jeg 5x inntekt og vel så det

Anonymkode: 34f93...033

Men da tar du kontakt med boligkontoret i din kommune. De hjelper folk med barn. De kan sette lånet på 50 år om så. 

Jeg hadde på et tidspunkt 6.5 ganger inntekta i lån. Det var et slikt kommunalt lån. 

Ring de og be om et møte. 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde ikke orket å bo sammen med et «mannebarn» som ikke tok sin del av ansvaret i huset, ikke kan gjøre de enkleste gjøremål uten å måtte bli minnet på de, ikke bidrar med noe som helst - og spesielt ikke som kom med jevnlige raserianfall på toppen av det hele.

Diagnosen kan kanskje forklare deler av oppførselen, men absolutt ikke alt. Dessuten er diagnosen bare er skriftlig bevis på at han må jobbe hardere enn de som ikke har disse utfordringene - ikke et frikort til å slippe unna alt mulig. Man kan ikke oppføre seg som en dritt bare fordi man har en diagnose. Mannen må slutte å bruke diagnosen som en unnskyldning og rett og slett jobbe hardere. Ellers kan han jo ikke være noens kjæreste (eller far). Også folk med ADD eller andre diagnoser må vaske huset og betale regningene sine.

Anonymkode: e61be...53c

Han føler noen ganger at han ikke til de enkleste ting engang! Her om dagen spurte jeg han om han kan vaske badene - og der gjorde han jo. Men han vasket ikke dusj, tok ikke søpla der og brukte samme klut som han vasket toaletten med på speilet. Man kunne ikke se seg selv i speiler fordi det var skitten ETTER han vasket det. Jeg lot vær å kommentere samme dag fordi jeg ville vente å se om han gjorde noe med det. Neste dag spurte jeg om han ikke skulle vaske speilet og han svarer «jeg har vaska det» oh når jeg sier st det er jo skittent som fy så sier han «jeg ser ikke det». Og han kastet absolutt alt inn i vaskemaskinen uten å sortere farger eller grad. Alt det hvite kom ut grått..

Anonymkode: 34f93...033

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Han vil ikke. Han mener det ikke er behov og at jeg må endre meg i måten jeg er på fordi jeg ikke forstår han

ts

Anonymkode: 34f93...033

Du du må endre deg og han trenger ikke endre noe? Nei det hadde jeg ikke gidda!

Anonymkode: fc486...bf6

[AnonymBruker]

Rooosa skrev (1 minutt siden):

Men da tar du kontakt med boligkontoret i din kommune. De hjelper folk med barn. De kan sette lånet på 50 år om så. 

Jeg hadde på et tidspunkt 6.5 ganger inntekta i lån. Det var et slikt kommunalt lån. 

Ring de og be om et møte. 

 

 

Jeg tror ikke jeg kvalifiserer for sånne ordninger… jeg har bruttolønn på 700k og tjener for bra for det meste.. 

Jeg og sønnen kan så klart finne oss et billigere sted å bo, men vi har fått det så fint her og har liksom innredet alt slik vi ønsket det. Har investert i varmepumpe og masse greier.. 

Hvor lurt det var mtp forholdet var en annen sak… men jeg har jo hele veien tenkt at dette klarer vi. Vi finner en måte å samarbeide på! Men jeg mister mer og mer trua…

Anonymkode: 34f93...033

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du du må endre deg og han trenger ikke endre noe? Nei det hadde jeg ikke gidda!

Anonymkode: fc486...bf6

Han sier han prøver å endre seg og at han har endret seg. Men at for han er det mye mer jobb å endre seg enn meg.

Han sier at etter vi flyttet sammen så måtte han endre på alt han var vandt til. Plutselig måtte han kjøpe lambi dopapir og kunne ikke begynne på jobb kl 10 og kunne ikke jobbe til kl 22 på kvelden og måtte plutselig betale strømregning og tv og internett og ukeshandle og alt sånn.

Anonymkode: 34f93...033

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Han vil ikke. Han mener det ikke er behov og at jeg må endre meg i måten jeg er på fordi jeg ikke forstår han

ts

Anonymkode: 34f93...033

Når du går fra han, så skal jeg love deg han blir klar for parterapi, men da er det nok forsent, for da vil ikke du lenger. 

Been there done that. Trist å se at det blir sånn. 

Anonymkode: 5134e...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når du går fra han, så skal jeg love deg han blir klar for parterapi, men da er det nok forsent, for da vil ikke du lenger. 

Been there done that. Trist å se at det blir sånn. 

Anonymkode: 5134e...985

Æsj jeg vil ikke gå fra han. Jeg er så glad i han, og jeg vil så gjerne at ting skal funke.

Singel med en liten ettåring har ikke vært en del av drømmescenarioet. 

Anonymkode: 34f93...033

[AnonymBruker]

Du har ikke noen som kan stille som medlåntaker?

Jeg kjenner meg sånn igjen, jeg bodde også med en mann med ADHD. Han fikk dette diagnostisert etter at vi fikk barn (samt agorafobi, PTSD, depresjon og angst..). Jeg tjente mest og han gjorde null husarbeid, ingenting med barnet, osv. Til slutt satt han bare i kjellerstua vår og drakk mens jeg organiserte hus og hjem, betalte for alt og var selskapsdame når han hadde behov for det.

Jeg måtte til slutt bare kaste ham ut, han begynte å bli en særdeles negativ innflytelse på tilværelsen til både meg og barnet. Og det er så deilig å være alene uten det irritasjonsmomentet han til slutt ble. Jeg fikk heldigvis beholdt huset på grunn av mamma som medlåntaker, jeg har nå lån på 6,5 x inntekten min. Det er trangt, men det går. 

Det at samboeren din ikke ser behov for å endre seg selv, men at det er du som må endre deg, sier meg mest at dette ikke er noe å redde. Han har tydeligvis null selvinnsikt, og det kjenner jeg også igjen. 

Anonymkode: 4aaf5...abf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Æsj jeg vil ikke gå fra han. Jeg er så glad i han, og jeg vil så gjerne at ting skal funke.

Singel med en liten ettåring har ikke vært en del av drømmescenarioet. 

Anonymkode: 34f93...033

Jeg ble singel med en toåring, jeg skulle egentlig ha gått mens jeg var gravid. Hadde spart meg for veldig mye kjipt. 

Anonymkode: 4aaf5...abf

[17.11]

Uff, jeg ser min egen fremtid i denne tråden, og det er skremmende. Min har ADHD, umedisinert, og jeg vet han ikke er interessert i å begynne i behandling for det. Allerede nå merker jeg at jeg har hovedansvar for absolutt alt, og jeg kjenner at jeg ikke kommer til å orke dette kjøret når vi får barn. Dette er noe jeg prøver å ikke tenke på, men som jeg vet at jeg er nødt til å ta tak i, heller før enn senere.

Har ingen gode råd egentlig, men jeg vil gjerne følge tråden. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har ikke noen som kan stille som medlåntaker?

Jeg kjenner meg sånn igjen, jeg bodde også med en mann med ADHD. Han fikk dette diagnostisert etter at vi fikk barn (samt agorafobi, PTSD, depresjon og angst..). Jeg tjente mest og han gjorde null husarbeid, ingenting med barnet, osv. Til slutt satt han bare i kjellerstua vår og drakk mens jeg organiserte hus og hjem, betalte for alt og var selskapsdame når han hadde behov for det.

Jeg måtte til slutt bare kaste ham ut, han begynte å bli en særdeles negativ innflytelse på tilværelsen til både meg og barnet. Og det er så deilig å være alene uten det irritasjonsmomentet han til slutt ble. Jeg fikk heldigvis beholdt huset på grunn av mamma som medlåntaker, jeg har nå lån på 6,5 x inntekten min. Det er trangt, men det går. 

Det at samboeren din ikke ser behov for å endre seg selv, men at det er du som må endre deg, sier meg mest at dette ikke er noe å redde. Han har tydeligvis null selvinnsikt, og det kjenner jeg også igjen. 

Anonymkode: 4aaf5...abf

Jeg føler også han har 0 selvinnsikt! Jeg føler også han er veldig egoistisk, og tenker bare på seg selv når det gjelder. Ja han gir meg fine gaver til jul og bursdag og steller i stand noen hyggelige middager i ny og ne, men i bunn og grunn opplever jeg han som egoistisk og kanskje litt dum/uintelligent?

Foreldrene mine er «rakafanter». Jeg har spurt de før når jeg prøve kjøpe egen leilighet før jeg og kjæresten ble sammen, og de vil gjerne men bankene godtar ikke dem da de har for mye lån på huset. 

Anonymkode: 34f93...033

[AnonymBruker]

17.11 skrev (1 minutt siden):

Uff, jeg ser min egen fremtid i denne tråden, og det er skremmende. Min har ADHD, umedisinert, og jeg vet han ikke er interessert i å begynne i behandling for det. Allerede nå merker jeg at jeg har hovedansvar for absolutt alt, og jeg kjenner at jeg ikke kommer til å orke dette kjøret når vi får barn. Dette er noe jeg prøver å ikke tenke på, men som jeg vet at jeg er nødt til å ta tak i, heller før enn senere.

Har ingen gode råd egentlig, men jeg vil gjerne følge tråden. 

Det virker som det er så mange som er i lignende situasjon eller har vært! Hva er det som er med disse mannfolka? 🤯 er det mødrene deres igjen som har «ødelagt» dem?

Anonymkode: 34f93...033

[Tvist]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Han vil ikke. Han mener det ikke er behov og at jeg må endre meg i måten jeg er på fordi jeg ikke forstår han

ts

Anonymkode: 34f93...033

Kanskje du bare må forklare tydelig at du kommer til å gå, om ikke noe forandrer seg? 

Ville vurdert om det kanskje er verd det å selge huset og flytte