Bortskjemte sønner, krangling og grensesetting

[AnonymBruker]

Hei!

Dette blir et litt langt innlegg, men jeg håper noen vil ta seg tid til å lese og komme med innspill, for akkurat nå er jeg litt fortvilet.

Jeg har to sønner på 9 og 11 år som er hos meg annenhver uke. Jeg ble skilt fra barnas far for halvannet år siden, og barna har taklet skilsmissen ganske godt. De gir generelt uttrykk for trivsel, og de er glade når de kommer til meg, og glade når de skal til faren sin igjen. Min eks og jeg har knapt kontakt, da han vil ha minst mulig med meg å gjøre. Vi mailer i ny og ne om praktiske ting, men han nekter at vi møtes eller snakker på telefonen, så noe godt samarbeid har vi ikke. Dessverre. Men heldigvis virker det som om vi har klart å skjerme barna relativt godt for det.

De siste ca tre månedene har det imidlertid vært slitsomt her hjemme. Guttene krangler så godt som konstant. De kan, om de ikke stoppes, gå og hakke på hverandre hele dagen. Den eldste (X) kan se på den yngste (Y) på en måte som får Y til å gråte. Og Y kan sitte og lage små lyder som gjør X sprø. Selv blir jeg rimelig sliten at det knapt aldri er mulig for dem å slappe av og bare ignorere den andre. Og positive lekestunder mellom dem er det nå langt mellom. Samtaler med dem om dette er umulig, for da kommer bare påstander som "Mamma, dette er lett å unngå hvis bare Y slutter å være så irriterende" - og dermed er feiden i gang igjen. I blant sparker og slår de hverandre, noe jeg vil ha slutt på. De er store gutter - den eldste nesten like høy som meg - og jeg synes de er for store til å holde på slik.

I det siste har jeg også begynt å tenke at de har blitt bortskjemte. Jeg antar det kan være en konsekvens av at jeg har villet være for snill med dem etter skilsmissen. De kommer hit og vil helst bare gjøre ting som er gøy. Særlig gjelder dette X. "Jeg vil ikke", "Ikke nå" og "Jeg nekter" er vanlige utsagn. Her om dagen ble det diskusjon fordi vi måtte innom en sportsbutikk og kjøpe utebukse. "Det vil jeg ikke", sier X. "Det skjønner jeg", svarer jeg, "Men utebukse må vi ha, og du må være med så vi får prøvd den". "Jeg trenger ikke utebukse", sier han, "Jeg vil heller fryse". Og så sitter han i sofaen og nekter å flytte på seg.

I går hadde vi en tilsvarende slik episode, og utrolig slitsom søskenkrangel hele dagen. Jeg ga beskjed om at det ikke ble noe spilling på dem den dagen hvis ikke de oppførte seg ordentlig. De ignorerte det jeg sa, og spillingen ble følgelig inndratt. Da ble det gråt og spetakkel og kranglingen fortsatte. Jeg sa at om de fortsatte så inndro jeg spilling på mandag også, og de fortsatte. Ergo er det heller ikke spill i dag. Det førte til at X låste seg inn på rommet, Y lå og gråt på sitt rom og ingen ville spille kveldsmat. Men, tenker jeg, dette må de jo bare lære av.

Så snakker jeg med Y senere på kvelden. Han er en åpenhjertig gutt som er flink til å sette ord på følelser. Og han sier: "Mamma, når du er sint på meg synes jeg det virker som om du ikke elsker meg." Det stikker rett inn i et voldsomt sårt punkt for meg personlig. Jeg har hatt en oppvekst med lite kjærlighet, og da jeg fikk barn var det mitt viktigste mål at de alltid skulle vite at jeg elsker dem. Vi klemmer mye, jeg forteller dem at jeg elsker dem hver eneste dag. Og han KAN jo ikke mene dette, jeg håper det er barnets reaksjon på grensesetting han kanskje er for lite vant til? Og likevel blir jeg altså usikker og lei meg. X er fortsatt sint og kommer til å være sint helt til i morgen når det er spill igjen.

Alt dette har satt i gang en stor tankefloke hos meg. Barna har stort sett, fram til denne fasen, vært rolige og harmoniske barn som har vært enkle å ha med å gjøre. Nå føler jeg at jeg har mislykkes. De er ufordragelige mot hverandre og tidvis også mot meg. Jeg synes de er utakknemlige og bortskjemte. Og dette må jo jeg ta ansvar for. Jeg er tydeligvis for snill, samtidig som Y ser ut til å mene at jeg er så streng at jeg ikke virker kjærlig. Jeg føler meg plassert et sted hvor alt blir galt, samtidig som jeg synes den følelsen jeg har er patetisk: Det er jo jeg som har ansvar for hvilken posisjon jeg havner i og som må få oss ut av den.

Har noen tips og tanker å komme med?

Anonymkode: 3f89b...73b

[AnonymBruker]

Mulig det er bevist manipulering fra din sønns side.

Stikk der det gjør vondeste.

Anonymkode: 2045d...1c0

[AnonymBruker]

Her må du forklare at selv om du er sint elsker du ham. Det er ikke slik at selv om du elsker ham skal han få lov til absolutt alt eller gjøre akkurat hva han vil mot andre.

Han skaper seg jo egentlig et freepass på ALT om dette blir et godtatt argument.

Anonymkode: 8e121...fe3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her må du forklare at selv om du er sint elsker du ham. Det er ikke slik at selv om du elsker ham skal han få lov til absolutt alt eller gjøre akkurat hva han vil mot andre.

Han skaper seg jo egentlig et freepass på ALT om dette blir et godtatt argument.

Anonymkode: 8e121...fe3

Hei, ja, det har jeg sagt til ham. Jeg har sagt at jeg elsker ham hele tiden, også når jeg er sint.

Men altså, gjør jeg noe feil i oppdragelsen? Hva gjør dere andre, om dere har vært i samme situasjon?

Anonymkode: 3f89b...73b

[AnonymBruker]

Fikk sterk følelse av at han manipulerer deg ja. Du bør frata han det argumentet ved å ha en samtale rundt det å være glad i vs sette grenser. Er man glad i barnet sitt hvis man gir godteri hver dag til frokost, lunsj og kvelds? Sier at han kan være oppe hele natten hver natt? Osv. Så kan han ikke bruke det argumentet mot deg igjen. 

9åringer vet manipulering, dette er en del av pakka. Så ikke gå på limpinnen, men stå støtt i deg selv og dine grenser.

Anonymkode: 39b88...4f2

[AnonymBruker]

Noen barn har funnet ut at å bruke følelser på den måten så får de det de vil. Barna har et søskenbarn som alltid klager over angst og ikke føler at svigers ++ er glad i henne når de er oppgitt og ber enn slutte med alt tullet hun gjør (dom er mye). Min datter synes kusinen er tidvis ufordragelig, masete og ikke klarer å leke med de andre kusinene, men merker at farmoren ikke tør å si fra til kusinen like mye som hun burde pga reaksjonene.   Foreldrene til kusinen ser ut til å også forsterke problemene ved også å gi etter.  

Lurt å fokusere på de dårlige valgene barna gjør og minst mulig på person.  

Anonymkode: d0433...4ba

[AnonymBruker]

Du straffer guttene for å krangle. Dersom begge guttene oppfatter det som det er den andre som forårsaker kranglingen, føler de seg begge misforstått og uskyldig straffet. De føler ikke selv at de kan stoppe kranglingen på egenhånd, likefullt kommer straffen.

For deg er det enkelt å se at begge er skyld i kranglingen, men for dem er det ikke det. Jeg tror du må forsøke andre måter å hjelpe dem til å komme bedre overens, den taktikken du bruker nå virker ikke.

Anonymkode: 31fe9...1d5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Du straffer guttene for å krangle. Dersom begge guttene oppfatter det som det er den andre som forårsaker kranglingen, føler de seg begge misforstått og uskyldig straffet. De føler ikke selv at de kan stoppe kranglingen på egenhånd, likefullt kommer straffen.

For deg er det enkelt å se at begge er skyld i kranglingen, men for dem er det ikke det. Jeg tror du må forsøke andre måter å hjelpe dem til å komme bedre overens, den taktikken du bruker nå virker ikke.

Anonymkode: 31fe9...1d5

Hvilke andre måter tenker du på? 

Anonymkode: 6a604...ebc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Du straffer guttene for å krangle. Dersom begge guttene oppfatter det som det er den andre som forårsaker kranglingen, føler de seg begge misforstått og uskyldig straffet. De føler ikke selv at de kan stoppe kranglingen på egenhånd, likefullt kommer straffen.

For deg er det enkelt å se at begge er skyld i kranglingen, men for dem er det ikke det. Jeg tror du må forsøke andre måter å hjelpe dem til å komme bedre overens, den taktikken du bruker nå virker ikke.

Anonymkode: 31fe9...1d5

Ja, i blant opplever de det nok slik. Noen ganger vet de veldig godt at de har gått over streken, andre ganger synes de det er urimelig. De får konkrete forslag til hvordan de kan løse problemet før straffen er et faktum (gå unna, finn på noe annet).

Men jeg vil gjerne ha forslag til andre måter å hjelpe dem på! En ting som fungerer ganske godt er at de får alenetid med meg, men det er ikke alltid like enkelt å få til i hverdagen siden jeg er alene med dem begge to.

Anonymkode: 3f89b...73b

[Aristoteles]

Kan du for eksempel love dem at dere skal gjøre noe ekstra hyggelig på lørdag (eller en annen kveld) om de klarer å la være å irritere og reagere på hverandre? Søsken venner seg fort til å krangle og bråke på "gammel vane", men de kan avlæres også

Når det gjelder den yngstes utsagn om at han blir usikker på din kjærlighet, så kan du nok sette det på manipuleringskontoen. 

[AnonymBruker]

Aristoteles skrev (3 timer siden):

Kan du for eksempel love dem at dere skal gjøre noe ekstra hyggelig på lørdag (eller en annen kveld) om de klarer å la være å irritere og reagere på hverandre? Søsken venner seg fort til å krangle og bråke på "gammel vane", men de kan avlæres også

Når det gjelder den yngstes utsagn om at han blir usikker på din kjærlighet, så kan du nok sette det på manipuleringskontoen. 

Tusen takk for et konkret og hyggelig forslag! Jeg begynte med dette nå kveld og responsen var veldig positiv

Anonymkode: 3f89b...73b

[Gjest WhisperingWind]

Høres ut som en god kombinasjon av preetens og manipulering. 

Du må fortsette å være konsekvent og vise dem at atferden deres ikke belønnes. 

Om du sliter med det kan kanskje et COS kurs være tingen? 

[AnonymBruker]

Kanskje det hadde hjulpet å splitte søsknene litt. En uke der x er hos mamma og y hos pappa, så bytte, der y er hos mamma og x hos pappa. Så en uke begge hos mamma og en uke begge hos pappa. Og så på an igjen.  Da hadde begge fått alenetid med begge foreldre og tid sammen med begge foreldre. Men du og far hadde da bare hatt en uke barnefri i mnd.

Anonymkode: 23e59...8b9

[AnonymBruker]

Aristoteles skrev (23 timer siden):

Kan du for eksempel love dem at dere skal gjøre noe ekstra hyggelig på lørdag (eller en annen kveld) om de klarer å la være å irritere og reagere på hverandre? Søsken venner seg fort til å krangle og bråke på "gammel vane", men de kan avlæres også

Når det gjelder den yngstes utsagn om at han blir usikker på din kjærlighet, så kan du nok sette det på manipuleringskontoen. 

Man skal ALDRI lokke frem ønsket atferd. For da vil barna bare tøye grensene lenger og lenger, for at mor/far skal lokke mer med goder...

Ønsket atferd skal forsterkes umiddelbart etter at barnet har fremvist den betingelsesløst. Ikke lov de gull og grønne skoger "hvis de bare gjør sånn og sånn". For da lærer de seg å manipulere og forhandle mer. Og fremstår som bortskjemte.

Men gi de gull og grønne skoger rett etter de faktisk har fortjent det av seg selv. Tett veiledning underveis er såklart lov. Men ingen lovnader om gull og grønne skoger i forkant av ønsket atferd som lokking.

Anonymkode: 1939e...a18

[AnonymBruker]

Har ikke råd på resten siden jeg ikke har barn ennå selv, men når det gjelder det at de ikke er venner så er det dessverre bare sånn det er i en periode for veldig mange. Mitt inntrykk er at det spesielt skjer med søsken som er av samme kjønn og tett i alder, slik dine er. Slik var deg også for meg og min 2 år yngre søster - vi mislikte hverandre rett og slett sterkt i noen år fra ca den alderen der. Vi kranglet, var ufordragelige mot hverandre og foretrakk å ikke måtte forholde oss til hverandre i det hele tatt. Jeg kan ikke se at våre foreldre kunne gjort noe annerledes for å forhindre det eller endre det. Men vi fant tilbake til hverandre da jeg (eldst) var ca 17, og i dag er vi bestevenninner. 

Anonymkode: 1c9c6...93c

[Aristoteles]

AnonymBruker skrev (På 7.12.2021 den 18.06):

Man skal ALDRI lokke frem ønsket atferd. For da vil barna bare tøye grensene lenger og lenger, for at mor/far skal lokke mer med goder...

Ønsket atferd skal forsterkes umiddelbart etter at barnet har fremvist den betingelsesløst. Ikke lov de gull og grønne skoger "hvis de bare gjør sånn og sånn". For da lærer de seg å manipulere og forhandle mer. Og fremstår som bortskjemte.

Men gi de gull og grønne skoger rett etter de faktisk har fortjent det av seg selv. Tett veiledning underveis er såklart lov. Men ingen lovnader om gull og grønne skoger i forkant av ønsket atferd som lokking.

Anonymkode: 1939e...a18

Hmm... Da må jo all lønn for goder være livsfarlig.