Traumer etter svik i barndom

[AnonymBruker]

Psykologen sa at svik/total avvisning fra en foreldrer er noe av det verste en kan oppleve. En slags teaume. Stemmer det? Hun sa også at det er en slags sorg, som ikke går bort. 
Noen som kjenner seg igjen? Og har noen råd?

Dette er enda veldig sårt for meg. Er voksen nå og har egne barn. Gråter bare ved tanken på han som ikke ønsket meg. Han lever. Null kontakt. 
 

Noen som har fått diagnoser etter noe slik? Jeg sliter veldig med ustabilt humør og sinne. 

Anonymkode: 353f3...267

[AnonymBruker]

Min erfaring: det som hjelper er å gå inn i det og kjenne ordentlig på det, og ha fiktive samtaler med barnet du var den gangen og den voksne som avviste deg. Og så forsone deg med det.

Jeg tenker at mine foreldre gjorde sitt beste og at det var omstendigheter de ikke kunne kontrollere som påvirket dem negativt. Men jeg ble avvist i forhold, det var ikke sånn at de ikke var fysisk til stede. 

Anonymkode: 382f1...961

[AnonymBruker]

Og jeg har en ptsd diagnose, men den kommer minst like mye fra fysisk/psykisk/seksuell overgrep og mobbing. 

Anonymkode: 382f1...961

[AnonymBruker]

Er vel mange som blir fedre mot sin vilje... Han er nok glad for og stolt over deg nå , så kom over det!

Anonymkode: 80aa4...031

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Psykologen sa at svik/total avvisning fra en foreldrer er noe av det verste en kan oppleve. En slags teaume. Stemmer det? Hun sa også at det er en slags sorg, som ikke går bort. 
Noen som kjenner seg igjen? Og har noen råd?

Dette er enda veldig sårt for meg. Er voksen nå og har egne barn. Gråter bare ved tanken på han som ikke ønsket meg. Han lever. Null kontakt. 
 

Noen som har fått diagnoser etter noe slik? Jeg sliter veldig med ustabilt humør og sinne. 

Anonymkode: 353f3...267

At det kan være sårt og vondt er jeg helt enig i,men at det er det verste er å ta litt vel i

Anonymkode: 3c353...660

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er vel mange som blir fedre mot sin vilje... Han er nok glad for og stolt over deg nå , så kom over det!

Anonymkode: 80aa4...031

Seriøst.... 

Dessuten så er det mange kvinner som ufrivillig blir gravid også. Men de må jo bare ta seg sammen brette opp ermene å gjøre oppdrager oppgaven. Menn sier de er det sterke kjønn, men stikker fort halen mellom beina og stikker når ikke alt, blir som de har tenkt. Det skal tross alt to stk til for å lage barn. 

Anonymkode: 1534e...a8a

[Gjest supernova_87]

Det er ingen grunn til å rangere hva som er verst. Men dersom dette er sårt for deg så er det sårt for deg. 

Forsking viser jo også at psykisk mishandling er verre enn fysisk. Og man ser også at emosjonell omsorgssvikt er svært skadelig. Det du opplevde skapte et sår i deg, og gjorde noe med din selvopplevelse. Det er naturlig. Uavhengig av hvor det rangeres, så må du jobbe for at det ikke skal ødelegge for din livskvalitet her og nå. 

Forstår godt at det er smertefullt! Det som er viktig å huske på er at det at din far ikke ville ha kontakt med deg, det handler om HAM og ikke om deg, eller det barnet du var. Slik som min egen far ikke taklet meg, og var ganske stygg mot meg, det handlet om hans egen tilkortkommenhet, og var aldri min feil eller mitt ansvar. Det tar ikke bort smerten, men det hjelper deg til å ramme det inn til at det ikke var ditt ansvar eller handlet om at du ikke var god nok som barn. Alle barn fortjener å bli elsket. ❤️ 

[AnonymBruker]

Har vokst opp med en fat som druknet sine sorger i alkohol. Men han er jo forsåvidt psykisk skada, som bidro til at han fungerte dårlig som far. Det betyr ikke at han i utgangspunktet er en slem fyr. Han tok bare mange dårlige valg, som gikk ut over oss. Jeg tenker det er viktig å ikke tenke på at foreldrene tar valg pga deg. Men pga hvordan de selv takler sitt liv. Noen ser desverre mer seg selv enn de rundt. Evnt bruker de rundt som unnskyldning for valgene de tar. Men alt i alt er det deres ansvar og deres valg. 

Anonymkode: 1534e...a8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Noen som har fått diagnoser etter noe slik? Jeg sliter veldig med ustabilt humør og sinne. 

Anonymkode: 353f3...267

Diagnoser har jeg ikke, men jeg har en konstant følelse av å være 100 % verdiløs. Stygg, ekkel, motbydelig, dum, ubrukelig, kort sagt verdiløs. 

Anonymkode: a9b25...da8

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Psykologen sa at svik/total avvisning fra en foreldrer er noe av det verste en kan oppleve. En slags teaume. Stemmer det? Hun sa også at det er en slags sorg, som ikke går bort. 
Noen som kjenner seg igjen? Og har noen råd?

Dette er enda veldig sårt for meg. Er voksen nå og har egne barn. Gråter bare ved tanken på han som ikke ønsket meg. Han lever. Null kontakt. 
 

Noen som har fått diagnoser etter noe slik? Jeg sliter veldig med ustabilt humør og sinne. 

Anonymkode: 353f3...267

Denne har faktisk hjulpet meg mye: https://www.norli.no/usynlige-traumer?gclid=CjwKCAiAhreNBhAYEiwAFGGKPG3lpqqhI_1em2diLXjMNuj1VBuUUCkQWAAh70Gc3SgQ2WrhhNpU5RoCckoQAvD_BwE

 

Anonymkode: 58abf...d21

[AnonymBruker]

Takk for råd. Og dere som ikke har opplevd slik, kan bare holde kjeft! 

Hva går traumebehandling ut på da?

Anonymkode: 353f3...267

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for råd. Og dere som ikke har opplevd slik, kan bare holde kjeft! 

Hva går traumebehandling ut på da?

Anonymkode: 353f3...267

Jeg kan virkelig anbefale boken «tilbake til nåtid», jeg har brukt den mye i behandling for min Ptsd etter mye psykisk og fysisk vold i barndommen. Mange av følelsene du helt sikkert sitter med er godt forklart i boken og jeg følte meg litt mer «normal» med tanke på omstendighetene.

God klem til deg

Anonymkode: 116bc...f0a

[AnonymBruker]

Det kalles kptsd hvis det påvirker deg i stor grad. Kptsd er ikke en diagnose men den skal inn som diagnose når den nye diagnosemanualen tror i kraft. De færreste foreldre gjør slike ting som du beskriver av ondskap eller hat mot barnet. Det handler mere om deres egne vonde ting som de ikke har vert bevisste på hvor mye påvirker barns utvikling. Jeg har selv vokst opp i ett hjem med ting som satte seg som en kptsd og sammen med mange vonde hendelser som ung voksen og det at jeg ikke lærte hjemme å bearbeide ting på en god måte har gitt meg en personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: ffb01...d07

[Polyester]

Jeg ble avvist av begge foreldre på forskjellige måter samtidig som jeg ble mobbet og ikke hadde venner som barn og siden har jeg fått diagnosen Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse impulsiv type. Jeg har noen traumer og jeg har kjent på mye av det du beskriver og det er veldig vondt. Denne diagnosen jeg har står fortsatt men jeg opplever så og si aldri symptomer lenger, jeg har vært frisk i åtte år.

Diagnose kan være fint for å sette ting i bås, men den viktigste funksjonen til en diagnose er behandlingsforløp og tilfriskning og hvordan dette skal skje på en trygg og effektiv måte. Det er det som funket best for meg, å få behandling og lære meg det at det barnet som jeg var er det veldig synd på. Det som skjedde var ikke riktig eller rettferdig mot det barnet men nå er jeg voksen, en annen person enn det barnet, med mange flere erfaringer enn kun den vonde barndommen. Flere verktøy for å håndtere livet har jeg også. 

Traumebehandling er veldig intenst og kan være vondt, man gjenopplever traumene. Man forklarer og forteller om traumene mens man følger en prikk frem og tilbake på en lysliste som i en slags nesten-hypnose. Jeg anbefaler ikke traumebehandling uten at vanlig utredning og samtaleterapi er prøvd først og til og med etter det kan det vær lurt å gjøre det i samråd med en psykolog som allerede kjenner deg.

[AnonymBruker]

Ja, jeg opplever det selv. Kompleks ptsd. Skal begynne hos psykolog pga dette. 

Anonymkode: 21f7e...616

[AnonymBruker]

Traumebehandling hjalp meg❤️

Anonymkode: 0132d...361

[AnonymBruker]

On 12/8/2021 at 3:38 AM, Polyester said:

Jeg ble avvist av begge foreldre på forskjellige måter samtidig som jeg ble mobbet og ikke hadde venner som barn og siden har jeg fått diagnosen Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse impulsiv type. Jeg har noen traumer og jeg har kjent på mye av det du beskriver og det er veldig vondt. Denne diagnosen jeg har står fortsatt men jeg opplever så og si aldri symptomer lenger, jeg har vært frisk i åtte år.

Diagnose kan være fint for å sette ting i bås, men den viktigste funksjonen til en diagnose er behandlingsforløp og tilfriskning og hvordan dette skal skje på en trygg og effektiv måte. Det er det som funket best for meg, å få behandling og lære meg det at det barnet som jeg var er det veldig synd på. Det som skjedde var ikke riktig eller rettferdig mot det barnet men nå er jeg voksen, en annen person enn det barnet, med mange flere erfaringer enn kun den vonde barndommen. Flere verktøy for å håndtere livet har jeg også. 

Traumebehandling er veldig intenst og kan være vondt, man gjenopplever traumene. Man forklarer og forteller om traumene mens man følger en prikk frem og tilbake på en lysliste som i en slags nesten-hypnose. Jeg anbefaler ikke traumebehandling uten at vanlig utredning og samtaleterapi er prøvd først og til og med etter det kan det vær lurt å gjøre det i samråd med en psykolog som allerede kjenner deg.

Støtter dette. 

Anonymkode: 872e9...965