Han er usikker på hva han vil

[AnonymBruker]

Jeg er i en veldig vanskelig situasjon nå. Dvs, vi er i en veldig vanskelig situasjon nå. Kanskje det er noen her som har vert i lignende situasjon som har noen gode råd eller trøstende ord?

Min samboer (bodd 1 år sammen, kjærester 1 1/2 år, så ting har naturligvis gått raskt frem, gjerne for raskt etter noens mening) sliter mye psykisk pga konkurser pga covid-19, mye stress på jobben og oppussing av hus og hobbyer hvor han ikke får til ting som han skulle ønsket. Han sover dårlig, har gjort i 1 år nå og vel så det, er ofte trøtt og lei og kommer med slengleppe til meg selv om han ikke mener det. Han har en stund nå snakket med en mentaltrener ukentlig og det har hjulpet noe på enkelte ting, men ikke vesentlig store forskjeller.

For noen dager siden slapp han bomba og sa at han visste ikke lenger hva han ville og hva han følte for meg. Det er ingenting som gir mening fordi han gjør noe, men sier noe annet. I det ene sekundet kan han planlegge fremtiden vår, og i neste sekund ønsker han en pause for å finne ut av seg selv. Han sier at jeg betyr hele verden for han og at jeg er det beste som har hendt han noen gang. Han føler seg trygg hos meg og han føler han kan stole 100% på meg, og han har følt seg elsket for første gang i sitt liv, men han føler ikke at han fortjener det. Jeg vet, og alle som kjenner han vet, at er det noen som fortjener å bli elsket, så er det han. Han syns også det er uvant og skummelt fordi jeg vet alt om han. Jeg har aldri elsket noen høyere, om jeg i det hele tatt har elsket noen før. Jeg har vært i flere forhold, og lenger forhold en dette, men det jeg føler for han, det er magisk, hvis jeg skal velge et noen lunde beskrivende ord.

Vi har etter mye gråting og mange samtaler i helgen med hverandre, kommet frem til at jeg reiser hjem til min familie, og han får et par uker for seg selv hvor han får prøve å finne seg selv. Han vil dog feire jul sammen med meg.

Er det noen som har noen råd til meg/oss? Hva kan vere lurt å gjøre? Vi har vert inne på tanken om at psykolog gjerne kan vere lurt siden det går så "tregt" med mentaltreneren. Jeg tror det ligger dypere enn hva en mentaltrener kan "fikse" og at både han og jeg kunne hatt godt av noen timer hos psykolog for å bearbeide saker og ting. Jeg har også foreslått parterapi og han avviser det slett ikke. Vi eier hus sammen og har blitt så og si enige om å etter hvert selge huset da vi har innsett at det er for mye oppussing og det går for lite tid til hverandre. Tar imot råd med stor takk... Dette er så fryktelig vondt 😔

Anonymkode: 9230f...6be

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: 9230f...6be

[AnonymBruker]

Sender deg en klem, jeg tror det er veldig viktig at du slipper ham nå de neste par ukene og så må du kjenne på hva du føler uavhengig av ham.

Alt dette på 1, 5 år, det har gått steike fort, kanskje alt for fort. Og jeg vil si at du vet ikke alt om en person på 1, 5 år med alt dere har hatt av problem og utfordringer osv. 

Jeg hadde ikke akseptert slenging med leppa eller ufine kommentarer. Mentaltrener er bare et anna ord for coach, noe alle kan løpe rundt og kalle seg. Han høres ut som han har langt dypere problemer og det trengs fagfolk hjelp der. 

Du bør tenke på deg selv og hva du vil. 

Anonymkode: 52dfa...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Sender deg en klem, jeg tror det er veldig viktig at du slipper ham nå de neste par ukene og så må du kjenne på hva du føler uavhengig av ham.

Alt dette på 1, 5 år, det har gått steike fort, kanskje alt for fort. Og jeg vil si at du vet ikke alt om en person på 1, 5 år med alt dere har hatt av problem og utfordringer osv. 

Jeg hadde ikke akseptert slenging med leppa eller ufine kommentarer. Mentaltrener er bare et anna ord for coach, noe alle kan løpe rundt og kalle seg. Han høres ut som han har langt dypere problemer og det trengs fagfolk hjelp der. 

Du bør tenke på deg selv og hva du vil. 

Anonymkode: 52dfa...836

Ja det har gått fort, alt for fort. Vi har nok droppet kjæresteperioden som vi garantert så sårt hadde trengt, og gått rett på å bli samboere med alt som det innebærer. Jeg vet hva jeg vil, det er jeg sikker på. Så jeg reiser til legen idag og forsøker å få sykemelding en periode for å reise hjem, tenke på meg selv og la han få tid til å tenke på seg selv. 
 

Jeg godtar overhode ikke slenging med leppa, men jeg vet hvorfor det kommer. Det er ikke ofte, men ofte nok til at han får sykt dårlig samvittighet når han gjør det. Han sier det før han tenker seg om. Han har aldri sagt noe direkte rettet mot meg, der har han vært veldig flink, da han vet at jeg sliter med dårlig selvtillit og selvfølelse etter psykisk mishandling i tidligere forhold.

Jeg vet nok ikke alt om han, men jeg vet mer om han og hva han sliter med enn hva han nærmeste familie og venner vet. Han sier ofte at jeg vet mer om han enn han gjør selv. Han er en veldig følsom type. Mentaltreneren er en mental-coach, og har utdanning som det - det er et tilbud gjennom kommunen, men som du sier, jeg tror han har langt dypere problemer og trenger mer hjelp enn coachen kan hjelpe han med. Han er en så god person tvers igjennom, den typen man blir glad i bare av å være i samme rom som han. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at han virkelig tar problemene sine på alvor og får hjelp den stunden jeg forhåpentligvis blir vekke nå.

Anonymkode: 9230f...6be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ja det har gått fort, alt for fort. Vi har nok droppet kjæresteperioden som vi garantert så sårt hadde trengt, og gått rett på å bli samboere med alt som det innebærer. Jeg vet hva jeg vil, det er jeg sikker på. Så jeg reiser til legen idag og forsøker å få sykemelding en periode for å reise hjem, tenke på meg selv og la han få tid til å tenke på seg selv. 
 

Jeg godtar overhode ikke slenging med leppa, men jeg vet hvorfor det kommer. Det er ikke ofte, men ofte nok til at han får sykt dårlig samvittighet når han gjør det. Han sier det før han tenker seg om. Han har aldri sagt noe direkte rettet mot meg, der har han vært veldig flink, da han vet at jeg sliter med dårlig selvtillit og selvfølelse etter psykisk mishandling i tidligere forhold.

Jeg vet nok ikke alt om han, men jeg vet mer om han og hva han sliter med enn hva han nærmeste familie og venner vet. Han sier ofte at jeg vet mer om han enn han gjør selv. Han er en veldig følsom type. Mentaltreneren er en mental-coach, og har utdanning som det - det er et tilbud gjennom kommunen, men som du sier, jeg tror han har langt dypere problemer og trenger mer hjelp enn coachen kan hjelpe han med. Han er en så god person tvers igjennom, den typen man blir glad i bare av å være i samme rom som han. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at han virkelig tar problemene sine på alvor og får hjelp den stunden jeg forhåpentligvis blir vekke nå.

Anonymkode: 9230f...6be

Er det plass i livet ditt til en mann som sliter så mye? Jeg vet det er harde ord, jeg har selv vært der du er, dette kunne like godt vært skrevet av meg20 år siden bare at vi ikke kjøpte hus.

Han sliter veldig tøft, mesteparten av tiden kommer til å gå med til hensyn og tanke på ham, som nå bare verre med årene.  Å gå til psykolog for å bli bedre kan ta mange år, det er viktig at man har selvinnsikten til å bruke verktøyene man får utdelt til å innføre endringer og rutiner i livet. 

 

Anonymkode: 52dfa...836

[AnonymBruker]

Tenker at han er deprimert?

Og er ikke like rask ute som mange ser ut å være på dette forumet, med å si dump han! Virker jo som at dere bryr dere om hverandre. Han bør få litt tid alene, og så håper jeg at han føler seg bedre og mer klar for deg igjen.

Tenke mentaltrener kan gjøre noe med folks egoistiske planer. Å sette seg selv først, gjøre det man ønsker.

Mens om man sliter, bør man heller snakke med psykolog/psyk.sykepleier og ha de nærmeste (deg) "på laget". 

Anonymkode: 07f01...b27

[AnonymBruker]

Når jeg leser dette så kjenner jeg på en følelse av at han rett og slett ikke har noe mer å gi. 
Han sliter med å finne en mening og retning boforhold til fremtiden. 
Jeg tror ikke du har gjort noe galt. 
Han er bare dønn utbrent og sliten. 
Det er sikkert fornuftig å gi han pusterom og tid for seg sjøl, men han burde søke profesjonell hjelp til å sortere ut alt som tynger og forstyrrer. 
Om dere finner en solid plattform sammen vil bare tiden vise, og det er mulig at det vil ta lang tid i såfall . 
Jeg vet bare at dette er slitsomt å leve i, og han er sikkert klar over at han ikke kan gi deg det du trenger i et forhold.

Av og til trenger et menneske bare fred og rom for å kvitte seg med dårlig samvittighet og følelsen av at alle vil ha en bit av en. 

Anonymkode: 02a62...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Er det plass i livet ditt til en mann som sliter så mye? Jeg vet det er harde ord, jeg har selv vært der du er, dette kunne like godt vært skrevet av meg20 år siden bare at vi ikke kjøpte hus.

Han sliter veldig tøft, mesteparten av tiden kommer til å gå med til hensyn og tanke på ham, som nå bare verre med årene.  Å gå til psykolog for å bli bedre kan ta mange år, det er viktig at man har selvinnsikten til å bruke verktøyene man får utdelt til å innføre endringer og rutiner i livet. 

 

Anonymkode: 52dfa...836

Ja, det er plass til en mann som sliter så mye i livet mitt. Han gjør meg lykkelig til tross for sine dype bølgedaler. Han får meg til å føle meg trygg og elsket, til tross for at han ikke føler at han har noe å gi. 
 

Jeg er forøvrig sykepleier og har jobbet på psyk.avd., så jeg vet endel om depresjoner. Jeg sier ikke at jeg vet eksakt hvordan han har det, men jeg kan godt teorien og hva som kan hjelpe. Jeg ønsker å hjelpe han, spille på lag med han, hvis og når han er klar for det. 

Anonymkode: 9230f...6be

[AnonymBruker]

Det er godt å høre at dere ikke skriker «dump han, han er ikke bra for deg». Man må alltid se flere sider. Jeg elsker han over alt. Jeg har aldri tenkt tanken på at jeg skal gi han opp. Med denne tråden var jeg egentlig bare ute etter støttende ord og om noen har vært i lignende situasjon - og det er klart at det er også kloke folk her inne med ulike utdannelser og lenger livserfaring enn meg selv. 
 

Jeg får sykemelding og lar han få tid til å tenke og finne ut av seg selv. 

Anonymkode: 9230f...6be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja, det er plass til en mann som sliter så mye i livet mitt. Han gjør meg lykkelig til tross for sine dype bølgedaler. Han får meg til å føle meg trygg og elsket, til tross for at han ikke føler at han har noe å gi. 
 

Jeg er forøvrig sykepleier og har jobbet på psyk.avd., så jeg vet endel om depresjoner. Jeg sier ikke at jeg vet eksakt hvordan han har det, men jeg kan godt teorien og hva som kan hjelpe. Jeg ønsker å hjelpe han, spille på lag med han, hvis og når han er klar for det. 

Anonymkode: 9230f...6be

Din erfaring og utdannelse kan komme godt med, men det er vanskelig å ikke la seg dra inn i det og vite hvor grensene går når man er SÅ tett på. Det er veldig stor forskjell på å være sykepleier på psyk avdeling og det å prøve å guide den psykisk slitende mannen din gjennom det. 

Jeg tror det er bra dere får tid fra hverandre,jeg vil dog råde deg til å se litt kaldt på dette her, og se de neste 30 årene + -. Hvis situasjonen slik den er i dag ikke forandrer seg, er du villig til å ta det? Er slik du må være forberedt på. Min erfaring er at ved traumer og skader i nære forhold og relasjoner så kan en ikke være i ett mens man får behandling for å bli bedre.

Anonymkode: 52dfa...836

[AnonymBruker]

Du er ikke syk men sykemelder deg? Du må stå opp for deg selv. Være sterk. Ikke legge deg ned med en sykemelding. Kom deg på jobb og vis han at du står på og er selvstendig kvinne. Han finner deg ikke attraktiv om du syter og bærer deg. Kvinn deg opp og ikke sett deg selv til side for han. Det er han som må ta tak i seg selv og få livet bedre. Blir så oppgitt over kvinner som skal 'fikse' menn. Reis hjem, men ikke sykemeld deg. Jobb, tren, vær med venner. Dette kan gi håp for forholdet når han ser hvor flott du klarer deg uten han. Da blir han nysgjerrig på deg igjen. 

Anonymkode: d2dbd...cb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Din erfaring og utdannelse kan komme godt med, men det er vanskelig å ikke la seg dra inn i det og vite hvor grensene går når man er SÅ tett på. Det er veldig stor forskjell på å være sykepleier på psyk avdeling og det å prøve å guide den psykisk slitende mannen din gjennom det. 

Jeg tror det er bra dere får tid fra hverandre,jeg vil dog råde deg til å se litt kaldt på dette her, og se de neste 30 årene + -. Hvis situasjonen slik den er i dag ikke forandrer seg, er du villig til å ta det? Er slik du må være forberedt på. Min erfaring er at ved traumer og skader i nære forhold og relasjoner så kan en ikke være i ett mens man får behandling for å bli bedre.

Anonymkode: 52dfa...836

Takk for at du deler din erfaring. Han hadde nok ikke vært nedfor om det ikke var for covid. Selvsagt er det forskjell på å være pårørende og det å være sykepleier, det vet jeg veldig godt. Som sagt gjør han meg lykkelig, og om han vil ha meg så er jeg villig til alt det måtte være. Jeg sitter med verdens snilleste mann som dessverre alltid tenker på andre enn seg selv, en som må lære seg å være egoistisk..

Anonymkode: 9230f...6be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ja, det er plass til en mann som sliter så mye i livet mitt. Han gjør meg lykkelig til tross for sine dype bølgedaler. Han får meg til å føle meg trygg og elsket, til tross for at han ikke føler at han har noe å gi. 

Anonymkode: 9230f...6be

Jeg tror faktisk at dette er den minst gunstige holdningen å innta slik situasjonen er per i dag. Du er veldig myk og tålmodig.

Tror han hadde hatt bedre nytte av om du tok over ledelsen med fast hånd, og sa at dere flytter fra hverandre sporenstreks, og så ser dere an etter hvert. 

Anonymkode: 28d80...b6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Din erfaring og utdannelse kan komme godt med, men det er vanskelig å ikke la seg dra inn i det og vite hvor grensene går når man er SÅ tett på. Det er veldig stor forskjell på å være sykepleier på psyk avdeling og det å prøve å guide den psykisk slitende mannen din gjennom det. 

Jeg tror det er bra dere får tid fra hverandre,jeg vil dog råde deg til å se litt kaldt på dette her, og se de neste 30 årene + -. Hvis situasjonen slik den er i dag ikke forandrer seg, er du villig til å ta det? Er slik du må være forberedt på. Min erfaring er at ved traumer og skader i nære forhold og relasjoner så kan en ikke være i ett mens man får behandling for å bli bedre.

Anonymkode: 52dfa...836

Enig. Skomakerens barn...

Anonymkode: 28d80...b6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for at du deler din erfaring. Han hadde nok ikke vært nedfor om det ikke var for covid. Selvsagt er det forskjell på å være pårørende og det å være sykepleier, det vet jeg veldig godt. Som sagt gjør han meg lykkelig, og om han vil ha meg så er jeg villig til alt det måtte være. Jeg sitter med verdens snilleste mann som dessverre alltid tenker på andre enn seg selv, en som må lære seg å være egoistisk..

Anonymkode: 9230f...6be

Jeg skjønner hva du mener, en som ALLTID tenker på alle andre enn seg selv, vil dra deg under med sin egen undergang. Han må lære seg å ta ansvar og sette kurs i eget liv ja. Problemet med covid og psykiske problemer tror jeg er det at man plutselig fikk mye mer tid til å sitte på ræva og bli truffet av all elendigheten som man før kanskje kunne holde på avstand med jobb og sånn andre ting. 

Vær klar med ham på èn ting, hvis det å sette andre foran seg selv betyr å sette andre foran deg, så er det over og ut. En person som ikke evner å være selvstendig og ha selvomsorg, vil ikke ha deg for deg heller som hans partner, om du skjønner..

Anonymkode: 52dfa...836

[AnonymBruker]

Dere må først av alt finne ut selv hva som er best for dere i lengen !  Men et par ting og tenke på før dere bestemmer dere... 

- et langvarig forhold er veldig sjelden helt knirkefritt..

- Sliter dere stadig med bekymringer, og at dere ikke strekker til( pluss pluss) i en lengre periode ,så påvirker det såklart et forhold også!  En blir rett og slett utslitt av og ha for mye sånne ting å tenke på!!!  Det kan også gjøre at man kan reagere på litt dårlige måter også fremfor de en setter mest pris på! ( men likevel IKKE sagt de skal tåle alt for det er ikke bra!)  

Ha det stritt påvirker i stor grad et forhold, og setter det på prøve! Er veldig bra og ha hverandre med støtte osv... Men på annen måte så må en være veldig så tålmodig! En kan komme sterkere ut av ting, men som sagt så er det ei solid prøve i livet!! 

Tror det kan være bra og være litt borte fra hverandre inniblandt:)  

Ønsker dere all lykke til!!! 

Hilsen dame 45 ... ( i forhold siden hu var 20...) 

Anonymkode: 3116e...a89

[kri.star]

Mitt beste råd: gi han rom og tid. Mest sannsynlig elsker han deg egentlig og ønsker å tilbringe livet sitt sammen med deg. Men, akkurat nå representere du endel av tingene han føler han ikke takler nå. Du har blitt ett symbol på det han ønsker, og det han har konstant dårlig samvittighet ovenfor. Mest sannsynlig, slik jeg ser det, prøver han å gi deg en utvei. Så igjen, gi han tid og rom, men vær også klar på at du venter og at du er her for han hvis han trenger deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Du er ikke syk men sykemelder deg? Du må stå opp for deg selv. Være sterk. Ikke legge deg ned med en sykemelding. Kom deg på jobb og vis han at du står på og er selvstendig kvinne. Han finner deg ikke attraktiv om du syter og bærer deg. Kvinn deg opp og ikke sett deg selv til side for han. Det er han som må ta tak i seg selv og få livet bedre. Blir så oppgitt over kvinner som skal 'fikse' menn. Reis hjem, men ikke sykemeld deg. Jobb, tren, vær med venner. Dette kan gi håp for forholdet når han ser hvor flott du klarer deg uten han. Da blir han nysgjerrig på deg igjen. 

Anonymkode: d2dbd...cb3

Sykdom er så mangt. Dårlig mental helse kan føre til at man ikke fungerer i hverdagen. Hva vet du om at jeg ikke har hemmende panikkanfall daglig som gjør at jeg ikke fungerer i jobb? Hvordan skal jeg da kunne hjelpe andre når jeg ikke engang klarer å hjelpe meg selv? Jeg kan også nevne at jeg har null nettverk her hvor jeg bor. Min familie og venner bor på den andre siden av landet, så jeg kan ikke reise hjem uten å eventuelt sykemelde meg eller ta ulønnet permisjon. Sistnevnte får jeg neppe innvilget uansett.

Hvor har det stått at jeg syter og bærer meg? Og at jeg skal legge meg ned og være syk og deprimert? Du legger ord i min munn uten å vite noe om min situasjon. 

Utover det så ser jeg absolutt hva du mener, men alt det er litt vanskelig uten noe nettverk utover han familie. Det er faktisk ikke så enkelt å få venner når man er helt ny på et sted og mennesker ikke møtes pga covid. Dog kan jeg nok finne meg et annet sted å bo en stund.

Anonymkode: 9230f...6be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sykdom er så mangt. Dårlig mental helse kan føre til at man ikke fungerer i hverdagen. Hva vet du om at jeg ikke har hemmende panikkanfall daglig som gjør at jeg ikke fungerer i jobb? Hvordan skal jeg da kunne hjelpe andre når jeg ikke engang klarer å hjelpe meg selv? Jeg kan også nevne at jeg har null nettverk her hvor jeg bor. Min familie og venner bor på den andre siden av landet, så jeg kan ikke reise hjem uten å eventuelt sykemelde meg eller ta ulønnet permisjon. Sistnevnte får jeg neppe innvilget uansett.

Hvor har det stått at jeg syter og bærer meg? Og at jeg skal legge meg ned og være syk og deprimert? Du legger ord i min munn uten å vite noe om min situasjon. 

Utover det så ser jeg absolutt hva du mener, men alt det er litt vanskelig uten noe nettverk utover han familie. Det er faktisk ikke så enkelt å få venner når man er helt ny på et sted og mennesker ikke møtes pga covid. Dog kan jeg nok finne meg et annet sted å bo en stund.

Anonymkode: 9230f...6be

Du lever jo et liv for han og ikke deg selv. Er syk med angst pga dette dårlige forholdet. Du fortjener da bedre når ikke han evner til å ta en avgjørelse. Ikke gjør deg til dørmatte for noen. Du må ha et godt liv selv for å være god med andre. Er ikke ute etter å dømme deg, men vil vekke deg. Menn som er usikre på forholdet må bare sitte der å gruble. Bli den beste utgaven av deg selv og han vil undres. 

Anonymkode: d2dbd...cb3

[AnonymBruker]

Til nå har det gått veldig både og. Vi har feiret jul sammen og nyttår, fordi han ville det. Vi har grått uendelig mye begge to, jeg har gått nesten hver dag. En periode rundt jul og i romjulen hadde vi det bedre enn noen gang, men så utav det blå ble det verre igjen. 

Jeg har egentlig bestemt meg nå for at jeg skal gi mer faen, så kan han få den tiden for seg selv som han trenger, kanskje han innser etter hvert hva han kan miste/har mistet... det gjør så forferdelig vondt.

Går rundt på jobb i en døs og føler ikke jeg får gjort det jeg skal 😪

Anonymkode: 9230f...6be