Overfladisk forhold

[AnonymBruker]

Hei. Jeg holdt meg singel lenge fordi jeg ikke orket å åpne meg for en ny. Har en bedriten barndom bak meg, og ble ung ufør grunnet omsorgssvikt og mishandling. Dette påvirker meg en del i hverdagen og har mye fastgrodde personlighetsstrekk som mindreverdighetskomplekser, er en smule paranoid (lurer på intensjonene til folk, om de har baktanker med å komme nær meg) og div annen angst. Jeg reagerer med å låse meg litt, la ting bygge seg opp, både mistenksomhet og følelsen av å ikke være god nok. 
 

For et år siden havnet jeg alikevel i et forhold. Falt pladask for denne fyren, men var åpen om alt fra dag en. Til tross for at jeg har tatt opp ting underveis, prøvd å forklare sånn at han skjønner meg, så føler jeg ikke det synker inn hos han. Nå for snart en mnd siden snakka vi, og jeg sa at enten prøver du å sette deg inn i dette, eller så avslutter vi. Trenger at han vet i hvertfall litt, og hvorfor jeg er som jeg er. Lei av å si de samme tingene flere ganger, da han responderer labert. Bare rister på hodet, bytter tema o.l. Jeg spør hvorfor, og da sier han at det er så fjernt fra hans barndom så han klarer ikke relatere. OK! Sendte han en rapport som en psykiater har skrevet om meg, der jeg ble utredet. Der står det så fint og oversiktlig fra start til slutt. Er langt fra tunglest. Dette syntes han var en god idè, så slapp jeg å fortelle så mye selv. 
 

Nå nærmer det seg en mnd siden jeg sendte på mail. Han er alene så og si hver etterniddag/kveld og har god tid til å lese over. Her om dagen spurte jeg om han hadde sett noe på det. -Han hadde såvidt lest litt, var svaret, før han byttet tema. 
 

Jeg mener ikke å presse mine problemer på han, men for å være i forhold må man kjenne hverandre. Kan ikke presse han til å være engasjert. Det virker som om han er flau over å finne ei som er ufør. Tuller med at jeg er arbeidssky forran slekta si, lurer på hvorfor jeg er SÅÅÅ sliten når jeg bare er hjemme. 
 

Er det ikke normalt å være så «dyp» med kjæresten? Føler jeg trenger mer enn jeg får, men vet ikke om jeg krever for mye. 

Noen med synspunkter?

 

 

Anonymkode: 2fb2b...34c

[Mamasitas]

Finn en ny fyr.. kom igjen. Han latterliggjør deg fremfor familien og orker ikke tanken på at du har "baggasje" 

[AnonymBruker]

Han er en gjøk. Jeg synes ikke du ber om for mye, det er ganske vanlig å føle at man gjør det med en vanskelig barndom bak seg, man vil ta litt mindre plass. Du må ta en skikkelig prat med han. Han er ikke en tankeleser og jeg tror åså at han får andre ting ut av et forhold enn hva du gjør, altså, dere trenger forskjellige ting  

Anonymkode: abfb4...17d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er en gjøk. Jeg synes ikke du ber om for mye, det er ganske vanlig å føle at man gjør det med en vanskelig barndom bak seg, man vil ta litt mindre plass. Du må ta en skikkelig prat med han. Han er ikke en tankeleser og jeg tror åså at han får andre ting ut av et forhold enn hva du gjør, altså, dere trenger forskjellige ting  

Anonymkode: abfb4...17d

Har prøvd utallige ganger å forklare hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Er lei av å fortelle det samme gang på gang, derfor jeg heller ba han lese rapporten, kanskje den når inn. 
 

Jeg har sagt at vi trenger forskjellig. Da sier han at jeg trenger en som han, som holder rundt meg og elsker meg. Og ja, det gjør jeg. Men utover det føles det tomt/overfladisk. 

Anonymkode: 2fb2b...34c