Gift med en mann, forelsker meg i kvinner.

[AnonymBruker]

Jeg har en utfordring som i og for seg ikke er helt uventet, men som jeg ikke hadde trodd skulle bli såpass stor. Jeg lurer litt på hvordan andre bifile (ikke så glad i det ordet, men antar det er mest dekkende) som er i forhold håndterer dette. Jeg er en kvinne som nærmer seg 40 og som i tenårene og helt i begynnelsen av voksenlivet hovedsakelig hadde forhold til kvinner. Jeg vet at det fungerer for meg, både romantisk og seksuelt. Jeg har også evnen til å forelske meg i - enkelte særskilte - menn, men min romantiske hovedinteresse er kvinner, og jeg så nok alltid for meg et liv med lesbiske forhold. Så traff jeg han som jeg fortsatt er gift med, og det var en stor forelskelse. (Han har alltid visst om alt dette, forresten, det er ingen hemmelighet.) De første årene var forelskelsen stor og altoppslukende, og jeg tenkte ikke så mye på det livet jeg ga opp for å være sammen med ham. Han er en god livspartner, og en kjærlig og god pappa for våre barn. I senere år har jeg imidlertid fått et problem, jeg forelsker meg stadig i nye kvinner. Jeg klarer fint å la være å være utro, men jeg strever med at jeg aldri mer skal oppleve romanse og seksuell forening med en annen kvinne. (Og nei - det er helt uaktuelt å "ha med" en annen dame på trekant eller noe i den duren, det jeg snakker om er mer seriøs romantisk tiltrekning). Jeg finner ingen løsning på dette. Jeg elsker mannen min, men samtidig føles det som at det er en helt vesentlig del av meg selv som jeg ikke får levd. Det slår meg at vi må være flere som har det sånn. Hvordan løser andre det?

Anonymkode: 9508d...19e

[AnonymBruker]

Det løses vel på samme måte for alle som har lyst til å ha sex med andre enn partneren. At du har lyst til å ha sex med kvinner forandrer egentlig ikke noe særlig.

Enten er man utro, har åpent forhold, trekant, eller man fortrenger de følelsene.

Anonymkode: 2f52d...3fd

[AnonymBruker]

Nja. Jeg er delvis enig med deg (som i at man uansett ikke har noen "rett" til å være utro), men det er faktisk ikke helt det samme. Det er (for meg) noe helt annet å ha sex med kvinner enn med menn, og jeg blir også en annen i relasjonen, både romantisk og seksuelt. Hvis jeg var heterofil, ville jeg neppe ha følt at det var helt vesentlige deler av meg selv som jeg ikke fikk levd ut.

Anonymkode: 9508d...19e

[AnonymBruker]

Tror det er mange som har det sånn i forhold. At de forelsker seg i andre som har ting de savner hos partner. 

Anonymkode: a1d8b...547

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tror det er mange som har det sånn i forhold. At de forelsker seg i andre som har ting de savner hos partner. 

Anonymkode: a1d8b...547

Kan godt være du har rett i det, det vet jeg for lite om. Jeg forelsker meg aldri i andre menn enn min partner, bare i kvinner.

Anonymkode: 9508d...19e

[AnonymBruker]

Drøftet med mannen din muligheten for åpne forhold da? Da kan det jo både være seriøst, men heller ikke gi slipp på han. Ellers så ser jeg ikke særlig andre løsninger enn å enten skille deg, eller forsone seg med at man ikke kan ha alt 

Anonymkode: 97ebc...e5f

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette er helt likt, og ganske normalt om man er hetro, bi eller lesbisk. Men du forsøker å forklare det vekk med legningen din. Det er helt normalt å være i et forhold og å bli tiltrukket av andre, hetrofile, eller homofile vil kunne kjenne på den samme følelsen av å måtte "gi opp en del av seg selv" nemlig den delen som får kjenne spenning med det nye, flørte, forelske seg, føle seg ung osv. osv osv

Du kan ikke forklare dette ut i fra at du er bi. Hadde du vært med en kvinne over lang tid hadde du nok også forelsket det i andre i løpet av et langt samling. Akkurat nå skjer det deg bare litt oftere fordi du på en måte tillater det med forklaringen på at du er bi. 

Anonymkode: 12b30...27c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Kan godt være du har rett i det, det vet jeg for lite om. Jeg forelsker meg aldri i andre menn enn min partner, bare i kvinner.

Anonymkode: 9508d...19e

Men du har hele livet hovedsakelig forelsket deg i kvinner så det er jo ikke så rart det utelukkende er kvinner nå også. 

Anonymkode: 12b30...27c

[AnonymBruker]

Jeg er som deg, Ts, og jeg forstår akkurat hva du snakker om. Jeg kan være sammen med en mann og bli forelsket i eller betatt av andre menn, men det skaper ikke det samme eksistensielle savnet som jeg føler om jeg er sammen med en mann og blir forelsket i en kvinne.

Jeg opplever også at jeg på en måte blir en annen i relasjon med kvinner enn med menn. Det handler om hvordan jeg opplever meg selv sammen med en kvinne versus med en mann, det handler om min identitet og hvem jeg blir i møte med den andre, hvordan andre oppfatter oss og hvordan jeg nærmer meg den andre, hvordan jeg lever ut det seksuelle og hvordan våre kropper fungerer sammen. Det er noe helt annet å være to kvinner sammen enn en mann og en kvinne. Det har noe med hele dynamikken å gjøre.

Vi er ikke bare ulike personer, vi er også kjønn og kropp og identitet, vi er mann og kvinne, hetero, homo og bi - eller noe annet. Kropp, legning og kjønn er ikke irrelevant.

Jeg har det også motsatt: når jeg er sammen med en kvinne, savner jeg en mann. Jeg klarte aldri å velge og har i 30 år vekslet på å være sammen med menn, kvinner og par. På en måte skulle jeg ønske at jeg tok et valg da jeg var ung og bare sto for det. Kanskje hadde det vært lettere. Jeg vet ikke.

Anonymkode: 4dda0...e4c

[SlemUlv]

Jeg løste det, ved å innrømme at jeg er poly. Og dermed ikke laget for et monogamt forhold. 

Heldigvis fant jeg også en mann som er poly, og har funnet et fantastisk poly miljø. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er som deg, Ts, og jeg forstår akkurat hva du snakker om. Jeg kan være sammen med en mann og bli forelsket i eller betatt av andre menn, men det skaper ikke det samme eksistensielle savnet som jeg føler om jeg er sammen med en mann og blir forelsket i en kvinne.

Jeg opplever også at jeg på en måte blir en annen i relasjon med kvinner enn med menn. Det handler om hvordan jeg opplever meg selv sammen med en kvinne versus med en mann, det handler om min identitet og hvem jeg blir i møte med den andre, hvordan andre oppfatter oss og hvordan jeg nærmer meg den andre, hvordan jeg lever ut det seksuelle og hvordan våre kropper fungerer sammen. Det er noe helt annet å være to kvinner sammen enn en mann og en kvinne. Det har noe med hele dynamikken å gjøre.

Vi er ikke bare ulike personer, vi er også kjønn og kropp og identitet, vi er mann og kvinne, hetero, homo og bi - eller noe annet. Kropp, legning og kjønn er ikke irrelevant.

Jeg har det også motsatt: når jeg er sammen med en kvinne, savner jeg en mann. Jeg klarte aldri å velge og har i 30 år vekslet på å være sammen med menn, kvinner og par. På en måte skulle jeg ønske at jeg tok et valg da jeg var ung og bare sto for det. Kanskje hadde det vært lettere. Jeg vet ikke.

Anonymkode: 4dda0...e4c

Tusen takk for et fint svar.

Anonymkode: 9508d...19e

[AnonymBruker]

SlemUlv skrev (45 minutter siden):

Jeg løste det, ved å innrømme at jeg er poly. Og dermed ikke laget for et monogamt forhold. 

Heldigvis fant jeg også en mann som er poly, og har funnet et fantastisk poly miljø. 

Takk for svar, og fint at du fant en løsning som fungerte for deg. Poly er nok ikke svaret for meg, jeg er egentlig ganske romantisk og monogamt anlagt, dvs interessert i én person (av gangen, ihvertfall).

Anonymkode: 9508d...19e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Takk for svar, og fint at du fant en løsning som fungerte for deg. Poly er nok ikke svaret for meg, jeg er egentlig ganske romantisk og monogamt anlagt, dvs interessert i én person (av gangen, ihvertfall).

Anonymkode: 9508d...19e

Isåfall hadde du ikke opprettet tråden.

Jeg er bifil selv, gift med mann. Jeg kan savne sex med kvinne ja, men tenker at det ikke er ulikt for meg å savne noe enn for andre å savne noe, og jeg kjenner få i forhold som ikke innimellom savner noe som partner ikke "leverer". 

Anonymkode: 52c53...fbe

[SlemUlv]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Takk for svar, og fint at du fant en løsning som fungerte for deg. Poly er nok ikke svaret for meg, jeg er egentlig ganske romantisk og monogamt anlagt, dvs interessert i én person (av gangen, ihvertfall).

Anonymkode: 9508d...19e

Og likevel oppretter du denne tråden.. Hvor, sånn jeg leser det, du sier du nå er forelsket i minst en mann, og en kvinne. 😊

[AnonymBruker]

La oss heller si det slik at jeg lever i ekteskap med gjensidig respekt og kjærlighet, og at jeg likevel stadig forelsker meg i kvinner (en av gangen). Men når jeg er forelsket er det det tosomme, romantiske jeg trekkes mot (og jeg er tross alt også trofast mot mannen min). Det er mulig jeg har misforstått hva poly er, men jeg ser ikke for meg å ha et åpent forhold eller å ha flere på én gang, det er seriemonogami (med kvinner) jeg savner. Jeg vet godt at jeg på sett og vis ønsker meg pose og sekk, at man ikke kan få alt, og at jeg er heldig som opplever livslang kjærlighet. Jeg spurte etter erfaringer fra andre som opplever tilsvarende, og jeg er glad for de svarene jeg har fått så langt (også fra hun som er poly, selv om jeg innbiller meg at det er noe litt annet).

Anonymkode: 9508d...19e

[SlemUlv]

Erfaringen delte jeg, fordi jeg var monogam.. Og hadde det som deg. 
Og løsningen ble altså, at noen forklarte meg hva poly er, og jeg sa "åh, er det en ting?" Også ble det diskutert og funnet ut at jeg faktisk er poly. Det var kun 11 år siden 😃 (er 41). 

Det er lov å like, forelske seg, i flere personer  Men du bør snakke med din mann om dette. 

[AnonymBruker]

SlemUlv skrev (4 minutter siden):

Erfaringen delte jeg, fordi jeg var monogam.. Og hadde det som deg. 
Og løsningen ble altså, at noen forklarte meg hva poly er, og jeg sa "åh, er det en ting?" Også ble det diskutert og funnet ut at jeg faktisk er poly. Det var kun 11 år siden 😃 (er 41). 

Det er lov å like, forelske seg, i flere personer  Men du bør snakke med din mann om dette. 

Tusen takk for at du deler, setter pris på det, altså. Jeg tror ikke mannen min hadde blitt så begeistret om jeg kom og sa at jeg var poly... Det får holde at jeg er (mer eller mindre) lesbisk, der visste han ihvertfall hva han gikk til😆

Anonymkode: 9508d...19e

[AnonymBruker]

Noen flere med erfaringer?

Anonymkode: 9508d...19e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det handler om hvordan jeg opplever meg selv sammen med en kvinne versus med en mann, det handler om min identitet og hvem jeg blir i møte med den andre, hvordan andre oppfatter oss og hvordan jeg nærmer meg den andre, hvordan jeg lever ut det seksuelle og hvordan våre kropper fungerer sammen. Det er noe helt annet å være to kvinner sammen enn en mann og en kvinne. Det har noe med hele dynamikken å gjøre.

Kjempeinteressant!

Anonymkode: 50eb2...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Tusen takk for et fint svar.

Anonymkode: 9508d...19e

 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg er som deg, Ts, og jeg forstår akkurat hva du snakker om. Jeg kan være sammen med en mann og bli forelsket i eller betatt av andre menn, men det skaper ikke det samme eksistensielle savnet som jeg føler om jeg er sammen med en mann og blir forelsket i en kvinne.

Jeg opplever også at jeg på en måte blir en annen i relasjon med kvinner enn med menn. Det handler om hvordan jeg opplever meg selv sammen med en kvinne versus med en mann, det handler om min identitet og hvem jeg blir i møte med den andre, hvordan andre oppfatter oss og hvordan jeg nærmer meg den andre, hvordan jeg lever ut det seksuelle og hvordan våre kropper fungerer sammen. Det er noe helt annet å være to kvinner sammen enn en mann og en kvinne. Det har noe med hele dynamikken å gjøre.

Vi er ikke bare ulike personer, vi er også kjønn og kropp og identitet, vi er mann og kvinne, hetero, homo og bi - eller noe annet. Kropp, legning og kjønn er ikke irrelevant.

Jeg har det også motsatt: når jeg er sammen med en kvinne, savner jeg en mann. Jeg klarte aldri å velge og 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg er som deg, Ts, og jeg forstår akkurat hva du snakker om. Jeg kan være sammen med en mann og bli forelsket i eller betatt av andre menn, men det skaper ikke det samme eksistensielle savnet som jeg føler om jeg er sammen med en mann og blir forelsket i en kvinne.

Jeg opplever også at jeg på en måte blir en annen i relasjon med kvinner enn med menn. Det handler om hvordan jeg opplever meg selv sammen med en kvinne versus med en mann, det handler om min identitet og hvem jeg blir i møte med den andre, hvordan andre oppfatter oss og hvordan jeg nærmer meg den andre, hvordan jeg lever ut det seksuelle og hvordan våre kropper fungerer sammen. Det er noe helt annet å være to kvinner sammen enn en mann og en kvinne. Det har noe med hele dynamikken å gjøre.

Vi er ikke bare ulike personer, vi er også kjønn og kropp og identitet, vi er mann og kvinne, hetero, homo og bi - eller noe annet. Kropp, legning og kjønn er ikke irrelevant.

Jeg har det også motsatt: når jeg er sammen med en kvinne, savner jeg en mann. Jeg klarte aldri å velge og har i 30 år vekslet på å være sammen med menn, kvinner og par. På en måte skulle jeg ønske at jeg tok et valg da jeg var ung og bare sto for det. Kanskje hadde det vært lettere. Jeg vet ikke.

Anonymkode: 4dda0...e4c

Anonymkode: 4dda0...e4c

Jeg likte godt det du skrev om dynamikken - både relasjonelt og seksuelt - i en kvinne/kvinne-relasjon sammenliknet med en mann/kvinne-relasjon. Der satte du godt ord på mine erfaringer. Som nokså typisk feminin kvinne som passerer for heterofil (om enn med en fortid som "lipstick lesbian") føler jeg at jeg veldig lett faller inn i normen i et heterofilt parforhold. Det er ingen som stiller noe spørsmål ved din seksualitet når du er gift med en mann og har barn. Det er som alt går av seg selv etter en tusenårgammel dynamikk. Jeg følte meg nok på sett og vis friere og mer leken sammen med kvinner, ikke minst seksuelt. Selv om jeg for all del har glede av det med menn også, blir dynamikken en helt annen og mer forutsigbar. Når det gjelder det du skriver om at du skulle ønske du hadde truffet et valg da du var ung og sto for det - det er jo på sett og vis det jeg har gjort. Jeg fant en fin fyr som elsket meg, og som jeg visste ville bli en god livspartner, og så ga jeg opp alt det andre for ham. Jeg angrer ikke, jeg tror det var verdt det, men jeg går altså likevel rundt med en evig lengsel etter noe annet. Det tror jeg kanskje du ville gjort også? Det er spennende å høre om andre som har truffet helt andre valg. Hva er fordelene og ulempene ved det livet du har valgt?

Anonymkode: 9508d...19e