Føler du deg likeverdig med psykologen el.l.?

[AnonymBruker]

Jeg har spiseforstyrrelser. Når jeg snakker med psykologen eller ernæringsfysiologen min, føler jeg ofte at de stakkarsliggjør meg litt. Hvis jeg f. eks. forteller at jeg har smakt på noe nytt, har jeg liksom vært "sååå flink", og hvis jeg forteller om ting jeg synes er utfordrende, f.eks. når jeg nå skal på hotell-seminar med jobben, er det litt sånn at det liksom ikke er grenser på stor forståelse de har. De er så snille, og egentlig er det jo godt å bli møtt sånn, men samtidig får det meg til å føle meg litt som et lite barn, eller jeg får tanker om at de nesten synes jeg er litt dum, for det jeg forteller er jo ting alle voksne egentlig bør fikse. 

Er det flere med lignende erfaringer? Eller føler du deg likeverdig med psykologen el.l.?

Anonymkode: f39df...82a

[AnonymBruker]

Tror det er mer vanlig blant de som er alvorlig syke og utviklingshemmede. Du virker jo som en oppegående og reflektert person. Kanskje de tror du er dårligere enn du er? 

Anonymkode: 76fe9...880

[AnonymBruker]

Nei, har lavere markedsverdi. https://sykepleien.no/forskning/2016/12/nar-pasienten-vekker-det-verste-i-deg

Anonymkode: 49ffc...aa0

[AnonymBruker]

Jeg føler med definitivt likeverdig, men jeg veit at psykologen ikke er enig i det!!! 😂😂😂 Dette gjenspeiler samtalene våres veldig faktisk. Skulle ønske han kunne sett seg selv. 

Anonymkode: 0cf12...149

[AnonymBruker]

Nei selvsagt ikke likeverdig da psykologen har makt til å stille diagnose på pasienten! Og skrive i journalen..

Anonymkode: 679f9...097

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei selvsagt ikke likeverdig da psykologen har makt til å stille diagnose på pasienten! Og skrive i journalen..

Anonymkode: 679f9...097

Javel, jeg kan lage en dokumentarfilm om han. Hvem har mest makt da? 

Anonymkode: 0cf12...149

[AnonymBruker]

Jeg føler meg likeverdig, men føler også at psykologen har et (for meg irriterende) behov for å bekrefte og trøste. Jeg har sagt fra til psykologen om at jeg ikke har behov for «dikking» eller en ekstra morsrollen men heller konkrete innspill og hjelp til mestringsteknikker.

 

Anonymkode: e638f...c02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.12.2021 den 18.34):

Jeg føler med definitivt likeverdig, men jeg veit at psykologen ikke er enig i det!!! 😂😂😂 Dette gjenspeiler samtalene våres veldig faktisk. Skulle ønske han kunne sett seg selv. 

Anonymkode: 0cf12...149

Hvordan kommer det frem?

For min del handler det ikke om at jeg tror at de føler seg bedre enn meg, men at de ser på meg som sartere, mer hjelpeløs (og dummere?) enn jeg er. Men kanskje det bare er i hodet mitt, fordi jeg er så lite vant med å be om hjelp fra andre?

TS

Anonymkode: f39df...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg føler meg likeverdig, men føler også at psykologen har et (for meg irriterende) behov for å bekrefte og trøste. Jeg har sagt fra til psykologen om at jeg ikke har behov for «dikking» eller en ekstra morsrollen men heller konkrete innspill og hjelp til mestringsteknikker.

 

Anonymkode: e638f...c02

Ja, sånn er det for meg også! Har ikke sagt noe da, men sånn jeg opplever det. Kunne ønske det var litt strengere med meg på en måte, og så at jeg må slutte og tulle  

Anonymkode: f39df...82a

[AnonymBruker]

Verdimessig føler jeg meg likeverdig, men jeg går til en anerkjent og "big deal" psykolog som jeg naturligvis også ser ekstremt opp til fordi han er så utrolig kunnskapsrik, suksessfull og disiplinert. Vi skal nå gå igjennom en del spesifikke saker sammen som er veldig relevant for min situasjon, men også fordi han har behov for en faglig gjennomgang. Det får meg til å føle at vi er på lag og jobber sammen, og det føles trygt.

 

Når det er sagt, han har en enorm evne til å se andre mennesker HELT uten å trøste eller dikke dikke. Tåler ikke dulling eller ekstreme mengder forståelse, jeg trenger å presses, tenke og utfordres.

Anonymkode: 78a3f...053

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Det føles nesten litt nedverdigende når psykologen er sånn "ååå så flink du har vært" når jeg har klart å legge på meg noen kilo. Som om jeg er et lite barn som trenger skryt for å ha klart noe så elementært som å spise...

Anonymkode: 6a8ae...b0e

[AnonymBruker]

Har til dags dato enda ikke møtt en psykolog som er god i jobben sin. Men de finnes sikkert der ute. Har gjennom jobben min faktisk opplevd flere psykologer utføre ganske uetiske handlinger mot og med pasientene sine. Jeg ser ned på de psykologene jeg har møtt hittil. 

Anonymkode: 8ceab...b4c

[AnonymBruker]

Hvis en psykolog oppfører seg sånn, bytter jeg. Jeg har hittil hatt én fastlege og én psykolog som er skikkelig gode.

Anonymkode: 8022a...2cd

[AnonymBruker]

On 12/4/2021 at 4:21 PM, AnonymBruker said:

Jeg har spiseforstyrrelser. Når jeg snakker med psykologen eller ernæringsfysiologen min, føler jeg ofte at de stakkarsliggjør meg litt. Hvis jeg f. eks. forteller at jeg har smakt på noe nytt, har jeg liksom vært "sååå flink", og hvis jeg forteller om ting jeg synes er utfordrende, f.eks. når jeg nå skal på hotell-seminar med jobben, er det litt sånn at det liksom ikke er grenser på stor forståelse de har. De er så snille, og egentlig er det jo godt å bli møtt sånn, men samtidig får det meg til å føle meg litt som et lite barn, eller jeg får tanker om at de nesten synes jeg er litt dum, for det jeg forteller er jo ting alle voksne egentlig bør fikse. 

Er det flere med lignende erfaringer? Eller føler du deg likeverdig med psykologen el.l.?

Anonymkode: f39df...82a

Kjenner meg veldig igjen.  Om jeg sier noe er tøft eller utfordrende så begynner psykologen å si at nå utfordrer jeg meg for hardt. Jeg får aldri beskjed om å prøve å utfordre meg litt.

Og har jeg gjort noe virkelig dumt så kan psykologen si at jeg ikke burde føle noe skam for jeg kunne ikke visst at det var dumt. Selv om det var noe alle ville visst var dumt og jeg kun hadde vært unnskyld om psykologen tror jeg er et lite barn som ikke skjønner hva alle voksne skjønner. 

Når det er sagt så føler jeg meg på en måte som likeverdig som psykologen. Jeg føler at psykologen ikke forstår meg. At jeg kan pushe meg selv om jeg sutrer litt. Jeg sutrer for å lette på trykket, ikke fordi jeg ikke kan gjøre ting jeg synes er ubehagelig. I tillegg er jeg ikke så dum som psykologen tror. Det at jeg har gjort en del dumme ting er ikke fordi jeg er helt idiot generelt, det er mer at jeg i en stresset situasjon som alle andre kan gjøre dumme ting. 

Anonymkode: 27b67...14b

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Kjenner meg veldig igjen.  Om jeg sier noe er tøft eller utfordrende så begynner psykologen å si at nå utfordrer jeg meg for hardt. Jeg får aldri beskjed om å prøve å utfordre meg litt.

Og har jeg gjort noe virkelig dumt så kan psykologen si at jeg ikke burde føle noe skam for jeg kunne ikke visst at det var dumt. Selv om det var noe alle ville visst var dumt og jeg kun hadde vært unnskyld om psykologen tror jeg er et lite barn som ikke skjønner hva alle voksne skjønner. 

Når det er sagt så føler jeg meg på en måte som likeverdig som psykologen. Jeg føler at psykologen ikke forstår meg. At jeg kan pushe meg selv om jeg sutrer litt. Jeg sutrer for å lette på trykket, ikke fordi jeg ikke kan gjøre ting jeg synes er ubehagelig. I tillegg er jeg ikke så dum som psykologen tror. Det at jeg har gjort en del dumme ting er ikke fordi jeg er helt idiot generelt, det er mer at jeg i en stresset situasjon som alle andre kan gjøre dumme ting. 

Anonymkode: 27b67...14b

Edit: I tillegg kan psykologen rope "ja!" mens hun lyser opp om jeg sier noe som er helt åpenbart. Virker ikke som hun har tror jeg har normal intelligens, i tillegg virker det som hun tror at jeg liker å bli rost for ting man kun ville rost små barn for. 

Anonymkode: 27b67...14b