Har dere noe i mot barnas venner?

[AnonymBruker]

Føler meg litt umoden, her.. Eller så er jeg bare ikke er så flink med barn. Men jeg har et barn på 11 år. Hun har en del venninner, men jeg kjenner at to av de irriterer meg så mye, og jeg vil helst ikke ha de på besøk. Begge disse jentene er rake motsetninger av hverandre, sånn personlighetsmessig, men fellesnevneren her er at de har lite respekt for voksne og de begge har vært kontrollerende ovenfor mitt barn på et tidspunkt, som gjør at jeg alltid er "litt på vakt".

Hun ene er veldig sjenert ovenfor meg, men banner som en mann så fort hun tror jeg ikke hører. Når hun er her på besøk, gir jeg beskjeder til de begge, om at "nå må dere rydde opp" "Nei, dere får ikke lov til å se på Squid Game" osv, men hun sitter der helt apatisk og later som at det jeg sier ikke angår henne. Hun har overnattet et par ganger, og da er det dobbelt så mye ansvar på meg. Hun rydder ikke, svarer ikke, tar ikke beskjeder, vil ikke stå opp om morgenen, vil ikke sove på kvelden, går å snoker i kjøkkenskapet å forsyner seg med godteri. Hun kan stå med ryggen mot meg når jeg kommer inn på rommet å svarer ikke når jeg stiller henne spm.

Hun andre er veldig utadvendt. For mye, for min smak. Skal gjerne sitte i stua hele tiden, hvor jeg er, og snakker på inn/utpust. Hun kommer inn i stua å "sladrer" om alt mulig, som at "datteren din sa at jeg er rar" eller "datteren din vil ikke følge meg hjem, kan du si at hun må det?". Hun snoker også på kjøkkenet etter godteri. Hun er lite hensynsfull, lager mye bråk og er vant til mye oppmerksomhet hjemme, som jeg også fikk bekreftet da jeg møtte hennes mor for en tid tilbake. Hun kan også komme med frekke, ubetenksomme kommentarer. Hun spiste middag hos oss en dag, og senere på dagen sa hun, indirekte, til sin mor, at maten moren lager er myyyye bedre, mens hun så meg i øynene mens hun sa det.. Hun vil alltid at barnet mitt skal følge henne hjem etter besøk, mens jeg mener at hun må gå hjem tidligere hvis hun ikke klarer å gå selv i mørket. For det er det jeg har lært min datter.

Jeg merker at jeg blir litt strengere og kaldere når disse to jentene er her, og nå har hun sistnevnte jenta sagt til min datter at jeg er frekk, sur og at jeg alltid sier nei til alt. Datteren min har andre venninner som jeg liker kjempegodt, og ikke har noe å utsette på. De er høflige, rydder opp etter seg, takker for maten, og vi har bare en helt annen tone. Det er liksom ikke noe stress når de er her, og jeg føler ikke at jeg må gå å vokte over de som en hauk. De har bare helt andre personligheter, og jeg blir ikke sliten av p ha de her.

Hvordan kan man som voksen, mislike barn? Jeg synes det er så umodent. For innerst inne vet jeg jo at disse jentene bare har fått en annen oppvekst hjemme, som gjør at de er som de er, og at jeg burde vært mer åpen mot de, men det bare låser seg. Har noen råd eller kan relatere til noe lignende?

Anonymkode: d9dfc...d75

[Gjest rampenissen72]

I ditt hus må de følge dine regler. Ellers ingen overnatting. 

[AnonymBruker]

Stå på reglene dine!! Ikke bry deg om å bli likt av sånne barn.

Anonymkode: 87fe9...685

[AnonymBruker]

Det er fullt mulig å "mislike" barn, men jeg prøver å huske på at de er nettopp det, barn. De er fortsatt sosialt umodne og noen har mye å lære enda. Her har vi er par nabogutter som prøver endevende både hus og hage når de er her. Løper inne, hojer og slenger leker rundt. Snakker til de hver gang, men det er glemt til neste gang. Foretrekker at de leker ute, men de ødelegger søren meg ting der og. Slenger hagemøbler rundt osv. Problemet er at de vil leke med sønnen min og han med dem, og de bor såpass nærme at det blir naturlig at de oppsøker hverandre 🙈 foreldrene er i grunn veldig hyggelige og oppegående mennekser, får meg liksom ikke til å si at ungene deres er totalt bajaser når de kommer hit. 

Anonymkode: eb5cc...5e4

[Rosa Dartle]

Ja, her tror jeg man bare må fortsette å sette grenser, og prøve å se på at det er atferden og ikke barna man ikke liker.

Sønnen vår har en kamerat som kan sette tålmodigheten min på prøve. Han er som en tornado gjennom huset, og går i alle skuffer. Jeg er jo ikke akkurat begeistret over oppførselen, men han er en god gutt på bunnen og sønnen min er glad i ham, det er det viktigste. Så fortsetter vi å snakke om våre grenser her hjemme. Jeg tenker at det er viktig for dem å lære at de må forholde seg til grensene der de er.

Vet jeg var en håndfull da jeg var barn selv, og jeg er veldig takknemlig for at jeg ble sett, hørt og hadde venners foreldre som brydde seg. Tror også jeg ble en ganske normal person som barna deres har en god venn i den dag i dag. 😊

Endret 2. desember 2021 av Rosa Dartle

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg merker at jeg blir litt strengere og kaldere når disse to jentene er her, og nå har hun sistnevnte jenta sagt til min datter at jeg er frekk, sur og at jeg alltid sier nei til alt. Datteren min har andre venninner som jeg liker kjempegodt, og ikke har noe å utsette på. De er høflige, rydder opp etter seg, takker for maten, og vi har bare en helt annen tone. Det er liksom ikke noe stress når de er her, og jeg føler ikke at jeg må gå å vokte over de som en hauk. De har bare helt andre personligheter, og jeg blir ikke sliten av p ha de her.

 

Anonymkode: d9dfc...d75

Huff, kjenner meg veldig igjen i dette. Det verste er at han som er "verst" vet jeg at har det vanskelig og har få venner, samtidig som sønnen min egentlig ikke har lyst til å være sammen med ham så ofte. Så jeg "pusher" ham litt til å invitere ham oftere, selv om jeg egentlig ikke har lyst til å ha ham her i det hele tatt. 🙈 Prøver jo å være grei og hyggelig når han er her likevel, men er helt utmattet når han drar.

Anonymkode: a4f75...401

[AnonymBruker]

Har kjent på den følelsen jeg også, men du kan ikke velge barnets venner, gjør du det blir det bare verre. Og mer interessant å være sammen med den venninnen. 

Anonymkode: f3abc...1dc

[AnonymBruker]

Jeg liker alle av mine barns venner. Hun liker dem jo av en grunn, og er en god menneskekjenner. Så det er ingen av dem jeg ikke liker.

Anonymkode: d7d8f...501

[AnonymBruker]

Mislike er vel ikke rette ordet, men det er noen av vennene til datteren min jeg ikke har noe særlig kjemi med. Den ene av dem er bare veldig rar (hvis det er lov til å si😅?), spør indirekte om ting hun vil ha blant annet. F.eks «åh, jeg er skikkelig tørst jeg, jeg har ikke drukket noe i hele dag jeg», og sånn kan hun holde på helt til jeg spør om hun vil ha noe å drikke. Andre ganger kan de leke gjemsel, og plutselig stopper hun bare å lete etter datteren min som stakkars blir sittende på gjemmestedet uten noe beskjed. 
 

Hun er også veldig glad i å leke med babyleker, og forsvinner ofte inn i sin egen verden med disse imens datteren min forgjeves prøver å få kontakt for å finne på noe sammen.

Anonymkode: 54552...47f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Mislike er vel ikke rette ordet, men det er noen av vennene til datteren min jeg ikke har noe særlig kjemi med. Den ene av dem er bare veldig rar (hvis det er lov til å si😅?), spør indirekte om ting hun vil ha blant annet. F.eks «åh, jeg er skikkelig tørst jeg, jeg har ikke drukket noe i hele dag jeg», og sånn kan hun holde på helt til jeg spør om hun vil ha noe å drikke. Andre ganger kan de leke gjemsel, og plutselig stopper hun bare å lete etter datteren min som stakkars blir sittende på gjemmestedet uten noe beskjed. 
 

Hun er også veldig glad i å leke med babyleker, og forsvinner ofte inn i sin egen verden med disse imens datteren min forgjeves prøver å få kontakt for å finne på noe sammen.

Anonymkode: 54552...47f

😅😅

Anonymkode: d9dfc...d75

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si jeg misliker noen av mine barns venner. Men det er et par av dem som er krevende å ha på besøk.
Den eldste sønnen har en kompis som er veldig sutrete og maser på oss voksne hele tiden. Han er 10 år nå. Han maser alltid etter mat, selv om han kommer rett fra middag hjemme. Klager og sutrer hvis han ikke får viljen sin, skal bestemme hva som skal stå på på tv i stua osv. 

Yngste sønnen har en kompis som roper og skriker hele tiden. Lydnivået er ekstremt. Det er slik at både jeg og mannen får hodepine når gutten har vært her noen timer. 

Barna får ha besøk av hvem de vil, men det hender jeg tenker ånei, hvis han som roper og skriker kommer en dag jeg er veldig sliten😂 

Anonymkode: 3c7a9...5b9

[Jadzia]

Ungene har venner jeg ikke er veldig glad i ja. De har og venner jeg liker kjempegodt. Eldste har en kamerat, som han leker mye med, som jeg ikke kan fordra. Han har vært på besøk her en gang, aldri igjen!!! Mer ufyselig unge skal du lete lenge etter. (Han ødela leker for flere tusen mens han var her). Jeg svarer hyggelig og ordentlig om jeg møter han, jeg hører på historiene ungen min forteller, og svarer likt som om han snakker med andre. Men jeg har og sagt fra at han ikke får komme hit igjen pga ødeleggelsene. Men innerst inne, håper jeg vennskapet ryker en dag eller at de flytter vekk så han må bytte skole. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde noe imot ei venninne av eldste. Frekk mot andre barn, holdt andre utenfor og kunne si slemme ting bare for å såre. Følte at denne jenta lagde mye drama og sånn har det hvert i tre år.

Men. Det er et stort men. Jeg møtte foreldrene hennes for første gang i sommer og nå i vinter. Jeg forstår hvor jentas usikkerhet kommer fra. Foreldrene er kalde og overkant strenge. Virker som et kaldt forhold. De er lite mottakelig for å bli kjent med andre foreldre.

Jeg valgte nå å snu om på min tankegang og forstå at hun er "slem" fordi hun er usikker og ikke vet hvordan hun skal passe inn. Nå er hun mer enn hjertelig velkommen 🙂

Anonymkode: 17ca5...a61

[AnonymBruker]

rampenissen72 skrev (På 12/2/2021 den 23.18):

I ditt hus må de følge dine regler. Ellers ingen overnatting. 

Ingen av de er "slemme", de er bare vanskelig å forstå seg på. Det er personlighetene deres jeg ikke liker. Jeg selv er en ganske rolig person, orker ikke så mye styr og bråk, eller å måtte gå å "passe på" hele tiden. Så hva skal jeg ta de på? Kan ikke be hun sjenerte bli mer utadvendt og kan ikke be hun utadvendte om å slutte å snakke til meg🤦‍♀️ Å si ja til å ha de på besøk, krever at jeg har en "god dag", for begge slitet meg ut på ulike måter. Hun utadvendte krever mye oppmerksomhet, og hun sjenerte krever at jeg må gå å passe på hele tida og tenke over hvordan jeg sier ting for å ikke "skremme" henne osv. Deilig å bare kunne få være seg selv i sitt eget hjem!

TS

Anonymkode: d9dfc...d75

[AnonymBruker]

Ja jeg misliker noen unger. De som ikke viser empati, er kontrollerende og frekke med de voksne. Det er vel de som har dårlig oppdragelse. 

Anonymkode: c06b3...13c

[AnonymBruker]

Kjenner til problematikken. Har en jente i omgangskretsen her som er så søt og hyggelig, men dersom man hører hva hun sier når hun tror ingen voksne hører på kan man bli skikkelig sjokkert. 

Hun styrer og bestemmer og har bestemt at min datter og nærmeste nabo ikke skal få leke sammen uten henne. Hun er her annenhver uke pga skilte foreldre. Heldigvis er far og stemor på saken, så de er veldig greie og følger med, samt de ønsker at vi skal gi tilbakemeldinger ved type ugrei oppførsel. 

Anonymkode: 89ef7...e9f

[AnonymBruker]

Dette er vel ganske vanlig? Du får bare stå på ditt. At en 11-åring synes du er streng og sur kan man greit leve med. 

Her har min datter en venninne som jeg heller ikke er overbegeistret for. Det handler mye om at hun er en sterk pådriver for merkepresset i gjengen, som er blitt ekstremt den siste tiden. Jeg vet jo at hun egentlig bare er et barn og et produkt av sine omgivelser - dvs. en mor som pøser ut tusenvis av kroner på jakker, mobiler og sko annenhver måned. Vi har råd til å gi henne mye, men jeg ønsker ikke at barn skal gå med så dyre ting som mange av dem gjør, og jeg ønsker heller ikke å være delaktig i den motekarusellen som er begynt på skolen. 

Så ja, jeg vet at hun bare er et barn, men når hun i tillegg er nesevis og litt sarkastisk hele tiden, så kan det være veldig vanskelig å legge godviljen til...men jeg bare biter det i meg, da jeg vet de egentlig bare er usikre vesener.

Anonymkode: d3df9...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er vel ganske vanlig? Du får bare stå på ditt. At en 11-åring synes du er streng og sur kan man greit leve med. 

Her har min datter en venninne som jeg heller ikke er overbegeistret for. Det handler mye om at hun er en sterk pådriver for merkepresset i gjengen, som er blitt ekstremt den siste tiden. Jeg vet jo at hun egentlig bare er et barn og et produkt av sine omgivelser - dvs. en mor som pøser ut tusenvis av kroner på jakker, mobiler og sko annenhver måned. Vi har råd til å gi henne mye, men jeg ønsker ikke at barn skal gå med så dyre ting som mange av dem gjør, og jeg ønsker heller ikke å være delaktig i den motekarusellen som er begynt på skolen. 

Så ja, jeg vet at hun bare er et barn, men når hun i tillegg er nesevis og litt sarkastisk hele tiden, så kan det være veldig vanskelig å legge godviljen til...men jeg bare biter det i meg, da jeg vet de egentlig bare er usikre vesener.

Anonymkode: d3df9...a0b

Veldig enig i det siste du skriver. Jeg skrev lengre opp her, og den samme jenta opplevde jeg ble veldig lei seg da hun fant ut av min datter og naboen hadde lekt sammen og overnattet i helgen hun var hos sin mor. Da gråt hun og det føltes ekte. Dog fordi hun ikke hadde muligheten til å kontrollere, men likevel fullt virkelige følelser som er reelle. 

Anonymkode: 89ef7...e9f