Familier uten besteforeldre

[AnonymBruker]

Er det flere som ennå ikke er blitt veldig gamle, men som ikke har foreldre i live? Og hvordan takler dere det i forhold til at barna ikke har besteforeldre? Pappa døde da jeg var 8, og da jeg var 38, snart to år siden, døde mamma. De var henholdsvis 53 og 69 da de døde, så altså ikke veldig gamle.

Savner dem, spesielt mamma, siden jeg hadde regnet med og håpet hun skulle leve i kanskje 20 år til. Barna mine var 12 og 9 år da hun døde, og de reagerte med sorg og gråt. Hun var den eneste besteforelderen de hadde. Eks og barnefar mistet også sine foreldre relativt tidlig, så hele besteforeldregenerasjonen mangler i vår familie.

Det føles sårt, og spesielt nå når det nærmer seg jul. Mangler jo den bestemoren som var uforbeholdent glad i barna mine, de har ikke en slik voksenperson igjen som alle vennene deres har. Barn tilpasser seg sikkert raskere enn voksne, og det er ikke så ofte de snakker om savnet lenger.

Husker selv at jeg ikke snakket så mye om pappa i tiden etter at han døde, men det er jo 30 år siden, og barns sorg og å snakke om døden var mindre vanlig da enn nå. Husker jeg hadde mareritt etter han døde, om at han var blitt levende begravd og trengte hjelp for å komme seg ut. En natt var jeg så desperat redd, at mamma faktisk kjørte til kirkegården sammen med meg, for å forsikre meg om at han ikke lå der under jorden og rope om hjelp.

En kollega av meg var i sorg nylig, da hun mistet moren sin. Følte sympati med henne selvsagt, men hun er 61 år, moren var 88….Barna hennes har hatt en bestemor i mer enn tre tiår. Nesten så jeg blir misunnelig. Ønsker det var moren min som fikk bli 88 år, hatt et langt liv og fikk ta et verdig farvel uten koronarestriksjoner og knapt få til å ha besøk på sykehuset.

Så, til dere andre på ca. samme alder som meg, eller yngre, uten foreldre: Hvordan takler dere og eventuelt barna deres det? Når slutter man å være så trist og bitter? Tenker iblant på at jeg ville vært så glad om begge foreldrene mine levde fremdeles, at de kunne fått flere år sammen, vært gode og morsomme besteforeldre, alt de kunne gjort sammen med oss. At datteren min kunne lært seg å male fra mamma/bestemor, at sønnen min kunne hatt flere gode samtaler med en avslappet bestemor uten tidspress, en bestemor som vil ha besøk og kose seg med barnebarna, se dem vokse opp. Alt det er bare borte. Skulle ønske jeg kunne kommer over det snart, det er snart to år siden mamma døde men jeg tenker på og savner henne hver dag fremdeles.

 

 

Anonymkode: 5f1a8...ae2

[AnonymBruker]

kanskje du kan søke etter noen som vil fylle en bestefar rolle for barna dine på finn.no?

Anonymkode: 463e4...42f

[AnonymBruker]

Det er veldig trist, men vi tar med oss noen av deres tradisjoner. 

Jeg er selv i 30-årene. Moren min døde da hun var 53. Min far er i begynnelsen av 60-årene, men er alvorlig syk og bor på sykehjem. For syk til å huske eller komme på besøk. Det blir liksom litt ekstra sårt rundt jul siden faren min alltid elsket jul og pleide å ta helt av da, men vi prøver å ha det litt i hans ånd og snakker ekstra om hva de likte og hva de gjorde i jula, så de er litt med oss likevel 😊

Anonymkode: 3fefe...de0

[AnonymBruker]

Jeg er i en situasjon som likner, bare at mine foreldre døde da jeg var 13 og 20. Barna mine har derfor aldri møtt dem. Har en 11-åring nå, han har hatt perioder der han har syntes det har vært vondt og trist, men samtidig er han jo vant til det. Sønnen min har besteforeldre på farsiden, men både faren og de har i stor grad valgt ham bort. De møtes noen ganger i året i beste fall, og han kjenner dem ikke. 

Jeg savner foreldrene mine, men er ikke bitter. Er mest det at jeg føler jeg er mye eldre enn jeg er, for det som man normalt opplever i 60-70-årene, har jeg vært gjennom alt. 

Anonymkode: e188a...a2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Er det flere som ennå ikke er blitt veldig gamle, men som ikke har foreldre i live? Og hvordan takler dere det i forhold til at barna ikke har besteforeldre? Pappa døde da jeg var 8, og da jeg var 38, snart to år siden, døde mamma. De var henholdsvis 53 og 69 da de døde, så altså ikke veldig gamle.

 

Savner dem, spesielt mamma, siden jeg hadde regnet med og håpet hun skulle leve i kanskje 20 år til. Barna mine var 12 og 9 år da hun døde, og de reagerte med sorg og gråt. Hun var den eneste besteforelderen de hadde. Eks og barnefar mistet også sine foreldre relativt tidlig, så hele besteforeldregenerasjonen mangler i vår familie.

 

Det føles sårt, og spesielt nå når det nærmer seg jul. Mangler jo den bestemoren som var uforbeholdent glad i barna mine, de har ikke en slik voksenperson igjen som alle vennene deres har. Barn tilpasser seg sikkert raskere enn voksne, og det er ikke så ofte de snakker om savnet lenger.

 

Husker selv at jeg ikke snakket så mye om pappa i tiden etter at han døde, men det er jo 30 år siden, og barns sorg og å snakke om døden var mindre vanlig da enn nå. Husker jeg hadde mareritt etter han døde, om at han var blitt levende begravd og trengte hjelp for å komme seg ut. En natt var jeg så desperat redd, at mamma faktisk kjørte til kirkegården sammen med meg, for å forsikre meg om at han ikke lå der under jorden og rope om hjelp.

 

En kollega av meg var i sorg nylig, da hun mistet moren sin. Følte sympati med henne selvsagt, men hun er 61 år, moren var 88….Barna hennes har hatt en bestemor i mer enn tre tiår. Nesten så jeg blir misunnelig. Ønsker det var moren min som fikk bli 88 år, hatt et langt liv og fikk ta et verdig farvel uten koronarestriksjoner og knapt få til å ha besøk på sykehuset.

 

Så, til dere andre på ca. samme alder som meg, eller yngre, uten foreldre: Hvordan takler dere og eventuelt barna deres det? Når slutter man å være så trist og bitter? Tenker iblant på at jeg ville vært så glad om begge foreldrene mine levde fremdeles, at de kunne fått flere år sammen, vært gode og morsomme besteforeldre, alt de kunne gjort sammen med oss. At datteren min kunne lært seg å male fra mamma/bestemor, at sønnen min kunne hatt flere gode samtaler med en avslappet bestemor uten tidspress, en bestemor som vil ha besøk og kose seg med barnebarna, se dem vokse opp. Alt det er bare borte. Skulle ønske jeg kunne kommer over det snart, det er snart to år siden mamma døde men jeg tenker på og savner henne hver dag fremdeles.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 5f1a8...ae2

Det er ensomt og tomt, men barnebarna merker det vel mest når de ser hvor mange andre som får besøk og være med på hytten, ferier osv. 

Middagsbesøk og jul og div.

En er død og resten ute av våre liv(ikke håp om å få det til).

Men det er som det er. Ta vare på de du har kjær

 

Anonymkode: d796a...0ef

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare en mormor. Hun døde da jeg var rundt 18/19 mener jeg. Så jeg var jo "voksen". Men jeg savner å ha besteforeldre. Er lei meg for at jeg ikke fikk blitt voksen med henne, spurt henne om alt mulig om livet hennes, og virkelig lært henne å kjenne som individ og ikke bare "mormor".  😔

Blir sur når jeg ser andre ta sine besteforeldre for gitt. (hvis besteforeldrene er snille da klart)

Anonymkode: 38d32...844

[AnonymBruker]

Unger er like forskjellige som voksne.. Min eldste mistet sin farfar og sin farmor, sin oldemor og sin oldefar i løpet av en 3 års periode. (Vi var naboer, og sammen daglig! ) Siste døde da han var 7 år. (Yngste var ikke født da siste mann døde ❤️) Så har jo tiden gått, og for ett år siden døde min mann, rett før jul, så nå er det meg og to sønner. Mine foreldre har aldri vært "besteforeldre", de har bodd langt unna, og vært veldig opptatt med jobb og egen karriere..  Jeg har faktisk et poeng her, altså, mine unger har aldri gitt uttrykk for noe savn etter "besteforeldre", de har jo aldri hatt det. Eldste snakker jo litt om de han husker, han har mange gode minner. Yngste aner ikke hva han har gått glipp av.  Vi skal nå feire vår 2 jul uten pappa/min mann, det er tungt for meg, men ungene takler det greit heldigvis.  

Anonymkode: f0703...636

[AnonymBruker]

Meg og min mann har begge mistet mødrene våre, så våre to barn har kun farfar og morfar igjen. Barna er fortsatt små, og jeg kjenner sterkt på savnet etter å ha min mor eller en svigermor i nærheten, og det er trist å tenke på at barna aldri skal få oppleve å ha mormor eller farmor. De to fedrene våre gjør det de kan for å ha det koselig med barna. Men noe barnepassere er de ikke. Vi kan aldri få noe avlastning fra noen av dem. Begge er i 70-årene og tilhører generasjon menn som ikke har tatt hånd om små barn og ikke kan noe om barn utvikling eller praktisk barnestell. Ingen av dem kan lage mat, kle på en baby eller skifte bleier.

Har slått meg til ro med at sånn er det bare. Alle familier har «noe», og her hos oss er det fravær av bestemødre, og for min del: fravær av to viktige kvinneskikkelser i livet. Det er sårt. Veldig sårt. Men man må bare gjøre det beste ut av det. Gi barna masse kjærlighet og fokusere på alt det gode man har i livet, og prøve å glemme det man ikke har ❤️

Anonymkode: 10f4b...120

[AnonymBruker]

Jeg har én bestemor til mitt barn. Hun er i tillegg ung bestemor og ekstremt opptatt med jobb og prosjekter osv., så hun er ikke så veldig tilstede. Det er veldig synd for barnet, og blir lite avlastning for meg som er alenemamma. Jeg har selv vokst opp med veldig tilstedeværende besteforeldre som jeg var med på hytta til hver helg, og jeg har bodd hos dem og de har betydd mye for meg. Så barnet mitt (og bestemor) går glipp av noe jeg i hvert fall satte pris på, både som ung og nå som voksen. 

Jeg savner veldig pappa, han hadde garantert vært en tilstedeværende bestefar. Men han døde for 10 år siden, så han fikk aldri blitt bestefar. Det er en stor sorg for meg å tenke på.

Anonymkode: 4ec20...3ef

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare en bestemor da jeg var barn og hun døde da jeg var 11 år. Det var og er veldig trist når jeg tenker tilbake. Hun var veldig tilstede og kjærlig bestemor som tilbrakte veldig mye tid med barnebarna. Selv og jeg syntes da jeg vokste opp at jeg husker ikke henne eller har ikke lært av henne,tenkte jeg ofte på henne da jeg ble gift og fikk barn. Jeg husket plutselig det hun lærte meg om kakebaking, da jeg fikk barn husket jeg fortellinger hun fortalte oss barn. Jeg plutselig visste hvilken måte jeg skal oppdra mine barn på. Hun viste meg vei på en måte. Det er/var bare å kopiere. Da mine barn ble født,skjønte jeg at de fikk jack pot. Jeg var overlykkelig fordi de hadde begge sett besteforeldre, bestefedre som jeg aldri opplevde. Selv om jeg er ikke alltid enig i det mannens foreldre gjør (og mine) og mannen har begrenset kontakt med dem,har jeg valgt å svelge noen kameler og pushet mannen tim å opprettholde kontakten,gå å besøke dem, gå med barna. Jeg vet så veldig godt hvordan det er å vokse opp uten dem.

Anonymkode: b3fe0...37c