Barn som avbryter

[AnonymBruker]

Jeg er selv mor til en 10-åring. Og i løpet av disse årene, har jeg prøvd å få meg nye venner, som også har barn. I starten er det jo hyggelig å bli kjent, og snakke sammen, slik at det ikke alltid blir at man "henger med barna" og bare får en overfladisk relasjon.

Jeg ble kjent med ei for et par år siden. Hun har to barn, som er 1 og 2 år yngre enn mitt barn. Vi har alltid møttes med barna å vært på lekeplass, badeplass, osv, hvor målet er at barna skal leke sammen, mens vi voksne kan prate litt i fred. Men det blir aldri sånn. Barna hennes krever mye oppmerksomhet og avbryter oss alltid, slik at vi mister tråden hele tiden. Hun ber de aldri om å vente, og løper etter de hele tiden og gjør alt de ber om. Selv om hun er midt i en historie, spretter hun opp, om barna krever det.

Mitt barn er mer selvstendig og klenger ikke så mye på meg. Jeg og barnet er jo sammen hver dag, men det er mer sjelden at vi møter andre, så da har barnet behov for å leke, mens jeg har behov for voksenkontakt. Dette vennskapet har glidd bort litt med årene, etter som jeg ikke er intr. i å løpe etter barn hver gang vi møtes. Vi voksne blir jo heller ikke noe bedre kjent om vi aldri får fullført en setning med hverandre!

Nylig ble jeg kjent med ei til. Vi har barn på samme alder. Vi møttes også over en aktivitet for barna, hvor målet var at de skulle gjøre sitt, mens vi skulle se på. Vi rakk å utveksle 4-5 setninger på 1t, fordi hennes barn kom bort hvert 5.min for å få kos, oppmerksomhet og sympati. Og moren virket veldig ettergivende. Mitt barn ble irritert, fordi hun ville jo bare gjøre aktiviteten og ikke henge med oss. Det hele endte med at barnet hennes slo seg vrang og ville hjem. Barnet hennes har vært hjemme hos oss flere ganger, og jeg vet at hun kan være litt krevende, men jeg ante ikke at moren var så ettergivende også.

Er det sånn det er å få seg venner med barn? Eller krever jeg for mye av potensielle vennskap? Jeg elsker barnet mitt over alt i verden, men vi har jo flere roller å fylle, enn å bare være mødre i dette livet også..?

Anonymkode: e5b24...046

[AnonymBruker]

Du må finne likesinnede, foreldre som oppdrar på lignende måte som deg selv. Sliter med noe av det samme vi også. 

Anonymkode: 422a1...de4

[AnonymBruker]

Dette er SÅ irriterende! Jeg har mange slike bekjentskap jeg også. Nå er mitt barn yngre enn ditt, så det er noe mer forståelig, men 10 åringer som holder på slik, fatter jeg ikke.

Anonymkode: f5447...78f

[AnonymBruker]

Føles sånn for oss frivillige barnløse også når venner får barn 🙈 

Det blir umulig å prate sammen fordi de kan ikke ta øynene vekk fra barna og om de gjør det så er ungen der og klatrer og maser på de. Eller så flyr de rundt og gjeter på barnet. Og de holder på sånn til langt oppi skolealder 🙃

Anonymkode: 1f569...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Føles sånn for oss frivillige barnløse også når venner får barn 🙈 

Det blir umulig å prate sammen fordi de kan ikke ta øynene vekk fra barna og om de gjør det så er ungen der og klatrer og maser på de. Eller så flyr de rundt og gjeter på barnet. Og de holder på sånn til langt oppi skolealder 🙃

Anonymkode: 1f569...61b

Høres kjent ut ja 😅 Forsåvidt en trøst å høre at dette kan være litt slitsomt for andre foreldre også. 

Anonymkode: 1a703...315

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Føles sånn for oss frivillige barnløse også når venner får barn 🙈 

Det blir umulig å prate sammen fordi de kan ikke ta øynene vekk fra barna og om de gjør det så er ungen der og klatrer og maser på de. Eller så flyr de rundt og gjeter på barnet. Og de holder på sånn til langt oppi skolealder 🙃

Anonymkode: 1f569...61b

Dette kan jeg forstå. Og det er jo nettopp derfor de vennskapene jeg hadde med barnløse, også har sklidd ut litt, fordi vi kan ikke relatere til hverandre lenger. Men så ser jeg at det er jo like krevende med de som har barn også, eller så bare finner jeg de som er veldig ulik meg selv😅

TS

Anonymkode: e5b24...046

[GammelKaktus]

Du er ikke alene ts. 😄 Er alene med min så han har alltid vært happy og løper av gårde når vi har vært på lekeplass og slikt for å være med venner. Voksenkontakt fikk han jo hjemme så han har aldri stått å gnålt når han har jevnaldrende å være med. Nå når han er 10 så er jeg jo heldig om han gidder å være med meg ut.  Men jeg er som regel med de vennene jeg allerede har og de sender barna av gårde for å leke om de ikke går selv. Enten det eller så går de hjem pleier de å si. Så som noen over her sier så er det nok beste å finne noen som har like barn som dine egen eller noen som sender barna av gårde.

Å være med folk som skal hoppe vær gang barna gir lyd og ikke en gang oppmuntrer de til å leke med jevnaldrende, det har jeg gitt opp. Nå er min så stor og at det er unødvendig, ble jo meningsløst når han var liten og for han ville leke og de andre ville jo krype opp i foreldrene. Da gikk jo han å fant andre å leke med og da kunne ikke jeg si at han skulle droppe de andre når barna som var klegg på foreldrene endelig ville leke. 

Når de er så store som de er nå så er det jo lite vi foreldre faktisk "må" være med på, de ordner jo de meste selv. Og de få gangene vi må være med så tar man en kaffe og fikler med telefonen til man er ferdig. Å stå å prøve å prate med voksne mennesker mens så store barn nærmest klatrer på foreldrene er bare irriterende. 

[AnonymBruker]

Dette har vi jobbet iherdig med med vår 3/4-åring. At hun må vente fordi andre prater!

Min søster med barn på 5 år slutter derimot å prate med en gang datteren åpner kjeften, og gir henne plass, noe som er utrolig frekt mot meg som enten pratet eller ventet på å høre på hva hun skulle si

Anonymkode: af484...27c

[AnonymBruker]

Her gjør hun feil! En kan fint si til barn at: nå prater «Kari» og du må vente, og gjenta det hvis barnet ikke gir seg. 
Det handler om folkeskikk og sosiale antenner. Jeg jobber i barnehagen og 4 åringene på min avd. er vant til å vente om noen voksne snakker med hverandre om noe. 
Under måltid vil gjerne alle snakke og fortelle noe til meg samtidig, jeg slår ned på det med en gang. En snakker om gangen, resten må lære å lytte 

Anonymkode: 49c0d...b92

[AnonymBruker]

Hater sånt! Da jeg jobba i bhg lærte jeg barna at man skal vente på tur,og at dersom alle snakker samtidig hører ingen på hverandre og ingen får svar. 

Anonymkode: 94370...07d

[fru Alving]

Jeg opplever også at noen foreldre gir sine barn alt for mye plass, men det dreier seg nok også om at jeg egentlig ønsker at barna skal være sammen slik at vi voksne kan være sosiale også. 

Har flere bekjente som er helt på styr for ungene sine, må hjem til til to store tenåringer når vi er på cafe, for de er jo alene hjemme. Hallo, "barna" er 13 og 17 år! 

Endret 2. desember 2021 av fru Alving

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 time siden):

Jeg opplever også at noen foreldre gir sine barn alt for mye plass, men det dreier seg nok også om at jeg egentlig ønsker at barna skal være sammen slik at vi voksne kan være sosiale også. 

Har flere bekjente som er helt på styr for ungene sine, må hjem til til to store tenåringer når vi er på cafe, for de er jo alene hjemme. Hallo, "barna" er 13 og 17 år! 

Vel det kan jo ligge grunner bak som du ikke ver

Anonymkode: 50fa1...2a6

[AnonymBruker]

Dere har ulik oppdrqgerstil, det betyr ikke at din er rett

Anonymkode: 50fa1...2a6