Far og liten baby?

[AnonymBruker]

Hei! 
ser det er mange tråder om fedre som ikke hjelper til med babyer, og mødre som gjør alt selv. 
 

vel, her hjelper far til. Men jeg føler meg som en dårlig mor nettopp pga. det. Han hjelper til med å få baby til å sove til tider, og da kommer den dårlige samvittigheten min snikende. 
Hvis baby gråter føler jeg at baby helst burde vært hos meg, og at jeg skader baby på et vis. Jeg føler meg også som en udugelig forelder, som ikke «får det til» selv uten hjelp. Og den følelsen forsterkes ytterligere når jeg ser «alle» andre mødre som gjør alt selv. 
 

jeg syntes faktisk det er fryktelig tungt. På den ene siden er det utrolig deilig med avlasting av og til. Og far er jo bare snill med babyen. På den andre siden så får jeg helt vondt når hun gråter hvis han har henne, og føler meg dårlig som prioriterer avlasting hvis hun kanskje trenger meg og gråter hos han fordi hun har behov for meg. 

Er jeg den eneste som lar pappaen avlaste når baby ikke er så gammel? (En måned) Det føles nesten sånn ut.
Det tærer også ekstremt på selvtilliten min at jeg ikke alltid får til alt med baby selv. Som å få henne til å sove. Føler oppriktig at alle andre gjør det bedre enn meg. 

hilsen mislykket. 
 

Anonymkode: 8bc68...40d

[AnonymBruker]

Jeg gir ungen til pappaen så fort den er mett. Alt utenom amming kan han også ta.

Anonymkode: 58f1f...889

[Besant]

Huff, det kan ikke være godt å føle det slik! Jeg har en baby på litt over tre måneder, og her gjør pappaen alt unntatt amming. Jeg er opptatt av at vi er likestilte omsorgspersoner og at det eneste som skiller oss er puppene mine.

Dersom baby har magevondt eller er veldig urolig syns jeg det er ekstra godt når han tar henne.

Det er krevende å ha små babyer om vi ikke skal gi oss selv skyldfølelse for å dele på både byrder og gleder.

Vær raus med deg selv og prøv å glede deg over at du har en fin mann ❤️

[Gjest Lillyy]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det, hun er like mye far sin baby. For å være en best mulig mor må man også ta vare på seg selv  

[AnonymBruker]

Gjør det som fungerer for dere. Alle foreldre og babyer er forskjellige. Mine barn roet seg alltid med amming, så da var det naturlig at jeg tok det meste når de var små. Jeg slappet også best av når barna var sammen med meg. Far tok de når de var fornøyde og blide. 

Anonymkode: 4fa38...287

[AnonymBruker]

Han har da selvfølgelig tatt sin del av ansvaret fra dag en. Vi har bare hatt flaskebarn så vi har vært likestilte hele veien. Synes det er rart å kalle det å hjelpe til med sitt eget barn.

Anonymkode: d4f19...10e

[AnonymBruker]

Her har far tatt mye, helt fra vi var på barsel. Jeg har vært mye sliten og nedfor, har nok hatt en fødselsdepresjon. Så det har rett og slett vært nødvendig. Jeg har ammet, men babyen har sovet mange dupper på faren, han har byssa og bytta bleier og trilla turer. Det er fint, de har et nært bånd. Nå er han hjemme i perm og jeg føler meg noen ganger utenfor, men er veldig glad for at de har det fint i lag.

Anonymkode: 9fbac...218

[mereo]

Her deltar far minst like mye når han er hjemme. Det er faktisk ikke noe jeg kan gjøre som han ikke kan heller. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hei! 
ser det er mange tråder om fedre som ikke hjelper til med babyer, og mødre som gjør alt selv. 
 

vel, her hjelper far til. Men jeg føler meg som en dårlig mor nettopp pga. det. Han hjelper til med å få baby til å sove til tider, og da kommer den dårlige samvittigheten min snikende. 
Hvis baby gråter føler jeg at baby helst burde vært hos meg, og at jeg skader baby på et vis. Jeg føler meg også som en udugelig forelder, som ikke «får det til» selv uten hjelp. Og den følelsen forsterkes ytterligere når jeg ser «alle» andre mødre som gjør alt selv. 
 

jeg syntes faktisk det er fryktelig tungt. På den ene siden er det utrolig deilig med avlasting av og til. Og far er jo bare snill med babyen. På den andre siden så får jeg helt vondt når hun gråter hvis han har henne, og føler meg dårlig som prioriterer avlasting hvis hun kanskje trenger meg og gråter hos han fordi hun har behov for meg. 

Er jeg den eneste som lar pappaen avlaste når baby ikke er så gammel? (En måned) Det føles nesten sånn ut.
Det tærer også ekstremt på selvtilliten min at jeg ikke alltid får til alt med baby selv. Som å få henne til å sove. Føler oppriktig at alle andre gjør det bedre enn meg. 

hilsen mislykket. 
 

Anonymkode: 8bc68...40d

Mine to har vært masse med pappaen fra første stund på sykehuset. Jeg ammer, men pappaen gir ofte morsmelk på flaske sånn at han også kan bidra i matveien. Pappaen er minst like flink som meg til å bysse, trøste og leke med baby, og ekstremt mye flinkere til å legge. Hadde jeg ikke hatt mannen hadde jeg blitt sprø, det er så viktig for oss at vi er to foreldre og kan avlaste hverandre med barna. 

Vi er to som fikk barn sammen, jeg hadde aldri fått barn alene. Jeg har gått gravid og ammet, det skulle bare mangle at han tar sitt ansvar på de områdene han kan! 

Anonymkode: bfd55...3c7

[AnonymBruker]

Jeg stusser veldig på at du formulerer det som at han "hjelper til". 

Det er like mye hans barn som ditt barn. 

Greit nok at en liten baby er mer knyttet til mammaen den første tiden (fødsel, amming m.m.), men likevel. Jeg synes ikke det er ok at pappaen bare har en rolle som at han "hjelper til". 

Anonymkode: f712f...8a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei! 
ser det er mange tråder om fedre som ikke hjelper til med babyer, og mødre som gjør alt selv. 
 

vel, her hjelper far til. Men jeg føler meg som en dårlig mor nettopp pga. det. Han hjelper til med å få baby til å sove til tider, og da kommer den dårlige samvittigheten min snikende. 
Hvis baby gråter føler jeg at baby helst burde vært hos meg, og at jeg skader baby på et vis. Jeg føler meg også som en udugelig forelder, som ikke «får det til» selv uten hjelp. Og den følelsen forsterkes ytterligere når jeg ser «alle» andre mødre som gjør alt selv. 
 

jeg syntes faktisk det er fryktelig tungt. På den ene siden er det utrolig deilig med avlasting av og til. Og far er jo bare snill med babyen. På den andre siden så får jeg helt vondt når hun gråter hvis han har henne, og føler meg dårlig som prioriterer avlasting hvis hun kanskje trenger meg og gråter hos han fordi hun har behov for meg. 

Er jeg den eneste som lar pappaen avlaste når baby ikke er så gammel? (En måned) Det føles nesten sånn ut.
Det tærer også ekstremt på selvtilliten min at jeg ikke alltid får til alt med baby selv. Som å få henne til å sove. Føler oppriktig at alle andre gjør det bedre enn meg. 

hilsen mislykket. 
 

Anonymkode: 8bc68...40d

Helt normale følelser for en mamma som ønsker å være verdens beste mamma og som elsker babyen sin. 

Bare slapp av og la pappaen slippe til, det er tøft når man i perioder kan føle at pappaen som ikke bar babyen er bedre enn en selv men sannheten er:
Baby trenger både mamma og pappa og begge to utfyller en viktig del av den totale tryggheten og omsorgen et lite barn trenger. ❤️ 

Oppmuntre han og gi han tilbakemeldinger så fortsetter det også slik. Jobb med deg selv og løft deg selv opp. 
Husk heller på hvor raus du er som lar pappaen slippe til selv om du egentlig kjenner at du ønsker å være hele babiens verden. ❤️

Anonymkode: feb61...1aa

[AprilLudgate]

Vil bare korrigere deg:

far avlaster ikke, og han hjelper ikke til. Han er primær omsorgsperson og likeverdig forelder. 

Her er det hormonene dine som er tullerusk sammen med sterke instinkt. 

 

[AnonymBruker]

Hun trenger ikke DEG, hun trenger dere. Det du snakker om er hormoner og instinkter, og jeg gikk i den fella selv. Endte opp med en far som meldte seg totalt ut (fikk jo aldri slippe til), og et barn som nå er 3 år og KUN aksepterer meg i absolutt alle settinger. Forholdet røk da barnefar i mine øyne var en latsekk som nektet å hjelpe til da jeg etter noen mnd var helt utmattet og på randen. Sett i retrospektiv ødela jeg utrolig mye selv med å ta babyen med en gang han gråt. Jeg ødela hele forholdet mellom far/barn ved å lytte til disse hormonene, noe som resulterte i at far/barn ikke var trygge på hverandre i det hele tatt når tiden etter litt kom hvor jeg var helt totalt utslitt og desperat etter hjelp. Hadde vi vært to om det fra starten, hadde nok situasjonen vært en helt annen.

Med mindre du ammer og baby er sulten, trenger ikke babyen DEG. Den trenger en trygg voksen, og det kan like gjerne være far. 

Anonymkode: 96b2a...3dc

[AnonymBruker]

Tror det beste du kan gjøre for barnet ditt er å sørge for at det har to omsorgspersoner i livet sitt som det er trygg på, altså deg og far.

Mennesker er flokkdyr og det er helt naturlig at barnet blir tatt vare på av flere enn mor.

Anonymkode: b4ff9...08c

[Gjest Chroma]

Han hjelper deg ikke, han tar sin del av foreldrerollen. 
 

Prøv heller å snu tankene dine til at han skaper bånd med barnet deres, det er veldig viktig og til barnets beste. 

[AnonymBruker]

Taklet ikke ungen min de 2 første månedene, så jeg overlot alt ansvaret til far. Jeg sov på eget rom. Trillet noen turer og koste litt med babyen, men ikke noe mer enn det.

Du bør absolutt ikke føle deg mislykket.

Anonymkode: fa91e...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12/1/2021 den 19.52):

Hei! 
ser det er mange tråder om fedre som ikke hjelper til med babyer, og mødre som gjør alt selv. 
 

vel, her hjelper far til. Men jeg føler meg som en dårlig mor nettopp pga. det. Han hjelper til med å få baby til å sove til tider, og da kommer den dårlige samvittigheten min snikende. 
Hvis baby gråter føler jeg at baby helst burde vært hos meg, og at jeg skader baby på et vis. Jeg føler meg også som en udugelig forelder, som ikke «får det til» selv uten hjelp. Og den følelsen forsterkes ytterligere når jeg ser «alle» andre mødre som gjør alt selv. 
 

jeg syntes faktisk det er fryktelig tungt. På den ene siden er det utrolig deilig med avlasting av og til. Og far er jo bare snill med babyen. På den andre siden

Er jeg den eneste som lar pappaen avlaste når baby ikke er så gammel? (En måned) Det føles nesten sånn ut.
Det tærer også ekstremt på selvtilliten min at jeg ikke alltid får til alt med baby selv. Som å få henne til å sove. Føler oppriktig at alle andre gjør det bedre enn meg. 

hilsen mislykket. 
 

Anonymkode: 8bc68...40d

"så får jeg helt vondt når hun gråter hvis han har henne, og føler meg dårlig som prioriterer avlasting hvis hun kanskje trenger meg og gråter hos han fordi hun har behov for meg. " - hvis det er slik at babyen ikke roer seg hos far er det jo helt naturlig å kjenne på dette. Det er nok morsinstinktet ville i en slik situasjon roet baby selv hvis jeg jeg følte det så sterkt som du beskriver. Med mindre jeg selv var helt på felgen da. Du må kjenne etter selv hva som er riktig for deg/ dere! 

Anonymkode: 534df...950

[AnonymBruker]

Jeg fortsatte som student og var borte i praksis fra baby var 2 mnd gammel. Så da måtte pappa ta alt ansvaret på dagtid, jeg kol og ammet til lunsj. Far har bare godt av å bånde og bidra tenker jeg, selv om det selvfølgelig har vært krevende enkelte dager når baby bare vil til mamma, eller ikke vil ta flaske. Husk at du skal komme deg helskinnet gjennom babytiden, ta imot all hjelp du kan få, så lenge dere gir kjærlighet og nærhet til barnet (og mat) så har dere lagt til rette for en god og positiv utvikling. Lykke til

Anonymkode: 136b3...fb2

[AnonymBruker]

Alle som har partner som tar babyen mye, som får til å roe ned og tar ansvar - dere er heldige! Skulle gjort alt for at ungen min hadde en sånn pappa. Det er bare positivt å ha to omsorgspersoner som tar like mye ansvar. Det er fint for barnet.

Min mann er dessverre blitt psykisk syk ca 1 mnd etter baby kom. Jeg får litt hjelp fra familie, men det er vanvittig tungt å ha eneansvaret for en liten baby. Å ikke ha noen å be om hjelp når babyen gråter på tredje timen, eller å være den eneste som får til å roe baby (også når andre personer/pappa er der å kan hjelpe til). Å sjelden få tatt en dusj eller gått på do alene. Å bære, bære, bære, fordi babyen bare vil være inntil og oppå hele tida. Det går, men det er hardt og krevende. Så vær glad og takknemnlig, dere som lever i et likestilt foreldreskap! Det er flott for ungen òg

Anonymkode: 96f91...efc

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det å føle seg mislykket fordi far tar mye, og at "alle andre" klarer det så mye bedre enn en selv. Hvis far bar ungen når vi skulle på helsestasjonen tenkte jeg at de måtte tro jeg var en forferdelig mor som ikke ville være den som holdt barnet hele tiden.. utrolig dumt når jeg tenker på det i ettertid, men der og da var det reelt og veldig tungt. Tror det var fødselsdepresjon hos meg. Men det er mye hormoner ute og går, husk på det! Og det er bare bra at far kan bidra på lik linje som mor! 

Anonymkode: 0bae1...2c4