Dere som ble skilt da barn(a) var 2- 3 år. Hvordan reagerte de?

[AnonymBruker]

Etter lang tid med kjemping for forholdet går det mot skilsmisse 😪. Gutten vår er litt mammadalt men har et veldig godt forhold til sin far. Jeg gruer meg til han flytter ut og om barnet vil være veldig preget av at pappa ikke bor her mer og leker og bajasser på ettermiddagene. Hvor mye forstår disse små og hva skal en si? Hvordan var det for dere? 

Anonymkode: cd5cd...053

[AnonymBruker]

Min var akkurat fylt tre. Veldig mammadalt, så det ble pappa annenhver helg og en ukedag. Gikk fint i starten, reagerte ikke så veldig på det. Da han rundet fire fikk vi et problem med separasjonsangst fra meg, han var hysterisk og ville ikke til hverken pappa eller barnehage. Eneste forklaringen han hadde var "jammen jeg savner deg mamma!" Så gikk det seg til etter en stund, men fremdeles foretrekker han å ikke dra til far hvis han blir presentert for et valg. Han er nå 11 år. Faren er kjempesnill og jeg stoler 100 prosent på han. Men jeg tror bare ungen ser på meg som "hjemme." 

Det ordner seg for dere også. Ta det i ungen sitt tempo, og venn ham gradvis til det. Vi feiret feks første jul og sommerferie sammen, fordi småen var så liten da.

Anonymkode: 6995e...4c5

[AnonymBruker]

Her var barnet 2,5 når vi ble skilt. Reagerte mer på at TVn var borte enn at faren flytta ut 😅 Barnet var så vant til at vi gjorde ting bare oss to at det ble veldig liten forskjell. Begynte rett på annenhver helg + 1 dag i uka. Nå er barnet 6 og har aldri reagert særlig på skilsmissen, har blitt litt mer spørsmål rundt det etterhvert som barnet ble eldre og forstår mer, men aldri negativ eller med ønske om at vi bodde sammen. 

Anonymkode: 3d5a6...b3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Etter lang tid med kjemping for forholdet går det mot skilsmisse 😪. Gutten vår er litt mammadalt men har et veldig godt forhold til sin far. Jeg gruer meg til han flytter ut og om barnet vil være veldig preget av at pappa ikke bor her mer og leker og bajasser på ettermiddagene. Hvor mye forstår disse små og hva skal en si? Hvordan var det for dere? 

Anonymkode: cd5cd...053

Mine var 1 og 3, der størstemann var veldig pappagutt og yngste var begge deler, han brydde seg ikke så mye, vi merket ikke så mye da de var så små,men de hadde en liten periode begge 2 rundt skule alder, de var veldige såre på det meste,men det gikk heldigvis over, nå er de 12 og 14 og er anhver uke hos begge fra de var 5 og 7 år, før det anhver helg og 1 dag i uka . idag er begge gift på nytt, jeg har 2 barn og han 2 barn

Anonymkode: 2ec55...39e

[AnonymBruker]

Har ikke barn i den alderen enda, men jeg var 3 år når mine foreldre skilte seg. Og det gikk helt fint. Det ble 50/50 fra start, og slik ble det hele veien frem til jeg var 16. Da orket jeg ikke å flytte frem og tilbake mer, og bodde 100% hos den ene. Var fortsatt noen helger nå og da hos den andre.

Det var selvsagt ikke alltid jeg ville til den andre, og andre dager skrek jeg at jeg ville til den andre når det var noe jeg ikke fikk viljen min på 😅 

Jeg tenker at det er bedre å skille seg når barna er 2-3 år, for da husker de ikke hvordan det var å bo sammen med både mamma og pappa. Og da blir det ikke ett savn på samme måten. 

Anonymkode: ec7ca...e3b

[Glød]

Faren var så lite tilstede i hverdagen at 2-åringen reagerte fint lite. Vi flyttet og fikk bedre plass til lekene hans, han tok det pent. 

Vi har hatt runder med problemer med overganger, men som alt annet så går det over, og jeg tror ikke det skyldtes bruddet. 

[AnonymBruker]

Mi yngste var rett over 2 år da faren flyttet ut. Hun reagerte ikke særlig mye på det, for han hadde vært lite til stede helt fra hun ble født. Vi har hatt annenhver helg og en ettermiddag i uka omtrent hele tiden etterpå, og det har fungert greit nok. Hun sier at hun savner meg mye og har perioder der hun ikke vil til faren eller i bhg, men totalt sett går det fint. Jeg beholdt huset etter bruddet, slik at det skulle bli så få endringer som mulig. 

Anonymkode: 3c48c...149

[Milky]

Da foreldrene mine skilte seg var lillebroren min 4, lillesøster var 2. Jeg og tvillingsøster var godt oppi tenårene. Broren min fikk alvorlig separasjonsangst og har det fortsatt den dag idag som 11 åring, vi andre klarte oss fint. Kommer vel ann på hvert enkelt barn

Endret 1. desember 2021 av Milky

[AnonymBruker]

Min gutt hadde akkurat fylt 2. Ble en helt ny gutt etter at pappaen flyttet ut med aggresjonen og humørsvingningene sine. Tror han ble letta 😊 Han var en gutt som hadde litt problemer med dytting og sinneutbrudd i barnehagen, og det har ikke vært én episode etter bruddet.

Har foreløpig bare hatt samvær hjemme hos meg, så spent på hvordan det blir når han skal være hos pappaen etter hvert. Han er en ekstrem mammadalt ettersom pappaen aldri har vært alene med ham mer enn et par timer av gangen og han nå er snart 3 år.

Anonymkode: b5dc7...8fc

[AnonymBruker]

Faren var så mye borte i hverdagen uansett her, så de reagerte ikke med noe savn eller annet når det gjaldt han. Men med meg derimot, gråter og styrer og vil bare være hos mamma... de er knapt hos faren sin, men det ender uansett med ramaskrik de gangene jeg må dra fra de 🥺

Anonymkode: 9cd9b...80b

[AnonymBruker]

Yngste var 4 da jeg og hans mor begynte prosessen. Det er greit mens det står på (mye enklere enn eldste), men jeg ser nok at det setter mer spor i etterkant.

Det som er litt rart er jo at han ikke husker noe av vårt samliv. Han kan vagt kjenne igjen vårt gamle hus hvis vi er i nærheten, men har ikke noe begrep av oss som par eller familie. Det gjør alt lettere for oss voksne selvsagt, og nye partnere.

Jeg ser i etterkant at det har medført en del "uro" for ham som større - han er nå snart 9. Han har slitt litt både akademisk på skolen, og sosialt. Det er min nye kjæreste som har nevnt for meg at de årene fra barnehage til første skoleår kan være viktige, og jeg ser at han har havnet litt i "skvis". Vår eldste var litt mer "ferdig bakt" da vi ble skilt, og litt mindre sårbar.

Anonymkode: 455b2...b92

[AnonymBruker]

Her var yngste knapt 2 og eldste 6 år. Har vært tøffest for yngste og er det fortsatt ett år etterpå. Hun sliter med overgangene, var mye sint i barnehagen en periode som de koblet til bruddet. Jeg og far samarbeider greit, men det har ikke vært så lett for yngste. Det er virkelig tøft å stå i som mamma synes jeg, for jeg vil så gjerne skåne dem. 

Anonymkode: 71eb0...dec

[AnonymBruker]

Med mindre en av foreldrene har et problem av noe slag (aggressivitet eller rus) så synes jeg folk gir opp altfor lett. 

Anonymkode: 86292...c6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Med mindre en av foreldrene har et problem av noe slag (aggressivitet eller rus) så synes jeg folk gir opp altfor lett. 

Anonymkode: 86292...c6f

Jasså, det synes du. Det var nyttig info i tråden.

Anonymkode: b5dc7...8fc

[AnonymBruker]

Barnet mitt var 2år. Hun var vant til å være mye med meg fra før. De første 1-2 årene sto jeg og bf veldig på for å skape en myk overgang, vi spiste middag sammen innimellom, feiret jul og bursdager sammen og dro på ferie sammen. Dette fordi fam.vernkontoret anbefalte det. Etter en stund måtte jeg si stopp på dette, for det var jo en grunn til at jeg gikk fra han.. Men om dere forblir gode venner, er det fint å gjøre ting sammen å vise at man er venner - for en periode.

Anonymkode: 5a5bb...d67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Barnet mitt var 2år. Hun var vant til å være mye med meg fra før. De første 1-2 årene sto jeg og bf veldig på for å skape en myk overgang, vi spiste middag sammen innimellom, feiret jul og bursdager sammen og dro på ferie sammen. Dette fordi fam.vernkontoret anbefalte det. Etter en stund måtte jeg si stopp på dette, for det var jo en grunn til at jeg gikk fra han.. Men om dere forblir gode venner, er det fint å gjøre ting sammen å vise at man er venner - for en periode.

Anonymkode: 5a5bb...d67

Jepp, her har det gått alt for langt. Pappaen nekter samvær hjemme hos seg, og vil bare ha samvær hos meg. Hver dag. Jeg misliker jo denne fyren, han drev med psykisk vold (og gjør det jo ennå, vil ha full kontroll over meg) og jeg vil jo bare ha ham bort. Men jeg får det ikke til uten at han blir så sint at jeg blir redd. Dette har pågått i snart ett år og jeg er delvis sykmeldt på grunn av det. Har tatt kontakt med FVK, men jeg tør jo ikke si ifra om møtet 😅

Anonymkode: b5dc7...8fc

[Gjest Dævendøtte]

Mannen min skilte seg da barna var 1 og 3 år. 

Jeg kom inn i bildet halvannet år senere og har vært i livene deres siden, nå er de i slutten av tenåra. 

Ingen av de husker noe fra skilsmissen, det eneste de husker, er krangling etter skilsmissen (noe de har fortsatt med i alle år, er ikke akkurat så de klarer å samarbeide).

Og ingen av de ønsker at mor og far noensinne skulle bli sammen igjen. De ser på meg som en ekstramamma og vi har et utrolig godt forhold. Ungene kommer heller til meg enn sine foreldre om det er noe, spesielt etter de ble 12-13 år. 

Er ikke redd for å snakke om "gamle dager" og det er helt tydelig at ungene er fornøyde med at det gikk som det gikk. De hadde nok blitt sønderknust om far og jeg gikk fra hverandre, de spør av og til om forholdet vårt og vil gjerne ha bekreftelse på at vi har tenkt å holde sammen. 

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Med mindre en av foreldrene har et problem av noe slag (aggressivitet eller rus) så synes jeg folk gir opp altfor lett. 

Anonymkode: 86292...c6f

Du vet ikke hvor lenge folk har vært sammen før de får barn akkurat da. Noen er sammen 10 år, og så får barn. 

Og leser du andres innlegg, så er det mange som skriver at far allerede var fraværende før de skilles. Det er nok mange som allerede er "alenemamma" før de faktisk blir alenemamma.
 

Anonymkode: 7e64d...07d