Hjelp meg. skal jeg dra?

[thessa]

Uff.

Sikkert et luksusproblem dette i forhold til veldig mange andre her, men jeg trenger hjelp og jeg trenger det NÅ i dag.

Nå er klokken halv 3 og jeg har vært våken så lenge for å se om det er noen lignende innlegg som jeg kunne lære litt av, men fant bare 1 som nesten lignet.

Så her er altså problemet:

Jeg har vært kjæreste med en mann i 3 år.

Det har vært fint frem til for et par mnd siden da jeg seriøst begynte å tvile på noen fremtid.

Han er en kar som sitter så mye som mulig foran pcen og er så lite som mulig ute (kun når han røyker, for det får han ikke lov til inne )

Han var en del av min vennekrets før, men nå har han meldt seg helt ut, fordi han synes noen av det som nå har blitt mine og ikke hans venner har blitt så A4.

Så nå må jeg lange ut unskyldninger ovenfor han om hvorfor han ikke er med i selskap eller på fest eller på kino etc etc etc.... Det er sååå pinlig å høre at:

Nå må du ta med deg typen din snart da.. nå er det jo nesten 6 mnd siden sist.

Det gjør vondt helt inners i margen.

jeg elsker han over alt på jord, men jeg vet ikke hvorfor.

Han har aldri tatt på en vaskemaskin, oppvaskmaskin, støvsuger, vaskeklut eller rent sengetøy i hele sitt liv, og det er jeg ganske sikker på.

Jeg sliter meg ut av å gjøre alt husarbeidet alene, og det hjelper ikke noe særlig at jeg har sagt opp jobben min og blitt arbeidsledig (dette pga av at jeg fant ut at så å si alle på jobben, untatt meg driver med sterke narkotiske stoffer) og ikke har såå mye penger å rutte med for tiden.

Dette vet han jo, men han går ikke på butikken av den grunn, og jeg får heller ikke kortet hans (noe jeg alltid fikk når jeg hadde penger selv) lenger for å gå på butikken jeg.. Begynner å bli veldig lei av å måtte dra hjem til min mor for å spise fordi jeg ikke har penger.

Han har ikke snakket til meg på en uke nå og jeg begynner å bli lei av å ikke få ut et eneste ord som ikke blir feil i hans øyne.

Jeg synes vel det at når man bor sammen så klarer man å iallefall snakke ordentlig sammen.

Jeg føler jo at det er no alvorlig galt, for vi har aldri kranglet tidligere (noe mange oppfatter som usunt, og jeg er enig), og er redd for at han blir SERIØST knust og ødelagt av at jeg går fra han.

Når vi prater sammen sier han til meg ca 40 ganger om dagen hvor glad han er i meg osv osv.

Men jeg klarer ikke å si det tilbake lenger. Jeg er så lei så lei av å ikke få den oppmerksomheten og hjelpen jeg fikk tidligere.

Jeg har en sykdom som heter fibromyalgi ( smerter i alle ledd ) og klarer ikke mer uten hjelp. Det blir ikke noe bedre av å måtte ta alt i huset alene.

Kusina til kjæresten min er min beste venninne og hun råder meg til å gå fra han fordi hun ser hvor glad og sprudlende jeg blir når jeg ikke er hjemme å tenker på alle problemene mine.

Please. Jeg har fått et tilbud om å flytte inn til en venninne av meg i morgen og jeg er stygt redd for at det må jeg bare gjøre, jeg vil bare ha andres meninger i denne saken også..

thessa

[Vesle Vesla]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg nok flyttet.

[TNode]

Jeg har ingen samboer/kjæreste, men dette er ikke bra.

Hva med å ta en liten pause fra han først, også finne ut om du fortsatt vil leve sammen med han? Kanskje bo hos venninnen din en liten stund?

Akkurat denne her reagerte jeg litt på

Han har aldri tatt på en vaskemaskin, oppvaskmaskin, støvsuger, vaskeklut eller rent sengetøy i hele sitt liv, og det er jeg ganske sikker på.

Seriøst, gjennom 3 år

Han trenger en kraftig oppstramming!

Et samboersskap er gi og ta, han burde støtte deg i din situasjon.

Nei, flytt ut en liten periode og finn ut hvor landet ligger

[Gjest Bøllefrøet]

Han sier han er glad i deg, men når han gjør så lite for å støtte deg når du har det vanskelig og så lite for å jobbe for forholdet så må jeg bare si at han virkelig trenger en skikkelig "wake-up call"!

Han tar deg tydeligvis veldig for gitt og tror han har deg rundt lillefingeren..

Som TNode råder til burde du i det minste ta deg en pause fra han og flytte ut.. Så skjønner han kanskje hva han har mistet og skjerper seg? Selv om jeg må si jeg er litt skeptisk til akkurat dette.. Det KAN skje at han skjerper seg skikkelig, men sannsynligheten for at han faktisk går tilbake til sånn han er nå etter en periode er veldig stor, og DET må du IKKE finne deg i.. ! (Det er i hvertfall det jeg, og mange andre, har opplevd når de har gjort det slutt og deretter gått tilbake fordi h*n lover "gull og grønne skoger")

PS: Skulle gjerne likt å se hvordan huset/leiligheten deres hadde sett ut etter en måneds tid etter at du evt flytter ut

[Gjest Ananas]

O.O

Jeg synes det høres helt utrolig ut at du ikke stiller større krav til han.

[thessa]

Tusen takk for svar dere!!

Jeg er vel ganske sikker på at jeg iallefall tar en pause.

Gleden er stor i dag. Ble vekket av en mann med flott jobbtilbud og skal på intervju allerede i dag. denne vet jeg at jeg får

Men, noe jeg glemte å si i går er at selvom vi har hatt hatt det bra sammen er det ikke alltid vi har hatt såå bra kommunikasjon.

Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal si det til han??

Skal jeg bare si at jeg flytter ut?? Så enkelt kan det da ikke være......

Det er så vanskelig og jeg er redd for å gjøre det vanskligere.

Denne her synes jeg var litt vittig etter det som står over:

PS: Skulle gjerne likt å se hvordan huset/leiligheten deres hadde sett ut etter en måneds tid etter at du evt flytter ut

Håper på videre svar. har noen timer igjen til å bestemme meg

[Gjest lumina]

håper du har bestemt deg. For å flytte. Og i første omgang for ikke å komme tilbake. I et sånt forhold vil du bli utbrent.

Bare si det. Pakk kofferten og si til ham at du ikke greier lenger.

lykke til.. og for all del ikke la ham blende seg med vakre ord om bot og bedring..

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner det godt om du vil flytte. Og det er så enkelt som at du bare sier til ham at nå flytter du ut, og så drar du vil han ha en grunn, ville ihvertfall jeg nevnt dette med husarbeidet, og at han ikke gjør annet enn å sitte foran datan. Og muligens ville jeg også sagt noe om at jeg har måttet dra hjem til mamma for å spise (innimellom alt husarbeidet i hans hjem), mens han har sittet hjemme og spist sin egen mat (for han må vel ha handlet til seg selv?).

Jeg liker egentlig ikke å kalle andre stygge ting, men han her høres ut som et skikkelig egotryne, og vil neppe forstå noe om du ikke gir ham det inn med teskjeer.

[Gjest Gjest]

Ja, gratulerer med jobbintervju, håper det går bra

[Lilith]

Pakk snippesken og kom deg vekk! Om ikke annet, så vil det forhåpentligvis gi ham en støkk. Kanskje tar han seg sammen og dere kan gi forholdet en sjanse til. Hvis ikke, er du nok 'better off' som singel. Lykke til!

[Gjest Kålungen]

Enig med de andre her, dra til venninna di og bo der en stund!

Spør han hvorfor, så si det som det er, ikke legg skjul på noe.

Det er eneste måten han kan vite hva han evnt skal skjerpe seg med, for han skjønner det nok ikke av seg selv....

[Gjest Gjest]

ja kom deg vekk,du skal da først og fremst tenke på deg selv og ikke ham!!!vil du dette i framtida da?husk,du har ett liv,vil du bruke det på å tilfredsstille andre?

nei tenk på deg selv og lykke til

[thessa]

Hei alle sammen..

Vil bare si takk for svar og erfaringer fra andre.

Jeg har hatt en hissig samtale med samboeren min, og det endte bra.

Jeg blir hos han, men han er også fullt klar over at dette er siste sjanse, og etter det er det ingen kjære mor.

Merker forandringer allerede, og vi skal på fest med mine og hans "gamle" venner til helgen. gleder meg og tror det kan bli bra.

Vi var ute å spiste i dag og i morgen skal vi på kino.

Men hvem vet om det bare varer en uke, men i dag har vært den beste dagen i mitt forhold med han på over 1 år.

igjen, takk for svar. ville bare si hvordan det gikk.

Litt irriterende fra mange diskusjoner at ingen skriver resultatet..

thessa

[Gjest Violetta]

Godt å se at det ser ut som han vil prøve i hvert fall! Håper det ordner seg på sikt også.

[Gjest Kålungen]

Bra han er villig til å skjerpe seg!

Får håpe det varer !!

[Gjest Gjest]

Uff.

Sikkert et luksusproblem dette i forhold til veldig mange andre her, men jeg trenger hjelp og jeg trenger det NÅ i dag.

Nå er klokken halv 3 og jeg har vært våken så lenge for å se om det er noen lignende innlegg som jeg kunne lære litt av, men fant bare 1 som nesten lignet.

Så her er altså problemet:

Jeg har vært kjæreste med en mann i 3 år.

Det har vært fint frem til for et par mnd siden da jeg seriøst begynte å tvile på noen fremtid.

Han er en kar som sitter så mye som mulig foran pcen og er så lite som mulig ute (kun når han røyker, for det får han ikke lov til inne )

Han var en del av min vennekrets før, men nå har han meldt seg helt ut, fordi han synes noen av det som nå har blitt mine og ikke hans venner har blitt så A4.

Så nå må jeg lange ut unskyldninger ovenfor han om hvorfor han ikke er med i selskap eller på fest eller på kino etc etc etc.... Det er sååå pinlig å høre at:

Nå må du ta med deg typen din snart da.. nå er det jo nesten 6 mnd siden sist.

Det gjør vondt helt inners i margen.

jeg elsker han over alt på jord, men jeg vet ikke hvorfor.

Han har aldri tatt på en vaskemaskin, oppvaskmaskin, støvsuger, vaskeklut eller rent sengetøy i hele sitt liv, og det er jeg ganske sikker på.

Jeg sliter meg ut av å gjøre alt husarbeidet alene, og det hjelper ikke noe særlig at jeg har sagt opp jobben min og blitt arbeidsledig (dette pga av at jeg fant ut at så å si alle på jobben, untatt meg driver med sterke narkotiske stoffer) og ikke har såå mye penger å rutte med for tiden.

Dette vet han jo, men han går ikke på butikken av den grunn, og jeg får heller ikke kortet hans (noe jeg alltid fikk når jeg hadde penger selv) lenger for å gå på butikken jeg.. Begynner å bli veldig lei av å måtte dra hjem til min mor for å spise fordi jeg ikke har penger.

Han har ikke snakket til meg på en uke nå og jeg begynner å bli lei av å ikke få ut et eneste ord som ikke blir feil i hans øyne.

Jeg synes vel det at når man bor sammen så klarer man å iallefall snakke ordentlig sammen.

Jeg føler jo at det er no alvorlig galt, for vi har aldri kranglet tidligere (noe mange oppfatter som usunt, og jeg er enig), og er redd for at han blir SERIØST knust og ødelagt av at jeg går fra han.

Når vi prater sammen sier han til meg ca 40 ganger om dagen hvor glad han er i meg osv osv.

Men jeg klarer ikke å si det tilbake lenger. Jeg er så lei så lei av å ikke få den oppmerksomheten og hjelpen jeg fikk tidligere.

Jeg har en sykdom som heter fibromyalgi ( smerter i alle ledd ) og klarer ikke mer uten hjelp. Det blir ikke noe bedre av å måtte ta alt i huset alene.

Kusina til kjæresten min er min beste venninne og hun råder meg til å gå fra han fordi hun ser hvor glad og sprudlende jeg blir når jeg ikke er hjemme å tenker på alle problemene mine.

Please. Jeg har fått et tilbud om å flytte inn til en venninne av meg i morgen og jeg er stygt redd for at det må jeg bare gjøre, jeg vil bare ha andres meninger i denne saken også..

thessa

←

ikke gå før du har snakket med han. Si som det er, du klarer ikke mere. Alt faller på deg, du er syk osv. Du må dra hjem for å spise.

Han trenger en ting...og det er en mor som vil ta igjen ansvaret for han.

En annen ting jeg stusset over er hvilken arb.plass du har ? hvor alle går på stoff untatt deg? Og ingen sjefer merker noe?

[aline]

der ser du hvor viktig kommunikasjon faktisk er, også når det er vanskelig kommunikasjon.

det ville jo på en måte vært fryktelig urettferdig å gått fra forholdet uten å noen gang fortelle ham hva som var problemet, alle fortjener vel en sjanse?

om du har levd med at han sitter på r*va i tre år uten å antyde at det er noe problem egentlig, så har du vært med på at han kan gjøre dette, det er ikke bare hans del her så lenge du ikke sier ifra om at dette faktisk ikke er ok. samme når det gjelder vennene dine/deres.

kanskje forbedringen hans detter tilbake igjen, men dersom det er første gangen du virkelig har sagt ifra? så synes jeg du skal minne ham om det litt når du ser han begynner.

ikke gå tilbake til å akseptere at han detter litt tilbake her eller der, om han slutter å gjøre ting med deg igjen, si ifra!

om han begynner å sitte på r*va igjen, si ifra, før han rekker å skli helt tilbake igjen.

det er greit at man ikke skal oppdra en mann, men om man skal leve sammen, så må man si ifra til den andre hva man IKKE aksepterer. og jeg innbiller meg at de aller fleste opplever noen ting i samboerforhold som de faktisk må snakke om for å bli enige om løsningen på.

man møter vel sjelden den perfekte som tenker akkurat som en selv og som en ikke trenger å komme til enighet med om noen ting.

lykke til, elsker dere hverandre så bør dere jobbe for forholdet, begge to. (riktig nok på hver deres måte.)