Hjelp, ny jobb, bedragersyndrom og panikk

[AnonymBruker]

I hele mitt liv har jeg bare jobbet i butikk, servering og lignende. Har lang utdanning, men har hatt vanskeligheter med å komme meg inn på jobbmarkedet i relevant bransje. 

Nå er jeg endelig der. Fikk ny jobb forrige uke, og begynner over nyttår. Men selv om jeg var veldig åpen om min manglende arbeidserfaring og overvekt av teoretisk kunnskap over praktisk, er jeg nå nærmest marinert i bedragersyndromet. De var så fine og entusiastiske, så for seg at jeg kunne bidra med mye på arbeidsplassen etterhvert, imponert over både karakterer og fagsammensetning. Og jeg kjenner at jeg er livredd. Jeg føler ikke jeg kan bidra med noe som helst, og har egentlig mer enn nok med å lære meg hva det innebærer å ha en sånn jobb. Det er mye jeg tror går kjempebra, jeg er jo smart egentlig, flink med omstillinger og har mye gående for meg, men likevel. Jeg er så redd for å gjøre feil, kaste bort deres tid og penger, og jeg må klare å snu tankegangen på et eller annet vis.

Hvor lenge er det "lov" å være nyansatt og dum egentlig? Hvordan var dine første måneder i ny jobb? Er det greit å gråte på toalettet første dagen?  

 

Anonymkode: 133c9...817

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at dette er en helt vanlig følelse! Helt vanlig å føle de tingene du føler. Tror ikke det er helt uvanlig å gråte på do heller, selv om jeg håper du slipper det så klart. 

Har selv nylig begynt i en jobb som jeg objektivt vet jeg er kvalifisert for - men samtidig føler jeg veldig på imposter syndrome. Hjernen lager masse tanker om alt man ikke kan og at man ikke er flink nok. Jeg er fortsatt overrasket over at jeg fikk denne jobben, for jeg vet jeg utkonkurrerte flere jeg trodde ville bli ansett som flinkere enn meg. Som JEG anser som flinkere enn meg.

Jeg har trøstet meg med det at det er en vanlig følelse, og en sympatisk egenskap å ikke tro man vet alt. Disse følelsene viser jo at man er opptatt av å gjøre en god jobb og reflekterer over egen kunnskap - også gode gjenskaper! Også er det lov å være «ny og dum». Jeg tenker at arbeidsgiver «vet hva de gjør» når de ansetter noen med lite erfaring, og at du helt sikkert er mer enn god nok! Stol på arbeidsgiver som mener at du er beste kandidat for jobben! 

Jeg har hatt stor nytte av å mentalt snakke meg selv opp. Det føles litt kunstig å gå rundt å si til seg selv at man er så bra og flink, men det fungerer altså. Jeg bruker affirmasjoner (heter det det på norsk?) og manifestasjonsteknikker daglig for å jobbe med selvbildet mitt og min innstilling til livet.  Høres sikkert litt hokus pokus ut, men kan jo være spennende å sjekke ut om ulike teknikker for mental trening og å bygge deg selv opp kan ha effekt! 

Anonymkode: eac58...268

[Gjest Albbas]

Det syndromet der sliter jeg med hver gang jeg bytter jobb. 😅

En tommelfingerregel er at man er ny hele første året. Så kommer det jo helt an på jobben, i noen jobber kan det forventes at du er ikke i rutinene etter tre måneder, i andre jobber vil det ta mange år. 

Arbeidsgiver vet hvem du er og hva du kan, de tror faktisk ikke at du kan så mye mer. Og tror de at du kan mer enn du kan er det INGEN krise å realitetsorientere dem. Det skjer hele tiden.

Det viktigste er ikke hva du kan, men evnen til å lære. Arbeidsgiver har også et stort ansvar her for å tilrettelegge for effektiv læring. Ikke alle er så gode på det, og da tar det lengre tid.