Jeg vet ikke hvem jeg skal velge..Barnefar eller ny flørt..

[AnonymBruker]

Ja, dette er på en måte et luksusproblem. Men samtidig kanskje ikke.

Jeg er en kvinne på 34. Har et barn på snart 4. Jeg og pappaen til datteren vår går en litt usikker fremtid i møte. Jeg ble fort gravid i løpet av datingperioden vår og det gjorde egentlig at vi fremprovoserte det å gå inn i et kjæresteforhold på hans premisser. Jeg gikk med på det fordi jeg visste hvem han var og hvilket yrke han hadde og jeg aksepterte å ta det meste av permisjon og ansvar for hus og hjem fordi jeg var mer forelsket i han enn han i meg tror jeg. Også kom graviditeten på et veldig "beleilig" tidspunkt for min alder siden jeg alltid har ønsket meg barn selv om jeg ikke har trengt å få den "perfekte kjernefamilien" med på kjøpet. 

Etter datteren vår ble født har vi bodd en del sammen og litt adskilt. Både fordi vi har tilgang på to boliger og fordi vi ikke alltid har kunnet definere oss som kjærester. Med tiden merket jeg at det som virket uproblematisk i starten har blitt et irritasjonsmoment og et savn i hverdagen. Misforstå meg rett, jeg tror han er drømmemannen. Når han faktisk disker opp med middag eller ber ut på tur i skogen eller inviterer til en tur i boblebadet sammen etter at han har tilbrakt ettermiddagen med, og så lagt datteren vår for natten så kjenner jeg at alle følelsene og alt begjæret jeg egentlig hadde for han blusse opp for fullt. Men så er problemet at det skjer så altfor sjelden.

For ikke så lenge siden møtte jeg en kollega av en venn da vi feiret bursdagen hennes. Det var mens vi hadde flyttet fra hverandre og han var 100% opptatt med jobb og diverse. Mannen jeg møtte er egentlig oppsiktsvekkende lik samboer/pappa til datteren vår. De er like høydemessig, kroppsmessig, de har begge barn på samme alder, har begge lik hårfarge og et veldig karakteristisk trekk i ansiktet. Også har de begge omtrentlig lik utdannelse. 

Han var raskt litt "på"- med å invitere på kino og drinker og jeg ble ganske raskt sjarmert av han. Helt sikkert fordi han ligner på eksen som faktisk har et utseende jeg virkelig er attrahert av, men ikke minst fordi han er på, noe som eksen egentlig aldri har vært. Men så lurer jeg på om den nye daten er for mye "på". For eksempel så kunne jeg gni meg litt ekstra på en sliten skulder og da skulle han storme til apoteket for å kjøpe salve til meg og beordre at jeg hvilte på sofaen og så skulle han liksom pleie skulderen min hele kvelden. Veldig god tanke sånn egentlig, men jeg er voksen og kan ta ansvar for egen helse. Og dette var ikke akkurat livstruende.. Noe lignende skjedde under trening da vi spilte sammen med blant annet hans kompis og min kollega. Ble truffet av en serve under øyet(gikk veldig bra, bare svidde akkurat der og da) og da løp han liksom for å redde meg virket det som. Skulle sitte der og dulle med meg til vi dro hjem. Altså, jeg er glad i dulling men dette virker litt overdrevent? Jeg er et voksent menneske, ingen baby..

Jeg er så utrolig usikker. Jeg er ganske sikker på at jeg får noen råd om å dumpe begge siden jeg er i tvil(har vært innom kg i noen år etterhvert) men jeg merker helt tydelig at jeg føler noe for begge. I en perfekt verden hadde barnefar viet meg mer oppmerksomhet men slik situasjonen er nå med jobb og småbarnsliv for oss begge så tviler jeg på at det skjer med det første. Bare for å illustrere ståa så var jeg og barnefar på båttur med noen felles venner i vår(da bodde vi enda sammen men hadde levd ganske platonisk en stund) og det begynte og blåse litt og jeg skulle hente en genser i bagen min. Så møter han blikket mitt og spør hva jeg skal. Svarer at jeg skal hente en genser fordi det begynner å bli litt kjølig. Så ber han meg komme inntil ham og sender meg et sånt halvveis lurt, smilende blikk. Også legger han armene rundt meg, hviler haken på skulderen min og klarer å nyte øyeblikkene sammen med meg og vennen våre. Og da smelter jeg helt totalt. Noe lignende tror jeg ikke kunne skjedd med daten nå siden han er så på hele tiden. Men samtidig så er han så mye mer tilstede oftere enn barnefar er. Jeg vet virkelig ikke hvem jeg skal velge. De har begge sagt at de vil være med meg.

 

 

 

Anonymkode: 0d945...4f4

[AnonymBruker]

Barnefar 

Anonymkode: 3256a...74a

[AnonymBruker]

Ut ifra innlegget så får jeg ikke inntrykk av at du foretrekker en foran den andre, men du har jo investert mye mer i et liv med barnefaren. Har du kommunisert til ham hva det er du føler mangler i forholdet?

Anonymkode: 4af2e...e76

[AnonymBruker]

Hvem du skal velge? Har du egentlig begge å velge mellom da? Barnefar høres så passiv ut. Velger han deg med hele seg, liksom? Hvor sannsynlig er det at han plutselig skal stille opp og være den kjæresten du ønsker at han skal være?

Anonymkode: bb88f...873

[Gjest Anonymus Notarius]

Er du og faren til barnet ditt kjærester? Du kaller ham "eksen". Hvis dere ikke er kjærester, og han ikke vil være det heller, er det jo bare å gå for den nye. Dersom du og far til barnet er kjærester, ville jeg rydda opp i det forholdet først, finne ut hva slags forhold han ønsker seg. Er det et forhold du ikke har lyst til å leve i, er det kanskje best å gå videre - uavhengig av ny flørt.

[Loff77]

Tipper du klarer deg best alene

[Hengebuksvinet]

Er du sikker på at ikke barnefar har vært her inne? Og har våknet litt opp etter et julebord, der han var invitert men takket nei? Og som nå er litt ivrigere fordi det har blitt konkurranse?

Ang at de er like. Dette behøver ikke være et pluss. Da vil du fort føle noe mangler om du etterhvert ser flere ulikheter.

[AnonymBruker]

Han nye. Barnefar høres ikke ut som om han vet hva han har.

Anonymkode: a97c1...0f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hvem du skal velge? Har du egentlig begge å velge mellom da? Barnefar høres så passiv ut. Velger han deg med hele seg, liksom? Hvor sannsynlig er det at han plutselig skal stille opp og være den kjæresten du ønsker at han skal være?

Anonymkode: bb88f...873

Barnefar er litt en "passiv type" rent emosjonelt. Han kommuniserer generelt på et veldig "nedpå" plan. Tror der er litt Bjørn Tomren energi over ham(for de som har sett stjernekamp)😅 Vet at han lenge før vi ble kjent at han likte godt en tidligere kollega. En nåværende kollega av ham kunne fortelle meg at han var på samme plan med henne, veldig vennlig og lun men et hakk distansert og at det gikk lang tid før hun fikk nyss i interessen hans. Grunnen til at jeg og han kom sammen var en tur på byen og alkohol 😅 Husker ikke hvem av os som tok initiativ til noe mer, kan godt ha vært meg. Uansett så er han nok generelt en person som ikke har hjertet utenpå huden nei. Så desto mer tror jeg ham når vi har disse rolige kveldene sammen og det ligger til rette for at han kan åpne seg om følelser og ting generelt.

TS

Anonymkode: 0d945...4f4

[AnonymBruker]

Slike historier gjør at jeg mister fullstendig troen på kjærlighet. Er man usikker på hvem man skal velge mellom barnefar og ny flørt, så bør svaret alltid være barnefar. Barn er stikkordet. 

Anonymkode: a2458...0df

[AnonymBruker]

SS skrev (1 time siden):

Er du sikker på at ikke barnefar har vært her inne? Og har våknet litt opp etter et julebord, der han var invitert men takket nei? Og som nå er litt ivrigere fordi det har blitt konkurranse?

Ang at de er like. Dette behøver ikke være et pluss. Da vil du fort føle noe mangler om du etterhvert ser flere ulikheter.

Her inne på kg forum? Det tror jeg ikke men kan ikke si for sikkert? Ingen av oss har vært på julebord enda såvidt jeg vet. I hvert fall ikke jeg. Takk for innspill forresten 🌸

Anonymkode: 0d945...4f4

[AnonymBruker]

Hvis jeg skal være dønn ærlig og sikkert litt kjip: Jeg tenker du bør velge deg selv og ditt barn. Du er åpenbart ikke egentlig hengitt til noen av dem. Du virker litt interessert og betatt i følelsen av trygghet og behovet for en mann, men har det nok best alene. Du trenger tid for deg selv, og ikke minst trenger barnet ditt stabilitet over tid. Det er en åpenbar mangel på trygghet og stabilitet for ditt barn som jeg mener du bør ta ansvar for å endre. Det er ingen krise å leve alene.

Anonymkode: 6a5b2...5f7

[AnonymBruker]

Velger du daten, så kommer hverdagen, og så er han like fraværende som han forrige. Prøv heller å pleie forholdet du allerede har barn i.

Anonymkode: c48d5...bae

[Gjest Alterego666]

Du trenger ikke avgjøre det i dag. Du kan pendle litt fram og tilbake.

[AnonymBruker]

Med mindre forholdet med barnefar er helt krise, er det ikke bedre for barnet deres å prøve å finne ut av ting? For meg virker det litt spesielt å sette egne følelser så til de grader foran hva som er best for barnet. De fleste kjemper med nebb og klør for å fikse problemer i forholdet til barnefar, her virker det som at du bare har gitt opp fordi det ikke er spennende nok for deg. 

Anonymkode: 72a86...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja, dette er på en måte et luksusproblem. Men samtidig kanskje ikke.

Jeg er en kvinne på 34. Har et barn på snart 4. Jeg og pappaen til datteren vår går en litt usikker fremtid i møte. Jeg ble fort gravid i løpet av datingperioden vår og det gjorde egentlig at vi fremprovoserte det å gå inn i et kjæresteforhold på hans premisser. Jeg gikk med på det fordi jeg visste hvem han var og hvilket yrke han hadde og jeg aksepterte å ta det meste av permisjon og ansvar for hus og hjem fordi jeg var mer forelsket i han enn han i meg tror jeg. Også kom graviditeten på et veldig "beleilig" tidspunkt for min alder siden jeg alltid har ønsket meg barn selv om jeg ikke har trengt å få den "perfekte kjernefamilien" med på kjøpet. 

Etter datteren vår ble født har vi bodd en del sammen og litt adskilt. Både fordi vi har tilgang på to boliger og fordi vi ikke alltid har kunnet definere oss som kjærester. Med tiden merket jeg at det som virket uproblematisk i starten har blitt et irritasjonsmoment og et savn i hverdagen. Misforstå meg rett, jeg tror han er drømmemannen. Når han faktisk disker opp med middag eller ber ut på tur i skogen eller inviterer til en tur i boblebadet sammen etter at han har tilbrakt ettermiddagen med, og så lagt datteren vår for natten så kjenner jeg at alle følelsene og alt begjæret jeg egentlig hadde for han blusse opp for fullt. Men så er problemet at det skjer så altfor sjelden.

For ikke så lenge siden møtte jeg en kollega av en venn da vi feiret bursdagen hennes. Det var mens vi hadde flyttet fra hverandre og han var 100% opptatt med jobb og diverse. Mannen jeg møtte er egentlig oppsiktsvekkende lik samboer/pappa til datteren vår. De er like høydemessig, kroppsmessig, de har begge barn på samme alder, har begge lik hårfarge og et veldig karakteristisk trekk i ansiktet. Også har de begge omtrentlig lik utdannelse. 

Han var raskt litt "på"- med å invitere på kino og drinker og jeg ble ganske raskt sjarmert av han. Helt sikkert fordi han ligner på eksen som faktisk har et utseende jeg virkelig er attrahert av, men ikke minst fordi han er på, noe som eksen egentlig aldri har vært. Men så lurer jeg på om den nye daten er for mye "på". For eksempel så kunne jeg gni meg litt ekstra på en sliten skulder og da skulle han storme til apoteket for å kjøpe salve til meg og beordre at jeg hvilte på sofaen og så skulle han liksom pleie skulderen min hele kvelden. Veldig god tanke sånn egentlig, men jeg er voksen og kan ta ansvar for egen helse. Og dette var ikke akkurat livstruende.. Noe lignende skjedde under trening da vi spilte sammen med blant annet hans kompis og min kollega. Ble truffet av en serve under øyet(gikk veldig bra, bare svidde akkurat der og da) og da løp han liksom for å redde meg virket det som. Skulle sitte der og dulle med meg til vi dro hjem. Altså, jeg er glad i dulling men dette virker litt overdrevent? Jeg er et voksent menneske, ingen baby..

Jeg er så utrolig usikker. Jeg er ganske sikker på at jeg får noen råd om å dumpe begge siden jeg er i tvil(har vært innom kg i noen år etterhvert) men jeg merker helt tydelig at jeg føler noe for begge. I en perfekt verden hadde barnefar viet meg mer oppmerksomhet men slik situasjonen er nå med jobb og småbarnsliv for oss begge så tviler jeg på at det skjer med det første. Bare for å illustrere ståa så var jeg og barnefar på båttur med noen felles venner i vår(da bodde vi enda sammen men hadde levd ganske platonisk en stund) og det begynte og blåse litt og jeg skulle hente en genser i bagen min. Så møter han blikket mitt og spør hva jeg skal. Svarer at jeg skal hente en genser fordi det begynner å bli litt kjølig. Så ber han meg komme inntil ham og sender meg et sånt halvveis lurt, smilende blikk. Også legger han armene rundt meg, hviler haken på skulderen min og klarer å nyte øyeblikkene sammen med meg og vennen våre. Og da smelter jeg helt totalt. Noe lignende tror jeg ikke kunne skjedd med daten nå siden han er så på hele tiden. Men samtidig så er han så mye mer tilstede oftere enn barnefar er. Jeg vet virkelig ikke hvem jeg skal velge. De har begge sagt at de vil være med meg.

 

 

 

Anonymkode: 0d945...4f4

Dropp begge. Tydeligvis er du ikke glad nok i noen av dem 

Anonymkode: 327d9...3b1

[Firtina]

Om jeg var deg ville jeg nok gjort meg emosjonelt ferdig med barnefar før jeg fant meg en ny.

Det høres ikke ut som om du er ferdig med han og da blir det vel både vanskelig å feil å skulle starte med en annen ? 

 

[AnonymBruker]

Velg den som er mest attraktiv.

Anonymkode: 825b7...868

[AnonymBruker]

Du vet hva du har men ikke hva du får. Denne flørten høres ut som en type mann som bare er slik og da mener jeg at han er slik ovenfor alle, en som liker å være tett på og er det ovenfor de han slipper innpå. Hverdagen kommer for slike menn også. Jeg hadde ikke vert i tvil. Jeg hadde latt flørt være flørt og heller lagt innsatsen hjemme. Du må snakke med bf, si at dere trenger mere kjærestetid. Når det er sagt så er ikke hverdagen for oss som lever sammen år ut og år inn fyllt med masse kjærestetid men hverdager, spesielt ikke når man har små barn. Jeg hadde aldri vert i tvil. En stabil mann som tar ansvar, som vekker følelser i meg når det er tid til å være kjærester er det som gir ett langt samliv. En som flørter med opptatte kvinner, han flørter også når han bor sammen med kvinner. 

Anonymkode: afab9...6b1