Så sinnsykt deppa

[AnonymBruker]

Jeg ble mamma når jeg var 19 år. Alenemamma når jeg var 22. Siden har det vært meg og gutten min. Jeg har hatt noen kjærester opp gjennom årene, men har ikke vært samboer med noen, jeg har vært så utrolig nøye på at neste gang jeg skulle bo med noen skulle det være 100 % riktig. Det ble det ikke. Jeg har vært ganske så uheldig med dem jeg har truffet, og har vært gjennom utroskap flere ganger.

For 3 år siden ble jeg kjent med en SNILL mann. Jeg ble for første gang glad igjen etter mange år, og jeg følte at nå stemte det. Vi har prøvd å få barn. Det er det høyeste ønske jeg har i verden å bli mamma til en til. Men vi har prøvd i ett år nå, og jeg ble 40 i år, så jeg vet ikke..

For en måned siden fant jeg ut at kjæresten har slitt skikkelig med alkohol. Han er en oppegående mann, høyt utdannet, jobber hver dag, men har altså slitt veldig. Også tidligere i livet. 

Kort fortalt: Nå har han sluttet å drikke helt fordi han så gjerne vil at vi skal få ting til. (Og pga. helsen selvsagt).

Men jeg har en dårlig magefølelse. Vi har som sagt brukt ett år nå på å prøve å bli gravid, og han har ikke fortalt dette til meg. Selvsagt har sjansene vært mindre når han har drukket mye alkohol hver dag. 

Kan jeg stole på at han klarer å holde seg borte fra alkohol? Det kan jeg selvsagt ikke vite, og dermed er det vel en sjanse å ta å prøve mer å få barn med han.

Jeg har blitt 40, og er det er ikke akkurat så lett å starte på nytt med noe. Få aller mest lyst til å prøve å bli mamma på egenhånd. Men det er jo trist det også, jeg har jo siden jeg var 19 år ønsket å få barn med noen som jeg kunne dele barnets utvikling, små og store gleder med.

Jeg er så trist nå, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Endelig hadde jeg funnet en snill mann, og så er han alkoholiker. 

Livet går så fort...Hva anbefaler dere meg å gjøre her?  

Anonymkode: 542e0...dea

[AnonymBruker]

Han har et alkoholproblem og har ikke engang vært rusfri det året dere har prøvd å bli gravid. 

Den dårlige magefølelsen din er ikke der uten grunn. 

Jeg var sammen med en periodealkoholiker, dvs han kunne godt gå en mnd eller to uten å drikke men så drakk han plutselig enten litt hver dag en periode, eller altfor masse fem døgn i strekk til han kollapset og ble kastet ut av venner eller familie, eller meg da etter at det var jeg som fikk "ansvaret" for han. 

Jeg var ikke klar over hvor avhengig han var før etter seks år.. Viste seg han drakk mye i garasjen og gjemte spor, og jeg skyldte på stress og meg selv når han kom hjem irritert og sint (full). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han lovet å aldri drikke igjen, og hvor mange ganger jeg ble knust. Jeg presset han til å begynne i AA men det syns han bare var tull for han var jo ikke en typisk stereotyp alkoholiker. Han var veldig oppegående, streit og stort nettverk, viktig jobb, osv og ikke den typen som satt hjemme i sofaen og drakk til han sovnet og hadde et "trist liv". Det var jo dette jeg også lot meg lure av, skjønte ikke at han kunne ha så stort problem han hadde og jeg syns på mange måter at han var et godt catch også. Long story short til slutt så begynte han på antabus medisiner sånn at han ikke kunne drikke de gangene iblandt som han fikk dette rusbehovet. Etter to måneder på antabus (typisk så lenge han max klarte å gå uten å måtte drikke igjen) så begynte han å fake at han tok medisinen, jeg avslørte han og måtte innføre så strengt regime at han måtte innta medisinen foran meg. Jeg måtte være lege, sosialhjelp, psykolog, vakt, og alt mulig annet enn å bare få være kjæreste så det var ikke noe hyggelig for noen av oss. Etter lang tid uten alkohol så begynte han å ruse seg på andre ting desverre... Noen trenger rus uansett og jeg hadde aldri tatt sjansen på å få barn med en med rusproblem, da skulle det gått minst fem år helt rusfri først og selv da så er sjansen stor for tilbakefall desverre. 

Anonymkode: 17bb6...3cd

[McMary]

Jeg skjønner dilemma, men tenk på det fremtidige barnet. Hva hvis du får barn med han og forholdet ikke fungerer på grunn av hans alkoholproblem. Hvordan blir det samarbeidet? Hvordan blir det når barnet er hos far og du sitter hjemme og er redd for at han drikker? Det virker som et skummelt prosjekt, men jeg kjenner jo ikke mannen. Hva sier dine venner som kjenner han? Han bør jo hvert fall vise alvor ved å søke hjelp og klare å holde seg rusfri en god periode. 

[AnonymBruker]

Dette er en vanskelig og kompleks problemstilling. Jeg har selv datet en såkalt fungerende alkoholiker og det ble fort problemer. Det betyr ikke at det vil bli det samme for deg, TS, men jeg vil absolutt råde deg til å kreve at han søker hjelp. Hvis han er seriøs om å stoppe å drikke så vil han ikke ha noe problem med det.

Avhengighet er så mye mer omfattende enn det jeg trodde før jeg var i en slik situasjon selv. Jeg følte meg helt hjelpesløs og det ble veldig tydelig at min daværende samboer ikke klarte å slutte uten profesjonell hjelp. 

Anonymkode: b38f0...f3d